Oppsummering 2017

Nå burde jeg strengt tatt begynt med en oversikt over lesemålene mine for 2017 og hvordan det gikk, men i stedet hopper jeg over det og går rett på spørsmål om bøkene jeg leste. Fant dem på Lattermilds bokblogg og synes det virket som en myyye artigere måte å oppsummere året på enn å gå gjennom lesemål.

26853951_10155806842150801_327273202_o

Utsikt fra stuen i dagmorges, kunne nesten vært et bokcover (hvis man ser vekk i fra det skitne vinduet)

Boken jeg trodde jeg skulle elske som skuffet: Jeg trodde nok ikke jeg skulle elske den, men jeg håpet Lauren Grahams Talking As Fast As I Can skulle være en god bok å høre etter min fantastiske opplevelse med å høre på Fibber in the Heat. Dessverre er nok Lorelai Gilmore en mer interessant person å følge enn Lauren Graham. Det hele ble litt tilgjort og overfladisk.

Mest overraskende: Det står mellom Our Souls at Night og Lincoln in the Bardo. Førstnevnte leste jeg på hytten i februar. Den hadde stått i bokhyllen min en stund og virket ikke som den mest engasjerende boken. Men historien om to gamle mennesker som finner kjærlighet på nytt var faktisk helt nydelig. Lincoln in the Bardo hadde vel ikke vært så mange måneder i bokhyllen før jeg leste den, men den eneste grunnen til at jeg valgte å begynne på den da jeg gjorde var at den var en potensiell Bookerkandidat som virket særdeles kjapp å lese. Hadde ikke store forventninger da jeg aldri hadde lest noe av Saunders tidligere. Den viste seg å bli en av årets store leseropplevelser, samt første av mine Bookerfavoritter siden 2011 som faktisk vant prisen.

Boken jeg overtalte alle andre til å lese: Jeg håper at noen har notert seg og kommer til å lese The Story of a Brief Marriage og Good Morning, Midnight, men den eneste jeg vet at er blitt lest på min anbefaling er Himself av Jess Kidd. Og Haruhi ble heldigvis like begeistret for den som jeg ble. Håper inderlig forfatteren gir ut noe mer snart.

Boken jeg leste utelukkende pga anbefaling fra andre: A Tale of Two Cities av Charles Dickens, lest på anbefaling fra Haruhi. Ikke min favoritt av Dickens og litt treg i enkelte partier, men det tok seg opp på slutten. Det mest positive med den var at den gjorde meg giret på å få lest mer av Dickens. Håper på å følge det opp i år.

Beste påbegynte serie: Det er ikke alltid så enkelt å velge bare en. I dette tilfellet står det mellom serien til Ali Smith som begynte med Autumn og fortsatte med Winter, eller Winternight trilogien til Katherine Arden. To vidt forskjellige serier som er vanskelig å sammenligne. Serien til Smith gis ut kort tid etter fullføring og er dermed meget dagsaktuell. Hun skriver utrolig godt, og bøkene hennes er både tankevekkende, humoristiske, melankolske til tider og alltid full av referanser til kunst og kunstnere. Arden sin serie er stemningsfull og spennende og klarer å ha et interessant plot og god driv uten å miste karakterene av syne. Gleder meg til de neste bøkene fra begge forfatterne.

Ny favorittforfatter oppdaget i 2017: Tre av bøkene jeg virkelig elsket i år er alle debutromaner skrevet av relativt unge forfattere. Det er vanskelig å si etter en bok om en forfatter er en ny favoritt, men dersom de tre følgende forfatterne opprettholder nivået fra sine første bøker i det som kommer senere blir de helt garantert favoritter. Det gjelder Jess Kidd, Anuk Arudpragasam og Lily Brooks-Dalton. Til min store glede så jeg nå at Jess Kidd kommer med ny bok allerede 1. februar. Den skal jeg garantert kaste meg over så snart jeg får anledning.

Beste bok fra en sjanger jeg sjelden leser: Last Seen Wearing av Colin Dexter. Jeg leser sjelden krim, men de få krimseriene jeg følger er jeg veldig glad i. Her kunne jeg også skrevet The Sweetness at the Bottom of the Pie av Alan Bradley, men siden det var gjenlesing velger jeg å fremheve Dexter. Jeg har elsket bøkene om Inspector Morse siden jeg var på språkreise i Oxford i 2004. Delvis fordi jeg ble godt kjent med byen og det er artig å lese bøker fra et sted jeg kjenner, delvis fordi jeg elsker bøker med universitetssetting, som det er i mange av bøkene om Morse, og delvis fordi serien er veldig karakterfokusert. Forholdet mellom Morse og Lewis er drivkraften i bøkene.

Den mest umulige å legge fra seg: Jeg tror det må være Himself. Den var utrolig engasjerende og artig å lese. Ikke uten dybde, ganske mørk til tider, men rett og slett et fyrverkeri av en roman som definitivt står for noe av den beste underholdningen jeg har fått i år.

Mest minneverdige karakteren: I år har jeg blitt kjent med særdeles mange minneverdige karakterer, men jeg tror kanskje Miles Jupp tar kaken. Jeg vet han er en reell person, men han er også hovedkarakteren i sin egen bok, Fibber in the Heat. En cricketfan uten like, som klarer å lure seg inn i presseboksen under oppkjøringskamper i India, og som støter på problem etter problem etter problem. Jeg var en stor fan av komikeren Miles Jupp før jeg hørte boken, men etterpå ble jeg en stor fan av både forfatteren Miles Jupp og karakteren Miles Jupp.

Boken som var nydeligst skrevet: Jeg tror den æren må gå til The Story of a Brief Marriage. Når en bok som inneholder et helt kapittel om en mann som går på do på stranden står igjen som en av årets vakreste bøker har forfatteren virkelig fått til noe helt spesielt. Boken er både høylydt og stillferdig samtidig. Den virker høylydt fordi den er så grafisk, den beskriver noen av de verste hendelsene man kan se for seg i et krigsrammet land. Samtidig er den så stillferdig i den forstand at den forherliger de små tingene i livet, setter fokus på det man glemmer å sette pris på hvis man lever en normal tilværelse. Vi får ikke et storpolitisk blikk på borgerkrigen på Sri Lanka, men heller et spisset fokus på noen få individer over meget kort tid som likevel sier så utrolig mye.

Mest tankevekkende bok: Alle bøkene jeg leste i fjor om universet. Begynte med The Universe in Your Hand som forsøkte å forklare alt fra det veldig store (gigantiske svarte hull f.eks) det det aller minste (kvarker f.eks). En særdeles lærerik bok som gjorde meg enda mer giret på å lære mer om universet generelt, i den grad jeg kan uten å begynne på fysikkstudium. Fortsatte med Seven Brief Lessons on Physics og avsluttet med The Quantum World som var ekstremt fascinerende og minst like vanskelig å få hodet rundt. Akkurat nå storkoser jeg meg for øvrig med Netflix-serien Mars, som er en slags hybrid dokumentar/oppdiktet serie om vår kolonisering av Mars.

Boken jeg ikke kan skjønne at jeg ventet til 2017 med å lese: Bel Canto av Ann Patchett, utgitt i 2001. I mitt forsvar visste jeg veldig lite om boken da jeg kjøpte den, men jeg har sett den på lister over bøker man bør lese flere ganger. En fascinerende bok om en gisselsituasjon hvor grensene mellom gisseltaker og gissel til dels viskes ut i løpet av mange måned sammen. Hvor en dårlig situasjon faktisk blir til en god situasjon, men som dessverre kun er en boble som etter all sannsynlighet vil sprekke på grusomt mulig måte.

Favorittsitat: GENERAL, I have learned that the jack ass whose business it is to report to you upon the battle of the 27th [the 27 Nivôse, i.e., January 16] stated that I was only in observation throughout the battle. I don’t wish any such observation on him, for he would have shit in his pants. Salute and Brotherhood! ALEX. DUMAS

Korteste bok: Julian Barnes: A Life With Books. 27 sider mener jeg den var på. En kort, fin introduksjon til Barnes forhold til bøker.

Lengste bok: Kan ikke skryte av å ha lest noen mursteiner i fjor. Ser jeg vekk i fra HP tror jeg Arthur & George er den tykkeste boken jeg leste i 2017, og den er vel på under 500 sider.

Favorittbok av en forfatter jeg har lest tidligere: Jim Crace begynner å bli en stor favoritt, og i år leste jeg to meget gode bøker av ham: Quarantine og The Gift of Stones. Begge går bakover i tid, en helt til overgangen mellom stein- og bronsealder og den andre til Jesu tid. I begge klarer han å transportere leseren til en annen tid samtidig som temaene han skriver om ikke virker utdatert og lite relevant for den moderne verden.

Beste debutroman: Umulig å velge, det er så mange gode fra i år. I tillegg til de tre jeg allerede har nevnt er Lincoln in the Bardo en debutroman, Elmet og History of Wolves. Himself og The Story of a Brief Marriage troner nok øverst.

Boken det var gøyest å lese: Going Solo!!! Roald Dahl har virkelig hatt et magisk liv. Fullt av skremmende situasjoner beskrevet på en hysterisk morsom måte. Kommer aldri til å glemme episoden da løven stakk av med konen til kokken.

Boken som fikk meg til å gråte: Overraskende nok skjedde det to ganger i år. Først da jeg leste Human Acts av Han Kang og igjen da jeg var på siste side av Good Morning Midnight. Ikke helt unaturlig av den førstnevnte boken, kanskje litt mer overraskende i det andre tilfellet.

Årets skjulte perle: Good Morning, Midnight. Hadde aldri hørt om boken eller forfatteren, plukket den ut av bokhyllen på Ark fordi den så pen ut. Leste litt om den på Goodreads og bestemte meg for at den potensielt kunne være verdt pengene. Det var den virkelig.

Boken som ødelagte meg: Human Acts og The Story of a Brief Marriage. Begge beskriver tilstander det knapt går an å forestille seg, gir bilder det er vanskelig å få ut av hodet etter endt lesning.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

4 svar til Oppsummering 2017

  1. Marianne sier:

    Jeg tenkte, er det mulig at vi går gjennom et helt år uten at vi har lest samme bøkene? (Bortsett fra Booker-bøker). Men selvfølgelig, jeg fant Han Kang på slutten der og kan ikke være mer enig. En svært kraftig bok. Det skal noe til å toppe denne for meg i 2018. Det var ei av de første bøkene jeg leste i år. Olaug Nilssens Tung tids tale leste jeg nettopp ferdig. Den forstyrret meg også svært, om enn på en annen måte. Jeg har hatt en utrolig god start på leseåret, så jeg får bare krysse fingre og håpe på at det fortsetter.

    Liker

    • labbensblog sier:

      Jeg måtte kikke på lest-listen din for 2017 og vi har nok ikke lest så mange av de samme bøkene i fjor. Men jeg har likevel lest noen få av bøkene fra listen din, har lest en del av Gert Nygårdshaug tidligere, deriblant Fortellernes Marked og Pergamentet. Douglas Adams elsker jeg og A Study in Scarlet leste jeg for en del år siden.

      En god start på leseåret er genialt, det bidrar til økt leselyst og en god fortsettelse.

      Liker

  2. Ingalill sier:

    Essensen. Jeg skal putte inn Himself på listchallengelista mi (fordelen med å utsette publisering av lesemål til mars er den stadige redigeringa), og muligens unngå Han Kang ei stund til. Har lest og likt The Vegetarian men tror Human Acts blir for mye, skulle til å skrive akkurat nå, men sikkert for alltid. Har hørt så mye bra om den, og hvor grusom den er og sparer den til en tid hvor jeg er samlet og rede. Himself altså. Tar med meg et konkret tips og føler meg inspirert. Foreløpig ser det ut som om jeg bare skal høre lydbøker iår. Hadde nesten 3mnd pause på slutten av fjoråret, så det er som om jeg aldri har blitt fortalt historier før…

    Liker

    • labbensblog sier:

      Kom pausen etter at du var ferdig med Outlander?

      Himself kan sikkert fint høres på lydbok også, om det finnes. En god irsk oppleser hadde passer strålende! Blir uansett veldig glad hvis flere leser/hører den, for det var en sånn bok man lever seg helt inn i og ikke vil bli ferdig med. Ikke ofte jeg forsvinner så langt inn i verdenen til en bok at jeg bare vil ha mer og mer..

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s