Lydbøker

Etter en evighet som lydbokskeptiker har jeg endelig lært meg at det kan være utrolig gøy å høre lydbøker. Det er en ganske annerledes opplevelse enn å lese bøker selv, og selv om jeg foretrekker å lese er det unektelig en del fordeler med å høre. Jeg kan for eksempel gjøre andre ting samtidig, som å pusle, gjøre husarbeid, gå tur med hundene. Jeg kan høre lydbok på tidspunkt hvor jeg ellers ikke ville lest, som når jeg sitter på bussen til eller fra jobb. I tillegg er det morsomt å høre forfatteren lese sine egne ord – jeg har (nesten) kun hørt lydbøker hvor forfatter og innleser er samme person så langt. Eneste ulempen er at det er vanskelig å velge ut bøker som egner seg. Jeg valgte så godt i mitt første forsøk at jeg sliter med å finne bøker som kan leve opp til den første. Min lydbokkarriere har så langt bestått av følgende:

  • Høre hele Fibber in the Heat av Miles Jupp
  • Høre hele Talking as Fast as I Can av Lauren Graham
  • Begynne på Him & Me av Jack Whitehall og Michael Whitehall
  • Avbryte Him & Me av Jack Whitehall og Michael Whitehall
  • Begynne på Little Lord Fauntleroy av Frances Hodgson Burnett
  • Avbryte Little Lord Fauntleroy av Frances Hodgson Burnett
  • Begynne på We Need to Talk About Kevin.. Bridges av Kevin Bridges

Fibber in the Heat var genial. Jeg benyttet hver anledning til å høre lydbok, jeg ble fullstendig hektet. Miles Jupp er en britisk komiker som jeg har hatt kjennskap til i mange år. Han har skrevet en historie fra da han var i starten av 20-årene, og jeg har enda ikke klart å finne ut om historien er sann eller om dette er noe han har funnet på. Roman eller non-fiction? Who knows..? Det spiller egentlig ingen rolle for boken er like underholdende enten handlingen er minner eller fantasi.

cover

Miles elsker sporten cricket. Det har han gjort helt siden han stilte faren et cricket-spørsmål da han var liten og fikk et tydelig svar han kunne forstå. Faren jobbet nemlig med merkelige ting han ikke forsto noe av, så da han og faren endelig kunne ha en samtale om noe ordentlig ble temaet for samtalen en lidenskap som skulle følge ham godt inn i voksenlivet. Han jobbet som skuespiller en stund, men da kjæresten nevnte på spøk at han burde ha en jobb som involverte cricket siden han var så stor fan tok han det som et alvorlig forslag. Det var omtrent som en åpenbaring. Og hvem jobber med cricket, annet enn spillerne? Sportsjournalister. Han kjenner to personer i journalistikkens verden og spør dem om ikke de ønsker at han skal dekke testkampene i India. Han skal skrive bok i India og kommer til å være der uansett, så han fremstiller det som om han nesten gjør dem en tjeneste om han dekker testkampene for dem. De svarer at de kanskje vil publisere noe han skriver dersom det skjer noe interessant. Han påpeker at han trenger pressepass hvis han skal ha mulighet til å skrive for dem, de gir ham det. Og der var han i mål. Han har fått inngangsbilletten til presseboksen og skal få møte alle sine helter. Hva kan gå galt? Alt selvsagt, han er jo ingen sportsjournalist. Han har heller aldri vært i India før. Det viser seg dessuten at det viktige riktige pressepasset er ekstremt vanskelig å få tak i når man lyver sin vei inn i sportsjournalistikkens verden.

Miles har ikke en over the top engasjerende stemme, men den noe monotone, litt tafatte, veldig britiske stemmen passer så utrolig godt til personligheten hans i boken. Han opplever en måned med noen geniale oppturer men hovedsakelig med frustrasjon etter frustrasjon. Han er utenfor, han er ensom, han er ny og vet ikke alltid hva han bør gjøre og ikke, han spiser dodgy curry fra en bod på gaten, han krangler med indiske vakter på cricketområdene og han sliter med å være profesjonell når han egentlig er en supporter. Boken er sjarmerende og var av en eller annen grunn utrolig fengende. Jeg har foreløpig ikke klart å finne en ny lydbok som gir meg like lyst til å finne en hver unnskyldning for å fortsette å høre. Du trenger for øvrig ikke å være cricket-fan eller veldig glad i sport for å like boken. Jeg har aldri sett en cricket-kamp, kan ikke reglene og har kun hørt om en cricketspiller, Freddie Flintoff – som for øvrig dukker opp i boken en del ganger da han spilte på det engelske landslaget på denne tiden. Likevel er dette den beste lydboken jeg noensinne har hørt (som forsåvidt ikke er så imponerende som det høres ut med tanke på mitt begrensede lydbokrepertoire).

Talking-as-Fast-as-I-Can-Audio-Book-by-Lauren-Graham

Skuffelsen ble stor da jeg tok fatt på neste lydbok: Talking as Fast as I Can av Lauren Graham. Som så mange andre elsker jeg Gilmore Girls. Det er en utrolig fin verden å leve seg inn i, full av merksnodige karakterer og idylliske omgivelser. Rory var en lesehest, som de fleste bokbloggere, og hun elsket skole og å lære, som jeg også gjør. Det var en verden jeg kunne relatere meg til til en viss grad og en verden jeg kunne ønske jeg var en del av. Småbylivet har aldri virket mer forlokkende. Graham, som spiller hovedrolleinnehaveren Lorelai Gilmore, valgte å skrive et slags memoir i forbindelse med at det skulle spilles inn en ny sesong av Gilmore Girls, ni år etter at serien tok slutt. Hun forteller en del om sin vei til å bli skuespiller, samt om karrieren. Og jeg merker at jeg ikke synes det er spennende å høre om livet til en med skuespillerambisjoner som spiller i teaterstykker og går på auditions. I tillegg leser hun innimellom med en rar skuespillerstemme, som jeg tror er ment å illustrere noen poeng i boken men som bare irriterer meg. Hun er litt for animert for min smak og mye høres påtatt ut. Når hun forteller om den gangen hun så alle Gilmore Girls-episodene, samt om filmingen av A Year in the Life får vi bare noen få korte anekdoter eller faktaopplysninger fra det og det forblir ganske overfladisk. Det er en kort lydbok, på ca. 4 timer, og det er forsåvidt bra siden jeg da kunne klare å komme meg gjennom den, men jeg tror kanskje en lenger lydbok kunne blitt bedre da hun hadde hatt mulighet til å gå mer i dybden. Jeg har i det minste lært at selv om man liker en karakter er det ikke sikkert at man finner skuespilleren så veldig fascinerende.

Etter det har jeg ikke fullført en eneste lydbok. Jeg begynte på Little Lord Fauntleroy og Him & Me, og jeg tror jeg kommer til å like begge, men ingen av de var så spennende at jeg bare måtte finne tid til lydbok. De ble begge avbrutt. Får se om jeg forsøker meg på dem igjen. Slik er det også med den jeg hører nå, We Need to Talk About Kevin.. Bridges. Den er god, og hadde jeg lest den hadde jeg nok vært ganske begeistret. Men når spenningsnivået blir for lavt, uansett hvor gode bøkene er, prøver jeg ikke å finne ekstra tid til å høre, og da får jeg aldri noe flyt i lesingen (høringen) fordi det bare blir et kapittel innimellom. Kevin Bridges er en strålende oppleser og har skrevet en artig selvbiografi, men jeg hører for sjelden og har ikke følelsen av at jeg MÅ høre videre fordi det er så spennende. Jeg har likevel lyst til å forsøke å høre denne ferdig siden jeg egentlig liker boken. Men jeg tror kanskje at jeg må prøve meg på krim etter hvert..

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere G, Forfattere J | 22 kommentarer

The Man Booker International Prize 2017

Longlist til den internasjonale bookerprisen ble publisert i dag og den ser slik ut:

  • Compass by Mathias Énard (France), translated by Charlotte Mandell and published by Fitzcarraldo Editions
  • Swallowing Mercury by Wioletta Greg (Poland), translated by Eliza Marciniak and published by Portobello Books
  • A Horse Walks Into a Bar by David Grossman (Israel), translated by Jessica Cohen and published by Jonathan Cape
  • War and Turpentine by Stefan Hertmans (Belgium), translated by David McKay and published by Harvill Secker
  • The Unseen by Roy Jacobsen (Norway), translated by Don Bartlett and published by MacLehose Press
  • The Traitor’s Niche by Ismail Kadare (Albania), translated by John Hodgson and published by Harvill Secker
  • Fish Have No Feet by Jón Kalman Stefánsson (Iceland), translated by Philip Roughton and published by MacLehose Press
  • The Explosion Chronicles by Yan Lianke (China), translated by Carlos Rojas and published by Chatto & Windus
  • Black Moses by Alain Mabanckou (France), translated by Helen Stevenson and published by Serpent’s Tail
  • Bricks and Mortar by Clemens Meyer (Germany), translated by Katy Derbyshire and published by Fitzcarraldo Editions
  • Mirror, Shoulder, Signal by Dorthe Nors (Denmark), translated by Misha Hoekstra and published by Pushkin Press
  • Judas by Amos Oz (Israel), translated by Nicholas de Lange and published by Chatto & Windus
  • Fever Dream by Samanta Schweblin (Argentina), translated by Megan McDowell and published by Oneworld

Fire av de nominerte er skrevet av forfattere utenfor Europa, resten er skrevet av europeere. Både en norsk og en dansk forfatter er nominert i år. Jeg har så vidt rukket å lese om bøkene på Goodreads og synes at det er mange spennende bøker på listen. Jeg har tidligere lest bøker av Ismail Kadare og Yan Lianke og jeg har selvsagt hørt om Roy Jacobsen og også om Amos Oz, David Grossman og Jon Kalmar Stefansson. Resten er ukjent for meg. Etter Line sin slakt av De Usynlige frister det lite å lese boken til Jacobsen, men jeg har som mål å få lest en god del fra denne listen. Dette er hurtig skrevet i en lunsjpause på jobben, men etter jobb skal jeg lage meg en liste over bøkene jeg vil lese.

Hvilke bøker synes dere virker mest interessante? Skal dere lese noen av dem?

Publisert i The Man Booker Prize | 10 kommentarer

Julian Barnes

Jeg skal lese et helt forfatterskap og min utvalgte forfatter er Julian Barnes. Utvalgskriteriene var følgende:

  • En forfatter jeg har lest og likt tidligere
  • En forfatter som har skrevet nok bøker til at man kan kalle det et skikkelig prosjekt
  • En forfatter som skriver variert
  • En forfatter som ikke har skrevet så mange mursteiner

Jeg har tidligere lest tre bøker av Barnes og likt to av dem særdeles godt. Han har skrevet 12 romaner, tre novellesamlinger, åtte sakprosa og fire krimbøker, i følge Wikipedia. Det er dermed ikke vanskelig å se at han har vært produktiv nok til at det kan regnes som et stort prosjekt å lese alt han har skrevet. I tillegg til sjangervariasjon er det også tematisk variasjon og de aller fleste bøkene er på under 350 sider, en del av dem betydelig under.

barnes books

Romanene
Metroland – Before She Met Me – Flaubert’s Parrot – Staring at the Sun – A History of the World in 10 1/2 Chapters – Talking it Over – The Porcupine – England, England – Love etc. – Arthur and George – The Sense of an Ending – The Noise of Time

Selv om noen temaer ser ut til å gå igjen i bøkene hans (historie, tro, ustabile forhold/vennskap) virker det som om det er utrolig stor variasjon i tematikk, setting og karakterer i bøkene hans. Han skriver om tenåringsangst på 1960-tallet og om besettelse og sjalusi i ekteskap. Vi kan lese en oppdiktet biografi om forfatteren Gustave Flaubert, hele livshistorien til en kvinne, en alternativ verdenshistorie, om en fiktiv diktators rettssak, om bygging av en fornøyelsespark som skal gjenskape hele Englands historie. Han følger Sir Arthur Conan Doyle og George Edjali fra barndom til voksenliv i senviktorianske London og han introduserer oss for en russisk komponist som lever under Stalins regime. Han skriver om tro, om vennskap, om minner, om vår evne til å glemme, til å vri på sannheten. Og i «A History of the World in 10 1/2 Chapters» hopper han fra Noahs ark til cruiseship på 90-tallet, fra en 1400-talls rettssak i Frankrike til oppdagelsen av Amerika i samme århundre. Leseren skal også hilse på en amerikansk astronaut, dra til Amazonas og besøke Titanic. Bare i romankategorien finnes det med andre ord enormt med variasjon.

Novellesamlingene
Cross Channel – The Lemon Table – Pulse

Den første novellesamlingen handler om å være britisk i Frankrike, den andre om å bli gammel og den tredje i stor grad om tap – av mennesker, av evner, av funksjoner.

Sakprosa
Letters from London – Something to Declare – The Pedant in the Kitchen – Nothing to be Frightened Of – Through the Window – A Life With Books – Levels of Life – Keeping an Eye Open

Barnes har skrevet en rekke essay, deriblant satiriske essay om dagliglivet i London, om hans kjærlighet for Frankrike, om forfatterne som inspirerte ham og om kunst. I tillegg har han skrevet to memoirer, ett om slektsgransking, tro og tvil (han var visstnok en ateist tidligere og er en agnostiker nå – men man kan fint være begge, det ene ekskluderer ikke det andre), det andre om de ulike fasene man går gjennom i livet, og mer spesifikt om kjærlighet og om sorg. Man finner også en morsom bok om mat, om kulinariske drømmer som kanskje ikke viser seg å være så realistiske.

Krim
Duffy – Fiddle City – Putting the Boot In – Going to the Dogs

Krimbøkene hans er skrevet under pseudonymet Dan Kavanagh og handler om en biseksuell tidligere politimann som nå jobber som privatdetektiv. Han er redd for tikkende klokker og glad i Tupperware. Høres akkurat sært nok ut til å få meg til å lese krim.


Teller man opp blir det til sammen 27 bøker å lese. Jeg har allerede lest tre, så da står jeg igjen med 24 på leselisten. 12 skal leses før 2017 er omme, alle skal leses innen 31. desember 2018. Og aller helst vil jeg gjenlese The Sense of an Ending og The Porcupine også. Jeg kommer ikke til å lese dem kronologisk, det blir nok heller en litt tilfeldig rekkefølge. Ønsk meg lykke til, jeg er ganske spent på om dette kommer til å gå. Men jeg føler meg i hvert fall ganske sikker på at jeg har gjort et godt valg av forfatter.

Publisert i Prosjekt: helt forfatterskap | 32 kommentarer

Labben leser et helt forfatterskap: kandidatene

Jeg har tenkt å lese et helt forfatterskap på kort tid for første gang. Planen er å gi meg selv til slutten av 2018 på å fullføre dette prosjektet. Forutsatt at jeg velger en forfatter som har noenlunde god produksjon tenker jeg at i underkant av to år er ganske kort tid. Jeg gjør som Haruhi og sier at 50 prosent av bøkene skal fullføres innen utgangen av 2017. Det store dilemmaet har vært å finne ut hvilken forfatter jeg skal lese.

img_2030-0

Etter nøye vurdering står det mellom:

Iain Banks: Teller da kun bøkene han har skrevet som Iain Banks, ingen av de han har skrevet som Iain M. Banks (scifi), selv om jeg ikke utelukker at jeg prøver meg på en av dem. Han har skrevet 15 romaner, så jeg tenker det er nok å ta av. Det som skremmer meg fra å velge han er at jeg ikke har lest noe av ham fra før, så hvis jeg ikke liker den første blir det vanskelig å fullføre prosjektet. Hvis jeg liker den er det en fordel at jeg ikke har lest noen fra før, for da får jeg virkelig lest et helt forfatterskap. Dessuten er det lettere å sammenligne bøker når jeg vet at jeg skal sammenligne dem. Jeg har for øvrig to av bøkene hans i bokhyllen fra før (Wasp og Crow).

Bøkene: The Wasp Factory – Walking on Glass – The Bridge – Espedair Street – Canal Dreams – The Crow Road – Complicity – Whit – A Song of Stone – The Business – Dead Air – The Steep Approach to Garbadale – Transition – Stonemouth – The Quarry

Julian Barnes: Han har skrevet tolv romaner, samt diverse non-fiction jeg også kan lese. Jeg har lest tre av bøkene hans fra før og likt to av de tre veldig godt. Mange av bøkene hans er korte og de tykkeste er ikke avskrekkende tykke. Jeg tror han har ganske stor variasjon i setting og tematikk i bøkene sine. Også her har jeg flere i hyllen fra før som jeg ikke har lest. Og de to jeg har lest tidligere (som jeg likte) har jeg ingenting i mot å lese på nytt da de er korte. Jeg tror også jeg har skrevet om alle tre. Heller litt mot Barnes må jeg innrømme.

Bøkene: Metroland – Before She Met Me – Flaubert’s Parrot – Staring at the Sun – A History of the World in 10 1/2 Chapters – Talking it Over – The PorcupineEngland, England – Love etc. – Arthur and George – The Sense of an Ending – The Noise of Time – Levels of Life

Gabriel Garcia Marquez: Han har skrevet seks romaner, fem lengre noveller, diverse samlinger og non-fiction. Jeg har fra før av lest en non-fiction og to av de lange novellene. Her er det masse å ta av, man får sjangervariasjon uten at det blir for uoversiktlig og jeg har lest noen fra før av som jeg også har skrevet om. Jeg har hatt lyst til å lese en del av romanene hans lenge, så dette kan bli et godt spark bak for å komme i gang. Ingen av bøkene hans er spesielt tykke, selv om noen av dem har særdeles liten og tett skrift, så jeg mistenker at de ikke er så tynne som de ser ut til å være. Flere av hans bøker befinner seg for øyeblikket ulest i bokhyllen.

Bøkene: In Evil Hour – One Hundred Years of Solitude – The Autumn of the Patriarch – Love in the Time of Cholera – The General in His Labyrinth – Of Love and Other Demons – Leaf Storm – No One Writes to the Colonel – The Incredible and Sad Tale of Innocent Erendira and Her Heartless Grandmother – Chronicle of a Death ForetoldMemories of My Melancholy Whores – The Story of a Shipwrecked Sailor

Kazuo Ishiguro: Har skrevet syv romaner, jeg har lest fire av dem. Jeg har dog lyst til å gjenlese The Remains of the Day. Likevel tenker jeg at dette er for få bøker til å lage et prosjekt av, men Ishiguro kan bli et bonusprosjekt.

Bøkene: A Pale View of Hills – An Artist of the Floating World – The Remains of the Day – The Unconsoled – When We Were Orphans – Never Let Me Go – The Buried Giant

Så var det å bestemme seg..

Publisert i Prosjekt: helt forfatterskap | 47 kommentarer

Hvordan lese et fullstendig forfatterskap?

Rent teoretisk har jeg ofte tenkt at det må være gøy å lese alle bøker skrevet av en forfatter jeg er fan av, på kort tid. Da kan jeg se utviklingen til forfatteren, se hvilken tematikk som går igjen, hvordan ulike perioder skiller seg ut. Finne egne favoritter blant alle bøkene og lage dynamiske rangeringer mens jeg holder på. Problemet er bare dette: jeg har av en eller annen grunn fått det for meg at jeg MÅ lese variert. For hver andre eller tredje roman jeg leser bør jeg lese en sakprosa, en ungdomsbok eller en krimbok. For hver sakprosa om populærvitenskap bør jeg lese en om historie eller politikk. For hver femte moderne roman bør jeg lese en klassiker. Ser dere utfordringen? Systemet fungerer godt i forhold til at det finnes utallige bøker jeg har lyst til å lese innenfor ulike sjangere, men det gjør også at jeg har en sperre i forhold til å lese mange bøker av samme forfatter på relativt kort tid og jeg får heller aldri lest serier sammenhengende fordi jeg må ha pause med noe annet mellom hver bok i en serie – noe som for øvrig gjør at jeg tåler litt ventetid mellom bøker i en serie.

Til alle dere som har lest alt av en eller flere forfattere: ble det gjort på kort tid eller har dere brukt mange år? Dersom dere brukte kort tid, hvordan klarte dere å motivere dere selv til å holde dere til en forfatter i såpass stor grad (regner med dere leste annet også, men likevel med betydelig mindre variasjon enn ellers)? Er trikset bare å velge en jevnt god forfatter man vet man vil like eller har dere lykkes med å finne forfattere som skriver veldig variert slik at det ikke føles som om man holder på med samme forfatter i en lengre periode?

Jeg er ganske nervøs for at få av mine favoritter egner seg for et slikt prosjekt. P.G. Wodehouse har skrevet aaaaltfor mange bøker og alle har sånn ca. det samme plottet (uten at det går utover kvaliteten, go figure..). Louis de Bernieres har jeg kun tre uleste bøker igjen av, for at det skal bli gøy med dynamisk rangering må jeg lese flere bøker enn det. Stefan Zweig er et alternativ, men han har skrevet så mange noveller, og hvordan rangerer jeg lange noveller i forhold til novellesamlinger og igjen i forhold til romaner? Jeg trenger en forfatter som har skrevet masse gode romaner, for å gjøre det enkelt for meg selv. Nå går jeg i mot variasjonsprinsippet mitt, men det får bare være. Planen var egentlig å ha et «les alt av Dickens»-prosjekt, men mannen skrev så mange mursteiner at det viser seg å være umulig å få til på mindre enn noen tiår. Aller helst vil jeg fullføre i løpet av ett år, max to.

Mulige valg: Auster, Ishiguro, Kurkov, Crace, Bulgakov, Twain, Gardam, Barnes, Gaiman, Hugo, Dumas, Verne, Marquez, Coetzee

Jeg tror nok at noen av navnene på listen over også har skrevet altfor mange bøker (Verne og Dumas spesielt). Det viktigste er uansett at de må ha skrevet mange frittstående bøker. Jeg kan ikke lese en lang serie og ikke endeløs rekke av mursteiner heller.

Er dette realistisk i det hele tatt uansett hvem jeg velger? Neppe. Likefullt satser jeg på å velge en forfatter i løpet av uken og å ha lest forfatterskapet hans (eller hennes, jeg har en dame på listen) innen utgangen av 2018 (for å gjøre det litt mer realistisk enn ved å sette fristen ut året). Jeg forbeholder meg retten til å komme på flere alternativer før jeg velger og jeg er åpen for forslag.

Publisert i Prosjekt: helt forfatterskap | 20 kommentarer

Månedsoppsummering – februar

TI BØKER!!! På den korteste måneden i året. Jeg vet ikke helt hvordan det gikk seg til. Eller, jeg gjør forsåvidt det. Jeg tilbragte en helg pluss to feriedager på hytten, der ble det lest masse. I tillegg var jeg syk forrige uke og fikk ikke gjort så mye annet enn å lese og å sove.

Februarbøkene
Christophe Galfard – The Universe in Your Hand
Colin Dexter – Last Seen Wearing
Heinrich Böll – The Silent Angel
Cynan Jones – Cove
Kent Haruf – Our Souls at Night
Tom Reiss – The Black Count
Jess Kidd – Himself
Miles Jupp – Fibber in the Heat
Lauren Graham – Talking as Fast as I Can
J.K. Rowling – Harry Potter and the Order of the Phoenix

Variasjon

  • Tre eller fire non-fiction (to hardcore, to soft), en krim, en kort roman/lang novelle, tre romaner, en HP.
  • Seks papirbøker, to kindlebøker og to lydbøker.
  • Syv menn, tre kvinner.
  • Fire briter, tre amerikanere, en ire, en franskmann og en tysker (man kan absolutt kalle det variasjon, men spesielt eksotisk er det kanskje ikke)
  • Tre fantastiske bøker (Galfard, Kidd, Rowling), fire meget gode bøker (Jupp, Reiss, Haruf, Jones), to «interessante men ikke i toppsjiktet» bøker (Böll, Dexter) og en skuffende bok (Graham).

Om bøkene
Først og fremst: Jess Kidd!!! Jeg elsker Jess Kidd. Hun føyer seg inn i en rekke med irer som virkelig sjarmerer med sine underlige karakterer, særegenheter og evner til å lage en atmosfære i bøkene som suger deg inn (gjelder Niall Williams, Joseph O’Neill, Donal Ryan, og Sara Baume for å nevne noen). En ufattelig imponerende debut fra en forfatter jeg gleder meg til å lese mer av. Også må jeg skryte av Galfard som har skrevet en utrolig engasjerende og lærerik bok om universet. Den havnet på gjenlesningslisten det øyeblikket jeg var ferdig med den.

Februar 2017 var også måneden hvor jeg endelig lærte at det går an å høre lydbøker uten å få store konsentrasjonsproblemer. Trikset er å velge riktig bok, det lærte jeg av Elisabeth. Miles Jupp er en britisk komiker jeg har vært fan av lenge og selv om jeg fremdeles ikke er sikker på om boken er non-fiction eller delvis oppdiktet/overdrevet basert på sanne hendelser var det en helt strålende bok å begynne min lydbokhobby med. Jeg planlegger å skrive et eget innlegg om opplevelsen, men for de som liker britisk humor, sportsentusiasme av en underlig sort, frustrasjoner og løse mager i India er dette riktig bok. Jeg lover å selge den bedre i eget innlegg. Jeg hørte Lauren Graham sin nyeste bok etter Jupp, men det ble for masete for meg. Lorelai Gilmore er en genial karakter, men jeg innser at skuespillerens liv ikke nødvendigvis er like interessant som karakterens liv. Delvis monoton brite med tørr humor er mer min greie enn snakkesalig amerikansk skuespiller som innimellom synger og som bruker en rar og kunstig skuespillerstemme litt for ofte.

Kent Haruf sin bok var for øvrig nydelig, det må nevnes. Kjærlighet mellom to eldre mennesker som begge har mistet sine partnere. Rørende uten å være sentimental.

Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor jeg har gitt noen av HP-bøkene fire stjerner på Goodreads tidligere. Alle er så klart femmere. Jeg tror det må ha vært for å skille mellom dem, for jeg har såklart favoritter. Men selv om jeg synes Half-Blood Prince er bedre enn Order of the Phoenix for eksempel brukte jeg likevel kun en og en halv dag på å lese Order, som er den tykkeste boken med sine 750 sider. Jeg vet ikke hvilken annen bok av den størrelsen jeg kunne lest på så kort tid. Det er virkelig umulig å legge dem fra seg når man først har begynt på dem. Får se hvor lenge jeg klarer å utsette Half-Blood Prince. Målet er å kun lese HP når jeg ikke får konsentrert meg om andre bøker, men akkurat nå har jeg utrolig lyst til å lese videre.

Anti-OTS
Jeg bestilte ingen nye bøker fra Bookdepository i januar og bestemte derfor å belønne meg selv med å bestille bøker derfra denne måneden. Første boken landet i postkassen i dag og jeg venter fremdeles i spenning på fire andre bøker, samt på en tysk bok jeg trodde jeg bestilte på engelsk. Tenkte på å sende den tilbake, men det koster sikkert like mye som boken, så da får jeg heller lære meg tysk. Tilbake til Duolingo. Bestilte fire bøker fra Booker eligible-listen (The Horseman av Tim Pears, The Stolen Child av Lisa Carey, Darke av Rick Gekoski og Little Nothing av Marisa Silver). I tillegg kjøpte jeg Dictionary of Khazars fordi den virket så unik og spennende og den tidligere nevnte tyske boken var Barrow’s Boys av Fergus Fleming. Den må nok bestilles på nytt på riktig språk. Det kan se ut til at det blir litt færre OTS i mars, men noen skal det bli.

Lesemål
Jeg har en følelse av at jeg har fått en drøss med kryss denne måneden. Jeg har hatt et mål om å lese Dexter (ett kryss) og boken jeg leste av ham er samtidig både OTS og på Guardian-listen (to kryss). Flere av de andre bøkene må også ha gitt kryss. Vi får se:

15/65 bøker lest i 2017 (fem bøker foran planen!!)
1/12 Back to the classics challenge (en hver måned duger, skrev jeg sist måned. Deretter lot jeg være å lese en denne måneden. Skjerpings)
0/2 Dickens (har ti måneder igjen..)
0/3 norske klassikere (ditto)
0/7 bookernominerte (her skjer det ingenting før i slutten av juli – men jeg har lest to bøker som potensielt kan bli nominert til Booker)
0/4 Internasjonale bookernominerte (her skjer det ingenting før i midten av mars)
2/10 The Guardian 1000 books (tror fremdeles jeg skal klare flere enn ti her)
1/5 Zweig, de Bernieres, McCarthy, Wodehouse, Dexter (kryss for Dexter, gikk dårlig med McCarthy)
0/1 Jane Eyre (kommer..)
4/10 non-fiction (hah! Enkleste målet noensinne..)
2/10 Heddas bokhylleutfordring (Jeg har strengt tatt ikke fullført boken jeg sa jeg skulle lese denne måneden, men jeg har lest to andre bøker som oppfyller kriteriene og har skrevet om dem begge.. riktignok i en samleomtale, men det teller!)
8/30 off the shelf (finnes visst mye bra i hyllene mine, skjønner ikke hvorfor jeg har sett så sjelden i dem før)
1/2 biolesesirkel (blir jeg med i neste runde også har jeg klart dette målet før vi er ferdig med april. Ny rekord?)

Publisert i Månedsstatistikk | 27 kommentarer

Jess Kidd – Himself

1950: En ung kvinne blir drept i en liten landsby i Irland. Babyen hennes, skjult av skogen, overlever.
1976: Mahony mottar et bilde av moren hvor det står hva hans egentlige navn er, hvor han er fra – Mulderrig – og at moren var «the curse of the town» og at de (hvem nå enn de er) tok henne fra ham. Videre står det at de lyver alle sammen og at han må være forsiktig. Samt at moren elsket ham. Mahoney drar tilbake til Mulderrig for å finne ut hva som skjedde med moren.

himself-600x409

Jeg forsøkte å forklare til samboeren min hva denne boken handler om, men det var umulig å gi et sammendrag som faktisk forklarte hvorfor dette er den beste romanen jeg har lest så langt i år. Den handler om en 26 år gammel mann som drar tilbake til sitt fødested for å finne ut hvorfor han vokste opp uten familie. Mer spesifikt for å finne ut om moren er død eller om hun bare forlot ham. Han blir venner med en gammel dame som elsker bøker og teaterforestillinger og sammen setter de opp et teaterstykke og holder auditions for å få en anledning til å forhøre landsbyens innbyggere. Han blir etter hvert mer og mer upopulær fordi han graver i fortiden. Og btw, han både ser og kan snakke med døde mennesker. Hvis dere nå ser for dere en blanding mellom Midsummer Murders og Ghost Whisperer er dere kanskje ikke helt på jordet, men denne boken er såå mye mer enn bare det jeg har skrevet til nå.

Det at han ser døde mennesker er først og fremst en kilde til humor, ofte svart. De dukker opp overalt og føles merkelig nok som en helt naturlig del av boken, men de er sjelden hjelpsomme og innimellom ganske irritable.

‘A priest haunting a commode,’ chuckles Mrs Cauley. ‘It’s sublime, isn’t it? Is he there now?’ Mahoney glances up at Father Jim, who is in the corner leaning on a bookcase. ‘After a fashion.’ ‘Then he needs to get his dead finger out and tell us who did him in.’ She studies the empty commode. ‘There’s no doubt in my mind that he was done in. How did he die? He succumbed to a short and violent illness. Someone had a hand in it.’ Father Jim scowls. ‘Pneumonia, he had a hand in it, along with his good pal heart failure.’ ‘Think about it,’ Mrs Cauley whispers. ‘The town was desperate to rid themselves of Orla. She was wild, unpredictable, a real troublemaker.’ ‘Does this wagon ever stop?’ mumbles Father Jim.

Noen er lystigere.

Mahoney throws himself down between Patrick James Carty 1901-1925 and Joseph Raftery 1880-1913. Paddy and Joe have vacated their eternal resting places and are sitting up on the church roof nudging each other and whistling at the young ones walking home. They melt laughing into the lead.

Både de døde og de levende er skrevet på en måte som gjør dem utrolig levende for leseren. Mrs Cauley er en helt særegen, sta og tøff eldre dame som er nysgjerrig som få og som ønsker å gjøre Mulderrig til et mer livlig og morsomt sted å bo. Hun er lei av de samme gamle konservative kreftene i byen som står i mot en hver form for endring. Ida er en ung jente som stadig er på jakt etter jojoen sin og som følger etter Mahoney over alt og har lyst til å leke. Hun har for øvrig et knust kranium, men fra fremsiden ser hun helt normal ut. Det virker i starten ikke som om hun er særlig preget av å være død, hun er gjerne ikke klar over det. Senere møter vi moren hennes som Mahoney innleder et forhold med. Hun er ti år eldre enn ham og gift, men har ikke hatt det bra siden hun mistet datteren. Hennes sorg er en sterk kontrast til datterens livlige, barnslige vesen. Shauna er en annen potensiell elsker som eier det gamle nedslitte hotellet hvor Mrs Cauley og Mahoney bor. Hun er preget av å måtte ta vare på faren som ikke er helt med lenger. Hun ønsker seg en stabil familie og blir ikke spesielt fornøyd med seg selv når hun innser at hun har følelser for Mahoney, som er en ungkartype. Også møter vi Mrs Cauley sin tidligere elsker, som hun aldri giftet seg med og som nå bor på rommet hennes og er ved hennes side alltid.

Mahoney watches as the dead man attempts to hang his hat on the bedpost. He gives up with a pained expression, puts it back on his head and drifts across the room, pulling his mustache morosely as he goes.

Enken Farrelly er en svært konservativ kristen dame som for det meste holder seg i sitt egen hjem, men som likevel vet om alt som foregår i byen og som er forberedt på å gjøre det meste for å beholde fred og ro, samt for å forhindre at Mahoney får informasjon om moren. Orla, moren til Mahoney, var nemlig dypt hatet i landsbyen. Hun gjorde som hun ville, var løs og vill og ga byen et dårlig rykte. Etter at hun fikk baby i tenårene nektet hun å adoptere bort barnet, men ville heller fortsette å bo i landsbyen og å ta vare på sin egen sønn. Dette ble regnet som uakseptabelt av de fleste innbyggerne og de gjorde sitt ytterste for å passe på at Orla sitt ønske ikke ble virkelighet. Enken Farrelly var ikke vitne til mordet på Orla, men hun så nok til at hun i ettertid skjønte hvem som hadde gjort det. Nå forsøker hun å beskytte morderen, da hun feilaktig tror at hun vet hvorfor Orla ble drept.

Selv om boken er utrolig morsom og til tider ganske koselig er stemningen i boken hovedsakelig creepy. Et lite sted, full av folk som er skeptisk til våre hovedkarakterer, noen med onde hensikter. Det føles klaustrofobisk og jeg blir stadig vekk redd på vegne av de karakterene jeg har blitt så knyttet til. Dette er en bok om hemmeligheter, om holdninger og uskrevne regler, om de døde så vel som de levende og om Mulderrig generelt. Jeg blir sjelden så glad i karakterer som jeg har blitt i innbyggerne i Mulderrig, selv de jeg ikke egentlig liker. Irene har en tendens til å sjarmere meg og det har Jess Kidd virkelig klart. Særegne karakterer, svart humor, ullen stemning og en fascinerende historie, godt skrevet. Det er en strålende kombinasjon. Til tross for at jeg ikke føler at forfatteren lot noen tråder henge igjen uforløst kunne jeg ønske dette var en serie. Jeg vil tilbake til Mulderrig. På hvilket annet sted kan Wuthering Heights, War and Peace og the Origin of Species beskytte deg mot onde drapskvinner?

‘It’s just another kind of sleep,’ says X to the slumbering old woman. ‘You shouldn’t fear it at all, Mrs Cauley.’ As soon as she feels the unfamiliar kiss of a properly laundered pillowcase Mrs Cauley’s eyes flicker open. There’s no fear, only mild amusement, so that for a moment X falters, confused. And then it hits her. An illustrated copy of Wuthering Heights howls by, glancing her left temple. X releases her grip on the pillow and looks around. There’s no one there. So X picks up the pillow again and applies a bit of heft. Then all hell breaks loose. A large-type edition of War and Peace starts the counter-attack proper. It launches down from the top of a ceiling-high pile onto X’s cranium, knocking her to the floor. Saved only by the coiled density of her perm, X is more than a little dazed as she drags herself up the side of the bed only to be set upon by The Complete Works of Jane Austen, which rain down variously on her head, arms and décolleté. X regains her feet just as The Magic of Ernest Hemingway begins a vicious offence on her ankles, snapping like an unschooled terrier.

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere K, Uncategorized | Legg igjen en kommentar