Lesemål – en plan for fullføring

Det står ganske dårlig an med en del av lesemålene mine, så nå tenker jeg å gå grundig til verks for å klare å fullføre mesteparten av målene. Dobbeltkryss og trippelkryss må til. Leseplanen for de resterende månedene av 2017 blir dermed som følger:

I Back to the Classics-utfordringen min har jeg kun lest tre av tolv bøker – en romantisk klassiker, en russisk klassiker og en klassiker fra 1800-tallet – så jeg må finne en lur plan for de resterende klassikerne. Siden det også finnes en haug med klassikere på The Guardians 1000 bøker liste (hvor jeg mangler fem leste) tenker jeg at mange av valgene mine bør plukkes fra den listen slik at jeg får dobbeltkryss.

  • En klassiker fra 1900-tallet: Things Fall Apart av Chinua Achebe (x3, kort bok)
  • En klassiker skrevet av en kvinne: Out of Africa av Isak Dinesen (x2, danske)
  • En klassiker skrevet på et annet språk enn norsk: Beware of Pity av Stefan Zweig  (x3, på tide å lese mer av Zweig)
  • En klassiker publisert tidligere enn 1800-tallet: Candide av Voltaire (x3, virker artig)
  • En gotisk eller horror klassiker: We Have Always Lived in the Castle av Shirley Jackson (x3, likte Haunting)
  • En klassiker om et dyr: The Call of the Wild av Jack London (x2, kort bok, hunder)
  • En klassiker med et tall i tittelen: A Tale of Two Cities av Charles Dickens (x4/5, har lovet, dermed et fjerde kryss)
  • En klassiker med handling fra et sted jeg ønsker å besøke: The Code of the Woosters av P.G. Wodehouse (x4 for å lese noe som garantert er bra!)
  • En prisvinnende klassiker: The Jungle Book av Rudyard Kipling (x2, nobelprisvinner)

I tillegg skal jeg:

1) Lese enda en bok av Dickens (stryker ikke dette målet enda, selv om jeg tviler på at det går)
2) Lese tre norske klassikere (dette målet stryker jeg her og nå, det skjer ikke i år!)
3) Lese minst fire av de nominerte til den internasjonale Bookerprisen (dette målet stryker jeg også, den tid er forbi og jeg leste ikke en eneste av de nominerte. Prøver igjen i 2018)
4) Lese minst en bok av Cormac McCarthy og Louis de Bernieres (bør være mulig)
5) Lese Jane Eyre på nytt (bør også være mulig)
6) Lese minst 30 av bøkene som har stått i bokhyllen min siden 2016 eller tidligere (mangler 13 foreløpig, trenger seks i tillegg til de som er off the shelf i Back to the Classics-utfordringen)
7) Lese mer av Julian Barnes (hadde mål om 12, det går ikke. Kun lest fire så langt. Satser på å få til to-tre til i år)
8) Delta i alle rundene av Hedda sin lesesirkel (Har deltatt i to av syv runder, satser på å klare fem av ti)

Uavhengig av mål vil jeg også lese mer non-fiction, 4 3 2 1 av Paul Auster, den nyeste til Ned Beauman og eventuelle andre nye romaner som måtte komme på tampen av året. Leselisten min for resten av året ser dermed slik ut (OBS: det vil nesten garantert komme endringer):

  1. Things Fall Apart av Chinua Achebe
  2. Out of Africa av Isak Dinesen
  3. Beware of Pity av Stefan Zweig
  4. Candide av Voltaire
  5. We Have Always Lived in the Castle av Shirley Jackson
  6. The Call of the Wild av Jack London
  7. A Tale of Two Cities av Charles Dickens
  8. The Code of the Woosters av P. G. Wodehouse
  9. The Jungle Book av Rudyard Kipling
  10. Martin Chuzzlewit av Charles Dickens
  11. All the Pretty Horses av Cormac McCarthy
  12. The Troublesome Offspring of Cardinal Guzman av Louis de Bernieres
  13. Jane Eyre av Charlotte Brontë
  14. Flaubert’s Parrot av Julian Barnes
  15. The Noise of Time av Julian Barnes
  16. 4 3 2 1 av Paul Auster
  17. Alice av Christina Henry
  18. The Elephant’s Journey av Jose Saramago
  19. Madness is Better Than Defeat av Ned Beauman
  20. How Not to Be a Boy av Robert Webb

Kan ikke si at det virker veldig overkommelig egentlig, så strukturert er jeg ikke. Men jeg liker lister og utfordringer og gjør derfor et forsøk. Noen av dere som har lest bøker fra listen min og som har en god grunn til hvorfor jeg har valgt rett og bør få lest alt jeg planlegger å lese? Skrik ut i så tilfelle.

Advertisements
Publisert i 2017 Back to the Classics Challenge, Uncategorized | 20 kommentarer

Månedsoppsummering – august

Endelig en god lesemåned! Det hjalp nok at jeg har hatt tre uker ferie i august, da blir det plutselig mye mer tid til å lese. Naturlig nok begynte måneden med all things Booker, men det ser ut til at jeg har gått akutt lei til jeg skulle reise til Kreta, for der har jeg gått non-fiction crazy og ikke lest en eneste roman; verken Booker eller annet. Det betyr at jeg er oppe i syv leste Bookerbøker og har mest sannsynlig overgått årsmålet for sakprosa. Jeg har da seks Bookerbøker igjen å lese og en av dem er mursteinen til Auster som jeg har begynt på og har veldig lyst til å komme meg gjennom. Men mursteinsfobien setter stopper for alle slike planer, selv når jeg virkelig tror det skal gå. Skal jeg være helt realistisk tror jeg ikke jeg klarer 13/13 Bookernominerte. Det er i underkant av to uker til vi får vite hvilke bøker som kommer med på shortlist og jeg holder på å lese en tidligere nominert forfatter, ikke en av årets. Håper på å klare McGregor og Barry før shortlist, etter det får jeg ha som mål å ha lest alle derfra før jeg skal til London på Bookerarrangement i oktober. Bøkene jeg leste i august var for øvrig følgende:

pjimage

Av de fire Bookerbøkene jeg leste i august var det de to nykommerne, Mozley og Fridlund, som imponerte. Begge bøkene var engasjerende, god skrevet og ikke minst tankevekkende. Jeg holder nok en knapp på Elmet som den beste fordi History of Wolves med fordel kunne vært mer fokusert og innstrammet, men begge ga meg overraskende gode leseropplevelser. Whitehead sin bok var også ganske fengende, men nådde ikke helt opp pga dårlige karakterer og manglende språklige egenskaper for å få meg virkelig investert i historien. Swing Time er den desidert dårligste boken jeg leste i august, den ble for overfladisk og uinteressant.

Det var kjempeartig å lese sakprosa igjen. Det har omtrent utelukkende gått i romaner en god stund nå, og jeg har helt tydelig (noe ubevisst) savnet å lese andre sjangre. Først og fremst må jeg bare si at Roald Dahl sine to selvbiografier er geniale! I den første, Boy, som jeg leste for en stund siden, forteller han om sin barndom og ungdom. Den avslutter da han blir ferdig på skolen og får seg jobb i Shell. I Going Solo følger vi ham i jobben og som pilot under Andre Verdenskrig. Da han jobbet for Shell bodde han i Kenya og i Tanzania og enkelte fortellinger fra den perioden er bare helt uvurderlige. Som da konen til kokken nesten ble spist av en løve, eller når en hel familie må klatre ned fra balkongen for å komme seg unna den giftige slangen som har sneket seg inn i stuen. De tilkaller en skotte, av alle ting, som kommer for å fange slangen uten å drepe den. Under krigen går han fra en katastrofe etter den andre, vet aldri helt hva han driver med, og klarer, som en av ytterst få, å overleve kaoset. Hele boken er full av fantastiske historier som egentlig er tragiske eller meget skumle men som blir beskrevet på en måte som gjør det umulig å ikke le av det. Jeg kunne ønske han hadde skrevet haugevis av bøker om sitt eget liv, han har opplevd mer enn de fleste og skriver som en intelligent person full av selvironi og med glimt i øyet som aldri helt har gitt slipp på barnet i seg.

Dear Mama,
It’s pleasant lying back and listening to and at the same time watching the antics of Hitler and Mussolini who are invariably on the ceiling catching flys and mosquitos. Hitler and Mussolini are two lizards which live in our sitting room. They’re always here, and apart from being very useful about the house they are exciting to watch. You can see Hitler (who is smaller than Musso and not so fat) fixing his unfortunate victim – often a small moth – with a very hypnotic eye.

Seven Brief Lessons on Physics er, som tittel antyder, kort, men rommer likevel mye. Universet er rarere enn det er mulig å forestille seg og det å prøve å få hodet rundt det vi har lært om universet så langt er både ekstremt spennende og veldig vanskelig. Rovelli gir oss innsikt i både hypoteser og etablerte teorier om dette merkelige universet og forklarer alt på en ypperlig måte. Vi som ikke har en universitetsgrad i fysikk er nettopp målgruppen for denne boken. For min del var det en del repetisjon (som er ypperlig, da verden ikke er intuitiv og enkel og ikke blir åpenbar etter en gjennomlesning av en bok – eller noensinne), samt gikk han inn på hypoteser jeg visste lite om. I tillegg leste jeg The Quantum World, som tar for seg alt som er bakvendt og vanskelig å forstå med universet.  Defintivt ikke lett underholdning, men den ble uansett lest på stranden. Nå er jeg både livredd for, og samtidig kjempespent på, fremtidens kvantemaskiner. Jeg prøver fremdeles å få hodet mitt rundt at Schrödingers katt – hvis redusert i størrelse ganske betydelig – er en realitet og ikke absurd, selv om det var absurditeten han egentlig forsøkte å vise oss. I tillegg har jeg blitt fullstendig fascinert av hypotesen om at universet kanskje henger sammen via ormehull skapt av to svarte hull som har viklet seg sammen.

Å lese en bok om reising mens jeg var på reise var ganske fornøyelig. Alain de Botton skriver godt om ulike aspekter ved reising og om våre forventinger til reising og hvordan de som regel ikke blir oppfylt. I hvert kapittel introduserer han oss for en eller to nye historiske personer som har ulike forhold til reising, samt tar han oss med på hans egne reiser.


Hvordan er ståa etter årets åttende lesemåned:

  • 51/65 bøker lest i 2017 (begynner nå å lure på hvor kjapt jeg kan klare å fullføre årets Goodreads-leseutfordring)
  • 3 av 9 Back to the Classics (ser fremdeles for meg panisk tvangslesing i november og desember)
  • 0/2 Dickens (jeg skal lese A Tale of Two Cities, jeg har lovet. Det ble dog ikke innen utgangen av juni… eller juli…eller august…)
  • 0/3 norske klassikere (*lalalala* *ignorerer*)
  • 7/7 nominerte til Bookerprisen (har da klart det opprinnelige målet, og det er alt som teller! Mitt uoffisielle mål på 13/13 begynner det å se mørkt ut for, men jeg håper på å lese alle som kommer med på shortlist i hvert fall, jeg skal jo sitte på andre rad å høre på forfatterne snakke om bøkene sine)
  • 0/4 nominerte til den internasjonale Bookerprisen (kjøpte vinneren, får se om jeg klarer å lese den i løpet av året. Mangler dog fremdeles tre selv om jeg får det til)
  • 5/10 The Guardian 1000 books (tror fremdeles jeg skal klare dette målet, selv uten kryss denne måneden også)
  • 1/5 forfattere (Zweig, McCarthy, de Bernieres, Wodehouse, Dexter)
  • 0/1 Jane Eyre (det får bli høst/vinterlesning)
  • 13/10 non-fiction (done! Eneste målet som faktisk er enkelt, må definitivt videreføres til neste år)
  • 2/10 Heddas lesesirkel (lovet meg selv at jeg ikke skulle falle av denne, men det gjorde jeg gitt…)
  • 17/30 OTS (nesten bare leste nye bøker de siste månedene, bør kikke litt mer i hyllene fremover)
  • 2/2 biolesesirkel (ferdig, uavhengig av uoffisielle lesemål, de teller ikke)
  • 7/27 Julian Barnes (bør skjerpe meg med dette målet for jeg koser meg hver gang jeg finner frem en bok av Barnes – det var han som fikk meg ut av sommerens lave leselyst og gjorde meg klar til Booker)
Publisert i Månedsstatistikk | 20 kommentarer

Bokbokser

For en leseglad tenåring som meg så var månedens høydepunkt alltid å gå til postkontoret og hente pakken fra TL-klubben. I den fant jeg vanligvis to bøker samt masse stæsj. Bøkene ble som regel slukt på noen dager og deretter måtte jeg vente tålmodig til neste hentelapp dukket opp i postkassen. Jeg har flere ganger tenkt på at det burde finnes et marked for noe tilsvarende for voksne lesere og jeg har lurt på hvorfor jeg ikke har oppdaget slike tilbud for oss. Helt til jeg en dag oppdaget nettopp det. Det var Instragrambilder av Solumbokvennen sin månedlige bokboks, kjøpt og mottatt av andre bloggere, som gjorde meg oppmerksom på at også voksne kan oppleve den samme spenningen og gleden av å åpne en pakke med ukjent bokinnhold hver måned. Og hvis det finnes et norsk alternativ, burde det ikke da finnes bokbokser for de av oss som er glad i å lese på engelsk? Joda, det gjør det. I bøtter og spann skulle det vise seg.

20907054_10155404277575801_549117720_o

Nettsiden Cratejoy.com har oversikt over en haug med bokbokser, samt andre typer månedlige bokser, det er mulig å bestille. Hele 89 bokbokser kan bestilles dersom du bor i Norge står det på nettsiden. Her finner man bokser i alle mulige kategorier, med kanskje et flertall relevant for de som er glad i ungdomsbøker. Dersom man har lyst på noe ala TL-klubben for voksne er det nok av alternativer å gå gjennom. Ulempen med en del av dem er at prisen på enkelte er ganske høy, og prisen på frakt er i noen tilfeller forferdelig høy. Når man ikke vet hva man får kan det være greit å unngå de dyreste alternativene. Jeg fant meg en bokboks jeg hadde lyst til å prøve og jeg har akkurat mottatt første pakke. Jeg ble så fornøyd med innholdet og med servicen at jeg ble inspirert til å skrive dette innlegget. Før jeg forteller mer om hva jeg valgte vil jeg bare nevne at jeg skriver dette på eget initiativ. Ingen har spurt meg om å skrive dette og jeg har ikke mottatt noe som helst for det.

Prudence and the Crow
Firmaet jeg valgte å bestille bokboks fra heter Prudence and the Crow og er basert i London. Deres bokboks inneholder en bruktbok som skal være minst 20 år gammel, i tillegg til diverse småting. Bøkene skal være i god stand, du får ikke en revnet gammel fille. Det som gjør at denne bokboksen skiller seg ut fra en del andre – i tillegg til at bøkene er brukt – er at boken du får tilsendt er valgt ut spesifikt til deg. De sender ikke ut samme boken til alle, de ber heller kundene fylle ut et ganske omfattende skjema hvor man svarer på spørsmål som sier en del om egen boksmak. Så finner Prudence and the Crow en bok de tror du vil like. De sender ut bokboksen den 13. hver måned, men den må bestilles innen den 1. Du kan velge mellom ulike tema: classic fiction, science fiction, classic thriller, children’s eller random og du kan bytte mellom temaene om du ønsker. For hver pakke betaler du 15 pund, pluss 6 pund for frakt dersom du bor i Europa men utenfor Storbritannia.

20904240_10155404276490801_105027935_o

Jeg mottok min første pakke i dag, kun tre dager etter at den ble sendt. Inni pakken fikk jeg Titus Alone av Mervyn Peake, tredje boken i en serie jeg har veldig lyst til å lese. Sammen med den fikk jeg et personlig notat hvor de forklarer hvorfor jeg får tredje og ikke første bok i serien (de hadde kun den), men hvor de også sier at jeg skal få tilsendt de to andre bøkene etter hvert om jeg ønsker (jeg abonnerer) og at de valgte å sende den tredje fordi den står på egne ben, man må ikke ha lest de to første. Versjonen jeg fikk ser ut til å være fra 1992 og er i meget god stand. Selve romanen er fra 1959. I pakken var det også te, tictac, et klistemerke med «this book belongs to» som jeg kan klistre på en bok jeg ikke vil at noen skal stjele, et bibliotekskort (slik at jeg kan ha oversikt over bøkene i mitt eget bibliotek), to kort med bokanbefalinger på baksiden samt et lite blad med en kort historie, en hilsen fra redaktøren, bilder av forfattere og oppgaver. Det hele nydelig pakket inn. Bokpakken er utrolig sjarmerende og det er ekstra gøy å få noe som er såpass personlig hvor det virker som om de som sender den ut virkelig har jobbet for å lage en boks alle abonnentene vil bli fornøyd med. Jeg gleder meg til å lese boken jeg har mottatt og ser for meg at dette vil bli like artig hver måned.

20930735_10155404289275801_1618419044_o

Publisert i Uncategorized | 6 kommentarer

Kort om de tre siste

Det er ferie og jeg leser raskere enn jeg skriver. Av den grunn presenterer jeg noen korte tanker om de tre siste bøkene jeg har lest i ett samleinnlegg.

Zadie Smith – Swing Time
28390369Dette er kanskje den kjedeligste boken jeg har lest til Booker noensinne. Ikke akkurat grundig og god kritikk, men Swing Time er en bok jeg aldri ville lest hvis ikke den hadde blitt nominert til Bookerprisen og en bok jeg mest sannsynlig ville unngått selv etter at den havnet på longlist hadde det ikke vært for at jeg har planer om å lese alle 13 nominerte og hadde lyst til å utfordre egne fordommer. Det gikk dårlig denne gangen, da jeg heller fikk dem bekreftet. Så hvorfor likte jeg ikke boken? Den følger en personlig assistent til en popstjerne, en person som ikke egentlig har et liv. Når hun vokste opp levde hun i skyggen av sin bestevenn, Tracey, som var en strålende danser, som voksen lever hun i skyggen av superstjernen Aimee. Vi får vite mange detaljer fra livet hennes, men vi vet likevel lite om henne som person. Har hun egne interesser? Har hun meninger? Tja..

Aimee blir vi heller ikke kjent med, hun er kun en standard pop-stjerne. Reiser masse, er omringet av ja-mennesker, vil hjelpe barn i Afrika uten å ha den minste ide om hvordan man hjelper barn i Afrika. Hele boken føles overfladisk og jeg skjønner ikke hva forfatteren ønsker å få frem. Det mest interessante med boken er vennskapet mellom fortelleren og bestevenninnen. Begge kommer fra fattige kår, men får muligheten til å gjøre noe større med livet sitt, klatre på den sosiale rangstigen. De ødelegger fullstendig for seg selv, men på helt ulike måter. Jeg får hele tiden følelsen av at fortelleren tror hun er bedre enn alle andre, uten at hun virker spesielt oppegående eller engasjert i noe som helst. Fortellerstemmen virker mer sofistikert enn det hun egentlig er, noe jeg ikke får helt til å stemme. Ikke får jeg inntrykk av at hun utvikler seg voldsomt i boken heller. Forfatteren hopper hele tiden mellom ulike stadier av fortid og til fremtid, noe som blir veldig forstyrrende, da det ikke ser ut til å være noen tydelig logikk bak hoppingen og bruker altfor mye tid på de mindre interessante karakterene i boken. Definitivt ikke en kandidat til longlist i mine øyne.

Colson Whitehead – The Underground Railroad
61C72nXbD5L._SX327_BO1,204,203,200_Vi følger slaven Cora på flukt fra en plantasje i Georgia. Via en annen slave kommer hun i kontakt med en som jobber for den underjordiske jernbanen, et nettverk opprettet for å  hjelpe slaver med å komme seg fra sør til nord, slik at de kan få muligheten til å leve som frie kvinner og menn. I boken har forfatteren gjort dette nettverket om til en faktisk jernbane, med stasjoner i mange stater. Cora reiser med jernbanen flere ganger og kommer først til South Carolina, deretter til North Carolina og så til Indiana. På hvert sted opplever hun ulike tilnærminger til, og synspunkter på, slaveriet. Samtidig har hun en slavefanger, som aldri lykkes med å finne moren hennes da hun rømte, i hælene.

Det er driv i boken, den er engasjerende hele veien gjennom og fungerer dermed godt som en underholdningsroman med en tyngre tematikk. I tillegg er det interessant å lese om livet til Cora i de ulike statene, da vi ser både de positive og negative konsekvensene av hver stats holdning til slaveriet. Dette viser at romanen er mer enn bare en underholdningsroman. I South Carolina lever Cora et godt liv, teknisk sett eid av staten, men hun får betalt for jobben hun gjør, kan bevege seg der hun ønsker, blir ikke misbrukt fysisk eller psykisk. Alt i alt en stor forbedring. Men det er noe litt creepy med den andre jobben hun får, og jeg begynner å lure på om hun får lov til å si nei til denne jobben. Hun blir stilt ut som et dyr i en dyrehage, bare at hun får betalt og får lov til å gå etter stengetid. Det er fokus på de negative sidene ved slaveri, men med en litt ekkel bismak. Her ser man i hvert fall et forsøk på integrasjon av slavene. I North Carolina har de valgt å avskaffe slaveriet til fordel for billig arbeidskraft fra Europa. Men slavene blir ikke akkurat satt fri, de blir jaget vekk eller drept. De som gjemmer slaver blir også drept. Som regel ved henging på et offentlig sted, noe innbyggerne i staten ser ut til å ha som standard fredagsunderholdning. I Indiana kan slavene leve fritt, men de lever i et segregert samfunn, hvor ikke alle er begeistret for deres tilstedeværelse. Her kan de leve harmonisk sammen, men det er alltid fare for at utenforstående krefter skal ødelegge idyllen. Rasismen er ikke død selv om innbyggerne ikke lenger er, eller aldri har vært, slaver.

Det som gjør at denne boken likevel ikke fremstår som en klar kortlistekandidat for min del er til dels karakterene og til dels språket. Det er kvalmende, brutale hendelser vi blir introdusert for i boken. Likevel blir jeg ikke berørt, i hvert fall ikke i særlig stor grad. Vi kommer ikke tett nok på Cora eller på andre karakterer i boken til å virkelig ta innover oss det som skjer med dem. Whitehead skriver ikke dårlig, men han klarer ikke å skildre hendelsene i boken på en måte som gjør at jeg reagerer ordentlig på det. Jeg burde bli sint, opprørt, kvalm, lei meg, men det blir jeg ikke. For meg ble det ikke nok sprengkraft i boken til at jeg ble noe annet enn nysgjerrig på hva som er fakta og hva som er fiksjon i boken, samt at jeg synes det var spennende å finne ut om hun kom til å komme seg til et bedre liv eller stadig bli trukket tilbake i gjørmen.

Emily Fridlund – History of Wolves
41bI+hiYgsL._SX329_BO1,204,203,200_Jeg er med i to internasjonale Bookergrupper på Goodreads og mitt inntrykk er at mange har vært imponert over denne boken, men til syvende og sist mener de den ikke er god nok for shortlist, muligens også heller ikke for longlist. Hovedsakelig fordi det virker som om den er en ungdomsbok og fordi historien kunne vært litt strammere. Jeg er helt enig i det siste, men jeg vet ikke om jeg er med på den første tanken. Vi følger en 14 år gammel jente, men fortellerstemmen er den samme kvinnen som 37-åring. Altså en ganske moden forteller. Boken er lettlest, men ikke enkel, og forfatteren klarer å skape troverdige karakterer og en atmosfære i boken som passer utrolig godt til det noe mystiske plottet, både pga naturskildringer fra et sted som virker litt faretruende om vinteren og pga hovedkarakterens einstøingtendenser og hintene vi får om hva som er i vente. Samt referansene til sekter og pedofili.

14 år gamle Linda bor på et småsted i Minnesota og blir kjent med sine nye naboer, Patra og sønnen Paul på fire år. Hun begynner å sitte barnevakt for ham samtidig som hun blir venner med den unge moren. Her finner hun et hjem det virker som om hun savner selv. En tett knyttet familieenhet er ikke det hun er vant med, og Patras kjærlige natur appellerer til henne. Faren til Paul skal flytte etter konen og sønnen men er forsinket. Han jobber med en vitenskapelig publikasjon som konen også er delaktig i, som definerer hans syn på verden, et syn konen også adopterer. Linda er glad for at faren er bortreist, da det gjør moren mer avhengig av hennes hjelp. Han flytter dog etter hvert etter han også, og dynamikken i huset blir da endret. Han er, som konen, veldig glad i sønnen, og konen tilber ham omtrent og også mannen aksepterer Linda som en liten del av familien etter hvert. Idyllen varer imidlertid ikke lenge.

Vi får vite tidlig at Paul dør og at det har vært en rettssak i etterkant av dødsfallet hvor Linda måtte vitne. Vi vet ikke hva som har skjedd med ham og hvorfor det var nødvendig med en rettssak. Er det Linda som har gjort noe mot gutten? Hun virker til tider litt ustabil, spesielt fordi hun er opphengt i en lærer mange tror er pedofil og hun vil at han skal prøve seg på henne. Er det familien som har skadet ham eller som på en eller annen måte er ansvarlig for hans død? Hva skjedde og hvorfor? Leseren vet at noe er galt, men selv om forfatteren får oss til å forstå det er det vanskelig å sette fingeren på akkurat hva som er i vente.

Boken er delt i to deler og den første bygger opp historien strålende og følger Linda frem til Paul dør. Andre delen fokuserer på det som skjedde rett før han døde og etterpå. Der veksler forfatteren en del Lindas opplevelse med familien etter Pauls død og hennes liv ellers. Det blir mange digresjoner som ikke tilfører så mye til historien men heller trekker fokus vekk fra det jeg var opptatt av. Denne delen kunne med fordel vært strammet inn. Bortsett fra det synes jeg denne boken, enten den regnes som en ungdomsbok eller en roman, var meget god. Den gir leseren masse å tenke på uten å komme med konkrete svar. Jeg vet ikke hvor mye jeg kan si om de etiske problemstillingene i boken uten å avsløre hva som skjer, men hvis noen vil vite skriver jeg gjerne noe om det i kommentarfeltet eller i Bookergruppen på Goodreads. Uansett blir jeg ikke lei meg om denne havner på shortlist, men basert på andres vurderinger av boken blir jeg ganske overrasket om den kommer med.

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere F, Forfattere S, Forfattere W, The Man Booker Prize | 2 kommentarer

Fiona Mozley – Elmet

42B3F8BC00000578-4733756-Elmet_tells_the_story_of_a_father_and_his_two_children_who_come_-m-9_1501110913397.jpg

Elmet was the last independent Celtic kingdom in England and originally stretched out over the vale of York … But even into the seventeenth century this narrow cleft and its side-gunnels, under the glaciated moors, were still a ‘badlands’, a sanctuary for refugees from the law’.

Fiona Mozley er en av to debutanter på årets Bookerlonglist, tre hvis man regner med Saunders. I romanen hennes, Elmet, møter vi en utradisjonell familie. Det som begynte som noe lignende en kjernefamilie med mor, far og to barn ble etter hvert til far, barn og bestemor og etter bestemorens død til far og barn boende i et selvlaget hus på landsbygden. Barna blir tatt ut av skolen, faren slutter å jobbe. De lever av det de kan fange, samt av velviljen til innbyggerne i landsbyen. Faren har tidligere vært en slags «bølle til leie», en strongman og en slåsskjempe som kan ta seg av vanskelige mennesker for de som betaler ham. Nå lever de er helt tilbaketrukket liv, og forsøker å legge fortiden bak seg. Refugees from the law. Det skal vise seg å bli vanskelig å få til i praksis.

Det jeg liker aller best ved Elmet er de tre hovedkarakterene. Det er sønnen, Daniel – familiens yngste medlem – som har fortellerstemmen, men gjennom han får vi et godt innblikk i livene og tankesettene til både faren og søsteren. De kunne lett virket som stereotyper eller blitt ganske endimensjonale, men jeg synes Mozley lykkes med å gjøre karakterene realistiske og levende for leseren. Faren er langt fra intellektuell og lever av sin fysiske styrke, ikke av hjernekraft. Likefullt er han reflektert nok til å innse sine begrensninger og til å ønske mer for barna. Han er respektert i lokalsamfunnet av de som kjenner ham godt og han er smart i mange situasjoner, selv om han ikke kan sies å være skolesmart. Han jobber hardt for å skape et godt liv for barna, tross et ukonvensjonelt levesett og enkelte mangler på regler.

When Daddy came back he told us that he had an argument with the squaddy. He had clouted the squaddy about the head with his left fist and now had a bloody nick in his skin just by the thumb knuckle. I asked him what had started the argument. ‘He were a bastard, Daniel,’ Daddy said to me. ‘He were a bastard.’ Cathy and I thought that was fair enough.

Søsteren har ikke hatt en rollemodell i moren og tar i stor grad etter faren. Hun har måtte beskytte lillebroren fra bøller og måtte ta vare på seg selv i møte med eldre gutter og menn som vil utnytte henne. Siden de stiller seg utenfor lokalsamfunnet er de også i stor grad uten den beskyttelsen man normalt ville fått av lærere, politi eller andre. Hun gjør dermed så godt hun kan for å være til nytte for familien. Hun har ikke tid til bøker eller læring, men skaffer mat til familien og bruker mye av tiden sin utendørs. Daniel, derimot, er verken som søsteren eller faren. Han er spinkel og anses som ganske skjør. Likefullt takler han vanskelige situasjoner for å hjelpe til når familien har vansker. Der søsteren og faren elsker å være utendørs trives Daniel best når han er i hjemmet til en venninne av moren. Faren tar barna med dertil for at hun skal kunne lære dem noe av det de går glipp av ved å ikke gå på skolen. Hun finner frem bøker om alle mulige tema og har samtaler med Daniel om det han leser. Flere har påpekt at Daniel sin fortellerstemme virker urealistisk da den i perioder er umoden og i andre perioder er altfor voksen og reflektert. Jeg synes han virker som et naturlig valg for fortellerstemmen da han uten tvil er veldig reflektert, men samtidig umoden da han har store hull både i skolelære og i livserfaring. Tross forskjellene mellom han og familien er han likevel lojal som få.

Store deler av boken er rolig og stillferdig, men de delene inkluderer opptaktene til konflikt. Stemningen utvikler seg til å bli urolig og dyster. Han som etter hvert skaper trøbbel for familien er nok en interessant og overraskende karakter. Han er ingen typisk anti-helt. Han utnytter en situasjon som han helt klart har anledning til å utnytte, men han gir også familien en sjanse til å få akkurat det de ønsker, bare på hans vilkår. At det går galt skyldes ikke ham, ikke direkte. Den siste delen av boken er rå og tragisk og på en måte både ventet og uventet. Forfatteren gir oss glimt av Daniel i tiden etter at alt går galt gjennom hele boken, så vi vet at noe skal skje. Vi vet bare ikke hva og hvorfor. Slutten kommer jeg ikke til å glemme med det første, den var sterk. Det er vanskelig å skrive så mye mer uten å røpe mer av innholdet i boken, men jeg vil si at jeg er meget imponert over at dette er en debutroman og den er uten tvil på min kortliste til årets Bookerpris.

Either the night had been caught with haze or it had been my memory that had reduced solid shapes to spectres. All was unknown, I recall, though I had trodden those tracks many times before. But the levels look different after dark, and the world is distinct for each individual, and I had been made new as I had walked and I had seen the land like it had been new too.

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere M, The Man Booker Prize | 4 kommentarer

Månedsoppsummering – juni og juli

Juni og juli er de kvantitativt dårligste lesemånedene jeg har hatt i år, selv om jeg fikk meg et oppsving helt i slutten av juli med Arthur & George og deretter med Booker. Jeg begynner liksågodt med lesemålsstatus for å få det overstått raskest mulig. Ingen av de fire bøkene jeg leste i juni ga meg kryss i utgangspunktet, så ståa kunne vært helt lik som den var etter mai måned med unntak av antall bøker lest. Men heldigvis for meg ble en av junibøkene mine nominert til Bookerprisen og gir meg derfor ett kryss. Av mine fem julibøker er to Bookernominasjoner og en er Julian Barnes + OTS. Så da blir det fem kryss til sammen på de to sommermånedene.

  • 43/65 bøker lest i 2017 (fremdeles foran skjema)
  • 3 av 9 Back to the Classics (ser for meg panisk tvangslesing i november og desember)
  • 0/2 Dickens (jeg skal lese A Tale of Two Cities, jeg har lovet. Det ble dog ikke innen utgangen av juni… eller juli…)
  • 0/3 norske klassikere (*lalalala* *ignorerer*)
  • 3/7 nominerte til Bookerprisen (er godt i gang, men det blir spennende å se om jeg klarer å nå målet på 13 av 13 – målet om 7 av 13 ble parkert så snart jeg kjøpte billetter til Bookerarrangement i London dagen før vinneren kåres)
  • 0/4 nominerte til den internasjonale Bookerprisen (kjøpte vinneren, får se om jeg klarer å lese den i løpet av året. Mangler dog fremdeles tre selv om jeg får det til)
  • 5/10 The Guardian 1000 books (tror fremdeles jeg skal klare dette målet, selv uten kryss denne måneden)
  • 1/5 forfattere (Zweig, McCarthy, de Bernieres, Wodehouse, Dexter)
  • 0/1 Jane Eyre (det får bli høst/vinterlesning)
  • 9/10 non-fiction (no stress.. eneste målet som faktisk er enkelt, må definitivt videreføres til neste år)
  • 2/10 Heddas lesesirkel (oj, her ligger jeg dårlig an. Skjerpings)
  • 17/30 OTS (nesten bare leste nye bøker siste måneden, bør kikke litt mer i hyllene fremover, etter Booker selvsagt)
  • 2/2 biolesesirkel (muligens 3/2, må fikse en link)
  • 7/27 Julian Barnes (bør skjerpe meg med dette målet for jeg koser meg hver gang jeg finner frem en bok av Barnes – det var han som fikk meg ut av sommerens lave leselyst og gjorde meg klar til Booker)

Det jeg faktisk har lest i juni og juli for de som lurer er første bok i en tidsreiseserie kalt Just One Damned Thing After Another, en gjenfortelling av en gresk fortelling, Bookernominerte Lincoln in the Bardo, en fremtids scifi-fortelling fra en planet som ikke sirkler rundt en stjerne og dermed ikke har en ekstern lyskilde, den eneste Oxford time travel historien jeg ikke enda har lest (dessverre kun en novelle), historisk true crime i romanform om blant andre Sir Arthur Conan Doyle, en usedvanlig sterk roman om de siste dagene av den 25-år lange borgerkrigen på Sri Lanka, samt de Bookernominerte Exit West og Autumn.

28220955

To bøker fikk kun to stjerner, som det er sjelden jeg gir. En var en sterk treer, to var femmere (nye favoritter med andre ord) og resten var firere. Ikke verst kvalitetsmessig, tross den utrolig skuffende tidsreiseboken. Tre kvinner, seks menn. Hovedsakelig amerikanere og briter, samt en ire, en pakistaner og ett stort usynlig eksotisk-kryss for Sri Lanka.

August blir nok ganske Bookerpreget. Får se om jeg rekker noe annet innimellom de nominerte. Regner med jeg begynner å gå lei og får lyst til å lese andre ting etter hvert som slutten av måneden nærmer seg. Heldigvis har jeg endelig ferie, etter to sommermåneder på jobb. De neste tre ukene har jeg dermed all verdens lesetid. Nå mangler bare sommerværet!

Publisert i Månedsstatistikk | 12 kommentarer

Ali Smith – Autumn

Autumn er en vanskelig bok å skrive om. Den handler om kunst, om politikk, om vennskap, om byråkrati. Leseren finner referanser til en kunstner for lengst død, nesten glemt. Til en gammel manns søster, for lengst død, nesten glemt. Til et forhold mellom mor og datter, nesten dødt. Det er ikke noe stort plot og voldsomt fremdrift, men det skjer så mye likevel. Smith holder liv i kunstneren, hun gir oss et levende blikk på henne, selv om hun døde av kreft i 1966. Den gamle mannen kan ikke huske navnet på sin egen søster, men Smith lar ham huske hvordan hun påvirket ham, hvordan hun formet ham, hun som var så mye yngre men betydelig smartere. Vi får oppleve datterens nye syn på moren etter å ha blitt bedre kjent med henne i voksen alder – hun er ikke helt som forventet. Det fineste av alt er dog vennskapet mellom datteren og den gamle mannen.

cover.jpg.rendition.460.707

Jeg skrev på Goodreads at jeg var frelst fra andre kapittel. Første kapittel er en slags drøm på dødsleiet som var relativt forvirrende siden det var første introduksjon til boken. Deretter møter vi hovedkarakteren i boken, Elisabeth – datteren. Hun er på postkontoret og skal få hjelp med å søke om nytt pass. Man kan nok bli gal av britisk byråkrati, men for en outsider som leser om det er det ganske så festlig. Der første kapittel var en skremmende visjon av turister på en strand full av lik – en referanse til flyktningkrisen – er andre kapittel le-høyt-type-morsomt. Jeg liker Elisabeth fra første øyeblikk. Senere møter vi den gamle mannen, Daniel, som ligger på sykehuset hvor alle utenom Elisabeth venter på at han skal dø. Plutselig begynner første kapittel å gi mening.

Elisabeth er den eneste som har troen på at Daniel – hennes tidligere nabo og en slags mentor, nå 101 år gammel – skal våkne igjen og bli frisk. Boken veksler mellom å følge henne på sykehuset og å gi leseren glimt fra deres vennskap. Han introduserer henne for bøker og kunst og liker å beskrive bilder til henne som han har sett tidligere i livet, som det ikke lenger er mulig å se. Han utfordrer henne til å tenke selvstendig, til å engasjere seg i noe.

Which game would you rather play? I’ll give you a choice of two. One. Every picture tells a story. Two. Every story tells a picture.
What does every story tells a picture mean? Elisabeth said.
Today it means that I’ll describe a collage to you, Daniel said, and you can tell me what you think of it.
Without actually seeing it? Elisabeth said.
By seeing it in the imagination as far as you’re concerned, he said. And in the memory, as far as I’m concerned.

Selv om dette er en bok som stadig beveger seg tilbake og frem i tid er den veldig dagsaktuell. Autumn er blitt kalt Brexit-boken og det er mange referanser til ulike aspekter ved Brexit i den. Hovedsakelig i form av glimt av nasjonalisme og fremmedfrykt, et par av årsakene til Brexit. Ikke noe særlig i form av utfordringene med å manøvrere seg ut av EU, det er ikke en politisk bok i den forstand. Elisabeth er en av de unge som føler seg sveket av den eldre generasjonen som stemte for Brexit. Jeg trodde en liten stund at moren var en av dem som stemte for og at det var litt av grunnlaget for deres dårlige forhold, men det skjønte jeg etter hvert at ikke stemte. Det hadde vært interessant å lese om en mor-datter dynamikk hvor de faktisk hadde stemt ulikt og hvor begge var veldig opptatt av temaet.

Kunstneren som Elisabeth blir så opphengt i, hun som døde i 1966 og er blitt glemt av de fleste, var med i noen sekunder av en Michael Caine film ikke lenge før hun døde. Jeg elsker når forfattere skriver om reelle personer i bøkene sine, for da kan jeg google dem og finne bilder, samt videoer hvis de levde sent nok. I dette tilfellet fant jeg klippet av Michael Caine og Pauline Boty fra filmen Alfie. Det er helt spesielt å se noe forfatteren har beskrevet, noe som betyr så mye for hovedkarakteren hennes. På en merkelig måte, kanskje litt ufortjent, gjør det boken mer virkelig for meg.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hva som var så bra med denne boken. Den består av en rekke øyeblikk, nydelig skildret, som på ulike måter gir meg noe å tenke på eller vekker en følelse i meg. Den er en bok som kan leses om igjen og om igjen. Som er skjønn og vond og ikke minst morsom. Jeg skal uten tvil få med meg fortsettelsen. Noe mer enn det klarer jeg ikke å si, dere må lese boken selv. Jeg håper flere blir med på å diskutere den på Goodreads når dere har lest den, jeg tror det kan bli meget interessant.

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere S, The Man Booker Prize | 10 kommentarer