George Saunders – Lincoln in the Bardo

images

Abraham Lincolns elleve år gamle sønn, Willy, er død. Lincoln sørger for sønnen. Sørger fordi han ikke vil vokse opp, fordi han led før han døde. Hater seg selv fordi han ikke kunne beskytte ham. Fordi han stolte på legen som sa han ville klare seg. Fordi han holdt en fest samme natten som Willy døde. Han skulle jo leve. Lincoln går til krypten etter begravelsen og holder sønnen. Det balsamerte liket av sønnen. Og gråter.

Great sobs choked his utterance. He buried his head in his hands, and his tall frame was convulsed with emotion. I stood at the foot of the bed, my eyes full of tears, looking at the man in silent, awe-stricken wonder. His grief unnerved him, and made him a weak, passive child. I did not dream that his rugged nature could be so moved. I shall never forget those solemn moments – genius and greatness weeping over love’s lost idol.
Keckley, ibid.

Det er dette den seriøse undertonen i boken handler om, og den er genuint trist så vel som vakkert beskrevet. Likevel er dette langt fra et dekkende handlingsreferat fra boken. Willy er der nemlig, med faren, mens han holder liket. Men Willy og liket er to separate vesen, og gutten prøver desperat å få faren til å oppdage ham og til å slutte å fokusere på hans «sick-form» som ligger i krypten. Samtidig står resten av folkene i «the Bardo» og ser med ærefrykt på manifestasjonen av farens kjærlighet for gutten. Ingen kom til dem, ingen holdt deres «sick-form», ingen brydde seg nok. Hva er det med denne gutten? Han må være helt spesiell. De flokker seg rundt ham og alle vil dele sin livshistorie med ham. Hvem er de? Hvorfor er de der? Ingen utenom presten vet at de er døde. Alle venter på at noe skal skje, at de skal få kontakt med tidligere kjente og kjære. Ingen skjønner at de er i en overgangsfase mellom livet og etterlivet. At det ikke er meningen de skal forbli der.

To be touched so lovingly, so fondly, as if one were still-
roger bevins iii

Healthy
hans vollmann

As if one were still worthy of affection and respect? It was cheering. It gave us hope.
the reverend everly thomas

We were perhaps not so unlovable as we had come to believe.
roger bevins iii

To av de døde bestemmer seg for å ta vare på denne gutten, for å passe på at han kommer seg videre, til et sted hvor han kan være lykkelig, få fred. For å gi faren en sjanse til å gi slipp på gutten. Og dette er to herlig komiske karakterer. Alle karakterene i the Bardo manifester seg i tråd med feil de har begått eller drømmer de ikke har fulgt mens de var i livet. Hans Vollmann er naken og har en voldsomt forstørret penis. Han savner konen han var utro mot, og kan ikke huske å ha sett henne i krypten etter at han kom dertil. Hans kompanjong, en homofil mann ved navn Roger Bevins III, tok livet av seg selv etter å ha sett elskeren med en annen mann. I the Bardo har han knapt en kropp og består kun av en haug med øyner, neser og hender. Dialogen mellom disse to herrene og etter hver mellom dem og presten og andre folk i the Bardo er genial. Selv når de tar ting seriøst er det vanskelig for leseren å ta dem seriøst. De fullfører hverandres setninger, klager over hverandre og over andre, gjentar de samme gamle historiene helt til ingen er interessert i å høre på dem lenger. Og så innimellom sier de noe som betyr noe, som er kraftfullt og viktig og betydningsfullt. Og det blir sterkere av at det kommer innimellom mer useriøs og morsom dialog. Man stopper opp og legger merke til det. Det skiller seg ut, men samtidig passer det så godt inn. Det er mange tragiske skjebner i the Bardo. De befinner seg i en tragisk tid, midt i den amerikanske borgerkrigen. Saunders lar oss aldri glemme det, selv om jeg i store deler av boken fryder meg over hvor artig den er. Sorgen kommer stadig frem, den blir ikke minimert av morsomhetene.

We are here by grace, the Reverend said. Our ability to abide far from assured. Therefore, we must conserve our strength, restricting our activity to only those which directly serves our central purpose. We would not wish, through profligate activity, to appear ungrateful for the mysterious blessing of our continued abiding. For we are here, but for how long, or by what special dispensation, it is not ours to-
roger bevins iii

Several of Mr. Bevins’s many eyes, I noted, were rolling.
hans vollmann

Waiting for the Reverend to dismount from his high horse, Mr. Vollmann was amusing himself by repeatedly placing a pebble on his tremendous member and watching it tumble down.
roger bevins iii

Det som skjer før Willy dør får vi lese om via korte setninger fra en rekke kilder (både ekte og oppdiktet i følge andre omtaler – jeg har ikke sjekket selv). Kilder som til tider motsier hverandre. Som viser hvor vanskelig det er å finne ut hva som faktisk har skjedd i en historisk kontekst, da selv øyevitner og andre samtidige ikke klarer å gjengi korrekt hvilken måne vi hadde kvelden Willy døde. Boken er altså stort sett skrevet i korte setninger. Enten via sitater eller via dialog mellom de avdøde. Jeg var fullstendig forvirret i starten av boken. Men det tok ikke lang tid før det begynte å gi mening. Før jeg vendte meg til den uvanlige stilen og ikke minst før jeg – klisje, jeg vet – ble glad i disse avdøde karakterene som dominerer boken med sin dialog.

This revelation left us dumbstruck.
hans vollmann

Strange that the gentleman had come here in the first place; stranger still that he lingered.
the reverend everly thomas

The Bachelors were not entirely trustworthy.
hans vollmann

Terrified of boredom, they were prone to pranks.
roger bevins iii

Had once convinced Mrs. Tessenbaum she was manifesting in lingerie.
hans vollmann

After which she spent several years cowering behind a tree.
roger bevins iii

Occasionally hid tiny Mrs. Blass’s dead-bird parts, twigs, pebbles, and motes.
the reverend everly thomas

Causing her to race frantically about the premises while they hovered above, encouraging her, with false suggestions, to leap over fallen branches and cross narrow rivulets, which did not seem narrow to her, poor thing, but like great rushing streams.
roger bevins iii

Any assertion by the bachelors must therefore be regarded with suspicion.
hans vollmann

Still, this was intriguing.
roger bevins iii

Merited further investigation.
hans vollmann

I think not, the Reverend said sharply, as if intuiting our intention. Then indicating, with a meaning glance, that he wished a confidential word.
roger bevins iii

Det er en del religiøse konsepter i boken. Forfatteren har tatt utgangspunkt i en buddhistisk ide, men vi blir best kjent med etterlivet gjennom øynene til presten, den eneste av de døde som faktisk vet at han er død. Gjennom ham får vi se prosessen hvor mennesker dømmes etter hvordan de har oppført seg i livet. En kommer til noe som tilsvarer himmelen, en ser ut til å havne i et slags helvete. Presten ser ut til å dømmes hardt, uten at han selv forstår hvordan, og før han får en forklaring løper han vekk. Han vil heller ikke videre. Han vil ikke til helvete. For de som ikke er religiøse kan denne typen bøker noen ganger bli litt irriterende, da de gjerne fremmer ideer man selv synes er både ubegrunnet og urealistiske. I dette tilfellet hadde jeg ingen problemer med settingen. Boken føles ikke forkynnende, det er en historie. Det er neppe meningen at den skal være realistisk og forfatteren prøver aldri å overbevise leseren om at dette kan skje med oss etter døden. Den gir et perspektiv på sorg samt et humoristisk innslag man ikke kunne fått til hvis settingen skulle vært utelukkende realistisk.

Kan definitivt anbefale denne til de som leser potensielle Bookernominasjoner, samt til de som liker bøker som er litt utenom det vanlige og har en særegen stil. Den er ikke tunglest og kun forvirrende et lite øyeblikk i starten. Håper å se denne på longlist.

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere S | 13 kommentarer

Colm Tóibín – House of Names

19197811_10155195512445801_2088393740_o

House of Names er en gjenfortelling av historien om da Agamemnon ofret sin eldste datter, Iphigenia, til gudene for å få sterk vind og riktig vindretning for flåten sin før et slag. Vi følger tre ulike fortellerstemmer: Clytemnestra, konen til Agamemnon, Orestes som er sønnen og Electra, den yngste datteren. Hver og en av dem opplever denne hendelsen på forskjellige måter og har svært ulike reaksjoner på det. Vi følger familien som bare blir mer og mer fragmentert etter tapet av Iphigenia.

They cut her hair before they dragged her to the place of sacrifice. My daughter had her hands tied tight behind her back, the skin on the wrists raw with the ropes, and her ankles bound. Her mouth was gagged to stop her cursing her father, her cowardly, two-tongued father. Nonetheless, her muffled screams were heard when she finally realized that her father really did mean to murder her, that he did mean to sacrifice her life for his army.

Denne historien fra det gamle Hellas er nok ganske kjent, men jeg har aldri vært borti den før. Det tror jeg nok kan ha vært en fordel i dette tilfellet. Jeg ser på Goodreads at forfatteren har blitt kritisert for å ikke tilføre noe nytt til historien. Jeg har ikke et sammenligningsgrunnlag og kan derfor ikke si noe om hvorvidt det stemmer eller ikke, det eneste jeg kan si er at jeg synes historien var meget godt (gjen)fortalt og ekstremt engasjerende.

Clytemnestra og Iphigenia blir lurt til å dra til flåten til Agamemnon under falske forutsetninger. De tror at Iphigenia skal gifte seg med Achilles før flåten drar i krig. Når de forstår hva som egentlig er i ferd med å skje gjør de alt de kan for å forhindre ofringen, men de lykkes ikke. Clytmnestra blir deretter drevet av hat for ektemannen og bruker de neste fem årene mens han er i krig på å planlegge en hevnaksjon. I denne første delen av boken er det lett å forstå hennes følelser og handlinger og jeg følte virkelig med henne tross den grusomme handlingen hun begår. Jeg tror de fleste, mødre og andre, vil forstå hvorfor hun handler som hun gjør. Senere blir det betydelig vanskeligere å ha sympati med henne. Hennes karakterutvikling er noe av det jeg virkelig sliter med å få grep om. Det betyr ikke at det nødvendigvis er urealistisk det som skjer, men hun oppfører seg på en måte som er ganske fremmed for meg, tross situasjonen. Jeg lurer på om forfatteren burde på en eller annen måte klart å få meg til å forstå, men samtidig er det lett å gå i fellen med å forklare for masse, med å la leserens egen tolkning få for lite plass.

Orestes ser opp til faren og fordømmer han ikke selv om han har vært vitne til drapet på søsteren. Han er ganske ung når det skjer og mangler kanskje forståelse for situasjonen, men han sier aldri rett ut at faren gjorde noe galt. Kanskje hadde han større tro på gudene og derfor også på rituale med ofring til gudene enn moren, som slutter å tro at de fremdeles har noe som helst påvirkning på verden lenger etter at datteren blir drept. Den dagen faren kommer tilbake fra krigen blir Orestes kidnappet og tatt med til et avsideliggende sted sammen med en rekke andre tidligere kidnappede barn. Han følger ikke utviklingen i palasset etter Agamemnons tilbakekomst og når han endelig kommer seg hjem igjen etter mange år er situasjonen helt annerledes enn da han dro. Han er farget av tiden i fangenskap og flukten fra fangenskap og har endret sin primære tilhørighet fra familien til vennene han flyktet med. De lever et godt liv på et tilfluktssted i flere år før de bestemmer seg for å prøve å dra hjem. Noe av det tristeste med boken er hva de mister når de tar avgjørelsen om å bli en del av samfunnet igjen og ikke gjemme seg fra verden. Tre gutter, en gammel dame og en hund er som en familie uten intriger. Uten maktkamp. Så lenge det varer. Hans fortelling var uten tvil den fineste delen av boken. Clytemnestra sin fortelling den mest tragiske.

Orestes wanted to ask Leander if he had a plan, if he was counting the time passing, as Orestes was, by the waxing and waning of each moon, by the lambing seasons, by the way in which crops grew, and by the fruit trees with their harvest, and if he thought they would stay here for the rest of their lives, if they would remain even after the old woman died. But, as time passed, as moons grew full and thin, and no further intruders appeared, it looked as though the three of them had been forgotten, as though they had found the place where they would live safely and that any going or moving would only put them in danger.

Electra sin fortelling er den mest irriterende. Jeg forstår meg ikke på karakteren i det hele tatt. Hun minner om moren på sitt verste, men hater samtidig moren for det hun gjør mot faren. Men hun hater aldri faren for det han gjorde mot søsteren. Hun er forferdelig usympatisk, noe som ikke hadde plaget meg så mye hadde jeg skjønt hvorfor hun var slik. Hun må aldri stå til ansvar for de grusomme tingene hun gjør.

En brutal og unødvendig hendelse kan virkelig ødelegge en familie. Tross all sorg og sinne, dramatikk og intriger, klarer Tóibín likevel å vise samhold og kjærlighet, nydelige øyeblikk innimellom alt det vonde. Han balanserer det godt. Selv om jeg er litt frustrert over å ikke forstå to av hovedkarakterene godt nok synes jeg leseren får et fascinerende innblikk i karakterenes indre liv, og historien drives også videre av ytre faktorer som gjør boken meget spennende og engasjerende.

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere T | 15 kommentarer

Månedsoppsummering – mai

19212696_10155189633435801_459224158_o

I like work: it fascinates me. I can sit and look at it for hours.

Vi er snart halvveis ut i juni og jeg har enda ikke skrevet månedsoppsummeringen for mai. Det kan se ut som om jeg for tiden har samme holdning til blogging som Jerome K. Jerome har til arbeid. Jeg opprettet dette innlegget for flere uker siden, jeg har funnet det frem med den hensikt å fylle inn ord på den blanke siden mange ganger, men det har stoppet der. I dag er dagen. Tankene er egentlig på alt jeg har lyst til å lese denne måneden, deriblant så mange mulige nominasjoner til Bookerprisen som jeg kan få til – det er bare litt over en måned igjen til vi får vite hvilke bøker som er kommet med på langlisten. Jeg skal likevel klare å fokusere på maibøkene noen minutter til. Det ble seks bøker lest, inkludert to stk HP.

  • Robert Louis Stevenson – Kidnapped (har jeg allerede skrevet pittelitt om. Fort lest, fort glemt)
  • Simon Winchester – The Surgeon of Crowthorne (har jeg også skrevet om. En artig liten bok for de spesielt interesserte ville jeg tenkt, men den er en bestselger. Kanskje folk flest liker litt sære bøker, eller kanskje de bare liker true crime)
  • Czeslaw Milosz – The Issa Valley (en vakkert skrevet bok som følger innbyggerne, spesielt en ung gutt, i en liten landsby i Litauen)
  • Ken Liu – Invisible Planets (en samling med de beste kinesiske science fiction forfatterne som det er mulig å oversette til engelsk uten at alt blir lost in translation. Noen av historiene har virkelig festet seg, spesielt den om mannen som oppfant en slags datamaskin på 300-tallet ved bruk av gigantiske hærstyrker)
  • Harry Potter and the Half-Blood Prince (elsker når Rowling graver i karakterenes fortid, her lærer vi mye om Tom Riddle)
  • Harry Potter and the Deathly Hallows (enda bedre enn jeg kunne huske – og det var like trist å lese ut serien denne gang som alle de andre gangene)

We did it, we bashed them wee Potter’s the one, and Voldy’s gone moldy, so now let’s have fun!

Peeves har noen visdomsord i seg han også. Gledesrusen dempes dog raskt av alle som dør. Jeg hadde glemt (eller fortrengt) hvor mange som dør. Jeg husket dog de verste.

Rowling, Winchester og Stevenson er/var alle briter (2x England, 1x Skottland), Liu er kineser og Milosz er polakk. To delvis eksotiske med andre ord (når man stort sett leser briter, nord-amerikanere, russere og en og annen vest-europeer er både Kina og Polen eksotisk..). Kjønnsmessig ligger jeg like dårlig an som jeg pleier, men sjangermessig står det hakket bedre til. En klassiker, en non-fiction, en nobelprisvinner (roman), en science fiction og to HP, som jeg ikke klarer å plassere i en kategori (episke, livsendrende oppvekstromaner for alle født på midten/slutten av 80-tallet?). Jeg vet for øvrig nesten ikke om jeg tør å se hvordan jeg ligger an med målene mine, men kanskje min foreløpige dårlige måloppnåelse kan få meg til å gjøre det bedre fra og med nå.

34/65 bøker lest i 2017 (fremdeles godt foran skjema)
3 av 9 Back to the Classics (en klassiker skrevet på 1800-tallet – Kidnapped, og en prisvinnende klassiker – Milosz)
0/2 Dickens (har lovet å fullføre A Tale of Two Cities, krysser fingrene for at den i det minste er mer underholdende enn Hard Times)
0/3 norske klassikere (skjønner ikke hvordan jeg skal få til dette målet, skjønner ikke hvorfor jeg setter meg slike mål. Selvpining? Selvutvikling?)
0/7 nominerte til Bookerprisen (endelig et mål jeg kan klare. Foreløpig 0, men langlisten slippes ikke før i slutten av juli. Mange spennende mulige nominasjoner å lese før den tid)
0/4 nominerte til den internasjonale Bookerprisen (allerede tapt, ikke lest en eneste. Vinneren kåres i morgen. I mitt forsvar var ikke kortlisten så spennende. Langlisten, derimot, burde jeg ha lest noen bøker fra)
5/10 The Guardian 1000 books (denne ligger jeg faktisk an til å klare. Halvparten på årets fem første måneder er ikke gale)
1/5 forfattere (Zweig, McCarthy, de Bernieres, Wodehouse, Dexter)
0/1 Jane Eyre (det får bli høst/vinterlesning)
9/10 non-fiction (mangler kun en non-fiction, men jeg tipper dette blir det ene målet jeg overskrider ganske betydelig)
2/10 Heddas lesesirkel (også her har jeg falt av, ikke vært med de siste månedene. Satser på å få til mursteinslesing i sommer i det minste)
16/30 OTS (ligger godt an her, over halvparten på fem måneder)
2/2 biolesesirkel (har vel strengt tatt endret målet til 6/6, men har helt glemt denne månedens bidrag – var det «jeg lever»? Burde være overkommelig, men jeg vil lese bookerverdige romaner i stedet. Forsinket, som alltid)
6/27 Julian Barnes (ikke lest noe mer her i mai, men for de som ikke har noe i mot spoilere er jeg i gang med nr. 7)

Publisert i Uncategorized | 20 kommentarer

Kidnapping, arv, drap og galskap

Jeg har kjøpt betydelig flere bøker enn jeg har lest den siste tiden, men lesingen har tatt seg litt opp den siste uken. Goodreads forteller meg at jeg ligger åtte bøker foran skjema for å nå årets lesemål på 65 bøker, men for å være helt ærlig er det hovedsakelig aprils lesemaraton som har sikret meg slike tall. I uken får jeg lest lite. Når jeg er trøtt etter jobb er det lett for at Netflix eller Youtube vinner. For en god stund siden begynte jeg å se Outlander – hadde lest litt om bøkene og skjønt at de muligens ikke var verdt å bruke tid på, men å kaste vekk tid på serier har jeg av en eller annen grunn mindre reservasjoner mot – og der lærte jeg i det minste litt skotsk 1700-talls historie før jeg hoppet av etter episode åtte. Grunnen til at jeg nevner det nå er fordi jeg har lest en bok denne måneden hvor Outlander-kunnskapen kom til nytte.

Robert Louis Stevenson – Kidnapped
Kidnapped handler om samme periode som Claire Randall drar tilbake til i Outlander. Bare at Jakobittopprøret er hakket mer perifert i Stevensons bok enn i Netflix-serien. En ung skotsk mann, David Balfour, forsøker å gjøre krav på arv, men blir lurt av sin onkel, som ikke ønsker å overføre verken eiendom eller penger til nevøen, og betaler menn for å kidnappe David. Han havner på et skip som seiler mot Amerika og på veien kræsjer skipet i en mindre båt. Kun en person fra båten overlever, Alan Breck Stewart, og han kommer ombord i skipet og blir David sin følgesvenn på veien tilbake til London, etter et voldelig oppgjør med medpassasjerene på båten. Der ønsker han å få kontakt med en advokat som kan hjelpe ham med å få arven sin og å få hevnet seg på sin onkel. Men veien dertil er lang og full av farer. Og det blir ikke mindre komplisert av at David er en tilhenger av den engelske kongen, George, mens Alan støtter skotske Charles Edward Stuart som i 1745 forsøkte å kuppe tronen.

Boken består av masse trasking, noen slitsomme møter med motstandere, drap, gjemsel og søøt søøt hevn. Den er småmorsom til tider, drama med gutta på tur er det umulig å ta altfor seriøst. Og slutten er virkelig fornøyelig. Men ellers blir det litt lite liv, jeg klarer ikke å engasjere meg like mye i denne som jeg gjorde i Treasure Island. Jeg vet ikke om det er karakterene eller plottet eller kanskje begge deler, men denne har ikke festet seg godt. Ergo har jeg ikke noe mer fornuftig å skrive om den. Les heller Treasure Island om dere skal lese Stevenson, hvis dere stoler på denne noe vage og overfladiske omtalen.

Simon Winchester – The Surgeon of Crowthorne
The Surgeon of Crowthorne var noen hakk mer interessant enn Kidnapped. Også i denne boken er det spenning, men i en ganske annen form. Også er det en historie fra virkeligheten, den er ikke oppdiktet. Boken handler i hovedsak om to menn, James Murray og Dr. W.C. Minor, som begge var med på å lage verdens første komplette engelskspråklige ordbok, The Complete Oxford English Dictionary. De er født med tre års mellomrom, de ligner på hverandre, de er begge meget intelligente og opptatt av å bidra med viktig kunnskap. En er fra USA, den andre fra Storbritannia. Og en er gal.

Boken begynner med drapet på en mann i London og vi går deretter tilbake i tid for å prøve å forstå hvorfor Minor drepte denne mannen. Forfatteren har gjort et grundig stykke arbeid for å finne svaret på gåten. Han har snakket med slektninger, funnet gamle brev og dokumenter som ingen utenfor slekten tidligere har sett, han har fått innsyn i helseopplysninger fra Broadmoor Asylum, det psykiatriske sykehuset han tilbragte store deler av livet sitt ved. Og han klarer å gi et ganske godt bilde av denne mannen, selv om det kun blir kvalifisert gjetning når det gjelder hvorfor han ble gal. Forfatteren tror selv at hans korte deltakelse i den amerikanske borgerkrigen var en av flere grunner. Der ble han tvunget til å skade en ire, og senere i livet var han livredd irer og overbevist om at de ville hevne seg på ham. Den paranoiaen førte til at han tok livet av en uskyldig mann. Han trodde alltid noen var ute etter å ta ham og at de kunne komme seg inn på cellen hans gjennom vegger eller tak. Nettene var verst. På dagen var han normalt veldig oppegående og han brukte mye tid på å lese og male. Og da han fant en lapp i en bok hvor de etterlyste frivillige til å hjelpe med innsamling av ord til verdens første komplette engelske ordbok fant han en mening med livet på cellen.

Parallelt med historien om Minor får vi glimt fra Murrays barndom og oppvekst. Vi får vite hvorfor han til slutt endte opp som redaktør av dette enorme prosjektet og hvordan han bestemte seg for å gå frem. Han var ikke den første som hadde forsøkt å lage en slik ordbok, men tidligere forsøk hadde strandet. Han og hans team samler inn ord, betydninger og eksempler på bruk av ordet, fra frivillige. De får inn millioner av papir med ord, alt skal sorteres, kvalitetssikres og samles. De brukes år på å bli ferdig med en bokstav. Murray har en stor familie, dårlig betalt og en stor bør på skuldrene sine. Og han aner ikke at en av hans største bidragsytere er gal. Det finner han først ut av da han bestemmer seg for å besøke Minor, som har oppgitt sin adresse men ikke nevnt hva den adressen innebærer. Boken følger møtet mellom de to mennene og deres vennskap.

Dette er som å lese en biografi om to personer og en bok, men Winchester knytter sammen alle hendelsene i boken på en god måte. Minor sin diagnose er selvsagt den største spenningstråden i boken, men det er også fascinerende å lese om arbeidet med ordboken. Det er et helt sinnsykt prosjekt Murray har tatt på seg og det tar over 70 år å fullføre. Jeg har definitivt fått større respekt for ordbøker og leksikografer etter å ha lest denne boken (selv om jeg alltid har likt Susie Dent). Både Murray og Minor ble over 70, og ordboken var, som sagt, over 70 før den ble «født», så jeg tenker det er godt innenfor forrige rundes biosirkelkategori. Så da trenger jeg ikke å skrive om Ekspedisjonen! 100 prosent omtalerate be damned!

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere S, Forfattere W | 4 kommentarer

Månedsoppsummering – april

18236460_10155062038525801_1137595355_o

De siste dagene har hovedsakelig bestått av dette: lesing og soling. Jeg er så heldig å ha fine omgivelser både hjemme og på jobb, så i helgen leser jeg på terrassen og i uken leser jeg i parken på jobb (i lunsjen..). Til og med hundene slikker sol. Endelig har sommeren kommet og det er helt fantastisk. April har dog ikke bare vært godvær, det er mindre enn to uker siden sist det snødde. April måned har dermed hovedsakelig bestått av inne-lesing, minus siste halvdel av helgens lesemaraton, som er representert på bildet nede til høyre. Jeg hadde kun lest tre bøker i april før jeg i løpet av de siste to dagene leste fem bøker til. Det burde vært lesemaraton hver måned.

April-listen: 

  • Neil Gaiman – The Ocean at the End of the Lane
  • Alan Bradley – The Sweetness at the Bottom of the Pie
  • Jim Crace – Quarantine
  • Georges Simenon – Maigret is Afraid
  • Mikhail Bulgakov – Diaboliad
  • Iain Banks – The Wasp Factory
  • Han Kang – Human Acts
  • W. E. Bowman – The Ascent of Rum Doodle

Det gir meg tre OTS kryss for Bowman, Banks og Gaiman, ett kryss for The Guardians 1000 bøker (Bowman) og ellers ingen kryss. Med andre ord en dårlig måned for lesemål. Likevel en god måned for lesekvalitet.

Quarantine
Jeg kan ikke huske at jeg vurderte Crace da jeg skulle velge forfatter til forfatterprosjektet mitt, men så mye som jeg liker Julian Barnes må jeg si at Crace er enda et hakk bedre. Quarantine er så strålende at jeg er nødt til å forsøke å skrive noen ord om den i et eget innlegg. Jeg kan gi en liten teaser her og si at hvis du liker gjenfortellinger fra Bibelen med ny vri kan denne være aktuell. Den var overraskende sterk. Jeg så for meg at den kom til å være mer humoristisk enn den var, samt at hovedlinjene i boken ville bestå av krass religionskritikk. Plottet dreier seg tross alt om en kvinne som gleder seg over at mannen er døende, før Jesus kommer og helbreder ham. Høres ut som en komedie. Den er likevel noe helt annet. Historien er nydelig fortalt og handler i stor grad om å være kvinne i starten av det første årtusen. En kvinne i et voldelig ekteskap. En kvinne i et litt mindre voldelig ekteskap som blir utpekt som den ansvarlige for parets barnløshet. 40 dagers faste i ørkenen, fire i hver sin hule. Avhengig av en skruppelløs selger som Jesus helbredet. Ja, Jesus er med, men han er ikke i fokus.

Miri’s husband was shouting in his sleep, not words that she could recognize but simple, blurting fanfares of distress. When, at last, she lit a lamp to discover what was tormenting him, she saw his tongue was black – scorched and sooty. Miri smelled the devil’s eggy dinner roasting on his breath; she heard the snapping of the devil’s kindling in his cough. She put her hands on to his chest; it was soft, damp and hot, like fresh bread. Her husband, Musa, was being baked alive. Good news.

Human Acts

The one stage in the process that you couldn’t quite get your head around was the singing of the national anthem, which took place at a brief, informal memorial service for the bereaved families, after their dead had been formally placed in their coffins. It was also strange to see the Taegukgi, the national flag, being spread over each coffin and tied tightly in place. Why would you sing the national anthem for people who’d been killed by soldiers? Why cover the coffin with the Taegukgi? As though it wasn’t the nation itself that had murdered them.

Den andre boken som virkelig gjorde inntrykk var Human Acts. Den skrev jeg om mens jeg holdt på å lese den og jeg har ikke egentlig så mye å tilføye annet enn at inntrykket jeg sitter igjen med noen dager etter at jeg leste boken er at den er enda bedre enn jeg ga uttrykk for da. Den fikk fire stjerner på Goodreads, men fortjener fem. Jeg har ikke sluttet å tenke på historien og den har gjort meg veldig nysgjerrig på politisk utvikling i Sør-Korea de siste tiårene. Den fungerte både som en karakterdrevet roman med et skremmende bakteppe, som et reellt innblikk i en historisk hendelse og som samfunnskritikk. Jeg er virkelig imponert over Han Kang og begynner å skjønne hvor dum jeg var som ikke leste The Vegetarian i fjor.

Your own dreams are filled with sights that are quite different from the ones haunting this first witness. At the time, you were more closely acquainted than most with brutalized corpses, yet there have only been a handful of times in the past twenty-odd years when your dreams have been vivid with blood. Rather, your nightmares tend to be cold, silent affairs. Scenes from which the blood has dried without a trace, and the bones have weathered into ash.

The Sweetness at the Bottom of the Pie
Jeg er for øvrig fullstendig forelsket i Alan Bradleys bøker om Flavia de Luce og koste meg med gjenlesning av første bok i serien. Den var bedre enn jeg kunne huske. Jeg vet ikke om det er fordi jeg leste en norsk oversettelse første gang jeg leste den eller om det er fordi jeg er så kjent med det universet nå at jeg ikke kan gjøre noe annet enn å elske det. Jeg har inntrykk av at dette er en ganske undervurdert serie. De fleste ser nok på det som kosekrim, og til en viss grad stemmer det. Men det er mange aspekter ved bøkene som gjør at de er mer enn det. Familien de Luce er særdeles dysfunksjonell. Faren er ødelagt av sorg etter tapet av sin kone og klarer ikke å være til stede for barna på noen plan. Søstrene rotter seg alltid mot Flavia og det er utrolig hvor ondskapsfulle de kan være mot hverandre. Det er ikke normal søskenkjærlighet, jeg lurer fremdeles på om søstrene i det hele tatt bryr seg om Flavia. Morens fravær merkes i de fleste situasjoner. Og Dogger, den fineste, snilleste Dogger er sterkt preget av sin tid som krigsfange, og er uten tvil rammet av posttraumatisk stresslidelse, selv om de ikke vet det og kaller det det på 50-tallet. Han er den som er der for Flavia, men innimellom er han som et barn og må være den som blir tatt vare på av henne.

Poor Dogger! That’s what I thought, even though Daphne told me I should never say that about anyone: «It’s not only condescending, it fails to take into account the future,» she said.

Det er så mye som er så trist i disse bøkene, selv om settingen er koselig og mordmysteriene relativt enkle og uskyldige. Flavia selv er altfor smart og selvstendig i forhold til hva man forventer av en 12-åring, men hun viser likevel alderen sin stadig vekk. Bradley har ikke gjort henne til noen superkvinne, selv om hun nok liker å tro at hun er det. Tross et meget tragisk utgangspunkt er det god plass til humor og sprell i serien. Flavia har alltid en lur kommentar eller en morsom observasjon på lager. Bradley har klart å finne en god balanse mellom underholdning/moro og det mer dystre bakteppet.

It is not unknown for fathers with a brace of daughters to reel off their names in order of birth when summoning the youngest, and I had long ago become accustomed to being called ‘Ophelia Daphne Flavia, damn it.

Statistikk – første kvartal, 2017
Jeg leser, som alltid, flest mannlige forfattere. Kvinneandelen min ligger på 25 prosent og to av de syv bøkene jeg har lest av kvinnelige forfattere er skrevet av J.K. Rowling. Det betyr i det minste at når jeg ser på kvaliteten på bøkene jeg har lest av kvinnelige forfattere er den høy. HP er naturligvis strålende. I tillegg er to av mine nye favorittbøker, Himself og Human Acts, skrevet av kvinner. Dog har begge en mannlig hovedkarakter.

50 prosent av bøkene jeg har lest i år er skrevet av engelske forfattere. Legger jeg til irene og resten av britene er jeg oppe i 60 prosent. Når jeg plusser på nord-amerikanske forfattere når jeg 75 prosent. De siste 25 prosentene er representert av Sverige, Frankrike, Tyskland, Russland og Sør-Korea. Dronningen av variasjon er jeg ikke. Jeg bør tydeligvis finne frem noen afrikanske og sør-amerikanske bøker, samt kanskje noe flere bøker fra Asia.

Sjangervariasjon har jeg litt av i det minste. Romaner dominerer leselisten min, men jeg har også lest barnebøker, ungdomsbøker, historiske romaner, klassikere, noveller, krim og diverse sakprosa. Jeg satser på å få tilføyd Science Fiction og Fantasy til listen i andre kvartal.

Kommer…
I mai vil jeg lese science fiction, jeg vil lese mer av Barnes, jeg vil fortsette på Back to the Classics-utfordringen og jeg vil delta i Heddas lesesirkel igjen. Også må jeg få lest mer sakprosa – dette er første måned på lenge at jeg kun har lest skjønnlitteratur. Jeg skal i tillegg forsøke å få skrevet en omtale av Ekspedisjonen slik at jeg er i rute for full deltakelse i biosirkelen. Før neste runde er godt nok, i følge generalen, så jeg har litt tid på meg.

Publisert i Forfattere B, Forfattere C, Forfattere K, Månedsstatistikk | 18 kommentarer

Dewey’s readathon

For første gang siden jeg selv var med å arrangere et lesemaraton for norske lesere i 2011 skal jeg delta i et lesemaraton. Dewey’s readthon er et internasjonalt lesemaraton som avholdes to ganger i året, i april og oktober. Jeg har funnet frem en stabel med bøker jeg har å velge fra, jeg har kjøpt inn snacks, ryddet og støvsugd biblioteket og stuen, samt laget en slagplan for maratonet. Jeg kommer ikke til å lese i 24 timer, det klarer jeg ikke. Planen er å holde meg våken så lenge som mulig, sove en liten stund og deretter stå opp og fortsette å lese. Jeg skal også delta i mini-challenges og prøve å holde meg oppdatert på andre deltakeres fremgang. Selv om tanken er å lese i 24 timer er det et utrolig sosialt arrangement, da det foregår masse på Dewey-nettsiden, Facebook, Goodreads, Instagram, Twitter, samt på en haug med blogger. Dermed blir det små lesepauser innimellom slik at man kan oppdatere seg på hva som skjer. Startskuddet går om en halvtime, så norske lesere skal dermed lese mellom lørdag klokken 14:00 og søndag klokken 14:00. Min lesehaug ser slik ut – og nei, målet er ikke å lese alle:

18216005_10155052118905801_960598127_o

Jeg kommer til å rapportere min fremgang i dette innlegget gjennom hele maratonet. Lykke til til alle andre norske og internasjonale deltakere. Dette skal bli gøy!


Time 1: Årets lesemaraton er i gang og jeg begynner med Diaboliad av Mikhail Bulgakov!

Time 2: Ferdig  med, og ganske forvirret av, Diaboliad. Det var ikke bare bare å gå på jobb i Sovjetunionen på 1920-tallet. Ikke får du betalt annet enn i ubrukelige produkter du produserer selv, sjefen byttes ut hver dag, noen av sjefene gir deg sparken mens andre ansetter deg igjen i dårligere stillinger. Til slutt er du så deprimert og forvirret at du ender opp med å inhalere giftige gasser som gir deg syke hallusinasjoner før du dør. Koselig, ikke sant? Nå blir det en pause fra den surrealistiske verdenen til Bulgakov. Jeg prøver meg på Maigret-serien til Georges Simenon og begynner med Maigret is Afraid.

Time 3: Maigret skulle bare besøke en venn på vei hjem til Paris etter en konferanse i Bordeux, men blir involvert i en drapssak i vennens lille hjemby. 3 døde på en uke i en landsby med 8000 innbyggere. Jeg er godt i gang, men har foreløpig ingen anelse om hvem morderen er. Småbykrim fra 30-tallet er relativt snill krim, ganske greit å lese, men jeg tror nok jeg har bedre bøker i lesebunken min.

Time 4: Det er overklassen mot øvrige landsbybeboere i Fontenay. Overklassen er helt tydelig mislikt, begynner å lure på om noen har begått tre mord bare for å få en av dem fengslet. Ca. 50 sider igjen av boken. Vi blir ikke spesielt godt kjent med hovedkarakteren. Muligens fordi dette er bok nr. 40 ett-eller-annet i en serie, men den eneste karakteren jeg begynner å få grep om er han alle vil at skal være den skyldige.

Time 5: Ferdig med Maigret. Krim er fremdeles ikke min favorittsjanger. Fortsetter med The Wasp Factory og har deltatt i mini-challenge på Facebook. Six word story: Playful dog wishes readathon will end..

Time 6: Holder på med The Wasp Factory. Må si jeg er aller mest spent på hvordan Frank drepte de to andre, selv om det kanskje ikke er det viktigste med boken. Slangen var en genistrek i forhold til å komme seg unna med mord, men jeg begynner å lure på om han virkelig har gjort disse tingene eller om han bare sier at han har det. De kan jo ha blitt drept på den måten han forteller uten at han har planlagt det. Hva er i så tilfelle motivet for å fortelle oss at han har drept tre mennesker og hvordan han drepte den første? Nei, han har sikkert gjort det.. Ellers har det gått i fotball (vanskelig å få med seg det viktigste fra kampen samtidig som jeg leser – og ganske irriterende å miste to poeng på overtid) og mat.

Time 7: Wasp! Begynner Eric å nærme seg eller skal vi kun få møte ham via telefonsamtaler? Frank er ikke helt god, men dersom han faktisk drepte alle ungene mens han var liten var han ekstremt oppfinnsom. Samt må han ha vært ganske smart for en seks- til ni-åring. Stakkars Paul og Esmeralda.

Time 8: I fjor sommer hadde kjøpte vi en ganske god vepsefelle. Butikk, betale, henge opp. Vips så var vepsene døde. Frank sin vepsefelle er ganske mye mer komplisert og relativt forstyrrende. Litt av en fantasi på Banks må jeg si. Døde dyr, manglende kjønnsorganer, barn som dreper, barn som blir drept, barn som ikke eksisterer på papiret, en dverg som kanskje er den mest normale av alle, en far som ikke har kontroll, en bror som er gal, muligens. Hvor mye av dette er virkelig? Og hva er poenget? Kort oppsummert er jeg snart ferdig med Wasp, og den er merkverdig fengende selv om jeg fremdeles ikke har skjønt poenget.

Time 9: SPOILER! Jeg trodde Frank var en upålitelig forteller, men det ser ut til at alt han forteller er sant, han bare mangler biter av informasjon som vil gjøre enkelte ting klarere for leseren. Trodde kanskje det skulle være noen flere lag her. Forklaringen til Frank om hvorfor han har gjort det han har gjort er ganske tynn. Likefullt en fengende og spesiell bok. Så er det store spørsmålet: hva skal jeg lese nå?

Time 10: Jeg leser Human Acts av Han Kang. 28 sider inn og den har allerede gjort inntrykk. Sterk start, på mange måter. Tror jeg kommer til å trenge noe morsomt etter denne.

Time 11: Lest litt videre i Human Acts, spist og gjort meg klar for noen timer med søvn. Satser på å være klar til å lese igjen så tidlig som mulig.

Time 12-17: Zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz

Time 18: Perspektivet i Human Acts har skiftet fra en som prøver å finne liket av to personer, til ett av likene han har forsøkt å finne. Dette er en utrolig velskrevet og sterk bok som det er vanskelig å legge fra seg, men jeg merker at dette nye perspektivet irriterer meg litt. Plutselig ble hendelsene i boken litt mindre realistisk, plutselig ble døden mindre endelig, mindre grufull, selv om den nye fortellerstemmen ikke gir leseren  informasjon som gjør situasjonen bedre. Alt snakket om sjelen, som om vi vet hva det er og hva den betyr for oss, plager meg også. Det er et vagt begrep som i det aller minste bør defineres om det skal introduseres som en reell ting. Nå er jeg ferdig å være negativ. Utover det jeg har nevnt nå er dette en utrolig god bok basert på forferdelige og tragiske hendelser.

Time 19: The prisoner. Dette må være Han Kang på sitt beste. Jeg har ikke ord.

Time 20: De som tror man ikke kan få noe ut av å lese mange bøker på kort tid kan neppe ha forsøkt det selv. Jeg kommer til å glemme de mindre minneverdige bøkene, som alltid, men Human Acts kommer til å forbli i minnet lenge til tross for at den bare var en av mange bøker som ble lest dette døgnet. Jeg har akkurat lukket boken og det renner tårer fra øynene mine. Ikke den beste reklamen for boken kanskje, men det er sannheten. Den påvirket meg på en uforventet måte. Jeg har lest om tilsvarende grusomheter før uten å bli like påvirket, men måten Kang har valgt å formidle denne boken på, ordene hun har valgt, gjorde noe med meg. Hendelsene i boken ble levende for meg. Og er desto verre fordi de er sanne. Detaljene er kanskje oppdiktet, men når jeg ser for meg gutten ser jeg for meg en som har levd. Som døde da han var 15 år, på jakt etter likene av sine venner.

Time 21: Jeg lurer på om jeg har vært så oppslukt av Human Acts at jeg har glemt å blogge for time 21. Eventuelt er det en annen time jeg har hoppet over. Nå er det time 22 og jeg aner ikke hva som har skjedd med 21. Jeg er tydeligvis ikke flink til å ha kontroll på timene. Går ut i fra at jeg leste boken til Han Kang i den manglende timen i alle fall.

Time 22: Brukte litt tid på å finne en ny bok etter Human Acts. Valget falt til slutt på The Ascent of Rum Doodle av W. E. Bowman. Jeg trengte noe morsomt og den har jeg hatt lyst til å lese lenge. Begynte så vidt på den i fjor, men tror ikke den passet til lesehumøret mitt akkurat da og dermed ble den avbrutt. Nå passet den perfekt!

Time 23: Karaktergalleriet i Rum Doodle er helt fantastisk. Lederen av klatrelaget tolker alle utsagn i positivt lys og ser det beste i alle, alltid. Han forstår dermed ikke alle vitsene på hans bekostning. Burley er major i militæret, Wish er vitenskapsmann, Shute er fotograf, Jungle er radioekspert og navigatør, Constant er lingvist og Prone er doktoren. Prone er alltid syk, Constant er den eneste som kan kommunisere med bærerne (som vet hvordan de skal manipulere europeerne), Jungle går seg vill stadig vekk, Shute får aldri filmet noe og Wish og Burley krangler hele tiden. At det går fremover i det hele tatt er ganske utrolig.

Time 24: En ganske passende slutt for en klønete ekspedisjon, faktisk med et rørende øyeblikk innimellom alle de tullete hendelsene. Rum Doodle og North Doodle er besteget og jeg har fullført Dewey’s lesemaraton – dog med seks timer som forsvant i søvn. 18 lesetimer på ett døgn tenker jeg er godkjent.


Closing Survey! 

1. Which hour was most daunting for you?
Time 11. Da var det begynt å bli sent her i Norge og jeg var trøtt. Hadde håpet på å holde ut i 12 timer før jeg måtte sove litt, men det gikk ikke.
2. Could you list a few high-interest books that you think could keep a reader engaged for next year?
Min plan var å lese Harry Potter dersom all leselyst forsvant, men det gjorde den heldigvis aldri. Alan Bradley sine bøker om Flavia de Luce er veldig engasjerende og jeg tror nok at Jane Gardam sine bøker om Old Filth, konen og naboen ville vært det hadde jeg kommet meg til dem. Old Filth var en favoritt da jeg leste den for første gang.
3. Do you have any suggestions for how to improve the Read-a-thon next season?
Ikke egentlig, dette har vært kjempegøy. Man velger selv i hvor stor grad man vil prioritere lesing, blogging, deltagelse i utfordringer, oppdateringer på sosiale medier osv.. Ingen regler i forhold til hvor mange timer man deltar og om man tar pauser for å sove eller for å gjøre andre ting. Det betyr at man kan gjøre det man vil utav lesemaraton og det er genialt.
4. What do you think worked really well in this year’s Read-a-thon?
Det meste!
5. How many books did you read?
Jeg leste fire romaner og en novelle på litt over 50 sider. Regner det som fem bøker.
6. What were the names of the books you read?
Georges Simenon – Maigret is Afraid
Mikhail Bulgakov – Diaboliad
Iain Banks – The Wasp Factory
Han Kang – Human Acts
W. E. Bowman – The Ascent of Rum Doodle
7. Which book did you enjoy most?
Enjoy er kanskje feil ord, men den beste boken jeg har lest dette døgnet er uten tvil Human Acts. Wasp og Doodle scorer på humor, spesielt Doodle.
8. Which did you enjoy least?
Maigret var ikke så genial som jeg hadde håpet. Tenkte kanskje jeg hadde funnet meg en ny krimserie, men krim er helt tydelig ikke min sjanger. Får holde meg til Flavia.
9. How likely are you to participate in the Read-a-thon again? What role would you be likely to take next time?
Ja! Regner med jeg blir med som deltaker neste gang også, men det hadde vært artig å arrangere et nytt lesemaraton for norske lesere.

Publisert i Uncategorized | 21 kommentarer

Weeee, Spree!

The annoying thing about reading is that you can never get the job done. The other day I was in a bookstore flicking through a book called something like 1001 Books You Must Read Before You Die (and, without naming names, you should be aware that the task set by the title is by definition impossible, because at least four hundred of the books suggested would kill you anyway), but reading begets reading – that’s sort of the point of it, surely? – and anybody who never deviates from a set list of books is intellectually dead anyway.

Høres kjent ut, anyone? Visomsord fra Nick Hornby til alle som aldri klarer å holde seg til lesemål og lister. Det er ikke oss det er noe galt med, det er de som faktisk klarer å holde seg til og fullføre listene som er, i følge Hornby, intellektuelt døde. Ironisk nok hadde det vært veldig spennende å forsøke å lese så mange som mulig fra listen over 400 titler han mener ville tatt livet av oss uansett, for å se om det er noe i utsagnet hans..

Den første setningen hans vil jeg tro alle bokelskere kjenner seg igjen i. Enten man holder seg til lister andre har laget eller har egne lister som endrer seg fra dag til dag (man kan jo ikke IKKE ha lister..) er det påfallende at listene aldri tar slutt. Vi har et stadig jag etter å ha lest alt mulig rart, enten det er de bøkene alle andre bloggere skryter av, de vi skal samlese til bokbloggprisen, bookerprisen, 1001-listen, biografisirkelen eller annet, eller de vi føler selv av en eller annen grunn at vi burde ha lest. Hvor lang er din liste over bøker du føler du burde ha lest allerede? Min er ganske lang og inkluderer en haug med Bookernominasjoner, tykke russiske klassikere (War and Peace og The Brothers Karamazov primært), alt av Dickens jeg ikke har lest enda, alle av Gabriel Garcia Marquez på over 150 sider, resten av Discworld-serien, minst en av Margaret Atwood, mer av Zweig og Nemirovsky, Wolf Hall +2 + 3, resten av Hugo og helst en god del til av Dumas, potensielle Bookernominasjoner (holder ikke å BARE lese de som faktisk blir nominert…). Og slik kunne jeg fortsatt i det som ville blitt tidenes lengste og kjedeligste blogginnlegg noensinne, men jeg skal heller spare eventuelle lesere for den godbiten. Vi får uansett håpe at vi snart ser denne overskriften i avisen: LEVEALDEREN ØKER MEST FOR BOKELSKERE (i den faktiske avisoverskriften jeg fant sto det «menn»). Vi trenger all den tiden vi kan få.

I recently discovered that when my friend Mary has finished a book, she won’t start another for a couple of days – she wants to give her most recent reading experience a little more time to breathe, before it’s suffocated by the next. This makes sense, and it’s an entirely laudable policy, I think. Those of us who read neurotically, however – to ward off boredom, and the fear of our own ignorance, and our impending deaths – can’t afford the time.

Igjen, høres det kjent ut? Alternativt kan man dedikere en del tid til å bli god til å lyve om hva man har lest. Men forutsetningen er da at man blir så god til å lyve om det at man til slutt overbeviser seg selv om at man har lest alt som burde vært lest. Da virker det nesten mer tidsbesparende å lese bøker man ønsker å lese. Bloggere skal dog ikke bare ha lest en haug med bøker, vi skal også helst blogge om dem (ikke at noen har laget en regel som sier at vi må, men er det ikke en liten stemme som forteller deg at du ikke har gjort jobben din dersom du ikke har blogget om alle bøkene du har lest og har en mening om?). Siden de fleste av oss ikke har redaktører har vi i det minste mulighet til å blogge om hva man vil, i motsetning til Hornby som har et litt annet problem:

I have bought a lot of books and read a lot of books in the last few months, so this first postbrainwashing column is more in the nature of a representative selection than an actual diary. And in any case I have been told that there are certain books I have read recently, all novels, that I’m not allowed to talk about here. One beautiful, brilliant novel in particular, a novel that took me bloody ages to read but which repaid my effort many times over, was deemed unacceptable because its author apparently impregnated an important member of the Spree a while back (and some Spree members are more equal than others, obviously), and the Spree regard sex as being obstructive to the consumption of literature. What is the… What is the point of having a books column like this if you have to lie about what you’ve read?

Mitt problem er at i stedet for å skrive en noenlunde ordentlig bokomtale av Shakespeare Wrote for Money får jeg bare lyst til å skrive masse tull om blogging og lesing, uten mål og mening. Det er det Spreen gjør med oss folkens, dere er herved advart. Den bidrar også til at leselistene blir eeeenda lengre. I listen min fra tidligere i innlegget nevnte jeg ikke all sakprosaen jeg vil lese for eksempel. Hornby leser massevis av snever, merkelig sakprosa som han får til å virke mye mer interessant enn jeg mistenker at en del av det egentlig er. Heldigvis for meg er det ofte bøker med USA-relaterte tema, noe som gjør at en god del av dem ikke havner på listen min, men han kan virkelig få det meste til å virke spennende. Jeg har ikke mangel på (det jeg tror er) god sakprosa i bokhyllene, men som med alle andre bøker er det mange som blir stående ulest i årevis. Jeg lånte nylig vekk en bok om Nord-Korea og måtte spørre etter den var ferdiglest om den var god. Det er noe merkelig ved å måtte spørre andre om mine egne bøker er gode. Neste gang jeg låner vekk en bok tror jeg at jeg må be om 48 timers forvarsel slik at jeg kan lese den selv først. Samtidig er det jo fint at bøker jeg har ignorert i mange år blir lest likevel og hvis jeg følger 48 timers varsel-regelen får jeg jo lest utrolig masse bøker på kort tid dersom mange nok har lyst til låne bøker av meg. Men da spørs det om ikke jeg må finne flere leseglade venner. Det vil også være tidkrevende.

Siden dette er et Spree-inspirert innlegg må jeg nesten legge til dette:

Bøker kjøpt i april

  • Robert Galbraith – The Cuckoo’s Nest
  • Iain Banks – Stonemouth

Bøker lest i april

  • Neil Gaiman – The Ocean at the End of the Lane

Vi har helt tydelig ikke kommet langt nok i måneden til å lage en slik oppsummering, men slik er nå ståa foreløpig. Nå er det påske og tid for hyttetur nr. 1 og hyttetur nr. 2, så da skal jeg forsøke å få krysset av noen flere titler fra den eviglange leselisten. God påske, alle sammen!

17916789_10154996148680801_975935384_o                                    Når man prøver å blogge og hunden vil på fanget.. 

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere H | 20 kommentarer