Oppsummering 2017

Nå burde jeg strengt tatt begynt med en oversikt over lesemålene mine for 2017 og hvordan det gikk, men i stedet hopper jeg over det og går rett på spørsmål om bøkene jeg leste. Fant dem på Lattermilds bokblogg og synes det virket som en myyye artigere måte å oppsummere året på enn å gå gjennom lesemål.

26853951_10155806842150801_327273202_o

Utsikt fra stuen i dagmorges, kunne nesten vært et bokcover (hvis man ser vekk i fra det skitne vinduet)

Boken jeg trodde jeg skulle elske som skuffet: Jeg trodde nok ikke jeg skulle elske den, men jeg håpet Lauren Grahams Talking As Fast As I Can skulle være en god bok å høre etter min fantastiske opplevelse med å høre på Fibber in the Heat. Dessverre er nok Lorelai Gilmore en mer interessant person å følge enn Lauren Graham. Det hele ble litt tilgjort og overfladisk.

Mest overraskende: Det står mellom Our Souls at Night og Lincoln in the Bardo. Førstnevnte leste jeg på hytten i februar. Den hadde stått i bokhyllen min en stund og virket ikke som den mest engasjerende boken. Men historien om to gamle mennesker som finner kjærlighet på nytt var faktisk helt nydelig. Lincoln in the Bardo hadde vel ikke vært så mange måneder i bokhyllen før jeg leste den, men den eneste grunnen til at jeg valgte å begynne på den da jeg gjorde var at den var en potensiell Bookerkandidat som virket særdeles kjapp å lese. Hadde ikke store forventninger da jeg aldri hadde lest noe av Saunders tidligere. Den viste seg å bli en av årets store leseropplevelser, samt første av mine Bookerfavoritter siden 2011 som faktisk vant prisen.

Boken jeg overtalte alle andre til å lese: Jeg håper at noen har notert seg og kommer til å lese The Story of a Brief Marriage og Good Morning, Midnight, men den eneste jeg vet at er blitt lest på min anbefaling er Himself av Jess Kidd. Og Haruhi ble heldigvis like begeistret for den som jeg ble. Håper inderlig forfatteren gir ut noe mer snart.

Boken jeg leste utelukkende pga anbefaling fra andre: A Tale of Two Cities av Charles Dickens, lest på anbefaling fra Haruhi. Ikke min favoritt av Dickens og litt treg i enkelte partier, men det tok seg opp på slutten. Det mest positive med den var at den gjorde meg giret på å få lest mer av Dickens. Håper på å følge det opp i år.

Beste påbegynte serie: Det er ikke alltid så enkelt å velge bare en. I dette tilfellet står det mellom serien til Ali Smith som begynte med Autumn og fortsatte med Winter, eller Winternight trilogien til Katherine Arden. To vidt forskjellige serier som er vanskelig å sammenligne. Serien til Smith gis ut kort tid etter fullføring og er dermed meget dagsaktuell. Hun skriver utrolig godt, og bøkene hennes er både tankevekkende, humoristiske, melankolske til tider og alltid full av referanser til kunst og kunstnere. Arden sin serie er stemningsfull og spennende og klarer å ha et interessant plot og god driv uten å miste karakterene av syne. Gleder meg til de neste bøkene fra begge forfatterne.

Ny favorittforfatter oppdaget i 2017: Tre av bøkene jeg virkelig elsket i år er alle debutromaner skrevet av relativt unge forfattere. Det er vanskelig å si etter en bok om en forfatter er en ny favoritt, men dersom de tre følgende forfatterne opprettholder nivået fra sine første bøker i det som kommer senere blir de helt garantert favoritter. Det gjelder Jess Kidd, Anuk Arudpragasam og Lily Brooks-Dalton. Til min store glede så jeg nå at Jess Kidd kommer med ny bok allerede 1. februar. Den skal jeg garantert kaste meg over så snart jeg får anledning.

Beste bok fra en sjanger jeg sjelden leser: Last Seen Wearing av Colin Dexter. Jeg leser sjelden krim, men de få krimseriene jeg følger er jeg veldig glad i. Her kunne jeg også skrevet The Sweetness at the Bottom of the Pie av Alan Bradley, men siden det var gjenlesing velger jeg å fremheve Dexter. Jeg har elsket bøkene om Inspector Morse siden jeg var på språkreise i Oxford i 2004. Delvis fordi jeg ble godt kjent med byen og det er artig å lese bøker fra et sted jeg kjenner, delvis fordi jeg elsker bøker med universitetssetting, som det er i mange av bøkene om Morse, og delvis fordi serien er veldig karakterfokusert. Forholdet mellom Morse og Lewis er drivkraften i bøkene.

Den mest umulige å legge fra seg: Jeg tror det må være Himself. Den var utrolig engasjerende og artig å lese. Ikke uten dybde, ganske mørk til tider, men rett og slett et fyrverkeri av en roman som definitivt står for noe av den beste underholdningen jeg har fått i år.

Mest minneverdige karakteren: I år har jeg blitt kjent med særdeles mange minneverdige karakterer, men jeg tror kanskje Miles Jupp tar kaken. Jeg vet han er en reell person, men han er også hovedkarakteren i sin egen bok, Fibber in the Heat. En cricketfan uten like, som klarer å lure seg inn i presseboksen under oppkjøringskamper i India, og som støter på problem etter problem etter problem. Jeg var en stor fan av komikeren Miles Jupp før jeg hørte boken, men etterpå ble jeg en stor fan av både forfatteren Miles Jupp og karakteren Miles Jupp.

Boken som var nydeligst skrevet: Jeg tror den æren må gå til The Story of a Brief Marriage. Når en bok som inneholder et helt kapittel om en mann som går på do på stranden står igjen som en av årets vakreste bøker har forfatteren virkelig fått til noe helt spesielt. Boken er både høylydt og stillferdig samtidig. Den virker høylydt fordi den er så grafisk, den beskriver noen av de verste hendelsene man kan se for seg i et krigsrammet land. Samtidig er den så stillferdig i den forstand at den forherliger de små tingene i livet, setter fokus på det man glemmer å sette pris på hvis man lever en normal tilværelse. Vi får ikke et storpolitisk blikk på borgerkrigen på Sri Lanka, men heller et spisset fokus på noen få individer over meget kort tid som likevel sier så utrolig mye.

Mest tankevekkende bok: Alle bøkene jeg leste i fjor om universet. Begynte med The Universe in Your Hand som forsøkte å forklare alt fra det veldig store (gigantiske svarte hull f.eks) det det aller minste (kvarker f.eks). En særdeles lærerik bok som gjorde meg enda mer giret på å lære mer om universet generelt, i den grad jeg kan uten å begynne på fysikkstudium. Fortsatte med Seven Brief Lessons on Physics og avsluttet med The Quantum World som var ekstremt fascinerende og minst like vanskelig å få hodet rundt. Akkurat nå storkoser jeg meg for øvrig med Netflix-serien Mars, som er en slags hybrid dokumentar/oppdiktet serie om vår kolonisering av Mars.

Boken jeg ikke kan skjønne at jeg ventet til 2017 med å lese: Bel Canto av Ann Patchett, utgitt i 2001. I mitt forsvar visste jeg veldig lite om boken da jeg kjøpte den, men jeg har sett den på lister over bøker man bør lese flere ganger. En fascinerende bok om en gisselsituasjon hvor grensene mellom gisseltaker og gissel til dels viskes ut i løpet av mange måned sammen. Hvor en dårlig situasjon faktisk blir til en god situasjon, men som dessverre kun er en boble som etter all sannsynlighet vil sprekke på grusomt mulig måte.

Favorittsitat: GENERAL, I have learned that the jack ass whose business it is to report to you upon the battle of the 27th [the 27 Nivôse, i.e., January 16] stated that I was only in observation throughout the battle. I don’t wish any such observation on him, for he would have shit in his pants. Salute and Brotherhood! ALEX. DUMAS

Korteste bok: Julian Barnes: A Life With Books. 27 sider mener jeg den var på. En kort, fin introduksjon til Barnes forhold til bøker.

Lengste bok: Kan ikke skryte av å ha lest noen mursteiner i fjor. Ser jeg vekk i fra HP tror jeg Arthur & George er den tykkeste boken jeg leste i 2017, og den er vel på under 500 sider.

Favorittbok av en forfatter jeg har lest tidligere: Jim Crace begynner å bli en stor favoritt, og i år leste jeg to meget gode bøker av ham: Quarantine og The Gift of Stones. Begge går bakover i tid, en helt til overgangen mellom stein- og bronsealder og den andre til Jesu tid. I begge klarer han å transportere leseren til en annen tid samtidig som temaene han skriver om ikke virker utdatert og lite relevant for den moderne verden.

Beste debutroman: Umulig å velge, det er så mange gode fra i år. I tillegg til de tre jeg allerede har nevnt er Lincoln in the Bardo en debutroman, Elmet og History of Wolves. Himself og The Story of a Brief Marriage troner nok øverst.

Boken det var gøyest å lese: Going Solo!!! Roald Dahl har virkelig hatt et magisk liv. Fullt av skremmende situasjoner beskrevet på en hysterisk morsom måte. Kommer aldri til å glemme episoden da løven stakk av med konen til kokken.

Boken som fikk meg til å gråte: Overraskende nok skjedde det to ganger i år. Først da jeg leste Human Acts av Han Kang og igjen da jeg var på siste side av Good Morning Midnight. Ikke helt unaturlig av den førstnevnte boken, kanskje litt mer overraskende i det andre tilfellet.

Årets skjulte perle: Good Morning, Midnight. Hadde aldri hørt om boken eller forfatteren, plukket den ut av bokhyllen på Ark fordi den så pen ut. Leste litt om den på Goodreads og bestemte meg for at den potensielt kunne være verdt pengene. Det var den virkelig.

Boken som ødelagte meg: Human Acts og The Story of a Brief Marriage. Begge beskriver tilstander det knapt går an å forestille seg, gir bilder det er vanskelig å få ut av hodet etter endt lesning.

Reklamer
Publisert i Uncategorized | 30 kommentarer

Lesemål 2018

Jeg hadde egentlig tenkt å gjøre meg ferdig med oppsummeringen av 2017 før jeg begynte med lesemål for 2018, men siden 2018 allerede er i gang må jeg nesten gjøre om på rekkefølgen for å bli klar for det nye leseåret. Jeg kan komme med en liten spoiler og nevne at jeg ikke har lykkes med å nå alle lesemålene mine for 2017, men jeg har klart noen av dem og jeg har fått en god del nye favoritter. Alt i alt et godt leseår med andre ord. En mer detaljert oppsummering kommer.

En ting jeg er overbevist om er at jeg hadde altfor mange lesemål i 2017. Jeg begynte med en liten haug og lagde meg enda flere i løpet av året. Ikke smart. I år har jeg lyst til å beholde et par av målene fra i år, men de fleste vil være helt nye. Jeg ser for meg følgende:

  • Lese 65 bøker
  • Lese 6 mursteiner
  • Lese 6 klassikere
  • Gjenlese 10 gamle favoritter
  • Lese 15 non-fiction bøker
  • Lese 20 bøker OTS

I 2017 økte jeg antallet bøker jeg ønsket å lese på et år fra 50 til 65, og det målet har jeg nådd. Jeg vurderte å øke antallet enda mer for 2018, men jeg er redd for at mursteinsmålet mitt kan gå ut over antallet bøker jeg leser og vil heller ha fokus på å lese flere tykke bøker enn å lese flere bøker. Siden jeg har vært så dårlig til å finne frem bøker på mer enn 400-500 sider i mange år nå har jeg ekstremt lyst til å gjøre noe med det problemet. Derfor er det hovedmålet mitt for 2018, og det er et mål som kan kombineres med alle de andre målene mine. Håper spesielt på å kombinere det med målet om å lese flere klassikere, samt å få lest noen av de tykkere non-fiction bøkene som står i bokhyllen min. Jeg har utrolig mange potensielle favoritter som aldri blir lest, utelukkende på grunn av tykkelse.

Jeg kommer ikke til å fastsette hvilke mursteiner, klassikere eller gamle favoritter jeg skal lese i 2018 i dette innlegget, men jeg har noen ideer jeg tenkte å skrive ned, som en slags huskeliste. Samt kan dere gjerne fortelle meg hvorfor jeg bør lese akkurat den eller den boken hvis dere har lest og likt noen av dem. Eventuelt hvorfor jeg ikke burde lese den eller den boken.

Mursteiner
Av en eller annen grunn er jeg overbevist om at Brødrene Karamazov kan bli min nye favorittbok hvis jeg bare manner meg opp til å begynne på den. Moby Dick er en annen roman jeg har store forhåpninger til, og jeg har mast om Dickens lenge nok til at han er en selvskreven kandidat til et mursteinsmål. The Good Soldier Svejk og Wizard of the Crow er to andre klassikere jeg virkelig kunne tenkt meg å få lest. Av romaner har jeg blant annet lyst til å lese mer av Donna Tartt, både The Little Friend og The Goldfinch, Louis de Bernieres siste roman fra England må leses, Death and Mr Pickwick av Stephen Jarvis (bør lese The Pickwick Papers først) også. A Little Life må jeg nesten lese siden forfatteren har skrevet en av mine store favoritter. Av non-fiction har jeg både tykke biografier, bøker om middelalderen, vitenskapshistorie, romerriket, geologi og om universet. Jeg har Hitch-22 og jeg har Forsvunnet av Daniel Mendelsohn.

Gamle favoritter
Fra favorittlisten min er det særlig noen få utvalgte jeg synes det er på tide å lese på nytt. Jeg hadde umiddelbart lyst til å lese The Secret History på nytt da jeg ble ferdig med den, men jeg har klart å vente i over syv år. Nå er det på tide. Jeg vil lese Notwithstanding, Brodeck’s Report, The Remains of the Day, Visitation, The Book of Lost Things, Harvest, The Picture of Dorian Gray, Jane Eyre, Flavia de Luce-serien og helt sikkert flere. Det er spesielt genialt å finne frem gamle favoritten når leselysten er på hell. Da hjelper det å lese noe man vet er bra.

26511235_10155775365430801_511335333_o
Godt nyttår folkens!

Publisert i Uncategorized | 20 kommentarer

Lily Brooks-Dalton – Good Morning, Midnight

26174892_10155770632375801_1134377118_n«In the beginning, Augie had felt it fitting that his life should end so quietly, so simply: just his mind, his failing body, the brutal landscape. Even before the exodus of the other researchers, before the eerie silence and the presumed cataclysm – even before all of that, he had come here to die.»…»But something happened to him when he looked across the Arctic mountains and saw the great yellow polar bear looking back at him. He thought of Iris. He felt gratitude for a presence instead of an absence. The feeling was so unfamiliar, so unexpected, it moved something inside him, something old and heavy and stubborn. In its wake there was an opening.»

I år har jeg blitt hakket bedre kjent med science fiction sjangeren. Jeg har lest en samling kinesiske sci-fi noveller, første roman i en trilogi av Chris Beckett som heter Dark Eden og sist, men ikke minst, har jeg lest boken dette innlegget skal handle om. Jeg elsker å lese populærvitenskap om universet og har av den grunn konkludert med at jeg burde like noe innenfor sjangeren science fiction. Sjangeren er bred og inneholder mye mer enn fremtidsvisjoner om solsystemet og resten av universet, men jeg har i løpet av året lært meg at det nok er der min primærinteresse ligger. I min kinesiske sci-fi samling befinner vi oss hovedsakelig på jorden og man ser bakover i tid så vel som fremover. Noen av novellene likte jeg veldig godt og den gjorde meg giret på å lese mer i samme sjanger, men full klaff var det ikke. Jeg har enda mer lyst til å lese bøker hvor fokuset ikke utelukkende er på den blå planeten. I Dark Eden beveger vi oss langt utenfor vår egen planet, til en kolonisert planet som ikke går i bane rundt en stjerne, en fri planet. Vi følger et samfunn som består av mennesker som er født og har vokst opp på denne planeten og som kun kjenner Jorden fra fortellinger fra sine forfedre. Ganske spennende, men her er mitt problem at det blir for ukjent og for langt fra vår virkelighet. Men så fant jeg Good Morning, Midnight.

Den er fremtidsrettet i det at vi følger en astronaut på vei hjem fra en reise rundt Jupiter, med stoppestasjon på månen Ganymedes. Den er likefullt knyttet til vår virkelighet både fordi astronautene er på vei hjem, de er ikke på en enveistur til et nytt hjem, og fordi vi følger en astrofysiker som lever på en forskningsstasjon i Arktis. Boken handler dog ikke om hva de oppdaget på turen rundt Jupiter, eller på hva astrofysikeren oppdager mens han har hodet i skyene. Dermed var ikke denne boken heller akkurat det jeg trodde jeg så etter innenfor sjangeren science fiction. Heldigvis var den enda bedre enn det jeg hadde sett for meg.

Augustine befinner seg i Arktis da alle forskerne får beskjed om at de må evakuere. Siste flyet derfra går, og det vil ikke komme flere. Augie er en gammel mann som har dedikert livet sitt til vitenskapen og har egentlig ingenting å dra hjem til. Han nekter å bli med på flyet. Det er siste kontakt han har med andre mennesker, bortsett fra den lille jenten han finner gjemt i et skap etter at alle har dratt. De to er alene i verden, Jorden er stille. På romskipet Aether møter vi Sullivan, en kvinnelig astronaut som har dratt fra eksmann og barn for å være en oppdager i verdensrommet. For å følge drømmene sine. Hun reiser sammen med fem andre og reisen har vært særdeles vellykket. På vei gjennom asteroidebeltet mellom Jupiter og Mars mister de kontakt med Jorden. De konkluderer med at det ikke er noe galt med romskipet, som dessverre er en skremmende tanke, for da må det være noe galt på Jorden. De får ingen signaler fra noe eller noen, planeten er stum.

I denne nydelige romanen følger vi altså noen få individer som har valgt å leve et ganske isolert liv de siste årene, men som plutselig blir fullstendig isolert uten at det er et bevisst valg. De aner ikke hva som har skjedd og hvorfor de ikke får kontakt med andre mennesker, og de må på en eller annen måte klare å takle stillheten. Dette er ingen actionpreget bok. Det er skildringene av det arktiske landskapet og av romskipet, samt dybdeportrettene av karakterene og deres utvikling som gjør boken så fin. Settingen er med på å gjøre isolasjonen levende for leseren, samtidig som det ikke blir for trist og traust. Fra romskipet ser astronautene fantastiske syn, og Augustine – når han endelig vender blikket mot Jorden etter en livstid med øynene vendt mot himmelen – finner sin egen planet både vakker og inspirerende. I tillegg får vi følge forholdet mellom Augie og Iris, den lille jenten som er igjen i Arktis med ham. I starten har han mange spørsmål: hvor kommer hun fra? Hvorfor er hun her? Har noen glemt henne igjen? Er det ingen som bryr seg om henne? Han ser på henne som en byrde i starten, men etter hvert blir det tydelig at hun er blitt en viktig del av livet hans og kanskje hans hovedgrunn til å holde seg i livet. Hun lærer ham mye om livet han aldri har innsett eller følt på tidligere. Hun holder ham tilsynelatende tilregnelig i en situasjon hvor de fleste kunne blitt gal.

Jeg er redd for å skrive for mye om boken, for den virker ganske rett frem, men inneholder noen overraskende elementer som ikke avsløres før på slutten. Den er sci-fi på grunn av settingen, den er en dystopi på grunn av den skrekkinngytende stillheten fra resten av Jorden, men først og fremst ville jeg kalt boken for en karakterdrevet roman. Settingen er fantastisk og er med på å skape en atmosfære i boken som passer utrolig godt til det karakterene går gjennom. De dystopiske elementene er det som driver karakterutviklingen. Men det er alltid karakterene som er i fokus. Deres hverdagsliv, deres tanker, deres frykt, deres sinne. Vi lærer ikke noe om Jupiter og dens måner. Vi finner aldri ut hva som har skjedd med resten av Jordens innbyggere. Er det kun slike ting leseren er interessert i er ikke dette riktig bok. Likevel er ikke slutten frustrende, den er uventet og vakker. Vi får en slags forløsning, bare ikke den man er på jakt etter hvis man vil ha svar på hva som har skjedd. Dette er uten tvil en av de fineste bøkene jeg har lest i år og et absolutt høydepunkt å avslutte året med. Jeg velger å ikke lese ut flere bøker i år for jeg vil ha denne som siste fullførte bok i 2017.

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere B | 4 kommentarer

Månedsoppsummering – november

Nå er vi halvveis ut i desember og jeg har ikke lest en eneste bok denne måneden. Håper på å få leseinspirasjon av å gå gjennom status for årets lesemål etter endt november:

62/65 bøker lest i 2017
Tre bøker igjen å lese, det burde være overkommelig siden jeg har ferie fra onsdag. Spørsmålet er vel heller om jeg skal prioritere koselesing eller lesemål. Uansett skal jeg få lest Mary Barton, som er månedens lesesirkelbok.

8 av 9 Back to the Classics
Jeg har lest bøker i åtte av tolv kategorier, målet er å klare ni. Det når jeg etter å ha lest Mary Barton, for da kan jeg krysse av for kategorien «en kvinnelig forfatter».

1800-tallet: Kidnapped av Robert Louis Stevenson
1900-tallet: Night av Elie Wiesel
Kvinnelig forfatter:
Annet språk enn morsmål: The Ascent of Rum Doodle av W. E. Bowman
Før 1800-tallet: The Mutiny on the Bounty av William Bligh
Romantisk: Tess of the D’Urbervilles av Thomas Hardy
Gotisk:
Tall i tittel: A Tale of Two Cities av Charles Dickens
Dyr i tittel:
Prisvinner: The Issa Valley av Czeslaw Milosz
Russisk: Diaboliad av Mikhail Bulgakov
Handling fra et sted jeg vil besøke:

1/2 Dickens
Jeg hadde håpet på å få lest Bleak House i julen, men jeg begynner å tro at det blir for vanskelig å lykkes med i praksis. For å klare dette målet bør jeg enten lese A Christmas Carol eller Oliver Twist. Får se hva jeg føler for når ferien kommer.

0/3 norske klassikere
(*lalalala* *ignorerer*)

7/7 nominerte til Bookerprisen
Done!

0/4 nominerte til den internasjonale Bookerprisen
Har ikke klart å opparbeide meg samme entusiasmen for internasjonal booker som for vanlig booker. Ganske trist, for det bør jo være mer variasjon og flere spennende bøker i den internasjonale varianten skulle man tro. Får prøve igjen til neste år.

7/10 The Guardian 1000 books 
Hvor realistisk det er med tre til vet jeg ikke. Mary Barton gir meg kryss, og det er mange spennende bøker å velge fra på listen – deriblant mange som gir dobbeltkryss – så kanskje jeg burde velge fra listen resten av året.

1/5 forfattere
Lest Dexter, ikke lest Zweig, McCarthy, de Bernieres og Wodehouse. Det har gått overraskende dårlig med dette målet. McCarthy var eneste jeg trodde jeg kunne få problemer med.. Får se om jeg rekker en Wodehouse i julen, jeg har hatt lyst til å besøke Blandings igjen.

0/1 Jane Eyre
Har ikke lest Jane Eyre, men jeg satser på gjenlesningsmål i 2018. Skal passe på at den kommer med på listen.

15/10 non-fiction 
Beste og enkleste målet noensinne! Må videreføres til neste år.

2/10 Heddas lesesirkel
Håpløst dårlig. Og nå har jeg startet min egen i tillegg. Jeg lærer aldri..

18/30 OTS 
Dette gikk mye dårligere enn forventet. Kan fremdeles klare et par til, men jeg er langt unna 30. Bookerlesingen gjør at det blir mange nye bøker på slutten av sommeren/starten av høsten, og to turer til London bidro også til at det kom mange nye bøker i heimen som distraherte meg fra de jeg allerede hadde. Nedjusterer målet til 20 og håper jeg kan klare det.

2/2 biolesesirkel
Done!

7/27 Julian Barnes
Må nok justere tidsplanen for dette prosjektet, men jeg koser meg hver gang jeg leser Barnes og beholder derfor målet.


November var for øvrig en god lesemåned! Jeg leste en strålende roman som ble en umiddelbar favoritt, en artig ungdomsbok som inkluderte en dachs, demoner og The Large Hadron Collider, en klassiker som ga meg lyst til å lese enda mer av Dickens, en herlig fantasyfortelling fra Russland (dog med amerikansk forfatter, litt juks), samt nyeste til Ali Smith. Får se om ikke jeg kan klare å fullføre en bok eller tre i desember også. Jeg trenger en del dobbelkryss på få bøker for å komme i mål med noen flere lesemål. Wish me luck!

Publisert i Uncategorized | 7 kommentarer

Favoritter

Jeg utførte nettopp en liten opptelling av alle favorittbøkene mine og kom frem til at jeg begynner å nærme meg 100. Et ikke ubetydelig antall. Og en stor komplikasjon når folk spør meg hva som er favorittboken min. Jeg kan ikke begynne å liste opp 100 bøker når folk forventer en eller to titler. Det jeg derimot har gjort for de som gidder å gå gjennom så mange titler er å liste dem opp på Listchallenges. Det mangler for øvrig noen, fordi jeg ikke fant alle og ikke gadd å legge dem til selv. De aller fleste er med! Så, hvor mange av mine favoritter har du lest? Og hvor mange favoritter har du selv?

24201368_10155687575820801_382483921_oFavoritthunden (en av to)!

Publisert i Uncategorized | 43 kommentarer

Charles Dickens – A Tale of Two Cities

23972714_10155676110300801_1785410726_n

«It was the best of times, it was the worst of times…», kanskje den mest kjente starten på en bok noensinne. Mange har nok også fått med seg at de to byene det refereres til i tittelen er London og Paris. Muligens har dere også hørt navnene Sidney Carton og Madame Defarge. Dette var i hvert fall min begrensede kunnskap om boken da jeg begynte på den. Motivasjonen for å lese den var at jeg ønsket å lese alt av Dickens og synes det virket greit å begynne med de korte. Vel, fullt så greit som jeg tenkte at det skulle være, var det ikke. Første forsøk endte på side 50. Noen år etter begynte jeg på forsøk nr. 2. Side 132 ble resultatet da. Det var et slit. Cities er kjent som en av Dickens beste, så jeg var ganske overrasket over at jeg skulle finne det så vanskelig å komme meg gjennom boken. Tidligere i år lovet jeg Haruhi at jeg skulle gi den et tredje forsøk i løpet av året, mens hun lovet meg å lese Himself av Jess Kidd og Notre Dame de Paris av Victor Hugo. Etter et stk fullført Himself og et stk påbegynt Hugo skjønte jeg at det var på høy tid å komme i gang igjen. To dager senere ble den fullført, endelig!

Så, hva mer handler den om enn London og Paris? Vi møter først Jarvis Lorry som jobber for Tellson Bank. Han er på vei til Paris for å hente en franskmann som nettopp har blitt løslatt fra Bastillen etter 18 år i fangenskap, Doktor Manette. Doktorens datter, Lucie, bor i London og blir med Mr. Lorry for å hente faren hun aldri har møtt. Han er naturligvis svært preget av de siste 18 årene, men klarer å skape et godt liv for seg selv og sin datter i London. Datteren gifter seg etter hvert med en franskmann som også bor og jobber i London. Noen år etter at den franske revolusjonen bryter ut får familien dessverre grunn til å dra tilbake til Paris, hvor terrorveldet er i full sving. De som ikke er støttespillere for de revolusjonære anses som fiender av Frankrike og blir sendt til guillotinen. Det blir ikke enkelt for familien å komme seg tilbake til London i live.

“I see a beautiful city and a brilliant people rising from this abyss. I see the lives for which I lay down my life, peaceful, useful, prosperous and happy. I see that I hold a sanctuary in their hearts, and in the hearts of their descendants, generations hence. It is a far, far better thing that I do, than I have ever done; it is a far, far better rest that I go to than I have ever known.”

Vi møter også en rekke bikarakterer. Viktigst av dem er de engelske advokatene Stryvers og Carton, samt det franske, revolusjonære ekteparet Defarge. Alle er minnerike karakterer, men jeg synes denne boken lider litt av mangel på de typiske Dickenske karakterbeskrivelse. Han har normalt et utrolig fargerikt språk og finurlige, levende beskrivelser av karakterer som er en drøm å lese, men i denne boken finner jeg ikke det. Cities kan nok kalles en thriller, og som konsekvens av bokens seriøsitet synes jeg språket er kjedeligere enn i hans andre bøker. Karakterene blir dessuten fremstilt på en relativt enkel måte. Lucie Manette er bare god og yndig og elsket, faren er kun opptatt av datteren og hennes velferd (utenom når han glemmer alt og lager sko), Madame Defarge er ond, Jarvis Lorry er god. Sidney Carton er nok den mest interessante karakteren, da han presenteres som en alkoholiker som ikke bryr seg om andre enn seg selv, men som likevel har sine gode sider. Selv ikke med han føler jeg at jeg får nok forståelse for hvorfor han er som han er, og da virker heller ikke han som en helt reell, mangefasettert karakter. Mangel på komplekse karakterer er dog ganske typisk for Dickens’ bøker.

Plottet er stramt og alt henger sammen. Det er nok denne bokens styrke, sammenlignet med en del av hans andre lange verk. Skildringene hans av Paris under terrorveldet er strålende. Spenningsfaktoren på slutten er høy og det er ikke lett å glemme Madame Defarge som hun er etter revolusjonen, deriblant da hun kutter hodet av en død mann under stormingen av Bastillen. Onde karakterer kan være svært så artig å lese om, selv om jeg egentlig kunne ønske at hun ble fremstilt som noe annet. Her får man nesten følelsen av at alle revolusjonære var onde mennesker fullstendig uten empati. Samtidig var terrorvelde reelt og det må ha fantes mennesker lignende Madame Defarge under revolusjonen for at Paris skulle kunne havne i en slik situasjon. Jeg synes det mangler realistiske reaksjoner på å bli sendt til Guillotinen. Karakterene vi møter som tror de skal havne der aksepterer det uten altfor store problemer. De som har lest The Last Days of a Condemned Man av Victor Hugo vet hva en dødsdom kan gjøre med et menneske og det ser vi ingen tegn til her. Slutten blir for øvrig litt vel forutsigbar, da rettssaken mot Lucies mann tidlig i boken avslører hva Sidney vil gjøre for å forsøke å hjelpe familien til Lucie.

‘All the village,’ pursued the mender of roads, on tiptoe and in a low voice, ‘withdraws; all the village whispers by the fountain; all the village sleeps; all the village dreams of that unhappy one, within the locks and bars of the prison on the crag, and never to come out of it, except to perish. In the morning, with my tools upon my shoulder, eating my morsel of black bread as I go, I make a circuit by the prison, on my way to my work. There, I see him, high up, behind the bars of a lofty iron cage, bloody and dusty as last night, looking through. He has no hand free, to wave to me; I dare not call to him; he regards me like a dead man.’

Jeg er ikke kvalifisert til å sammenligne de litterære kvalitetene til Cities med Dickens andre historiske roman, Barnaby Rudge. Min oppfatning er at de fleste kritikere synes Cities helt åpenbart er den beste av de to og at den generelt er en av Dickens beste bøker. Min egen preferanse, derimot, er helt motsatt. Barnaby Rudge virker for meg mer kompleks, bedre skrevet, mye mer fengende, mindre sentimental og mindre svart/hvitt enn A Tale of Two Cities og er for meg fremdeles den klart beste boken til Dickens. Så blir det spennende å se om jeg endrer mening etter å ha lest David Copperfield og Bleak House, to bøker jeg tror har potensiale til å bli nye favoritter.

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere D, Off the Shelf | 20 kommentarer

30 dagers bokutfordring på tre dager – dag 3 (5 måneder forsinket)

21. Bok du forteller folk at du har lest, som du ikke egentlig har lest/fullført
Forteller ikke noen at jeg har lest bøker jeg ikke egentlig har lest, men jeg har lest mange bøker jeg husker såpass lite av at det kan virke som om jeg ikke har lest dem. Har kun et vagt minne av The Picture of Dorian Gray og Jane Eyre for eksempel. De ble lest for 13 år siden og min hukommelse sliter med det jeg leste for 3 år siden..

22. Verste plot-device brukt i mange bøker du ellers har likt
Har lest en del bøker som har flashback eller flashforward, men ofte fungerer det ganske greit. I de verste tilfellene gjør det leseren forvirret, eller stjeler tid fra det man egentlig ønsker å fokusere på. Leser også en del bøker med upålitelige fortellerstemmer, men igjen synes jeg at det som regel fungerer bra i de bøkene jeg leser.

23. Beste boken du har lest de siste 12 månedene
Jeg har lest mange gode bøker i år, men den aller beste må være enten Himself av Jess Kidd eller The Story of a Brief Marriage av Anuk Arudpragasam. To helt forskjellige bøker som begge var klin umulig å legge fra seg. Himself er stemningsfull, fengende og ikke minst morsom. Ble helt forelsket i settingen og karakterene. The Story of a Brief Marriage er forferdelig brutal og likevel utrolig vakker. Den er ekstremt detaljert og bruker mye tid på de små tingene i livet som vi tar for gitt, som karakterene i denne boken ikke lenger kan ta forgitt etter 25 år med borgerkrig. Fantastisk godt skrevet og helt umulig å glemme, selv med min hukommelse.

24. Boken du er mest flau over å ha lest og likt
Tror jeg har gitt dette svaret ved flere anledninger, men jeg er ikke flau over noen av bøkene jeg har likt. Jeg ser mye dårlig på tv, jeg hører på enkelte artister jeg ikke ville satt på hvis jeg hadde besøk (det meste kan jeg dog sette på uten problemer), men når det gjelder bøker er jeg en snobb. Skal jeg bruke masse tid på å lese en bok vil jeg at den skal være av god kvalitet. Jeg kjenner min egen smak godt og vet stort sett hva jeg vil like og ikke. Typiske bøker man kunne blitt flau av å lese har jeg enten ikke lest eller ikke likt, som regel det første. Skal jeg slappe av med tanketom underholdning ser jeg serier.

25. Den mest overraskende plot-tvisten eller slutten
Kjedelig svar, jeg vet, men jeg ble sjokkert da jeg leste Never Let Me Go. Den ble kjøpt på et billigsalg, jeg ante ikke noe om forfatteren så vidt jeg kan huske, jeg visste ikke hva den skulle handle om eller at det kom til å komme en tvist. Ble ganske forferdet da jeg forsto hva boken egentlig handlet om og det tok meg over 100 sider før jeg skjønte det.

26. En bok som får deg til å le høyt
Last Chance to See av Douglas Adams og Mark Carwardine.

“Mark Carwardine’s role, essentially, was to be the one who knew what he was talking about. My role, and one for which I was entirely qualified, was to be an extremely ignorant non-zoologist to whom everything that happened would come as a complete surprise.”

“Antananarivo is pronounced Tananarive, and for much of this century has been spelt that way as well. When the French took over Madagascar at the end of the last century (colonised is probably too kind a word for moving in on a country that was doing perfectly well for itself but which the French simply took a fancy to), they were impatient with the curious Malagasy habit of not bothering to pronounce the first and last syllables of place names. They decided, in their rational Gallic way, that if that was how the names were pronounced then they could damn well be spelt that way too. It would be rather as if someone had taken over England and told us that from now on we would be spelling Leicester ‘Lester’ and liking it. We might be forced to spell it that way, but we wouldn’t like it, and neither did the Malagasy. As soon as they managed to divest themselves of French rule, in 1960, they promptly reinstated all the old spellings and just kept the cooking and the bureaucracy.”

“I’ve never understood all this fuss people make about the dawn. I’ve seen a few and they’re never as good as the photographs, which have the additional advantage of being things you can look at when you’re in the right frame of mind, which is usually around lunchtime.”

“Virtually everything we were told in Indonesia turned out not to be true, sometimes almost immediately. The only exception to this was when we were told that something would happen immediately, in which case it turned out not to be true over an extended period of time.”

27. Boken som har vært på leselisten din lengst
David Copperfield av Charles Dickens er en bok jeg har begynt på gjentatte ganger, både i tenårene og voksen alder, men aldri lest mer enn ca. 50 sider av. Det er ikke fordi jeg ikke liker den, kun fordi jeg blir skremt av prosjektet med å begynne på en såpass tykk bok og jeg har aldri begynt på den på riktig tidspunkt. Jeg kom meg gjennom Nicholas Nickleby og Barnaby Rudge, så det burde være mulig å få lest DC også. Jeg mistenker at det er en av Dickens’ bedre bøker. Kanskje den til og med kan ta favorittstatusen fra Barnaby Rudge? Jeg må nesten lese den for å finne ut av det. Et av lesemålene mine i år er å lese to bøker av Dickens. Jeg er i gang med A Tale of Two Cities, som heldigvis ikke er  så lang og etter den kunne det nok passet å lese DC. Dickens til jul er fint!

28. Favorittsitat fra en bok
Jeg har to favorittsitater:

“To the dumb question «Why me?» the cosmos barely bothers to return the reply: why not?”

«Freddie experienced the sort of abysmal soul-sadness which afflicts one of Tolstoy’s Russian peasants when, after putting in a heavy day’s work strangling his father, beating his wife, and dropping the baby into the city’s reservoir, he turns to the cupboards, only to find the vodka bottle empty.»

29. En bok du hatet
Hard Times. Virkelig bortkastet tid. Som regel er det Ian McEwan sitt navn som nevnes når det er snakk om ujevne forfattere, men jeg vil påstå at Charles Dickens også var en ganske ujevn forfatter. Fra Great Expectations, David Copperfield og Bleak House, universelt elsket, til Hard Times og The Old Curiosity Shop som definitivt havner nederst på min rangering.

30. En bok du ikke kunne legge fra deg
Alle tidsreisebøkene til Connie Willis. Kan hun ikke skrive en ny snart??

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer