Labbens drømme-longlist 2017

I tillegg til å presentere listen over bøker jeg tror kan komme med på longlist vil jeg presentere listen over bøker jeg håper kan komme med på longlist. De fem første på listen er bøker jeg har lest og mener er gode nok til å bli nominert (spesielt de tre første), mens resten er bøker jeg har lyst til å lese.

1. Jess Kidd – Himself (Irland)
2. Anuk Arudpragasam – The Story of a Brief Marriage (Sri Lanka)
3. George Saunders – Lincoln in the Bardo (USA)
4. Cynan Jones – Cove (Wales)
5. Colm Toìbìn – House of Names (Irland)
6. Ned Beauman – Madness is Better Than Defeat Canada)
7. Benjamin Myers – The Gallows Pole (England)
8. Mike McCormack – Solar Bones (Irland)
9. Rick Gekoski – Darke (USA)
10. Rachel Seiffert – A Boy in Winter (England)
11. Gail Godwin – Grief Cottage (USA)
12. Daniel Magariel – One of the Boys (USA)
13. Brian Doyle – The Adventures of John Carson in Several Quarters of the World: A Novel of Robert Louis Stevenson (USA)

Hva håper dere på?

Publisert i The Man Booker Prize | 5 kommentarer

Labbens longlist 2017

Man Booker Prize 2017

Nok en gang er det tid for å gjette hvilke bøker som blir nominert til Bookerprisen. Det er det fjerde året jeg forsøker meg på dette. Tidligere år har jeg hatt varierende treffprosent med kun en riktig i fjor og hele fem rette i forfjor. Første året jeg laget min egen longlist ble to av mine valg nominert. Jeg har med andre ord alltid klart å treffe med minimum en. Høres ikke veldig imponerende ut, men jeg går som regel gjennom rundt 150 bøker eller mer for å velge ut 13. Da er det veldig gøy å klare å treffe med i hvert fall en. Min liste for 2017 består av følgende bøker:

England
Clare Fisher – All the Good Things
Edward Docx – Let Go My Hand
Jon McGregor – Reservoir 13

Skottland
Ali Smith – Autumn

Irland
Sebastian Barry – Days Without End

USA
George Saunders – Lincoln in the Bardo
Gail Godwin – Grief Cottage
Rabih Alameddine – The Angel of History
Emily Ruskovich – Idaho
Colton Whitehead – The Underground Railroad

Sri Lanka
Anuk Arudpragasam – The Story of a Brief Marriage

Nigeria
Chibundu Onuzo – Welcome to Lagos
Ayobami Adebayo – Stay With Me

Det er en overvekt av amerikanere på listen min i år. Uvanlig for å være meg, men det virker som om det har kommet veldig mye bra fra den kanten siden oktober. Jeg mangler mange nasjonaliteter og mistenker at det vil gå utover årets treffprosent. En av amerikanerne er dog i utgangspunktet fra to andre land – Libanon og Jordan – så han gir meg noe mer variasjon. I tillegg har jeg med en forfatter fra Sri Lanka som bor og studerer i USA og skriver på engelsk.

6 av 13 er kvinner. Jeg har med noen veldig kjente navn og en del mindre kjente. Fire av bøkene jeg har med på listen ligger øverst på Goodreads sin eligible-liste, andre ligger lenger nede på listen og har ikke fått mange stemmer (mest sannsynlig fordi så få har lest dem). Jeg la ikke merke til hvor mange av bøkene som kom fra toppen av eligible-listen før min liste var fullført og jeg er i utgangspunktet litt skeptisk til at alle på toppen av listen blir nominert. Hadde jeg ikke vært opptatt av geografisk balanse hadde jeg muligens ikke hatt med noen fra Skottland eller Irland (selv om jeg heier på noen irer jeg ikke har tatt med). Har for øvrig ikke funnet noen fra Australia eller New Zealand, men jeg tipper vi får i hvert fall en bok fra et av de landene.

Jeg har noen favoritter jeg gjerne skulle tatt med, men som jeg ikke har stor nok tro på at vil bli nominert. Jess Kidd har skrevet en av de beste bøkene jeg har lest i år, vil gjerne se den på den reelle listen. Ned Beauman kommer ut med ny bok i år. Er den like god som hans to første fortjener den definitivt en plass på listen. Cynan Jones sin bok Cove var meget god, men den er så kort at jeg ikke vet om den kvalifiserer til romanstatus. House of Names av Colm Toíbín burde kanskje også fått en plass på listen. Jeg tror også at dersom siste boken i Cromwell-trilogien til Hilary Mantel kommer ut innen fristen vil den bli nominert. Men foreløpig kan jeg ikke finne en publiseringsdato for den, så derfor har jeg utelukket den.

Jeg gleder meg til torsdag og er klar for å lese flest mulig fra årets longlist. Håper mange blir med! Vi har et norsk Bookerforum på Goodreads for de som er interessert i å diskutere bøkene uten å skrive om dem på blogg.

  • Et lite tillegg – jeg hadde egentlig med Mike McCormack – Solar Bones i stedet for Days Without End av Sebastian Barry. Oppdaget at jeg hadde Solar Bones på listen min i fjor også og gikk ut i fra at den da ikke kan bli nominert i år. Men det var visst i fjor den ikke kunne bli nominert, så jeg vil egentlig bytte tilbake. Får heller nøye meg med å si at jeg tror enten McCormack eller Barry kommer med.
Publisert i The Man Booker Prize | 17 kommentarer

30 dagers bokutfordring på tre dager – dag 2

Jeg fortsetter med spørsmål 11-20. Opprinnelig hadde jeg tenkt å ta alle 30 i ett innlegg, men jeg tror dette da hadde blitt et prosjekt som aldri hadde blitt fullført. Oppdeling er fint, spesielt siden mange av spørsmålene er vanskelig å svare på. Det har tatt meg en uke å svare på 11-20 og jeg har fremdeles ti igjen. Wish me luck med siste rest.

11. Klassikerfavoritt
Det er lenge siden jeg har lest en klassiker som jeg etterpå har kunnet kalle en favoritt. Jeg har lest en god del klassikere og mange har vært gode, men favorittlisten er likevel tynn. Kanskje det betyr at jeg er for restriktiv i hva jeg kaller klassikere? Hvis jeg ser på listen over klassikere jeg har gitt terningkast 6 på Bokelskere – som jeg kun gir favoritter – og har en noenlunde bred definisjon av klassiker (skrevet for minst 50 år siden, fremdeles populær i dag) har jeg… hmm, jeg tror jeg må revurdere utsagnet om at listen over favorittklassikere er tynn. Jeg har nøyaktig 30 favoritter jeg mener kan defineres som klassikere. Det stemmer at det er lenge siden jeg har lest en klassiker som har blitt en favoritt, men det har visst skjedd ganske mange ganger hvis jeg går noen år tilbake i tid. Hvordan skal jeg velge ut en? Jeg kan fortelle at ganske mange av favorittene mine er helt eller delvis humoristiske (Wodehouse, Graham, Heller, Jerome, Twain, Bulgakov, Hugo) og flere er barnebøker (Potter, Graham, Burnett, Tolkien, Dahl). Jeg har ikke lest så mange seriøse, velkjente, gigantiske klassikere som har blitt favoritter (kun Anna Karenina, Lord of the Rings og Frankenstein egentlig). Jeg klarer dog ikke å velge ut en bok. Det jeg kan si er at jeg har lyst til å lese mer av Wodehouse og Zweig snart og jeg har begynt å tenke på å gjenlese Catch-22.

12. En bok du har hatt lyst til å lese lenge, men fremdeles ikke har lest
Haha, hvor begynner man med et slikt spørsmål?? Jeg har en eviglang liste med bøker jeg har lyst til å lese som jeg ikke har rukket over enda. Det har vi alle, vil jeg tro. I kommentarfeltet til forrige innlegg ble for eksempel A Little Life og The Casual Vacancy nevnt. Jeg har planer om å lese alt av Dickens, men har foreløpig kun lest syv tror jeg. Jeg vil lese alt av Dumas, Hugo, russerne. Jeg vil lese alle Bookernominerte bøker noensinne, sakprosa om spennende tema, flere bøker fra Booker-eligible listene, og flere bøker fra andre verdensdeler enn Europa og Nord-Amerika. Det er aaltfor mange mursteiner jeg kunne tenke meg å lese som jeg aldri begynner på nettopp fordi de er mursteiner. The Penguin History of Latin America er kanskje den boken jeg har mest lyst til å begynne på som jeg bare aldri får meg selv til å begynne på. Spennende tema, tykk bok. Mursteinsvegringen min må jeg virkelig bli kvitt.

13. En bok som skuffet deg
Jeg begynne denne lesemåneden med å lese første bok i en britisk serie om tidsreising. Høres ut som den perfekte bok for meg. Jeg elsker tidsreising, jeg elsker alt som er britisk og denne skulle være spennende, humoristisk og kun hakket dårligere enn Connie Willis. Jeg må si at canadiske Connie Willis får til britisk humor mye bedre enn britiske (eller engelske, om du vil) Jodi Taylor. Det føltes til dels som om jeg leste en amerikansk high school serie, bare at boken ikke handlet om elever på en high school. Humoren var ofte teit, boken var ikke veldig godt skrevet, karakterene var ikke spesielt unike og tidsreiseaspektet ble ikke godt forklart. Tidsreising i seg selv virker ikke som noe forfatteren er spesielt interessert i og alt ble veldig overfladisk. Jeg var sikker på at denne var bankers og ble derfor rimelig skuffet. Hadde kjøpt de to første bøkene i serien, men ser ikke for meg at jeg kommer til å lese den andre. Da blir det nok heller gjenlesing av Connie Willis eller å lese andre spennende tidsreisebøker jeg snubler over.

4627324_f520

14. En bok som fikk deg til å gråte
Det er mer enn en bok som har fått meg til å gråte, selv om det ikke skjer så ofte. Den verste var Lily and the Octopus. Boken handler om en mann og hans 12 år gamle dachs, Lily, som har fått kreft. Mannen nekter å erkjenne at det er kreft og kaller heller utveksten Lily har fått over det ene øyenbrynet for en blekksprut. Et vesen han kan bekjempe, i motsetning til en sykdom som han ikke kan gjøre noe med. Boken veksler mellom å være skremmende realistisk og helt surrealistisk. De realistiske delene er både fine og forferdelige. Hundeeieren må til slutt innse at han ikke kan bekjempe Lilys sykdom og etter å ha erkjent det skjønner han at det beste han kan gjøre for henne er å la henne slippe. Jeg stengte meg inne på soverommet da jeg leste kapittelet som omhandlet avlivingen. Jeg hadde skjønt hva som kom til å skje. På det tidspunktet hadde jeg nylig fått vite at min egen herlige lille dachs har en hjertefeil. Beskjed vi fikk var at hjertefeilen etter hvert vil føre til at han ville trenge medisiner og at medisinene kun kunne forlenge livet hans med et par år. Å lese denne boken ble dermed som å gå i møte med mitt eget verste mareritt, som jeg visste ville bli en realitet for meg også en dag. Hvorfor jeg utsatte meg selv for noe slikt vet jeg ikke, for det var brutalt og jævlig og jeg gråt mer enn jeg noensinne har gjort på grunn av en bok. I fremtiden bør jeg nok forsøke å holde meg unna triste hundebøker, noen ting er fint å slippe å tenke for mye på før man blir tvunget til det. Men det var en god bok, det må sies.

Tidligere denne måneden fikk vi for øvrig beskjed om at det ikke likevel er noen grunn til å tro at hjertefeilen skal forkorte livet til Echo. Mest sannsynlig kan han leve et normalt liv med hjertefeil, kanskje til og med uten å måtte gå på noen medisiner. Det var en ufattelig deilig beskjed å få, selv om jeg ikke vil ta noe for gitt når vi får to forskjellige beskjeder av to hjertespesialister. Veterinæren vi gikk til denne gang var veldig grundig og tok prøver som aldri har blitt tatt tidligere, så jeg håper det betyr at det ikke er noen grunn til å tvile på det hun sier.

15. Karakteren du kan relatere deg mest til
Jeg jukser veldig og velger Nick Hornby. Det er neppe mange bokbloggere som ikke kan relatere seg til hans «karakter» i The Polysyllabic Spree. Han handler altfor mange bøker hver måned, leser kun et fåtall, henger seg opp i enkelte bøker men har omtrent ingenting å si om andre bøker. Elsker non-fiction og prøver å elske Dickens. Høres det kjent ut, anyone?

16. Mest tankevekkende bok
The Missionary Position: Mother Theresa in Theory and Practice av Christopher Hitchens er første bok jeg kommer på. Tankevekkende både i den forstand at han presenterer et helt annet bilde av henne enn det store deler av verden kjenner til, men også fordi boken og reaksjonene på boken viser at vi i ganske stor grad ikke ønsker å forholde oss til informasjon vi ikke liker. Dersom en etablert sannhet utfordres er det alltid en haug med mennesker som blir sinte eller oppgitt og som ikke skjønner hvorfor noen forsøker å endre vårt bilde av hva nå enn det gjelder. Som om tradisjoner betyr mye mer for oss enn fakta – og det gjør det nok for en del. Hvor mange ble sinte da Pluto ikke lenger ble klassifisert som en planet? Hvor mange vil reagere med sjokk og vantro hvis de får se et verdenskart som er mer korrekt enn standardkartet vi er vant til å se? Hvor mange tror fremdeles på dominansteori for hunder tross at han som formulerte teorien selv har gått ut mot den i ettertid og forklart at den er basert på en studie som ble utført under helt feile forutsetninger for å kunne si noe om hunders atferd? Jeg tror reaksjonene på boken har overføringsverdi til mye annet. Han har gode kilder for de påstander han fremlegger, men man kan selvsagt være uenig i hans tolkning av opplysningene som kommer frem i boken. Det man ikke kan er å lukke øynene og ørene og nekte for det som presenteres.

17. Forfatter du kunne ønske flere leste
Jim Crace og Ned Beauman. Jeg tror nok at betydelig flere har hørt om Crace enn Beauman, men jeg innbiller meg at ingen av dem er veldig godt kjent i Norge.

Crace er nylig blitt en av mine store favoritter. Jeg leste Harvest da den ble nominert til Bookerprisen i 2013 og jeg hadde virkelig håpet at den skulle vinne prisen. Etter det tok det meg noen år før jeg fortsatte på hans forfatterskap, men nå har jeg også lest Quarantine og Being Dead. Crace hopper både i tid og rom. I Harvest ble introdusert for en engelsk landsby i noe som minnet om middelalderen, i Quarantine går vi helt tilbake til Jesu tid, mens vi i Being Dead er i moderne tid. Alle bøkene hans berører tematikk som virker tidløs, han er ikke redd for å skrive om ubehagelige tema og han skriver bøker som får leseren til å tenke. Hans er et forfatterskap jeg gleder meg til å utforske videre og jeg fortsetter med Gift of Stones – hvor steinalder møter bronsealder – og med Signals of Distress som følger et skip som har seilt fra Amerika til England i første halvdel av 1800-tallet.

Ned Beauman er nok en forfatter jeg har blitt introdusert for via Bookerprisen. Hans andre bok, The Teleportation Accident, ble nominert i 2012 og var helt annerledes enn noe jeg har lest tidligere. Beauman har en tendens til å skrive om virkelig sære mennesker, som gjerne lider av en eller annen sykdom som ikke er farlig men bare veldig pinlig. Bøkene hans inneholder mye humor og vi blir som regel sjarmert av karakterene selv om noen av dem ikke er spesielt likendes i utgangspunktet. Dette er herlige bøker, med mye driv, spenning og humor, dog kan de også være ganske mørke. Min favoritt er hans første utgivelse, Boxer Beetle. Den siste boken hans, Glow, som kom ut for tre år siden, ble jeg skuffet over, men de to første var uten tvil gode nok til at jeg kommer til å fortsette å følge forfatterskapet hans. Han er for øvrig på Booker-eligible listen i år med en bok som kommer ut i august. Jeg gleder meg.

18. En bok du gjerne ville levd i
Jeg skulle gjerne levd i Wodehouse sin verden. En stor overvekt av det jeg leser er tungt og trist og tragisk og brutalt og det er få av bøkene jeg elsker jeg ville levd i selv. Men i Wodehouse sin verden er alt strålende. Verden forblir den samme alltid, man følger medlemmer av overklassen i England, så her snakker vi luksus, de fleste karakterene er godhjertet om enn noe dumme (med unntak av slemme tanter, listige sekretærer og geniale onkler/brødre). Det er alltid noen som utgir seg for å være en annen, alltid uvelkomne gjester, noen som forsøker å stjele noe, noen som er ulykkelig forelsket. Uansett hvilke problem som måtte oppstå løser det seg alltid. En svunnen tid som det hadde vært fint å få et glimt av.

19. En favorittforfatter

33912894._UX200_
Louis de Bernières har vært en favoritt siden jeg ble anbefalt Notwithstanding i en bokhandel i Kroatia i 2010. En nydelig samling med historier jeg trodde skulle være noenlunde enkel og koselig underholdning, men som viste seg å være mye mer. Den var overraskende sterk, men på en fin måte. Etter å ha lest den måtte jeg lese mer av mannen som hovedsakelig er kjent for Captain Corelli’s Mandolin. Jeg fortsatte med den første boken han har publisert, The War of Don Emmanuel’s Nether Parts, som er den første boken i hans Latin Amerika trilogi. Neste, Senor Vivo and the Coca Lord, leste jeg i 2011, og jeg har fremdeles ikke lest den siste, The Troublesome Offspring of Cardinal Guzman. Dette er samfunnskritikk rettet mot ulike institusjoner i Latin Amerika: første bok tar for seg militæret, andre bok tar for seg narkohandel og tredje tar for seg kirken. Dette er sterke saker, men skrevet på en fantastisk livlig og underholdende måte. Jeg elsker skrivestilen til Louis de Bernières. Bare titlene alene er geniale, selv om de kanskje ikke avslører alvoret i det han skriver om. Grunnen til at jeg ikke har lest den siste er rett og slett fordi jeg lånte den vekk til en stamkunde, som ikke rakk å levere den tilbake før jeg sluttet i bokhandeljobben min. Det begynner å bli på tide å få fullført trilogien. I tillegg har han skrevet bøker om det Ottomanske riket, om en hund i Australia, om Andre Verdenskrig i Hellas. Nå holder han på med en bokserie om det siste århundret i hans eget hjemland som jeg ikke har begynt på enda. Jeg tror jeg har mye bra i vente.

20. Barnebokfavoritt
I fjor leste jeg en barnebok av en nederlandsk forfatter som heter Tonke Dragt. Boken, The Letter for the King, har visst ikke vært oversatt til engelsk tidligere, men har vært kjempepopulær i hjemlandet. Vi møter Tiuri, en 16 år gammel gutt som er i ferd med å bli en ridder. Han avbryter ritualet han må gjennom for å hjelpe en gammel mann som insisterer på at han må levere et brev til kongen. Vi følger Tiuri på hans ferd for å levere brevet. Dette er en herlig verden med nok action til at den er skummel for et barn og spennende for en som er voksen, samt med fine karakterer og også en god dose moral, som man ofte finner i barnebøker. Jeg synes også at grunnen til at kongen trengte brevet er godt forklart og alle hendelsene på ferden settes i sammenheng med et overordnet plot vi ikke får kjennskap til før på slutten av boken. Alt er godt sydd sammen. Dette er en nydelig bok jeg hadde elsket å lese som barn og som jeg virkelig koste meg med da jeg leste den i voksen alder. Jeg har kjøpt oppfølgeren også og gleder meg til å fortsette eventyret.

Publisert i Uncategorized | 4 kommentarer

30 dagers bokutfordring på tre dager – dag 1

På en engelskspråklig bokblogg fant jeg i dag en 30-dagers bokutfordring som virker litt artig. Siden jeg neppe kommer til å klare å blogge i 30 dager på rad har jeg bestemt meg for å prøve å presse inn alle dagsutfordringene i tre blogginnlegg. Ti dagsutfordringer per innlegg. Poenget er å skrive om 30 ulike tema / svare på 30 ulike spørsmål. Det er godt mulig jeg har svart på mye av dette eller alt dette før, men svarene forandrer jo seg fra år til år, så jeg kjører på.

1. En bokserie du kunne ønske hadde vært lenger ELLER som du skulle ønske hadde blitt avsluttet tidligere
Siden jeg er håpløst dårlig til å lese serier har jeg ikke mange alternativer her. Alan Bradlye sin serie om Flavia de Luce håper jeg aldri tar slutt og det har den heller foreløpig ikke gjort, så da kan jeg ikke stappe den inn i en av de to kategoriene jeg er på jakt etter her. Jeg skulle gjerne lest flere bøker om Harry Potter, samtidig som jeg synes bøkene stoppet på et ganske naturlig sted. Flere bøker om Harry Potter-universet hadde derimot vært meget mulig. Tenk hvor mange spennende bøker Rowling kunne skrevet:

  • Dumbledore-biografi
  • Bokserie om den første krigen mot Voldemort
  • «Historisk» verk om trolldomsverdenen i Europa fra middelalderen til i dag (eller hvor nå enn langt tilbake hun ønsker å gå)
  • Science fiction – hvordan ser livet på Hogwarts ut om 100 år, 500 år eller 1000 år? Har man fremdeles slike skoler da? Lever trollmenn fremdeles i skjul?
  • Historien om den neste Voldemort – et psykologisk portrett (de har tross alt ikke bekjempet all ondskap, kun en person)
  • Historien om Weasley-familien etter slaget ved Hogwarts (følger hvert familiemedlem, med hovedfokus på George)
  • Trolldom og magi verden rundt – hvordan er trolldomsverdenen organisert på ulike kontinenter?

Er denne krimserien hennes god nok til å forsvare at vi ikke får lese noen av de overnevnte bøkene?

2. Favoritt bikarakter
Det kan vel ikke være noen andre enn The Honourable Galahad Threepwood, den fantastiske bror til Lord Emsworth. Blandingsbøkene hvor Galahad dukker opp og har en stor rolle er alltid de beste!

Galahad Threepwood was the only genuinely distinguished member of the family of which Lord Emsworth was the head. Lord Emsworth himself had once won a first prize for pumpkins at the Shropshire Agricultural Show, and his Berkshire sow, Empress of Blandings, had three times been awarded the silver medal for fatness, but you could not say that he had really risen to eminence in the public life of England. But Gally had made a name for himself. There were men in London – bookmakers, skittle sharps, jellied eel sellers on race courses, and men like that – who would not have known whom you were referring to if you had mentioned Einstein, but they all knew Gally. He had been, till that institution passed beyond the veil, a man at whom the old Pelican Club pointed with pride, and had known more policemen by their first names than any man in the metropolis.

3. Den lengste boken du har lest
Det er nok mest sannsynlig The Lord of the Rings, da mine tre utgaver som utgjør hele boken er på til sammen ca. 1500 sider. Samtidig er de utgavene jeg har sett som rommer hele boken vanligvis på rundt 1000 sider. Derfor velger jeg å kalle Connie Willis sine to bøker «Blackout» og «All Clear» for den lengste boken jeg har lest, da de to til sammen er på ca. 1200-1300 sider og jeg leste dem rett etter hverandre. Dette er to bøker som henger så tett sammen at jeg tenker at det ikke er to bøker som utgjør en serie (selv om de er en del av en større serie) men heller EN bok delt i to utgivelser. Den har ikke et naturlig stopp-punkt, som bøker i en serie normalt har. Ingen midlertidig avslutning på plottet i en bok mens det overordnede plottet fortsetter i neste. Den handler om tre historikere i Oxford på 2050-tallet som reiser tilbake til London under blitzen og blir fanget der. Historien kunne kanskje vært forkortet noe, det trakk litt ut i andre del, men tykke bøker har sjelden gått så raskt å lese. Jeg elsker tidsreiseserien til Connie Willis, både denne og de to hvor historikere drar tilbake til viktoriatiden (To Say Nothing of the Dog) og til året svartedøden kom til England (The Doomsday Book). Dette er for øvrig et eksempel på en serie jeg virkelig kunne ønske hadde vært lenger. Forfatteren skriver fremdeles, så den kan bli det. Enn så lenge har jeg ikke lest at hun har planer om å skrive flere bøker i serien.

web1_conniewillis-S

4. Film adapsjon av bok som fullstendig ødelagte boken
Et kjent eksempel, men jeg tror jeg må si The Shining. All karakterutvikling var fraværende i filmen. Der boken var engasjerende og man fikk en forståelse av det som foregikk virket det som om filmen kun fokuserte på å være mest mulig creepy. Greit nok, men boken var best! I tillegg har jeg inntrykk av at alle Frankenstein filmatiseringene virkelig har forvirret folk i forhold til hva boken egentlig handler om. Mulig filmene er gode, men mange av dem har lite med bokens historie å gjøre.

5. Din «trøste-bok»
Har en følelse av at Harry Potter vil bli nevnt mye i løpet av denne utfordringen. Jeg vet alle har lest dem, det er et kjedelig, standard-valg. Men jeg, som så mange andre, vokste opp med bøkene. De har hatt en enorm betydning for meg og de er mest sannsynlig den viktigste grunnen til at jeg trives så godt med å lese bøker på engelsk i dag. Det er en fantastisk serie og en verden det er så fint å leve seg inn i når man har behov for å slippe unna den virkelige verden en stund. Det er bøker man klarer å leve seg inn i selv når livet er kjipt og man sliter med å slutte å tenke på alt som er galt.

Hvis ikke jeg skulle lest Harry Potter tror jeg det måtte blitt en tur til Blandings, P. G. Wodehouse sin herlige verden. Der har tiden stått stille i 100 år, alt som kan gå galt går galt, men alt ordner seg alltid igjen på beste vis. Og man har det moro mens det står på.

What Wodehouse writes is pure word music. It matters not one whit that he writes endless variations on a theme of pig kidnappings, lofty butlers and ludicrous impostures. He is the greatest musician of the English language, and exploring variations of familiar material is what musicians do all day.
Douglas Adams

6. Boken du har lest flest ganger
Jeg vil tro det er Harry Potter and the Prisoner of Azkaban. Oppdaget serien i 1999 og da var CoS og PoA utgitt på engelsk. Har lest den utallige ganger siden den gang. Kun en gang siden 2009, men x-antall ganger frem til 2007. Kunne den nesten utenat på et tidspunkt.

Av andre bøker tror jeg at Frankenstein er en av de jeg har lest flest ganger. Vil tro den har blitt lest tre eller fire ganger mens jeg var på slutten av tenårene og i starten av 20-årene. Jeg hadde selvsagt hørt om boken før, men jeg oppdaget den via en tv-serie som heter Higher Ground som gikk på TV-Norge for lenge siden. I en episode av serien leste de Frankenstein og hadde mange interessante perspektiver på boken som gjorde at jeg fikk øynene opp for den. Jeg ble like begeistret som de var og måtte lese den igjen og igjen. Det er en ting jeg har savnet etter at jeg begynte å blogge: å lese bøker flere ganger. Før i fjor hadde jeg ikke gjenlest en eneste bok siden 2008. Det er mange bøker man ikke gidder å bruke tid på mer enn en gang, men å gjenlese favoritter er kjempegøy. Vet vi alle får skyldfølelse når vi bruker tid på en bok vi allerede har lest når vi kunne lest en av de mange millionene vi har på leselisten, men det er virkelig verdt det.

7. En guilty pleasure bok
Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal skrive her. Jeg har ingen «guilty pleasures» når det kommer til bøker. Flere av mine favoritter har blitt slaktet av andre, f.eks. The Secret History av Donna Tartt, men jeg er fremdeles ikke flau over å like den. Jeg husker den som knallgod og har planer om å lese den på nytt snart. Kan ikke huske å ha lest og likt en bok jeg vet er dårlig. Det skjer stadig vekk med tv og musikk, men ikke med bøker.

8. Den mest undervurderte boken
The People in the Trees. Så vidt jeg vet har den ikke vunnet noen priser, den har ikke blitt oversatt til norsk til tross for at Yanagiharas andre bok ble det, den ble aldri lest av mange bloggere, jeg kan ikke huske at den ble trukket frem som enda et eksempel på hvor fantastisk flink forfatteren er da A Little Life var nominert til Bookerprisen. Nå skal det sies at jeg enda ikke har lest A Little Life, men jeg sliter med å forstå hvordan den kan overskygge The People in the Trees så grundig. Det er en av de beste bøkene jeg har lest noensinne. Den er særdeles ubehagelig, samtidig som den er uhyre interessant. Den tvinger leseren til å tenke, til å reflektere rundt tema som ikke er enkle. Og den viser hvor lett det er å mistolke mennesker, å la vårt inntrykk av en persons karakter forhindre oss i å se det vi ikke ønsker å se. Også en bok som må leses flere ganger og som fortjener en større tilhengerskare.

The People in the Trees by Hanya Yanagihara

9. Den mest overvurderte boken
Det begynner å bli noen år siden nå, men Cecilia Samartins Drømmehjerte er nok den mest overvurderte boken jeg har lest. Da jeg jobbet i bokhandel var den ekstremt populær, så jeg tenkte jeg skulle finne ut hva all hypen var. Det var klisjer, drama over mannfolk, typisk enkel underholdningslitteratur hvor forfatteren har lyst til å få leseren til å begynne å gråte og prøver litt for hardt. Og det er greit nok, lettbeint underholdningslitteratur er det mange som liker. Det som irriterte meg var alle reaksjonene jeg fikk på at jeg ikke likte boken. En kunde nektet å ta i mot anbefalinger fra meg fordi jeg ikke hadde likt den, og hun var ikke interessert i å få en forklaring på hvorfor jeg ikke likte den. En annen kunde mente jeg var for ung til å forstå de politiske og samfunnsmessige realitetene Samartin skrev om. Hadde Samartin fokusert mer på det i bøkene sine i stedet for på uinteressante forelskelser og romanser hadde jeg kanskje vært interessert. Never mind at jeg på den tiden studerte sammenlignende politikk og holdt på med et fag om politisk utvikling i Latin Amerika. Jeg var visst ikke gammel nok til å forstå noe om slike tema… man kan jo ikke ha forstått noe når man ikke liker Cecilia Samartin.

10. En bok du ikke trodde du kom til å like som du elsket
Som regel leser jeg bøker jeg forventer å like. Dette var, med andre ord, en nøtt. Ser for meg at hvis dette har skjedd har det vært i forbindelse med Bookerlesing. (Nesten) det motsatte skjedde i fjor. Bookervinneren 2016 har skrevet en bok jeg synes objektivt hadde mange kvaliteter, jeg tenkte på den som en verdig vinner. Men jeg likte ikke så godt å lese den. Jeg trodde jeg skulle like den, mens jeg leste den følte jeg at jeg burde like den fordi det virket som min type bok og i hvert fall til dels min type humor. Likevel var jeg glad da jeg var ferdig med den. Den var god, men den var ikke fornøyelig.

Når jeg tenker meg om tror jeg kanskje ikke at jeg forventet å like Did You Ever Have A Family så godt som jeg gjorde. Det ble min Bookerfavoritt i 2015, men den kom ikke med på shortlist en gang. Likevel ble den veldig populær i etterkant av nominasjonen og har blant annet vært å finne i de fleste bokhandlere jeg har vært i både på norsk og på engelsk. Ikke verst for en longlistet Bookerbok av en forfatter de færreste hadde hørt om før nominasjonen. The Dog er en annen nominasjon fra longlist som viste seg å være knallgod når jeg kun forventet helt grei.


To be continued…

Publisert i Uncategorized | 21 kommentarer

George Saunders – Lincoln in the Bardo

images

Abraham Lincolns elleve år gamle sønn, Willy, er død. Lincoln sørger for sønnen. Sørger fordi han ikke vil vokse opp, fordi han led før han døde. Hater seg selv fordi han ikke kunne beskytte ham. Fordi han stolte på legen som sa han ville klare seg. Fordi han holdt en fest samme natten som Willy døde. Han skulle jo leve. Lincoln går til krypten etter begravelsen og holder sønnen. Det balsamerte liket av sønnen. Og gråter.

Great sobs choked his utterance. He buried his head in his hands, and his tall frame was convulsed with emotion. I stood at the foot of the bed, my eyes full of tears, looking at the man in silent, awe-stricken wonder. His grief unnerved him, and made him a weak, passive child. I did not dream that his rugged nature could be so moved. I shall never forget those solemn moments – genius and greatness weeping over love’s lost idol.
Keckley, ibid.

Det er dette den seriøse undertonen i boken handler om, og den er genuint trist så vel som vakkert beskrevet. Likevel er dette langt fra et dekkende handlingsreferat fra boken. Willy er der nemlig, med faren, mens han holder liket. Men Willy og liket er to separate vesen, og gutten prøver desperat å få faren til å oppdage ham og til å slutte å fokusere på hans «sick-form» som ligger i krypten. Samtidig står resten av folkene i «the Bardo» og ser med ærefrykt på manifestasjonen av farens kjærlighet for gutten. Ingen kom til dem, ingen holdt deres «sick-form», ingen brydde seg nok. Hva er det med denne gutten? Han må være helt spesiell. De flokker seg rundt ham og alle vil dele sin livshistorie med ham. Hvem er de? Hvorfor er de der? Ingen utenom presten vet at de er døde. Alle venter på at noe skal skje, at de skal få kontakt med tidligere kjente og kjære. Ingen skjønner at de er i en overgangsfase mellom livet og etterlivet. At det ikke er meningen de skal forbli der.

To be touched so lovingly, so fondly, as if one were still-
roger bevins iii

Healthy
hans vollmann

As if one were still worthy of affection and respect? It was cheering. It gave us hope.
the reverend everly thomas

We were perhaps not so unlovable as we had come to believe.
roger bevins iii

To av de døde bestemmer seg for å ta vare på denne gutten, for å passe på at han kommer seg videre, til et sted hvor han kan være lykkelig, få fred. For å gi faren en sjanse til å gi slipp på gutten. Og dette er to herlig komiske karakterer. Alle karakterene i the Bardo manifester seg i tråd med feil de har begått eller drømmer de ikke har fulgt mens de var i livet. Hans Vollmann er naken og har en voldsomt forstørret penis. Han savner konen han var utro mot, og kan ikke huske å ha sett henne i krypten etter at han kom dertil. Hans kompanjong, en homofil mann ved navn Roger Bevins III, tok livet av seg selv etter å ha sett elskeren med en annen mann. I the Bardo har han knapt en kropp og består kun av en haug med øyner, neser og hender. Dialogen mellom disse to herrene og etter hver mellom dem og presten og andre folk i the Bardo er genial. Selv når de tar ting seriøst er det vanskelig for leseren å ta dem seriøst. De fullfører hverandres setninger, klager over hverandre og over andre, gjentar de samme gamle historiene helt til ingen er interessert i å høre på dem lenger. Og så innimellom sier de noe som betyr noe, som er kraftfullt og viktig og betydningsfullt. Og det blir sterkere av at det kommer innimellom mer useriøs og morsom dialog. Man stopper opp og legger merke til det. Det skiller seg ut, men samtidig passer det så godt inn. Det er mange tragiske skjebner i the Bardo. De befinner seg i en tragisk tid, midt i den amerikanske borgerkrigen. Saunders lar oss aldri glemme det, selv om jeg i store deler av boken fryder meg over hvor artig den er. Sorgen kommer stadig frem, den blir ikke minimert av morsomhetene.

We are here by grace, the Reverend said. Our ability to abide far from assured. Therefore, we must conserve our strength, restricting our activity to only those which directly serves our central purpose. We would not wish, through profligate activity, to appear ungrateful for the mysterious blessing of our continued abiding. For we are here, but for how long, or by what special dispensation, it is not ours to-
roger bevins iii

Several of Mr. Bevins’s many eyes, I noted, were rolling.
hans vollmann

Waiting for the Reverend to dismount from his high horse, Mr. Vollmann was amusing himself by repeatedly placing a pebble on his tremendous member and watching it tumble down.
roger bevins iii

Det som skjer før Willy dør får vi lese om via korte setninger fra en rekke kilder (både ekte og oppdiktet i følge andre omtaler – jeg har ikke sjekket selv). Kilder som til tider motsier hverandre. Som viser hvor vanskelig det er å finne ut hva som faktisk har skjedd i en historisk kontekst, da selv øyevitner og andre samtidige ikke klarer å gjengi korrekt hvilken måne vi hadde kvelden Willy døde. Boken er altså stort sett skrevet i korte setninger. Enten via sitater eller via dialog mellom de avdøde. Jeg var fullstendig forvirret i starten av boken. Men det tok ikke lang tid før det begynte å gi mening. Før jeg vendte meg til den uvanlige stilen og ikke minst før jeg – klisje, jeg vet – ble glad i disse avdøde karakterene som dominerer boken med sin dialog.

This revelation left us dumbstruck.
hans vollmann

Strange that the gentleman had come here in the first place; stranger still that he lingered.
the reverend everly thomas

The Bachelors were not entirely trustworthy.
hans vollmann

Terrified of boredom, they were prone to pranks.
roger bevins iii

Had once convinced Mrs. Tessenbaum she was manifesting in lingerie.
hans vollmann

After which she spent several years cowering behind a tree.
roger bevins iii

Occasionally hid tiny Mrs. Blass’s dead-bird parts, twigs, pebbles, and motes.
the reverend everly thomas

Causing her to race frantically about the premises while they hovered above, encouraging her, with false suggestions, to leap over fallen branches and cross narrow rivulets, which did not seem narrow to her, poor thing, but like great rushing streams.
roger bevins iii

Any assertion by the bachelors must therefore be regarded with suspicion.
hans vollmann

Still, this was intriguing.
roger bevins iii

Merited further investigation.
hans vollmann

I think not, the Reverend said sharply, as if intuiting our intention. Then indicating, with a meaning glance, that he wished a confidential word.
roger bevins iii

Det er en del religiøse konsepter i boken. Forfatteren har tatt utgangspunkt i en buddhistisk ide, men vi blir best kjent med etterlivet gjennom øynene til presten, den eneste av de døde som faktisk vet at han er død. Gjennom ham får vi se prosessen hvor mennesker dømmes etter hvordan de har oppført seg i livet. En kommer til noe som tilsvarer himmelen, en ser ut til å havne i et slags helvete. Presten ser ut til å dømmes hardt, uten at han selv forstår hvordan, og før han får en forklaring løper han vekk. Han vil heller ikke videre. Han vil ikke til helvete. For de som ikke er religiøse kan denne typen bøker noen ganger bli litt irriterende, da de gjerne fremmer ideer man selv synes er både ubegrunnet og urealistiske. I dette tilfellet hadde jeg ingen problemer med settingen. Boken føles ikke forkynnende, det er en historie. Det er neppe meningen at den skal være realistisk og forfatteren prøver aldri å overbevise leseren om at dette kan skje med oss etter døden. Den gir et perspektiv på sorg samt et humoristisk innslag man ikke kunne fått til hvis settingen skulle vært utelukkende realistisk.

Kan definitivt anbefale denne til de som leser potensielle Bookernominasjoner, samt til de som liker bøker som er litt utenom det vanlige og har en særegen stil. Den er ikke tunglest og kun forvirrende et lite øyeblikk i starten. Håper å se denne på longlist.

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere S | 14 kommentarer

Colm Tóibín – House of Names

19197811_10155195512445801_2088393740_o

House of Names er en gjenfortelling av historien om da Agamemnon ofret sin eldste datter, Iphigenia, til gudene for å få sterk vind og riktig vindretning for flåten sin før et slag. Vi følger tre ulike fortellerstemmer: Clytemnestra, konen til Agamemnon, Orestes som er sønnen og Electra, den yngste datteren. Hver og en av dem opplever denne hendelsen på forskjellige måter og har svært ulike reaksjoner på det. Vi følger familien som bare blir mer og mer fragmentert etter tapet av Iphigenia.

They cut her hair before they dragged her to the place of sacrifice. My daughter had her hands tied tight behind her back, the skin on the wrists raw with the ropes, and her ankles bound. Her mouth was gagged to stop her cursing her father, her cowardly, two-tongued father. Nonetheless, her muffled screams were heard when she finally realized that her father really did mean to murder her, that he did mean to sacrifice her life for his army.

Denne historien fra det gamle Hellas er nok ganske kjent, men jeg har aldri vært borti den før. Det tror jeg nok kan ha vært en fordel i dette tilfellet. Jeg ser på Goodreads at forfatteren har blitt kritisert for å ikke tilføre noe nytt til historien. Jeg har ikke et sammenligningsgrunnlag og kan derfor ikke si noe om hvorvidt det stemmer eller ikke, det eneste jeg kan si er at jeg synes historien var meget godt (gjen)fortalt og ekstremt engasjerende.

Clytemnestra og Iphigenia blir lurt til å dra til flåten til Agamemnon under falske forutsetninger. De tror at Iphigenia skal gifte seg med Achilles før flåten drar i krig. Når de forstår hva som egentlig er i ferd med å skje gjør de alt de kan for å forhindre ofringen, men de lykkes ikke. Clytmnestra blir deretter drevet av hat for ektemannen og bruker de neste fem årene mens han er i krig på å planlegge en hevnaksjon. I denne første delen av boken er det lett å forstå hennes følelser og handlinger og jeg følte virkelig med henne tross den grusomme handlingen hun begår. Jeg tror de fleste, mødre og andre, vil forstå hvorfor hun handler som hun gjør. Senere blir det betydelig vanskeligere å ha sympati med henne. Hennes karakterutvikling er noe av det jeg virkelig sliter med å få grep om. Det betyr ikke at det nødvendigvis er urealistisk det som skjer, men hun oppfører seg på en måte som er ganske fremmed for meg, tross situasjonen. Jeg lurer på om forfatteren burde på en eller annen måte klart å få meg til å forstå, men samtidig er det lett å gå i fellen med å forklare for masse, med å la leserens egen tolkning få for lite plass.

Orestes ser opp til faren og fordømmer han ikke selv om han har vært vitne til drapet på søsteren. Han er ganske ung når det skjer og mangler kanskje forståelse for situasjonen, men han sier aldri rett ut at faren gjorde noe galt. Kanskje hadde han større tro på gudene og derfor også på rituale med ofring til gudene enn moren, som slutter å tro at de fremdeles har noe som helst påvirkning på verden lenger etter at datteren blir drept. Den dagen faren kommer tilbake fra krigen blir Orestes kidnappet og tatt med til et avsideliggende sted sammen med en rekke andre tidligere kidnappede barn. Han følger ikke utviklingen i palasset etter Agamemnons tilbakekomst og når han endelig kommer seg hjem igjen etter mange år er situasjonen helt annerledes enn da han dro. Han er farget av tiden i fangenskap og flukten fra fangenskap og har endret sin primære tilhørighet fra familien til vennene han flyktet med. De lever et godt liv på et tilfluktssted i flere år før de bestemmer seg for å prøve å dra hjem. Noe av det tristeste med boken er hva de mister når de tar avgjørelsen om å bli en del av samfunnet igjen og ikke gjemme seg fra verden. Tre gutter, en gammel dame og en hund er som en familie uten intriger. Uten maktkamp. Så lenge det varer. Hans fortelling var uten tvil den fineste delen av boken. Clytemnestra sin fortelling den mest tragiske.

Orestes wanted to ask Leander if he had a plan, if he was counting the time passing, as Orestes was, by the waxing and waning of each moon, by the lambing seasons, by the way in which crops grew, and by the fruit trees with their harvest, and if he thought they would stay here for the rest of their lives, if they would remain even after the old woman died. But, as time passed, as moons grew full and thin, and no further intruders appeared, it looked as though the three of them had been forgotten, as though they had found the place where they would live safely and that any going or moving would only put them in danger.

Electra sin fortelling er den mest irriterende. Jeg forstår meg ikke på karakteren i det hele tatt. Hun minner om moren på sitt verste, men hater samtidig moren for det hun gjør mot faren. Men hun hater aldri faren for det han gjorde mot søsteren. Hun er forferdelig usympatisk, noe som ikke hadde plaget meg så mye hadde jeg skjønt hvorfor hun var slik. Hun må aldri stå til ansvar for de grusomme tingene hun gjør.

En brutal og unødvendig hendelse kan virkelig ødelegge en familie. Tross all sorg og sinne, dramatikk og intriger, klarer Tóibín likevel å vise samhold og kjærlighet, nydelige øyeblikk innimellom alt det vonde. Han balanserer det godt. Selv om jeg er litt frustrert over å ikke forstå to av hovedkarakterene godt nok synes jeg leseren får et fascinerende innblikk i karakterenes indre liv, og historien drives også videre av ytre faktorer som gjør boken meget spennende og engasjerende.

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere T | 15 kommentarer

Månedsoppsummering – mai

19212696_10155189633435801_459224158_o

I like work: it fascinates me. I can sit and look at it for hours.

Vi er snart halvveis ut i juni og jeg har enda ikke skrevet månedsoppsummeringen for mai. Det kan se ut som om jeg for tiden har samme holdning til blogging som Jerome K. Jerome har til arbeid. Jeg opprettet dette innlegget for flere uker siden, jeg har funnet det frem med den hensikt å fylle inn ord på den blanke siden mange ganger, men det har stoppet der. I dag er dagen. Tankene er egentlig på alt jeg har lyst til å lese denne måneden, deriblant så mange mulige nominasjoner til Bookerprisen som jeg kan få til – det er bare litt over en måned igjen til vi får vite hvilke bøker som er kommet med på langlisten. Jeg skal likevel klare å fokusere på maibøkene noen minutter til. Det ble seks bøker lest, inkludert to stk HP.

  • Robert Louis Stevenson – Kidnapped (har jeg allerede skrevet pittelitt om. Fort lest, fort glemt)
  • Simon Winchester – The Surgeon of Crowthorne (har jeg også skrevet om. En artig liten bok for de spesielt interesserte ville jeg tenkt, men den er en bestselger. Kanskje folk flest liker litt sære bøker, eller kanskje de bare liker true crime)
  • Czeslaw Milosz – The Issa Valley (en vakkert skrevet bok som følger innbyggerne, spesielt en ung gutt, i en liten landsby i Litauen)
  • Ken Liu – Invisible Planets (en samling med de beste kinesiske science fiction forfatterne som det er mulig å oversette til engelsk uten at alt blir lost in translation. Noen av historiene har virkelig festet seg, spesielt den om mannen som oppfant en slags datamaskin på 300-tallet ved bruk av gigantiske hærstyrker)
  • Harry Potter and the Half-Blood Prince (elsker når Rowling graver i karakterenes fortid, her lærer vi mye om Tom Riddle)
  • Harry Potter and the Deathly Hallows (enda bedre enn jeg kunne huske – og det var like trist å lese ut serien denne gang som alle de andre gangene)

We did it, we bashed them wee Potter’s the one, and Voldy’s gone moldy, so now let’s have fun!

Peeves har noen visdomsord i seg han også. Gledesrusen dempes dog raskt av alle som dør. Jeg hadde glemt (eller fortrengt) hvor mange som dør. Jeg husket dog de verste.

Rowling, Winchester og Stevenson er/var alle briter (2x England, 1x Skottland), Liu er kineser og Milosz er polakk. To delvis eksotiske med andre ord (når man stort sett leser briter, nord-amerikanere, russere og en og annen vest-europeer er både Kina og Polen eksotisk..). Kjønnsmessig ligger jeg like dårlig an som jeg pleier, men sjangermessig står det hakket bedre til. En klassiker, en non-fiction, en nobelprisvinner (roman), en science fiction og to HP, som jeg ikke klarer å plassere i en kategori (episke, livsendrende oppvekstromaner for alle født på midten/slutten av 80-tallet?). Jeg vet for øvrig nesten ikke om jeg tør å se hvordan jeg ligger an med målene mine, men kanskje min foreløpige dårlige måloppnåelse kan få meg til å gjøre det bedre fra og med nå.

34/65 bøker lest i 2017 (fremdeles godt foran skjema)
3 av 9 Back to the Classics (en klassiker skrevet på 1800-tallet – Kidnapped, og en prisvinnende klassiker – Milosz)
0/2 Dickens (har lovet å fullføre A Tale of Two Cities, krysser fingrene for at den i det minste er mer underholdende enn Hard Times)
0/3 norske klassikere (skjønner ikke hvordan jeg skal få til dette målet, skjønner ikke hvorfor jeg setter meg slike mål. Selvpining? Selvutvikling?)
0/7 nominerte til Bookerprisen (endelig et mål jeg kan klare. Foreløpig 0, men langlisten slippes ikke før i slutten av juli. Mange spennende mulige nominasjoner å lese før den tid)
0/4 nominerte til den internasjonale Bookerprisen (allerede tapt, ikke lest en eneste. Vinneren kåres i morgen. I mitt forsvar var ikke kortlisten så spennende. Langlisten, derimot, burde jeg ha lest noen bøker fra)
5/10 The Guardian 1000 books (denne ligger jeg faktisk an til å klare. Halvparten på årets fem første måneder er ikke gale)
1/5 forfattere (Zweig, McCarthy, de Bernieres, Wodehouse, Dexter)
0/1 Jane Eyre (det får bli høst/vinterlesning)
9/10 non-fiction (mangler kun en non-fiction, men jeg tipper dette blir det ene målet jeg overskrider ganske betydelig)
2/10 Heddas lesesirkel (også her har jeg falt av, ikke vært med de siste månedene. Satser på å få til mursteinslesing i sommer i det minste)
16/30 OTS (ligger godt an her, over halvparten på fem måneder)
2/2 biolesesirkel (har vel strengt tatt endret målet til 6/6, men har helt glemt denne månedens bidrag – var det «jeg lever»? Burde være overkommelig, men jeg vil lese bookerverdige romaner i stedet. Forsinket, som alltid)
6/27 Julian Barnes (ikke lest noe mer her i mai, men for de som ikke har noe i mot spoilere er jeg i gang med nr. 7)

Publisert i Uncategorized | 20 kommentarer