Stefan Zweig – Confusion

I’ve been a fan of Zweig ever since I read Chess in 2011. When I’m in the mood for something thrilling and unputdownable his novels and novellas are always a good pick. Lately I’ve been reading from The Man Booker longlist, and rather disappointingly there have been a lot of «good but not great» books on the list – meaning I haven’t read that many books I can fully immerse myself in and forget about the world around me in August. Missing that kind of a book experience I chose to read Confusion in the hopes of it being as good as Chess, Amok and Burning Secret. I wasn’t disappointed.

41298669_560459514383881_8321228931017474048_n

Confusion follows an old professor thinking back on his life as a student. Someone has recently written his biography and he keeps thinking that even though the book has captured the main events of his life it doesn’t really explain who he is or why he is who he is. Something is missing from it, or rather, someone. In his early student days in Berlin he didn’t care much for his studies and spends most of his time drinking and chasing women, but after a visit from his father, who surprisingly manages to convince him that he is wasting his life – without giving him a lecture or yelling at him – he decides to move to a smaller town and enroll in a prestigious university there. He encounters a lecturer that is so passionate and has such an incredibly distinctive and lively way of teaching that he can’t help but start to love his studies and to love this man as well. The Professor becomes his mentor, guiding him in his field of study, which is English, and he becomes the teacher’s pet, rather annoyingly for all the other students. It makes him a social leper in this small town and he becomes isolated from everyone except the professor and his wife.

And now, too, I understood the volcanic, fanatically exuberant nature of his discourse in his circle of students – after being dammed up for days his urge to communicate would break out, all the ideas he carried silently within him rushed forth, with the uncontrollable force known to horsemen when a mount is fresh from the stable, breaking out of the confines of silence into this headlong race of words.

It’s only a 150 page book and the plot doesn’t seem very original, but the way Zweig writes is incredibly detailed and intense and, like many of his other novellas, it reads almost like a thriller. I was very in the moment when reading this, whilst at the same time just aching to know what happens next. It becomes apparent for the reader that the Professor’s love for his student is not quite the same as the students love for the Professor, but the student remains ignorant of what is so apparent to the reader and also to the Professor’s wife. This exploration of homosexuality in a small German town at the beginning of the last century is very claustrophobic and sad. The Professor is forced to constantly battle his feelings and his urges to stay in control, otherwise he might lose everything he values. It makes for a confined and difficult life, and Zweig portrays this beautifully through the relationship between the Professor and his student.

His words, like an evangelist’s, bestowed grace and were binding on me too; I was always on the qui vive, attentive and intent upon greedily snapping up every chance remark he happened to drop. I seized on every word, every gesture, and when I came home I bent my mind entirely to the passionate recapitulation and memorizing of what I had heard; my impatient ardour felt that he alone was my guide, and all the other students merely enemies whom my aspiring will urged itself daily to outstrip and outperform.

Reklamer
Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere Z | Legg igjen en kommentar

En liten endring

Jeg har lenge ønsket å finne frem til gode engelskspråklige bokblogger. Etter at jeg oppdaget Booktube ble det ønsket enda sterkere. Jeg leser nesten utelukkende litteratur på engelsk og jeg leser mest fra Storbritannia og USA og det hadde vært kjekt å følge flere bloggere som har lignende litterære preferanser. Det hadde også vært en fordel om bloggerne jeg følger har mulighet til å lese mine omtaler, dersom de ønsker det. På den måten vil jeg kunne ta ordentlig del i det engelskspråklige bokbloggmiljøet – selv om jeg neppe får spesielt mange følgere med det første, det tar nok litt tid å bli lagt merke til, om det i det hele tatt skjer.

Når det er sagt synes jeg det er utrolig gøy å være en del av det norske bokbloggmiljøet og jeg har ikke lyst til å slutte å blogge på norsk. Jeg ser for meg at å opprettholde to blogger, en på norsk og en på engelsk, kan bli litt mye, så i stedet for å jobbe dobbelt har jeg lagt en annen plan. I helgen opprettet jeg en engelskspråklig blogg. Den kommer hovedsakelig til å inneholde omtaler av bøker. Omtalene jeg skriver på engelsk kommer jeg også til å legge ut her. Jeg ønsker å holde denne bloggen så komplett som mulig, for jeg har ikke lyst til å ha en bokblogg helt uten bokomtaler. Men det betyr at jeg ikke lenger kommer til å skrive bokomtaler på norsk, kun på engelsk. Da slipper jeg arbeidet med å oversette omtalene eller å skrive dem to ganger, samtidig som det gir meg muligheten til å ha en blogg som er utelukkende på engelsk. Denne bloggen blir tospråklig, men alt annet innhold enn bokomtaler vil fortsatt være på norsk og det er bare å kommentere på norsk. Jeg beklager på forhånd alle skriveleifer og dårlige setninger, engelsken min vil neppe være perfekt. Så lenge jeg blir forstått er jeg fornøyd.

Håper det ikke blir for plagsomt at denne bloggen blir flerspråklig. Jeg lover å ikke begynne med innlegg på fransk eller russisk eller annen galskap. For de som er nysgjerrig finner dere den engelskspråklige bloggen min her.

20170123_162822

Publisert i Uncategorized | 8 kommentarer

En annerledes lesesirkel

Jeg fant i går en strålende ide på Booktube som jeg har lyst til å stjele. Planen er å danne en lesesirkel hvor alle deltakerne leser papirbøker som de skriver notater i mens de leser, for så å sende bøkene videre til andre deltakere i lesesirkelen. Når bøkene har blitt lest av alle deltakerne får hver eier igjen sin bok med masse notater i fra alle deltakerne. Er det noen av dere som synes det høres artig ut og har lyst til å bli med? Jeg ser for meg at tre-fem deltakere er ideelt, men det er selvsagt mulig å gjøre det med kun to personer også. Mer enn fem deltakere er gjerne litt mye, for man må jo klare å bli enig om hvilke bøker som skal leses, samt må det være nok plass i bøkene til at alle får skrevet i de. Skulle det, mot formodning, melde seg flere enn fem deltakere kan vi dele oss opp i grupper.

40778871_271517250350815_5614750148367220736_n

Eksempelbilde – kun tullenotater (lover å skrive penere når det skal gjøres på ordentlig)

Det bør være noen regler for å gjøre dette enkelt og billig. Først og fremst kan vi kombinere dette med Off the Shelf-utfordringen. Hver deltaker kan finne en bok fra egen bokhylle som man ønsker å lese, man trenger ikke å kjøpe nye bøker. Det må være en pocketbok og den bør være på max 300-350 sider, gjerne kortere enn det også. På den måten blir det ikke så dyrt å sende bøkene i posten (hardbacks kan være ganske tunge..) og lengden skremmer forhåpentligvis ikke deltakerne fra å lese bøkene vi velger. Bøkene bør ikke være veldig teksttunge, det må være plass til å skrive i kantene.

Skriv en kommentar under dersom du ønsker å bli med på dette. Jeg kan da opprette en Facebook gruppechat med alle deltakerne hvor vi kan bli enig om hvilke bøker vi skal lese, hvilken rekkefølge de skal sendes i og vi kan utveksle adresser der. Dersom ikke alle bruker Facebook kan vi ta det på e-post.

Publisert i Uncategorized | 15 kommentarer

Månedsoppsummering – august 2018

Jeg har ikke skrevet månedsoppsummeringer siden november i fjor og jeg kjenner at jeg savner det. Uten oppsummeringene føler jeg ikke at jeg har helt oversikt over lesingen min, selv om det ikke egentlig gir mening at jeg må se på lesingen min på en måned-for-måned basis. Tingen er at jeg liker å organisere lesingen min på den måten, så jeg begynner på an igjen med det fra nå. August har vist seg å være en god måned å starte med oppsummeringer. Jeg sjekket nettopp på Goodreads hvor mange bøker jeg har lest per måned i 2018 og tallet ligger på to-fire, helt frem til juli hvor det krøp opp til seks. Deretter har det skjedd noe merkelig, for plutselig er jeg oppe i 14 leste bøker på en måned. 14!!! Det tok meg fem måneder å komme opp i tallet 14 for 2018 og nå har jeg kommet meg fra 25 til 39 på en måned. Jeg må nok takke Booker og Booktube for den utviklingen. Så, hva har jeg egentlig lest i august?

  1. Yuri Herrera – Signs Preceding the End of the World (Verden rundt – Mexico)
  2. Richard Powers – The Overstory (Booker longlist)
  3. Donal Ryan – From a Low and Quiet Sea (Booker longlist)
  4. Belinda Bauer – Snap (Booker longlist)
  5. Alissa Nutting – Tampa (anbefaling fra Line)
  6. Sophie Macintosh – The Water Cure (Booker longlist)
  7. Michelle McNamara – I’ll Be Gone in the Dark
  8. Robin Robertson – The Long Take (Booker longlist)
  9. Ben Elton – Time and Time Again (Off the Shelf)
  10. Nick Drnaso – Sabrina (Booker longlist)
  11. Ryszard Kapuscinski – The Other (Off the Shelf)
  12. Sherman Alexie – The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian
  13. Esi Edugyan – Washington Black (Booker longlist)
  14. Sally Rooney – Normal People (Booker longlist)

40535918_1863186023769826_7341836968596078592_n

Bøker kjøpt/lånt i august (ikke komplett)

Jeg har skrevet et samleinnlegg om de syv første Bookerbøkene jeg leste, og jeg kommer til å gjøre det samme etter at jeg har fullført de seks siste. Jeg har to igjen å lese etter at jeg ble ferdig med In Our Mad and Furious City rett før jeg begynte på dette innlegget. Ellers har jeg lest en bok fra Verden rundt-utfordringen min, to Off the shelf-bøker, en bok jeg ble anbefalt av Line da vi var i London i fjor, en true crime bok jeg kjøpte da meg og Silje var en tur innom Ark i sommer og en ungdomsbok jeg kjøpte på Norli etter forrige tvangslesekafe (også med selskap av Silje) som jeg har hatt lyst til å lese i mange år. På årsutfordringen min på Goodreads har jeg lagt opptil 14 bøker bak skjema store deler av året, men nå er jeg kun tre bøker bak. Litt av en opphenting. Får håpe jeg klarer å holde koken i september også, for det er utrolig artig å lese masse igjen.

Signs Preceding the End of the World har jeg allerede skrevet om i en omtale, sammen med boken jeg leste fra Chile. Tampa så jeg på Ark en dag og kom da på at jeg hadde fått den anbefalt i fjor. Planen var å lese den først og deretter lese Lolita av Vladimir Nabokov: begge bøkene handler om pedofili, men den første fra et kvinnelig perspektiv og den andre fra et mannlig perspektiv. Tampa var rett og slett festlig, en meget underholdende bok fra start til slutt, til tross for et tema som kanskje ikke burde være det. Det lille jeg leste av Lolita fikk meg til å tenke at det også potensielt kan være en ganske underholdende bok, men dessverre var jeg ikke i humør den til da jeg begynte på den, så den ble avbrutt. Jeg finner den nok igjen på et annet tidspunkt. Vil tro at de to bøkene har ganske ulik slutt, da det som skjedde med den kvinnelige, pedofile læreren i Tampa etter at hun ble tatt var meget problematisk og viste helt tydelig hvordan kjønn påvirker oss. Hadde hun vært en mannlig lærer hadde nok slutten vært ganske annerledes.

I’ll Be Gone in the Dark kjøpte jeg fordi true crime er en sjanger jeg har likt tidligere og fordi jeg hadde hørt så mye om forfatteren i media fordi hun var gift med en kjent amerikansk komiker og hun døde plutselig. Selve boken ble aldri ferdigstilt, men noen tok på seg jobben med å redigere det hun hadde skrevet og gjorde det om til et noenlunde sammenhengende narrativ. Saken hun fulgte – jakten på The Golden State Killer – var spennende nok å lese om, men det beste er at selv om boken aldri kan konkludere med hvem morderen faktisk var, så ble han tatt i april i 2018. Det skal med andre ord kun et Google-søk til for å finne svaret for de leserne som ikke er fornøyd med å ikke vite hvem han var.

Time and Time Again leste jeg fordi jeg elsker bøker om tidsreising og stadig er på jakt etter bøker som kan måle seg med The Oxford Time Travel serien til Connie Willis. Denne var artig nok, men var ikke på samme nivå som bøkene til Willis, dessverre. Premisset var at Newton oppdaget at tiden krummer seg på et gitt sted på et gitt tidspunkt og hvis man befinner seg der på riktig tidspunkt vil man reise tilbake i tid. En gruppe akademikere blir enig i at hvis man kan endre en ting i historien burde det være opptakten til 1. Verdenskrig. Bokens hovedperson blir derfor sendt tilbake til 1914 for å forhindre drapet på Franz Ferdinand og for å drepe Keiser Wilhelm, den eneste ordentlige krigshisseren i Europa på den tiden. Det artige er at boken har en tvist som er ganske snedig, som er noe mer enn at han ikke nødvendigvis endrer historien til noe bedre, selv om tvisten baserer seg på det i stor grad. For de som ønsker godt språk og nyanserte karakterer er det likegreit å hoppe over denne. Dette er gøyalt tidsfordriv, samt hadde den et artig plot å pønske på for de som er glad i historie. Ellers hadde den nok ikke de store kvalitetene.

Jeg kunne ønske at The Other hadde vært litt lenger, men den var likevel ikke dum å lese for min del fordi den ga meg en ide om noe jeg kan tenke meg å skrive en bok om. The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian var akkurat like herlig og trist som forventet, en strålende ungdomsbok jeg er glad jeg valgte å ikke lese på Kindle, for da hadde jeg ikke ikke fått like stor glede av alle illustrasjonene.

Det var august. September er godt i gang med en bok lest. Forhåpentligvis blir dette måneden jeg for første gang noensinne fullfører hele Bookerprisens longlist. I tillegg skal jeg kose meg med å lese et eventyr fra en komplett og illustrert versjon med H. C. Andersens eventyr hver kveld før jeg skal sove og jeg håper på å få lest mer fra Verden rundt-utfordringen, samt mer fra egne bokhyller.

Publisert i Uncategorized | 14 kommentarer

The 50 bookish questions tag

Fordi spørsmål er artig og jeg ikke orker å skrive en bokomtale. Funnet på internett ved å Google «bookish questions tag».

1) Den siste boken du leste var?
The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian.

2) Var det en god bok?
Ja, det var en herlig bok som følger en ung gutt som bor på et indianerreservat i USA.

3) Hva gjorde boken god?
Bokens forteller finner ut at han vil gå på samme skole som de hvite ungdommene og må da balansere det å skulle forbli en del av sitt eget samfunn og samtidig passe inn i et nytt og annerledes samfunn. Det er ikke helt enkelt. Leseren får både innblikk i hvordan en 14 år gammel gutt tenker, hva han er opptatt av og hvordan han utvikler seg, samtidig som vi får et mer overordnet innblikk i hvordan fattige indianere lever i USA på 2000-tallet. Det er ikke mangel på grusomme hendelser i boken, men den er skrevet på en måte som gjør at det likevel aldri blir for dystert. Karakterene, tross alt de mister, beholder fokus på de positive tingene i livene sine. En veldig fin og nyansert ungdomsbok som gjorde meg nysgjerrig på hvordan det faktisk er i dag å bo på indianerreservater.

4) Ville du anbefalt boken til andre?
Ja, absolutt. Den er skrevet for ungdom og den inneholder mange illustrasjoner, som jeg personlig synes løfter boken enda mer da de gir liv til det fortelleren snakker om. Er du ikke interessert i å lese ungdomsbøker kan du hoppe over denne, men selv om den er rask å lese og ikke spesielt tung er den heller ingen lettvekter. Den tar for seg flere tunge tema fra perspektivet til en ungdom. Det er kanskje spesielt ungdom og foreldre/lærere som burde lese den, men egentlig kan den anbefales til alle som er interessert i å lære litt om andre kulturer og minoriteter, samt de som ønsker å forstå seg bedre på ungdom generelt.

5) Hvor ofte leser du?
Vil si det er helt umulig å svare på. I perioder, som nå, leser jeg mye, i andre perioder leser jeg kanskje to bøker på to måneder. Totalt håper jeg på å lese 65 bøker i år, samme antall som jeg leste i fjor. Det er i overkant av en bok i uken.

6) Liker du å lese?
Hmm, kanskje disse spørsmålene ikke er laget for bokbloggere? Sånn går det når man Googler og ikke egentlig vet hva man har funnet.

7) Hva var den siste dårlige boken du leste?
Jeg må vel nesten si Sabrina av Nick Drnaso, selv om jeg synes det er urettferdig å kalle den dårlig.

8) Hva fikk deg til å synes at boken var dårlig?
Den fungerte ikke helt for meg fordi jeg ikke likte tegningene, synes dialogen var dårlig og historien ganske kjedelig lenge. Den hadde heller ingen ordentlig slutt. Problemet er bare at jeg tror hele poenget var å gjøre tegningene kjedelig, dialogen realistisk (jeg er fremdeles litt usikker på om jeg synes den er det) og en plutselig slutt passer med tematikken til en viss grad. Karakterene får sine 15 minutes of fame fordi kjæresten til den ene karakteren forsvinner – og blir etter hvert drept – og det blir massiv mediedekning av saken. Folk engasjerer seg og det oppstår konspirasjonsteorier og familien får ikke fred. I slike tilfeller tar det gjerne plutselig slutt når det skjer noe nytt som stjeler all fokus. Sånn sett var slutten passende. Men jeg synes verken den blir creepy nok eller engasjerende nok tross spennende tematikk.

9) Har du et ønske om å bli forfatter?
Ja, det har jeg. Akkurat nå vurderer jeg å ta en mastergrad i historie ved siden av jobben, fordi jeg da kan bruke problemstillingen i masteroppgaven som et utgangspunkt for å skrive en sakprosabok. Jeg har mine tvil om at noe jeg skriver faktisk vil bli gitt ut, men jeg har uansett lyst til å skrive. Romanforfatter kommer jeg aldri til å bli, jeg har ikke god nok fantasi.

10) Har en bok noensinne påvirket deg i stor grad?
Det kommer nok an på hva som menes med spørsmålet. Mange bøker har påvirket meg i den betydning at jeg har blitt grepet og fått en emosjonell reaksjon. Lesingen min påvirker nok også livet mitt i stor grad i den forstand at jeg lærer mye av å lese både sakprosa og skjønnlitteratur. Forhåpentligvis gjør lesingen min meg hakket mer reflektert fordi jeg stadig ser gjenkjennelige problemstillinger fra ulike synsvinkler. Om en bok alene har endret livet mitt på noen måte er jeg ikke sikker på. Ikke direkte og umiddelbart vil jeg tro, men totalt preger lesingen livet mitt i stor grad.

11) Leser du fan-fiction?
Nei, jeg har normalt ikke gjort det. Det eneste jeg husker godt er Cassandra Clares The Very Secret Diaries, som var morsomme dagbokinnlegg skrevet av Karakterer fra The Lord of the Rings. The Very Secret Diary of Saruman the White, den er fantastisk.

Typical. Gandalf just came waltzing by and he knows I hate drop-ins. Wanted to yap on and on all about the ring he gave his new boyfriend, terrible pervy hobbit-fancier old Gandalf is. Disgrace to the Order. Just wants to show off and remind me that he’s got a hobbit, and I’m just dating an eyeball. Well, Saruman the White does not stand for this treatment. Showed him my Wizard Wrestling Federation moves. Have delivered smackdown. Go me.

12) Skriver du fan-fiction?
Nei. Kanskje jeg burde begynne. Den med IT-ansatt på Hogwarts var også genial, så det gjelder vel i hovedsak å få en god nok ide.

13) Hvilken bok er din favoritt?
Dette er helt håpløst å svare på. Hvis jeg må velge nå tror jeg det står mellom Brodeck’s Report av Philippe Claudel, The Doomsday Book av Connie Willis og The People in the Trees av Hanya Yanagihara, men spør meg igjen i morgen så velger jeg sikkert noen andre.

14) Hvilken er den dårligste boken du har lest?
Noensinne? Som jeg har fullført? Tror ikke min hukommelse er god nok til å svare på dette. Jeg vet jeg mislikte Snowdrops av A.D. Miller, men jeg ser ikke for meg at det var den dårligste boken ever.

15) Foretrekker du papirbøker eller e-bøker?
Jeg er glad i min Kindle som gir meg tilgang til bøker jeg har lyst til å lese ca. to sekunder etter at jeg finner ut at jeg vil lese dem. Til tross for at jeg har den muligheten hender det likevel ofte at jeg venter nærmere to uker på at bøker skal bli tilsendt til meg fra Bookdepository fordi jeg har så lyst til å ha dem i papir. Så papir vinner nok, selv om jeg synes det er supert å ha en Kindle.

16) Når lærte du å lese?
Aner ikke. Før jeg begynte på skolen, kanskje? Eller like etter? Hva er normalt? Mamma og mormor leste masse for meg da jeg var liten, så jeg regner med de også etter hvert forsøkte å lære meg å lese selv.

17) Hvilken er din favorittbok som du ble tvunget til å lese på skolen?
Øh, likte vi noengang bøkene vi ble tvunget til å lese? Jeg tror kanskje det må bli The Curious Incident of the Dog in the Night-Time. Den leste jeg i forbindelse med et skriveprosjekt i engelsktimene, men jeg hadde fått velge bok selv, så det var ikke obligatorisk å lese akkurat den boken. Jeg måtte lese en engelskspråklig bok, sannsynligvis med noen flere gitte kriterier.

18) Hvilken er din favoritt bokserie?
Har i utgangspunktet tenkt at jeg nesten ikke leser bokserier, men når jeg tenker meg litt om har jeg faktisk en del å ta av. De to ultimate seriene jeg virkelig elsker er The Oxford Time Travel serien av Connie Willis og Blandings-bøkene til P.G. Wodehouse. Jeg er på evig jakt etter andre tidsreisebøker som er like gode som bøkene til Connie Willis, men jeg har ikke lykkes enda. Blandings er et univers jeg elsker å besøke, som jeg stadig vender tilbake til.

19) Hvem er din favorittforfatter?
Basert både på kvantitet (forfattere jeg har lest mye av) og kvalitet (forfattere jeg har lest mye av hvor jeg har likt det aller meste veldig godt) tror jeg muligens at min favorittforfatter må være Louis de Bernieres. Jeg har virkelig elsket alt jeg har lest av ham og jeg har spart på de få jeg ikke har lest enda. Notwithstanding og The War of Don Emmanuel’s Nether Parts er fremdeles favorittene og jeg gleder meg til å begynne på hans nyeste serie.

20) Hva er din favorittsjanger?
Literary fiction, hva nå enn det blir på norsk. Karakterdrevne romaner med fokus på språk og karakterenes indre liv. Jeg liker mye annet også, men det er uten tvil det jeg leser mest av.

21) Hvem er din favorittkarakter fra en bok?
Det er vanskelig å ikke velge noen fra HP-universet siden de bøkene har blitt lest x-antall ganger og vært med meg gjennom hele oppveksten og i voksen alder. Remus Lupin var den trygge farsfiguren, den artige læreren, den tøffe motstandsmannen, rolig men bestemt, morsom og komplisert. Jeg elsker å lese om foreldregenerasjonen i HP og Lupin slår meg som den karakteren som var mest reflektert, selv i ung alder, men spesielt som voksen. Ikke feilfri på noen måte, men jevnt over en god mann. En av de beste i dette universet, men en som ikke var en typisk helt. Jeg tenker alltid på han når jeg får dette spørsmålet, selv om det nok er et ganske kjedelig svar.

22) Har en bok noensinne transportert deg til et annet sted?
Absolutt, både til et annet sted og en annen tid. Jeg leser en del bøker som har fantastisk gode skildringer, både av steder og av mennesker. Bøker som både har det og som er fengende nok til at man blir helt oppslukt av historien transporterer leseren til den tid og sted det er skrevet om. I The Doomsday Book drar Kivrin fra Oxford på 2050-tallet til landsbygden i England i 1348. Jeg synes beskrivelsene av stedet hun bor og menneskene som bor der er helt fantastiske, du føler virkelig at du er der med henne. Det er trangt, illeluktende og klaustrofobisk. Det er en annen tid og vi møter mennesker med en helt annen virkelighetsforståelse enn oss, men det er likevel så mange likheter. I Blackout og All Clear ble jeg også helt oppslukt av tiden og stedet og jeg følte jeg fikk en helt annen forståelse enn jeg har hatt tidligere av hvordan det må ha vært å bo i London under blitzen.

23) Hvilken bok kunne du ønske hadde en oppfølger?
Himself av Jess Kidd. Elsker hele universet hun skapte i den boken og selv om jeg virkelig likte The Hoarder har jeg så lyst til å dra tilbake til Mulderrig.

24) Hvilken bok kunne du ønske IKKE hadde en oppfølger?
Kommer ikke på noen bøker hvor jeg har lest to eller flere og synes at forfatteren burde gitt seg etter en. Hvis jeg ikke liker første leser jeg sannsynligvis ikke nr. to heller og husker dem da ikke som serier.

25) Hvor lang tid tar det deg å lese en bok?
Jeg leser ganske kjapt, men det kommer veldig an på boken. I bøker hvor språket er veldig i fokus lønner det seg å lese saktere enn ellers, hvis ikke går man glipp av mye bra. Bøkene til P.G. Wodehouse er egentlig ganske lettleste, men jeg bruker likevel litt tid på dem fordi jeg hele tiden må stoppe opp og bruke tid på hans setninger, på ordene han velger og på de bildene han skaper.

She looked as if she had been poured into her clothes and had forgotten to say «when».


Jeg avslutter her siden dette begynner å bli langt. De siste 25 spørsmålene kommer en annen dag.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Statusoppdatering Booker-langlisten

39010689_2133792003562144_2187304750817476608_n

Jeg har nå lest syv av de tretten bøkene på Bookerprisens langliste og tenker at det er på tide med en oppsummering på bloggen. Planen min er å følge min foreløpige rangering av dem, fra dårligste til beste bok. Mye av det jeg skriver her har jeg allerede skrevet på Goodreads og i diverse kommentarfelt, men jeg ønsker å samle alt i ett innlegg. Her vil det være spoilere og jeg kommer ikke til å skrive handlingsreferat, kun mine tanker om bøkene – hvis ikke hadde dette innlegget blitt evig langt. Dersom du ønsker å lese litt om dem på forhånd kan du gå til Goodreads og søke dem opp der.

Belinda Bauer – Snap
Jeg har tidligere lest Belinda Bauers debutbok, Blacklands, og selv om jeg ble overrasket over å se navnet til en krimforfatter på Bookerlisten var Blacklands såpass sjangeroverskridende at jeg tenkte det i hvert fall var en mulighet for at Snap kunne være god nok til å fortjene en plass på listen. Vel, det var den ikke. En Bookerbok skal ha godt språk, skal være litt introvert, gjerne snedig, skal få leseren til å tenke, skal ha noe å si om et tema som ikke har blitt sagt tusen ganger før. Det positive jeg kan si om Snap er at underholdningsverdien er der. Jeg hatet ikke å lese den, det var helt grei underholdning. Dog var den såpass forutsigbar at jeg gjettet hvem morderen var etter kun noen få kapitler (eneste mannlige karakteren vi blir godt kjent med som ikke er hovedpersonen eller politi – ikke så vanskelig å gjette). Karakterene var i stor grad stereotyper og det var ikke mye karakterutvikling å skimte. Kan ikke se at forfatteren forsøker å sette historien inn i en større kontekst og boken ga meg ingenting å tenke på. Hadde nok glemt den allerede hadde det ikke vært for at Bookerbøker skal diskuteres og da må man tenke på bøkene i ettertid, selv de som ikke egentlig ga meg noe annet enn noen timer med grei underholdning.

Sophie Macintosh – The Water Cure
Jeg synes det er synd denne havner nest nederst på rangeringen min, for den hadde potensiale. Det gøye med denne boken er at folk leser den på helt ulike måter. Noen ser en dystopi som omhandler menns maktmisbruk overfor kvinner. Andre leser den som en skremmende advarsel om hvordan det kan være å leve i en kult. Det siste perspektivet var også slik jeg tolket boken. Mitt inntrykk er at moren i historien har opplevd overgrep av en eller annen sort og derfor hater menn. Hun isolerer seg selv og datteren, men tillater at King blir en del av familien da han er annerledes enn andre menn. De får to døtre sammen i tillegg til datteren hun hadde fra før og de fem lever sammen på en øy helt isolert fra omverdenen. De forteller døtrene at verden utenfor er farlig og at kvinner vil dø hvis de har fysisk kontakt med menn. Kun faren får dra fra øyen. Jeg mistenker at moren ikke har noe som helst ønske om å dra fra øyen, men tillater King å dra da de trenger forsyninger og han er mann og kan ta vare på seg selv. Det kommer flere kvinner til øyen og da tar moren en slags rolle som kultleder, men det virker som om kvinnene etter hvert skjønner at de blir hjernevasket og at dette ikke er et sted de bør være. Om de drar fra øyen, begår selvmord eller blir drept er litt uklart. Dette bidrar til den ekle stemningen i boken. Hva er egentlig moren og King kapabel til å gjøre?

Vi får alt fra døtrenes perspektiv og det er tydelig at de er både hjernevasket og medisinert. Selv datteren som ønsker kontakt med menn og på ulike måter går i mot foreldrenes regler er sterkt preget av det foreldrene har lært henne. Hun klarer ikke å bryte ut av den tankegangen hun er vokst opp med. Døtrene er i det hele tatt ganske creepy. De to mennene og guttungen som kommer til øyen blir presentert som potensielle farer for jentene, men virker likevel som helt normale mennesker. Det er jentene og moren som er de unormale, som det er umulig å forholde seg til. Det er de som virker farlige, ikke mennene (i bunn og grunn er nok alle farlige under rette omstendigheter). Jeg synes det mangler en forklaring på hvorfor moren er som hun er. Vi får små glimt som skal hinte til noe, men livet hennes og holdningene hennes er såpass ekstreme at jeg synes det krever noe mer kontekst. Jeg skjønner heller ikke hva forfatteren prøver å si med denne boken. Dersom moralen er at vi lever i et samfunn hvor menn kan være meget farlige og det er kvinner som betaler prisen for det, så synes jeg hun bommer stort. King er ikke helt god, men det er virkelig ikke moren heller. Og jeg er slettes ikke overbevist om at det er han som er den karismatiske lederen som har hjernevasket moren og døtrene, jeg tror moren har hatt en stor rolle i det. I denne boken er det kvinnene som er de farligste – hovedsakelig uten god grunn, i hvert fall ikke synlig grunn.

Michael Ondaatje – Warlight
Denne leste jeg før longlist ble publisert og jeg hadde store forhåpninger. Den begynte ganske bra, med to ungdommer som ble forlatt av foreldrene – som skulle flytte til Asia fordi faren skulle jobbe der – og som ble ivaretatt av venner av foreldrene. Vennene, skal det vise seg, er kriminelle. Det er sønnen som forteller historien om denne perioden av livet hans og om hvordan den påvirket ham. Utgangspunktet er bra, men dessverre synes jeg ikke det er så engasjerende å lese om oppveksten til sønnen. Den er uvanlig, men det går tregt og jeg klarer ikke helt å opparbeide nok entusiasme. For min del ble boken først spennende da forfatteren introduserer den egentlige grunnen til hvorfor de ble forlatt som barn og vi får høre om sønnens søk etter morens bakgrunn, og spesielt når leseren blir servert morens bakgrunn. Denne delen synes jeg fortjener fem stjerner alene, men dessverre er jeg preget av at jeg kjedet meg på veien dertil. Det er ganske lat og dårlig kritikk å komme med, at historien var uengasjerende. Problemet er bare at jeg ikke helt klarer å sette fingeren på hvorfor jeg synes det. Jeg skjønner jo hvorfor vi får vite om oppveksten før vi får den reelle bakgrunnen for at livene til ungdommene ble som de ble. Jeg tror ikke siste del hadde fungert uten den kjedeligere første delen. Som helhet kommer denne likevel litt til kort for min del.

Daisy Johnson – Everything Under
Dette var den første boken jeg valgte å lese fra Bookerlisten etter at den ble publisert og det var en bok jeg forventet å elske. Det lille jeg hadde lest om den var helt i min gate. Språket var nydelig, settingen var fantastisk, her var det interessante karakterer med spennende relasjoner. Dette skulle bli min favoritt. Men nei, ikke denne heller. Først og fremst tror jeg at det var en ulempe at jeg ikke hadde fått med meg på forhånd at dette var en moderne gjenfortelling av Ødipus Rex. Jeg var forvirret lenge og skjønte ikke hvor forfatteren ville med boken. Jeg hadde et aha-øyeblikk etter at den viktigste bikarakteren, Margot/Marcus har sex med moren til hovedkarakteren, Gretel. Tidligere i boken har hun, uten at det var med vilje, drept en mann. Plutselig skjønte jeg at det var faren og at morens lille jente som hun tenker så mye på ikke er Gretel men heller Marcus, som hun nettopp hadde sex med.

Mitt største problem med dette er at forfatteren ikke har funnet en moderne, lur måte å få dette hendelsesforløpet i gang. Hun har heller bare fått en litt sær nabo som tydeligvis er klarsynt til å fortelle Margot at hun burde dra hjemmefra fordi hun ellers kommer til å gjøre disse tingene (ikke visste hun at Margot var adoptert). Hvis det må magi til for å få plottet i en roman til å fungere (uten at verdenen i boken skal være magisk) så har forfatteren vært litt for lat. Mulig hun tenker at dette passer med den opprinnelige historien, noe jeg vil tro det gjør, men dette er en moderne gjenfortelling og for meg fungerer det ikke. I tillegg får vi historien om hvordan moren blir påvirket av å ha gitt fra seg et barn, samt av det som skjer når de møtes igjen og hvordan dette preget hennes andre datter, som hun også forlater. Jeg slet veldig med å se helheten i denne fortellingen, jeg skjønner fremdeles ikke helt hva forfatteren vil med Gretel sin del av historien. Men denne har mange lag og er et godt utgangspunkt for diskusjon og den er meget godt likt på Goodreads. Så jeg forventer egentlig å se den på shortlist.

Donal Ryan – From a Low and Quiet Sea
Ryans debutroman, The Spinning Heart, var min favoritt det året den ble nominert til Bookerprisen. Igjen liker jeg Ryan. Det er noe med måten han skriver på som jeg faller for. Vi følger tre ulike menn i tre deler og så får vi vite hvordan de tre historiene henger sammen i fjerde og siste del. Jeg synes skrivestilen endrer seg i de ulike skildringene, noe som passer ganske bra da vi følger tre meget forskjellige karakterer. Min favoritt er slutten og John sin del. Til tross for at John helt åpenbart har vært et grusomt menneske var det noe med ham i dette øyeblikket som jeg likte. Jeg fikk inntrykk av at han lærte seg litt selvinnsikt på slutten, uten at det ble for urealistisk eller sentimentalt. Jeg har fått med meg at flere er skeptisk til hvordan Ryan har sydd sammen historiene, men jeg likte måten han gjorde dette på veldig godt. Må til Goodreads for å lese spesifikt hva den kritikken går ut på, men jeg ser ikke umiddelbart noen store problemer med bokens slutt. Dette er den første jeg har likt godt uten så mange forbehold. Den ble ikke en ny favoritt som The Spinning Heart ble, men jeg håper på å se den på shortlist.

Robin Robertson – The Long Take
Denne var jeg i utgangspunktet litt skeptisk til. Jeg leser ikke dikt spesielt ofte og dette er en fortelling skrevet i diktform. Men forfatteren gir oss en sammenhengende historie. Dette tror jeg er årets overraskelse for min del. For en atmosfære i denne boken. Beskrivelsene av gatene hovedkarakteren vandrer i, av bygninger, mennesker, liv, gjør at det føles som om du er der med ham. Den er rå, realistisk og jeg er helt oppslukt i den. Hele tiden den dystre undertonen av at han lever med post-traumatisk stresslidelse, et resultat av å være soldat under 2. Verdenskrig og å overleve. Vi får tilbakeblikk til livet i Canada, et liv som er forsvunnet fra ham. Det var ikke det samme stedet han kom tilbake til, de samme folkene. Og han var ikke den samme. Vi får også ufiltrerte tilbakeblikk fra krigen. Forfatteren prøver ikke å skjerme brutaliteten for leseren, her blir alt servert. Vi får glimt fra deler av amerikansk historie, både det som er glamorøst – filmbransjen – og det som er mindre flatterende – rasismen mot svarte. Vi møter flere i hans situasjon, vi blir vitne til de enorme utfordringene de står overfor ved å skape et normalt liv, noe de fleste ikke klarer. De er alene, mange er hjemløse. De var helter i Europa, men de kom hjem til en verden som hadde beveget seg videre uten dem. Det USA han gir oss et bilde av er nyansert, men heller mot det negative. Hvordan de behandler soldatene som er kommet hjem og er ødelagt, hvordan de forventer at de skal klare seg selv. Hvordan de behandler svarte. Hvordan de behandler svarte soldater. Det er haugevis av referanser til filmer og til historiske hendelser i boken. Jeg Googlet mange, en del har sikkert gått over hodet på meg. Men det jeg fikk med meg likte jeg. Slutten viser virkelig hvor ødelagt man kan bli etter deltakelse i krigen. Både i forhold til hva man ser andre gjøre mot venner og kjente, men også i forhold til hva man må gjøre selv. Og hva man blir i stand til å gjøre. Denne har jeg lyst til å lese flere ganger og denne mener jeg MÅ komme med på shortlist.

Richard Powers – The Overstory
Min soleklare favoritt så langt – skrev jeg før jeg leste The Long Take. Men denne er fremdeles soleklar i forhold til de andre. Og den vinner så vidt favorittstatus foran The Long Take også. Måten forfatteren introduserer karakterene på er helt nydelig. Han gir oss god innsikt i bakgrunnen til alle karakterene, noe som gjør det mye enklere å forstå dem senere. Hver nye introduksjon er som en novelle som det hadde gått an å nyte frittstående. Den første delen av boken kunne med andre ord vært en novellesamling alene. I del to kommer karakterene sammen på en troverdig og interessant måte og vi begynner å forstå mer av hva forfatteren ønsker å formidle om trær. Boken er stillferdig og vakker i enkelte deler, spennende og dramatisk i andre. Den virker tidløs, selv om vi får tidfestet ganske mange hendelser.

Jeg har lært utrolig mye og den har gjort meg nysgjerrig på avskoging i Norge – er vi flinkere til å ta vare på skogen vår enn det det virker som om amerikanerne er? Har vi skjønt viktigheten av det? Jeg synes også boken gir leseren en del problemstillinger å tenke gjennom som ikke alltid er helt enkle. Vi får blant annet se ting fra en bioterrorists side, og hvis man følger argumentasjonen hennes er ikke det hun gjør feil. Men for alle som er opptatt av menneskelig velferd på kortere sikt er det selvsagt grusomt. Andre blir tatt for å være terrorister selv fordi de etter loven er det. Er det da slik det er eller er lovene formet feil? Klarer vi å tenke mer langsiktig eller er det alltid menneskelig vinning på kort sikt som skal være fokus? Har vi rett til å sette våre behov over alle andre på planeten sine behov? Svaret er vel at vi uansett i det lange løp kun ødelegger for oss selv. Planeten vil reparere seg selv så lenge den kan, men det er ikke sikkert vi overlever den prosessen.

Hvis ikke The Overstory kommer med på shortlist skjønner jeg ingenting. Med unntak av The Long Take tror jeg ingen av bøkene jeg har lest så langt fra longlist kommer i nærheten av denne med tanke på kompleksitet, evnen til å ha en rød tråd gjennom hele boken som sier noe viktig om samfunnet, villigheten til å gi leseren vinklinger som kan være ubehagelige, som stiller spørsmål og som viser et brennende engasjement for et tema.

Publisert i Uncategorized | 18 kommentarer

Verden rundt: Chile og Mexico

De to første nye landene jeg leste fra i år var Irak og Kenya. Jeg oppdaget Frankenstein in Baghdad fordi den ble nominert til Den internasjonale bookerprisen og valgte å lese den fordi mange av medlemmene i gruppen Mookse and Gripes var svært begeistret for den. En spesiell bok som jeg er glad for at jeg leste, men som ikke nådde helt opp for min del. Fra Kenya leste jeg The River Between av Ngugi wa Thiong’o, en forfatter jeg lenge har hatt lyst til å prøve meg på. Boken var både engasjerende og tankevekkende. Begge bøkene ga meg et innblikk i andre kulturer og andre levesett og var derfor ideelle bøker for denne utfordringen. Jeg har skrevet noen tanker om bøkene i dette innlegget. Det er de to neste nye nasjonene jeg har lest fra som jeg ønsker å skrive om nå, nemlig Chile og Mexico.

My Post

Chile: Pedro Lemebel – My Tender Matador
Boken til Lemebel valgte jeg ut etter et Google-søk hvor jeg letet etter god litteratur fra Chile. Den virket perfekt i det at den gir innblikk i en spennende periode i Chiles historie, samtidig som forfatteren tar handlingen ned på det personlige plan hvor vi følger et lite sett med karakterer og hvordan de opplever de politike rammene rundt deres liv. Det mest spesielle med boken er at hovedkarakteren er en transvestitt, noe som gir den en ekstra dimensjon. Kort fortalt følger vi The Queen, som hun refereres til i boken, i det hun forelsker seg i en ung mann, Carlos. Leseren skjønner raskt det The Queen egentlig vet selv også, at han bruker henne for å oppnå et mål. Målet er å gjennomføre et vellykket attentatforsøk mot diktatoren Augusto Pinochet. Carlos og hans sammensvorne bruker leiligheten til The Queen til å lagre utstyr som skal bruker under attentatet og hun spiller dum og later som om hun ikke forstår hva som foregår, slik at Carlos skal fortsette å komme tilbake.

Selv om forholdet mellom de to ikke akkurat utvikler seg som en vakker kjærlighetshistorie er det noe fint med det forholdet som oppstår mellom dem. Det blir etter hvert tydelig at Carlos har følelser for The Queen og opplever en slags nærhet og samhold med henne som han ikke har opplevd tidligere. Jeg mistenker at det ikke er forelskelse han føler, men båndet de skaper er vakkert selv om det er ganske utradisjonelt og i tillegg trist siden han ikke klarer helt å gjengjelde hennes følelser. Det er også spennende å få innblikk i transvestittmiljøet i Chile på 1980-tallet. Det som slår meg er mangelen på sekundære karakterer som familie og kjærester. De er hverandres familie og selv om det er nydelig i seg selv sier det kanskje noe om at de blir utstøtt av slekt og til dels av samfunnet som helhet. Det er ikke en enkel verden de lever i.

Vi følger også Pinochet og hans kone. De morsomste delene av boken er konens betraktninger om sin ektemann, som mildt sagt ikke er flatterende. Får virkelig følelsen av at han neppe var en veldig smart mann og han fremstilles også ellers i boken som en relativt dum og feig mann. Hvor realistisk det er vet jeg ikke, men jeg kan forstå ønsket om å fremstille diktatoren i et dårlig lys, enten personkarakteristikkene han ilegges er rettferdige eller ikke. De som har litt kjennskap til politisk historie fra Latin Amerika vet nok om attentatforsøket var vellykket eller ikke – for boken er basert på virkelige hendelser – men i tilfelle noen har lyst til å lese boken og ikke vet så mye om Chile fra før skal jeg ikke skrive svaret på det her. Jeg kan varmt anbefale den, både på grunn av det relasjonelle aspektet som er så fint skrevet, en uvanlig og spennende historie, samt at den gir en viss – dog selvsagt begrenset – innsikt i hvordan det var i Chile på 1980-tallet.

Mexico: Yuri Herrera – Signs Preceding the End of the World
For å unngå å bruke altfor mye penger på bøker fra rundt om i verden, samt for å komme videre med målet om å lese fra egne bokhyller, valgte jeg en bok jeg eide fra før som nestemann ut i dette prosjektet. Signs Preceding the End of the World har stått i hyllen i nattbordet mitt en stund, så det var på tide at den ble lest.

I boken følger vi Makina fra planleggingsstadiet til den faktiske reisen over grensen fra Mexico til USA. Planen hennes er å hente broren som dro over for over ett år siden og ta ham med tilbake til Mexico. Moren hennes savner ham og ønsker at han skal komme tilbake og hun vet ikke hva hun ellers skal gjøre annet enn å sende datteren med en lapp hvor hun ber ham om å komme hjem. Hun må lage avtaler med de rette folkene, hun må gjøre dem tjenester, samt betale for muligheten og reisen i seg selv er ikke trygg. Men hun blir forsikret om at de vil hjelpe henne å finne broren når hun kommer over. I tillegg må de to klare å komme seg tilbake over grensen.

Det som er mest fascinerende med boken, i tillegg til beskrivelsene av selve reisen over grensen, er hvor fokusert Makina er på å komme seg kjapt ut igjen av USA. Hun er redd for at hvis hun blir det for lenge vil hjemlandet for alltid endre karakter for henne. Innsikten i hvordan de lever på den nordlige siden av grensen kan potensielt gi henne en drøm om et annet liv, et bedre liv, og hun er i utgangspunktet fornøyd med det livet hun har. I hvert fall er det det hun sier til seg selv.

Boken er kort, men den er sterk. Jeg vil ikke avsløre hva som skjer og om hun finner broren, men det at man blir endret av å krysse grensen er det lite tvil om. Det skaper nok sannsynlig en stor avstand til de som blir igjen og aldri krysser – og ikke bare rent geografisk. Selv om jeg gjerne skulle lest noe som tar for seg hvordan livet er i Mexico i større grad enn bare hvordan livet er for de som søker seg vekk, så var dette en god bok å lese i forbindelse med denne utfordringen. Grenseproblematikken er et dagsaktuelt tema og Herrera skriver svært godt om akkurat det.

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere H, Forfattere L, Verden rundt | 15 kommentarer