Dewey’s readathon 2018

31429944_10156089701505801_5134181215326175232_n

Da er startskuddet gått og årets første lesemaraton er i gang. Jeg har funnet meg en bunke med bøker jeg kan velge fra og kommer til å oppdatere fremgangen ca. hver time her på bloggen. Det foregår også masse på Goodreads, Facebook og på Deweys hjemmeside. Jeg er litt sent ute og må bruke de første minuttene på å finne ut hvilken bok jeg skal begynne med. Kos dere alle som deltar!

Følg Elida her.
Følg Beate her.


Time 1: Jeg fortsetter på The Impostor, som jeg begynte på for en god stund siden. Den ble langlistet til den internasjonale bookerprisen og handler om Enric Marco, en mann som utga seg for å være en holocaust-overlevende og ble avslørt som bedrager i 2005.

Time 2: Tok en pause i The Impostor og begynte på A Red Herring Without Mustard, den tredje boken i serien til Alan Bradley om Flavia de Luce. Jeg har lest alle bøkene i serien og gleder meg alltid til det kommer en ny bok, men jeg hadde lyst til å lese hele serien på nytt og begynte derfor på bok en igjen. Leste nylig bok to og siden jeg synes universet er så herlig var det vanskelig å vente med å begynne på nummer tre. Foreløpig er det kommet ut ni bøker om den unge kjemikeren/detektiven fra den lille engelske landsbyen Bishop’s Lacey på begynnelsen av 1950-tallet.

Time 3 og 4: De to siste timene har jeg lest i The White Book av Han Kang, samt pauset med litt hundekos og en serie. Jeg er ganske trøtt i dag, så jeg kjenner at det må bli noen pauser innimellom. Jeg leste Han Kang i fjorårets Readathon også og Human Acts var uten tvil den beste boken jeg leste den dagen. The White Book imponerer så langt, men jeg tror nok at Human Acts forblir favoritten likevel.

Time 5 og 6: The White Book ble litt for deprimerende for humøret mitt, så jeg la den vekk og fortsatte med A Red Herring Without Mustard, som passet perfekt til humøret. I all ærlighet må jeg nevne at jeg ikke klarte å delta i årets lesemaraton mer enn noen timer. Jeg sov ca. fire timer natt til lørdag, delvis pga en jobbfest på fredagen, delvis fordi jeg har ribbeinsbrist og det gjør vondt å ligge, puste og bevege seg. Men siden det er artig å skrive slike innlegg som dette og det er langhelg fortsetter jeg «lesemaratonet» til og med i morgen og logger alle timene jeg bruker på å lese her. Så håper jeg på å bli med på ordentlig i oktober, for det var veldig gøy sist jeg var skikkelig med, forrige april.

Reklamer
Publisert i Uncategorized | 11 kommentarer

Read-a-thon

untitled

Etter flere måneder med lite lesing og lite blogging gleder jeg meg veldig til å bli med på Dewey’s Readathon på lørdag. Da skal det både leses og lesingen skal dokumenteres på bloggen! Jeg ligger for øyeblikket syv bøker etter der jeg burde være i forhold til årets lesemål på Goodreads, så et lesemaraton er en super anledning for å få tilbake lesegleden og hente meg inn igjen litt på lesemålene. Nå må jeg bare planlegge hva som skal leses, samt melde meg på. Er det andre norske bloggere som skal bli med? Man må ikke lese i 24 timer, det er opp til hver enkelt hvor lenge man blir med. Startskuddet går klokken 14:00 norsk tid og hver time kan man finne motivasjonsinnlegg og artige oppgaver på Dewey-nettsiden, som gir et lite avbrekk i lesingen. Det er veldig gøy, håper flere blir med!

Publisert i Uncategorized | 14 kommentarer

Man’s Search for Meaning

Ultimately, man should not ask what the meaning of his life is, but rather must recognize that it is he who is asked. In a word, each man is questioned by life; and he can only answer to life by answering for his own life; to life he can only respond by being responsible.

~ Viktor E. Frankl

En av de mest interessante aspektene ved å lese bøker, for min del, er å følge både oppdiktede karakterer (romaner) og virkelige mennesker (sakprosa) som forsøker å finne ut hva livet betyr for dem. Noen mener det finnes en overordnet mening med livet som er felles for alle – for eksempel å skape nytt liv for å videreføre menneskeheten, å jobbe for å gjøre verden bedre for alle jordens innbyggere, eller å tilbe og følge reglene til en gud med sikte på å leve et best mulig liv, samt sikre seg for etterlivet. Andre følger psykiateren og holocaustoverlevende Viktor E. Frankl sin tankegang om at mening er noe vi selv er ansvarlige for å finne i våre egne liv, at ingen kan diktere hva meningen med livet er. Uansett hvor vi tror mening kommer fra er det essensielt at vi, som tenkende, reflekterte mennesker, føler at vi har en grunn til å leve. Instinktet til å leve er ikke nødvendigvis sterkt nok hvis ikke mening følger med.

Mening kan være noe universelt som de fleste kan kjenne seg igjen i, det kan også være noe helt spesielt som er relatert til en person eller til en situasjon. Den første karakteren jeg ble kjent med i år måtte kjempe for å finne en grunn til å leve, da han ble fratatt den kanskje mest fundamentale grunnen vi har til å elske livet, vår kjærlighet til våre nærmeste. I A Month in the Country følger vi en tidligere soldat og overlevende etter Første Verdenskrig, Tom Birken, som har mistet mange venner, hatt grufulle opplevelser de færreste kan forestille seg, og som om ikke det var nok faller ekteskapet hans sammen i tillegg. Han er knust og alene og sliter med å finne tilbake til resten av hans tidligere liv. Det er ikke før han tar en jobb på den engelske landsbygden med å få frem og restaurere et gammelt bilde malt på en kirkevegg at han endelig begynner å leve igjen. Han oppdager tidlig at dette bildet er noe helt spesielt, og han er en av få som kan få det tilbake i normal stand, som kan sikre at bildet ikke forblir gjemt eller blir ødelagt. Et bilde kan selvsagt ikke representere meningen med hele livet til Birken, men det gir ham en midlertidig motivasjon for å leve som også gir inspirasjon til å se livet på en annen måte. Det å ha noe å gjøre som betyr noe for ham gjør det også lettere å takle de vonde følelsene. Han får også kjenne på livet på andre måter, ved å forelske seg i en gift kvinne, samt å bli venner med en annen arbeider i kirken. Han måtte jobbe for å finne ut av «hvorfor leve» og en enkelt jobb ble nøkkelen.

I En av Oss er problemstillingen helt snudd på hodet. Her møter vi tenåringer som har alt å leve for: familie, venner, samfunnsengasjement og sikkert mye mer, men som ikke får muligheten. Det som slo meg da jeg leste boken var at uansett hvor grusomt det var å lese i detalj om hvordan titalls mennesker ble drept på Utøya var det ingenting som var verre enn å lese om familienes reaksjoner. De som er igjen må leve med både savnet, vissheten om hvor forferdelig deres kjære må ha hatt det rett før de døde, hjelpesløsheten i en slik situasjon, samt hvor utrolig urettferdig, unødvendig og meningsløst det som skjedde var. Heldigvis har de fleste mye å leve for og klarer med tid og hjelp å lære seg å leve med, i større eller mindre grad, en slikt brutalt tap. Men hva hvis du mister absolutt alle du elsker og alt du har? Hva gjør du da?

Everything can be taken from a man but one thing: the last of the human freedoms—to choose one’s attitude in any given set of circumstances, to choose one’s own way.

Det er dette Frankl tar opp i Man’s Search for Meaning. Han opplevde selv at nesten hele familien ble utslettet under Andre Verdenskrig, i tillegg mister han alle verdslige eiendeler ned til klærne han gikk med da han ble fraktet til den første leiren han var i. Til slutt blir han frarøvet all frihet. Rundt ham opplever alle det samme. Hvordan finner man mening med livet i en slik situasjon? Og hvor viktig er mening for at man skal komme seg levende gjennom det (gitt at man får muligheten)? Frankl skriver at det var håpløst å finne ut hvordan man kunne overleve uten å finne ut hvorfor man skulle overleve. Den indre motivasjonen hadde alt å si i en setting hvor det er alt man har igjen. Han fortalte om en mann som hadde en drøm om at fangene ville bli frigjort på en gitt dato. Han levde for å nå denne datoen og oppleve frigjøringen. Men da datoen kom ble ikke drømmen oppfulgt, de ble ikke frigjort. Mannen døde like etter. Selv om grunnlaget han hadde for sin «mening med livet» var basert på en drøm og ingenting mer var det det han hadde. Da han ble fratatt dette hadde han ingenting igjen å leve for. Tragisk nok kom den reelle frigjøringsdagen ikke så veldig lenge etter.

I The River Between møter vi et ganske ulikt scenario, men hvor karakterene også opplever å bli frarøvet noe. Dette «noe» er deres kultur, deres identitet som medlemmer av en stamme med egne skikker og ritualer. Noen tilpasser seg den hvite manns tro og skikker og finner mening i det. Andre føler de mister seg selv ved å gå bort i fra det tradisjonelle stammelivet, mange nekter å gjøre det. En karakter føler det så sterkt at hun risikerer livet for å kunne være som sine forfedre, noe som viser konsekvensene av å tvinge en person bort fra egen identitet og nekte noen å ta egne valg. Da jeg leste denne boken var i utgangspunktet sympatien min med stammefolket som ble forsøkt frarøvet sin kultur. Men jeg ble utfordret av det faktum at en av skikkene de kjempet for å beholde var omskjæring av tenåringsjenter og gutter, en praksis jeg er helt i mot. Derfor var det ekstra spesielt å lese om en jente som ikke kunne se for seg livet uten å bli omskjært. Uten det ville hun aldri bli kvinne, det var hennes forståelse av verden. Hun var villig til å bryte med familien for å få denne muligheten, hun var villig til å ofre livet. For en annen kvinne kan det å bli omskjært potensielt være noe som tar vekk en del av livsgnisten.

Noen ganger finner man ikke mening i det virkelige liv og da blir det nødvendig å konstruere en virkelighet man kan leve med. En eldre kvinne som mistet sønnen sin i krig for 20 år siden i boken Frankenstein i Baghdad klamrer seg til troen på at sønnen ikke egentlig er død og vil komme tilbake til henne. Døtrene har flyttet fra krigsherjede Baghdad (2005) til Australia og hver gang de ringer moren ber de henne instendig om å flytte til Australia, til dem. Moren nekter hver gang. Hvordan skal sønnen finne henne hvis hun ikke bor i det samme huset hun alltid har bodd i? Hun har ingenting igjen i Baghdad bortsett fra huset og en katt, men likevel får hun seg ikke til å gi opp håpet og heller tilbringe tid med de familiemedlemmene hun faktisk har. Hennes liv er basert utelukkende på å se sønnen igjen. Gir hun slipp på det gir hun slipp på livet.

Those who have a ‘why’ to live, can bear with almost any ‘how’.

Boken til Frankl sier noe om hvordan man kan overleve å bli frarøvet absolutt alt og konkluderer med at man selv må finne en eller annen mening med livet for å komme seg gjennom en slik situasjon, men at det er helt individuelt hvilke grunner man finner til å klamre seg til livet. For forfatteren selv var motivasjonen et manuskript han hadde skrevet før krigen, som ble ødelagt i en av konsentrasjonsleirene. Dette var så viktig for ham at han ikke klarte å gi slipp på ønsket om å skrive det på nytt. For å kunne gjøre det måtte han overleve. Mange, ham inkludert, levde også i et (ofte fåfengt) håp om å se familien igjen, selv om de kanskje innerst inne visste at det var urealistisk.

For mange handler det å finne mening med livet mer om å leve et lykkelig, fullkomment liv enn det å måtte kjempe for å finne grunner til å leve. For min egen del er bøker og blogging en viktig del av livet som jeg alltid savner i perioder hvor jeg har lite lese- og skrivelyst. Bøkene gir meg mulighet til å få innsikt i problemstillinger og situasjoner jeg aldri har blitt møtt med i mitt eget liv og gir rom for en læring om andre mennesker jeg ikke ville vært foruten. Dessverre blir man ikke automatisk supersmart eller veldig reflektert av å lese, men det gir inspirasjon til å ønske å forbedre en selv og lære mer i den grad det er mulig. Også gir det inspirasjon til å skrive ned tilfeldige, lite gjennomtenkte tanker om meningen med livet som presentert i et enda mer tilfeldig utvalg bøker lest av meg i 2018. Hvis du har kommet helt ned hit, gratulerer. Og beklager.

Publisert i Uncategorized | 5 kommentarer

Oppsummering 2017

Nå burde jeg strengt tatt begynt med en oversikt over lesemålene mine for 2017 og hvordan det gikk, men i stedet hopper jeg over det og går rett på spørsmål om bøkene jeg leste. Fant dem på Lattermilds bokblogg og synes det virket som en myyye artigere måte å oppsummere året på enn å gå gjennom lesemål.

26853951_10155806842150801_327273202_o

Utsikt fra stuen i dagmorges, kunne nesten vært et bokcover (hvis man ser vekk i fra det skitne vinduet)

Boken jeg trodde jeg skulle elske som skuffet: Jeg trodde nok ikke jeg skulle elske den, men jeg håpet Lauren Grahams Talking As Fast As I Can skulle være en god bok å høre etter min fantastiske opplevelse med å høre på Fibber in the Heat. Dessverre er nok Lorelai Gilmore en mer interessant person å følge enn Lauren Graham. Det hele ble litt tilgjort og overfladisk.

Mest overraskende: Det står mellom Our Souls at Night og Lincoln in the Bardo. Førstnevnte leste jeg på hytten i februar. Den hadde stått i bokhyllen min en stund og virket ikke som den mest engasjerende boken. Men historien om to gamle mennesker som finner kjærlighet på nytt var faktisk helt nydelig. Lincoln in the Bardo hadde vel ikke vært så mange måneder i bokhyllen før jeg leste den, men den eneste grunnen til at jeg valgte å begynne på den da jeg gjorde var at den var en potensiell Bookerkandidat som virket særdeles kjapp å lese. Hadde ikke store forventninger da jeg aldri hadde lest noe av Saunders tidligere. Den viste seg å bli en av årets store leseropplevelser, samt første av mine Bookerfavoritter siden 2011 som faktisk vant prisen.

Boken jeg overtalte alle andre til å lese: Jeg håper at noen har notert seg og kommer til å lese The Story of a Brief Marriage og Good Morning, Midnight, men den eneste jeg vet at er blitt lest på min anbefaling er Himself av Jess Kidd. Og Haruhi ble heldigvis like begeistret for den som jeg ble. Håper inderlig forfatteren gir ut noe mer snart.

Boken jeg leste utelukkende pga anbefaling fra andre: A Tale of Two Cities av Charles Dickens, lest på anbefaling fra Haruhi. Ikke min favoritt av Dickens og litt treg i enkelte partier, men det tok seg opp på slutten. Det mest positive med den var at den gjorde meg giret på å få lest mer av Dickens. Håper på å følge det opp i år.

Beste påbegynte serie: Det er ikke alltid så enkelt å velge bare en. I dette tilfellet står det mellom serien til Ali Smith som begynte med Autumn og fortsatte med Winter, eller Winternight trilogien til Katherine Arden. To vidt forskjellige serier som er vanskelig å sammenligne. Serien til Smith gis ut kort tid etter fullføring og er dermed meget dagsaktuell. Hun skriver utrolig godt, og bøkene hennes er både tankevekkende, humoristiske, melankolske til tider og alltid full av referanser til kunst og kunstnere. Arden sin serie er stemningsfull og spennende og klarer å ha et interessant plot og god driv uten å miste karakterene av syne. Gleder meg til de neste bøkene fra begge forfatterne.

Ny favorittforfatter oppdaget i 2017: Tre av bøkene jeg virkelig elsket i år er alle debutromaner skrevet av relativt unge forfattere. Det er vanskelig å si etter en bok om en forfatter er en ny favoritt, men dersom de tre følgende forfatterne opprettholder nivået fra sine første bøker i det som kommer senere blir de helt garantert favoritter. Det gjelder Jess Kidd, Anuk Arudpragasam og Lily Brooks-Dalton. Til min store glede så jeg nå at Jess Kidd kommer med ny bok allerede 1. februar. Den skal jeg garantert kaste meg over så snart jeg får anledning.

Beste bok fra en sjanger jeg sjelden leser: Last Seen Wearing av Colin Dexter. Jeg leser sjelden krim, men de få krimseriene jeg følger er jeg veldig glad i. Her kunne jeg også skrevet The Sweetness at the Bottom of the Pie av Alan Bradley, men siden det var gjenlesing velger jeg å fremheve Dexter. Jeg har elsket bøkene om Inspector Morse siden jeg var på språkreise i Oxford i 2004. Delvis fordi jeg ble godt kjent med byen og det er artig å lese bøker fra et sted jeg kjenner, delvis fordi jeg elsker bøker med universitetssetting, som det er i mange av bøkene om Morse, og delvis fordi serien er veldig karakterfokusert. Forholdet mellom Morse og Lewis er drivkraften i bøkene.

Den mest umulige å legge fra seg: Jeg tror det må være Himself. Den var utrolig engasjerende og artig å lese. Ikke uten dybde, ganske mørk til tider, men rett og slett et fyrverkeri av en roman som definitivt står for noe av den beste underholdningen jeg har fått i år.

Mest minneverdige karakteren: I år har jeg blitt kjent med særdeles mange minneverdige karakterer, men jeg tror kanskje Miles Jupp tar kaken. Jeg vet han er en reell person, men han er også hovedkarakteren i sin egen bok, Fibber in the Heat. En cricketfan uten like, som klarer å lure seg inn i presseboksen under oppkjøringskamper i India, og som støter på problem etter problem etter problem. Jeg var en stor fan av komikeren Miles Jupp før jeg hørte boken, men etterpå ble jeg en stor fan av både forfatteren Miles Jupp og karakteren Miles Jupp.

Boken som var nydeligst skrevet: Jeg tror den æren må gå til The Story of a Brief Marriage. Når en bok som inneholder et helt kapittel om en mann som går på do på stranden står igjen som en av årets vakreste bøker har forfatteren virkelig fått til noe helt spesielt. Boken er både høylydt og stillferdig samtidig. Den virker høylydt fordi den er så grafisk, den beskriver noen av de verste hendelsene man kan se for seg i et krigsrammet land. Samtidig er den så stillferdig i den forstand at den forherliger de små tingene i livet, setter fokus på det man glemmer å sette pris på hvis man lever en normal tilværelse. Vi får ikke et storpolitisk blikk på borgerkrigen på Sri Lanka, men heller et spisset fokus på noen få individer over meget kort tid som likevel sier så utrolig mye.

Mest tankevekkende bok: Alle bøkene jeg leste i fjor om universet. Begynte med The Universe in Your Hand som forsøkte å forklare alt fra det veldig store (gigantiske svarte hull f.eks) det det aller minste (kvarker f.eks). En særdeles lærerik bok som gjorde meg enda mer giret på å lære mer om universet generelt, i den grad jeg kan uten å begynne på fysikkstudium. Fortsatte med Seven Brief Lessons on Physics og avsluttet med The Quantum World som var ekstremt fascinerende og minst like vanskelig å få hodet rundt. Akkurat nå storkoser jeg meg for øvrig med Netflix-serien Mars, som er en slags hybrid dokumentar/oppdiktet serie om vår kolonisering av Mars.

Boken jeg ikke kan skjønne at jeg ventet til 2017 med å lese: Bel Canto av Ann Patchett, utgitt i 2001. I mitt forsvar visste jeg veldig lite om boken da jeg kjøpte den, men jeg har sett den på lister over bøker man bør lese flere ganger. En fascinerende bok om en gisselsituasjon hvor grensene mellom gisseltaker og gissel til dels viskes ut i løpet av mange måned sammen. Hvor en dårlig situasjon faktisk blir til en god situasjon, men som dessverre kun er en boble som etter all sannsynlighet vil sprekke på grusomt mulig måte.

Favorittsitat: GENERAL, I have learned that the jack ass whose business it is to report to you upon the battle of the 27th [the 27 Nivôse, i.e., January 16] stated that I was only in observation throughout the battle. I don’t wish any such observation on him, for he would have shit in his pants. Salute and Brotherhood! ALEX. DUMAS

Korteste bok: Julian Barnes: A Life With Books. 27 sider mener jeg den var på. En kort, fin introduksjon til Barnes forhold til bøker.

Lengste bok: Kan ikke skryte av å ha lest noen mursteiner i fjor. Ser jeg vekk i fra HP tror jeg Arthur & George er den tykkeste boken jeg leste i 2017, og den er vel på under 500 sider.

Favorittbok av en forfatter jeg har lest tidligere: Jim Crace begynner å bli en stor favoritt, og i år leste jeg to meget gode bøker av ham: Quarantine og The Gift of Stones. Begge går bakover i tid, en helt til overgangen mellom stein- og bronsealder og den andre til Jesu tid. I begge klarer han å transportere leseren til en annen tid samtidig som temaene han skriver om ikke virker utdatert og lite relevant for den moderne verden.

Beste debutroman: Umulig å velge, det er så mange gode fra i år. I tillegg til de tre jeg allerede har nevnt er Lincoln in the Bardo en debutroman, Elmet og History of Wolves. Himself og The Story of a Brief Marriage troner nok øverst.

Boken det var gøyest å lese: Going Solo!!! Roald Dahl har virkelig hatt et magisk liv. Fullt av skremmende situasjoner beskrevet på en hysterisk morsom måte. Kommer aldri til å glemme episoden da løven stakk av med konen til kokken.

Boken som fikk meg til å gråte: Overraskende nok skjedde det to ganger i år. Først da jeg leste Human Acts av Han Kang og igjen da jeg var på siste side av Good Morning Midnight. Ikke helt unaturlig av den førstnevnte boken, kanskje litt mer overraskende i det andre tilfellet.

Årets skjulte perle: Good Morning, Midnight. Hadde aldri hørt om boken eller forfatteren, plukket den ut av bokhyllen på Ark fordi den så pen ut. Leste litt om den på Goodreads og bestemte meg for at den potensielt kunne være verdt pengene. Det var den virkelig.

Boken som ødelagte meg: Human Acts og The Story of a Brief Marriage. Begge beskriver tilstander det knapt går an å forestille seg, gir bilder det er vanskelig å få ut av hodet etter endt lesning.

Publisert i Uncategorized | 35 kommentarer

Lesemål 2018

Jeg hadde egentlig tenkt å gjøre meg ferdig med oppsummeringen av 2017 før jeg begynte med lesemål for 2018, men siden 2018 allerede er i gang må jeg nesten gjøre om på rekkefølgen for å bli klar for det nye leseåret. Jeg kan komme med en liten spoiler og nevne at jeg ikke har lykkes med å nå alle lesemålene mine for 2017, men jeg har klart noen av dem og jeg har fått en god del nye favoritter. Alt i alt et godt leseår med andre ord. En mer detaljert oppsummering kommer.

En ting jeg er overbevist om er at jeg hadde altfor mange lesemål i 2017. Jeg begynte med en liten haug og lagde meg enda flere i løpet av året. Ikke smart. I år har jeg lyst til å beholde et par av målene fra i år, men de fleste vil være helt nye. Jeg ser for meg følgende:

  • Lese 65 bøker
  • Lese 6 mursteiner
  • Lese 6 klassikere
  • Gjenlese 10 gamle favoritter
  • Lese 15 non-fiction bøker
  • Lese 20 bøker OTS

I 2017 økte jeg antallet bøker jeg ønsket å lese på et år fra 50 til 65, og det målet har jeg nådd. Jeg vurderte å øke antallet enda mer for 2018, men jeg er redd for at mursteinsmålet mitt kan gå ut over antallet bøker jeg leser og vil heller ha fokus på å lese flere tykke bøker enn å lese flere bøker. Siden jeg har vært så dårlig til å finne frem bøker på mer enn 400-500 sider i mange år nå har jeg ekstremt lyst til å gjøre noe med det problemet. Derfor er det hovedmålet mitt for 2018, og det er et mål som kan kombineres med alle de andre målene mine. Håper spesielt på å kombinere det med målet om å lese flere klassikere, samt å få lest noen av de tykkere non-fiction bøkene som står i bokhyllen min. Jeg har utrolig mange potensielle favoritter som aldri blir lest, utelukkende på grunn av tykkelse.

Jeg kommer ikke til å fastsette hvilke mursteiner, klassikere eller gamle favoritter jeg skal lese i 2018 i dette innlegget, men jeg har noen ideer jeg tenkte å skrive ned, som en slags huskeliste. Samt kan dere gjerne fortelle meg hvorfor jeg bør lese akkurat den eller den boken hvis dere har lest og likt noen av dem. Eventuelt hvorfor jeg ikke burde lese den eller den boken.

Mursteiner
Av en eller annen grunn er jeg overbevist om at Brødrene Karamazov kan bli min nye favorittbok hvis jeg bare manner meg opp til å begynne på den. Moby Dick er en annen roman jeg har store forhåpninger til, og jeg har mast om Dickens lenge nok til at han er en selvskreven kandidat til et mursteinsmål. The Good Soldier Svejk og Wizard of the Crow er to andre klassikere jeg virkelig kunne tenkt meg å få lest. Av romaner har jeg blant annet lyst til å lese mer av Donna Tartt, både The Little Friend og The Goldfinch, Louis de Bernieres siste roman fra England må leses, Death and Mr Pickwick av Stephen Jarvis (bør lese The Pickwick Papers først) også. A Little Life må jeg nesten lese siden forfatteren har skrevet en av mine store favoritter. Av non-fiction har jeg både tykke biografier, bøker om middelalderen, vitenskapshistorie, romerriket, geologi og om universet. Jeg har Hitch-22 og jeg har Forsvunnet av Daniel Mendelsohn.

Gamle favoritter
Fra favorittlisten min er det særlig noen få utvalgte jeg synes det er på tide å lese på nytt. Jeg hadde umiddelbart lyst til å lese The Secret History på nytt da jeg ble ferdig med den, men jeg har klart å vente i over syv år. Nå er det på tide. Jeg vil lese Notwithstanding, Brodeck’s Report, The Remains of the Day, Visitation, The Book of Lost Things, Harvest, The Picture of Dorian Gray, Jane Eyre, Flavia de Luce-serien og helt sikkert flere. Det er spesielt genialt å finne frem gamle favoritten når leselysten er på hell. Da hjelper det å lese noe man vet er bra.

26511235_10155775365430801_511335333_o
Godt nyttår folkens!

Publisert i Uncategorized | 20 kommentarer

Lily Brooks-Dalton – Good Morning, Midnight

26174892_10155770632375801_1134377118_n«In the beginning, Augie had felt it fitting that his life should end so quietly, so simply: just his mind, his failing body, the brutal landscape. Even before the exodus of the other researchers, before the eerie silence and the presumed cataclysm – even before all of that, he had come here to die.»…»But something happened to him when he looked across the Arctic mountains and saw the great yellow polar bear looking back at him. He thought of Iris. He felt gratitude for a presence instead of an absence. The feeling was so unfamiliar, so unexpected, it moved something inside him, something old and heavy and stubborn. In its wake there was an opening.»

I år har jeg blitt hakket bedre kjent med science fiction sjangeren. Jeg har lest en samling kinesiske sci-fi noveller, første roman i en trilogi av Chris Beckett som heter Dark Eden og sist, men ikke minst, har jeg lest boken dette innlegget skal handle om. Jeg elsker å lese populærvitenskap om universet og har av den grunn konkludert med at jeg burde like noe innenfor sjangeren science fiction. Sjangeren er bred og inneholder mye mer enn fremtidsvisjoner om solsystemet og resten av universet, men jeg har i løpet av året lært meg at det nok er der min primærinteresse ligger. I min kinesiske sci-fi samling befinner vi oss hovedsakelig på jorden og man ser bakover i tid så vel som fremover. Noen av novellene likte jeg veldig godt og den gjorde meg giret på å lese mer i samme sjanger, men full klaff var det ikke. Jeg har enda mer lyst til å lese bøker hvor fokuset ikke utelukkende er på den blå planeten. I Dark Eden beveger vi oss langt utenfor vår egen planet, til en kolonisert planet som ikke går i bane rundt en stjerne, en fri planet. Vi følger et samfunn som består av mennesker som er født og har vokst opp på denne planeten og som kun kjenner Jorden fra fortellinger fra sine forfedre. Ganske spennende, men her er mitt problem at det blir for ukjent og for langt fra vår virkelighet. Men så fant jeg Good Morning, Midnight.

Den er fremtidsrettet i det at vi følger en astronaut på vei hjem fra en reise rundt Jupiter, med stoppestasjon på månen Ganymedes. Den er likefullt knyttet til vår virkelighet både fordi astronautene er på vei hjem, de er ikke på en enveistur til et nytt hjem, og fordi vi følger en astrofysiker som lever på en forskningsstasjon i Arktis. Boken handler dog ikke om hva de oppdaget på turen rundt Jupiter, eller på hva astrofysikeren oppdager mens han har hodet i skyene. Dermed var ikke denne boken heller akkurat det jeg trodde jeg så etter innenfor sjangeren science fiction. Heldigvis var den enda bedre enn det jeg hadde sett for meg.

Augustine befinner seg i Arktis da alle forskerne får beskjed om at de må evakuere. Siste flyet derfra går, og det vil ikke komme flere. Augie er en gammel mann som har dedikert livet sitt til vitenskapen og har egentlig ingenting å dra hjem til. Han nekter å bli med på flyet. Det er siste kontakt han har med andre mennesker, bortsett fra den lille jenten han finner gjemt i et skap etter at alle har dratt. De to er alene i verden, Jorden er stille. På romskipet Aether møter vi Sullivan, en kvinnelig astronaut som har dratt fra eksmann og barn for å være en oppdager i verdensrommet. For å følge drømmene sine. Hun reiser sammen med fem andre og reisen har vært særdeles vellykket. På vei gjennom asteroidebeltet mellom Jupiter og Mars mister de kontakt med Jorden. De konkluderer med at det ikke er noe galt med romskipet, som dessverre er en skremmende tanke, for da må det være noe galt på Jorden. De får ingen signaler fra noe eller noen, planeten er stum.

I denne nydelige romanen følger vi altså noen få individer som har valgt å leve et ganske isolert liv de siste årene, men som plutselig blir fullstendig isolert uten at det er et bevisst valg. De aner ikke hva som har skjedd og hvorfor de ikke får kontakt med andre mennesker, og de må på en eller annen måte klare å takle stillheten. Dette er ingen actionpreget bok. Det er skildringene av det arktiske landskapet og av romskipet, samt dybdeportrettene av karakterene og deres utvikling som gjør boken så fin. Settingen er med på å gjøre isolasjonen levende for leseren, samtidig som det ikke blir for trist og traust. Fra romskipet ser astronautene fantastiske syn, og Augustine – når han endelig vender blikket mot Jorden etter en livstid med øynene vendt mot himmelen – finner sin egen planet både vakker og inspirerende. I tillegg får vi følge forholdet mellom Augie og Iris, den lille jenten som er igjen i Arktis med ham. I starten har han mange spørsmål: hvor kommer hun fra? Hvorfor er hun her? Har noen glemt henne igjen? Er det ingen som bryr seg om henne? Han ser på henne som en byrde i starten, men etter hvert blir det tydelig at hun er blitt en viktig del av livet hans og kanskje hans hovedgrunn til å holde seg i livet. Hun lærer ham mye om livet han aldri har innsett eller følt på tidligere. Hun holder ham tilsynelatende tilregnelig i en situasjon hvor de fleste kunne blitt gal.

Jeg er redd for å skrive for mye om boken, for den virker ganske rett frem, men inneholder noen overraskende elementer som ikke avsløres før på slutten. Den er sci-fi på grunn av settingen, den er en dystopi på grunn av den skrekkinngytende stillheten fra resten av Jorden, men først og fremst ville jeg kalt boken for en karakterdrevet roman. Settingen er fantastisk og er med på å skape en atmosfære i boken som passer utrolig godt til det karakterene går gjennom. De dystopiske elementene er det som driver karakterutviklingen. Men det er alltid karakterene som er i fokus. Deres hverdagsliv, deres tanker, deres frykt, deres sinne. Vi lærer ikke noe om Jupiter og dens måner. Vi finner aldri ut hva som har skjedd med resten av Jordens innbyggere. Er det kun slike ting leseren er interessert i er ikke dette riktig bok. Likevel er ikke slutten frustrende, den er uventet og vakker. Vi får en slags forløsning, bare ikke den man er på jakt etter hvis man vil ha svar på hva som har skjedd. Dette er uten tvil en av de fineste bøkene jeg har lest i år og et absolutt høydepunkt å avslutte året med. Jeg velger å ikke lese ut flere bøker i år for jeg vil ha denne som siste fullførte bok i 2017.

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere B | 4 kommentarer

Månedsoppsummering – november

Nå er vi halvveis ut i desember og jeg har ikke lest en eneste bok denne måneden. Håper på å få leseinspirasjon av å gå gjennom status for årets lesemål etter endt november:

62/65 bøker lest i 2017
Tre bøker igjen å lese, det burde være overkommelig siden jeg har ferie fra onsdag. Spørsmålet er vel heller om jeg skal prioritere koselesing eller lesemål. Uansett skal jeg få lest Mary Barton, som er månedens lesesirkelbok.

8 av 9 Back to the Classics
Jeg har lest bøker i åtte av tolv kategorier, målet er å klare ni. Det når jeg etter å ha lest Mary Barton, for da kan jeg krysse av for kategorien «en kvinnelig forfatter».

1800-tallet: Kidnapped av Robert Louis Stevenson
1900-tallet: Night av Elie Wiesel
Kvinnelig forfatter:
Annet språk enn morsmål: The Ascent of Rum Doodle av W. E. Bowman
Før 1800-tallet: The Mutiny on the Bounty av William Bligh
Romantisk: Tess of the D’Urbervilles av Thomas Hardy
Gotisk:
Tall i tittel: A Tale of Two Cities av Charles Dickens
Dyr i tittel:
Prisvinner: The Issa Valley av Czeslaw Milosz
Russisk: Diaboliad av Mikhail Bulgakov
Handling fra et sted jeg vil besøke:

1/2 Dickens
Jeg hadde håpet på å få lest Bleak House i julen, men jeg begynner å tro at det blir for vanskelig å lykkes med i praksis. For å klare dette målet bør jeg enten lese A Christmas Carol eller Oliver Twist. Får se hva jeg føler for når ferien kommer.

0/3 norske klassikere
(*lalalala* *ignorerer*)

7/7 nominerte til Bookerprisen
Done!

0/4 nominerte til den internasjonale Bookerprisen
Har ikke klart å opparbeide meg samme entusiasmen for internasjonal booker som for vanlig booker. Ganske trist, for det bør jo være mer variasjon og flere spennende bøker i den internasjonale varianten skulle man tro. Får prøve igjen til neste år.

7/10 The Guardian 1000 books 
Hvor realistisk det er med tre til vet jeg ikke. Mary Barton gir meg kryss, og det er mange spennende bøker å velge fra på listen – deriblant mange som gir dobbeltkryss – så kanskje jeg burde velge fra listen resten av året.

1/5 forfattere
Lest Dexter, ikke lest Zweig, McCarthy, de Bernieres og Wodehouse. Det har gått overraskende dårlig med dette målet. McCarthy var eneste jeg trodde jeg kunne få problemer med.. Får se om jeg rekker en Wodehouse i julen, jeg har hatt lyst til å besøke Blandings igjen.

0/1 Jane Eyre
Har ikke lest Jane Eyre, men jeg satser på gjenlesningsmål i 2018. Skal passe på at den kommer med på listen.

15/10 non-fiction 
Beste og enkleste målet noensinne! Må videreføres til neste år.

2/10 Heddas lesesirkel
Håpløst dårlig. Og nå har jeg startet min egen i tillegg. Jeg lærer aldri..

18/30 OTS 
Dette gikk mye dårligere enn forventet. Kan fremdeles klare et par til, men jeg er langt unna 30. Bookerlesingen gjør at det blir mange nye bøker på slutten av sommeren/starten av høsten, og to turer til London bidro også til at det kom mange nye bøker i heimen som distraherte meg fra de jeg allerede hadde. Nedjusterer målet til 20 og håper jeg kan klare det.

2/2 biolesesirkel
Done!

7/27 Julian Barnes
Må nok justere tidsplanen for dette prosjektet, men jeg koser meg hver gang jeg leser Barnes og beholder derfor målet.


November var for øvrig en god lesemåned! Jeg leste en strålende roman som ble en umiddelbar favoritt, en artig ungdomsbok som inkluderte en dachs, demoner og The Large Hadron Collider, en klassiker som ga meg lyst til å lese enda mer av Dickens, en herlig fantasyfortelling fra Russland (dog med amerikansk forfatter, litt juks), samt nyeste til Ali Smith. Får se om ikke jeg kan klare å fullføre en bok eller tre i desember også. Jeg trenger en del dobbelkryss på få bøker for å komme i mål med noen flere lesemål. Wish me luck!

Publisert i Uncategorized | 7 kommentarer