30 dagers bokutfordring på tre dager – dag 3 (5 måneder forsinket)

21. Bok du forteller folk at du har lest, som du ikke egentlig har lest/fullført
Forteller ikke noen at jeg har lest bøker jeg ikke egentlig har lest, men jeg har lest mange bøker jeg husker såpass lite av at det kan virke som om jeg ikke har lest dem. Har kun et vagt minne av The Picture of Dorian Gray og Jane Eyre for eksempel. De ble lest for 13 år siden og min hukommelse sliter med det jeg leste for 3 år siden..

22. Verste plot-device brukt i mange bøker du ellers har likt
Har lest en del bøker som har flashback eller flashforward, men ofte fungerer det ganske greit. I de verste tilfellene gjør det leseren forvirret, eller stjeler tid fra det man egentlig ønsker å fokusere på. Leser også en del bøker med upålitelige fortellerstemmer, men igjen synes jeg at det som regel fungerer bra i de bøkene jeg leser.

23. Beste boken du har lest de siste 12 månedene
Jeg har lest mange gode bøker i år, men den aller beste må være enten Himself av Jess Kidd eller The Story of a Brief Marriage av Anuk Arudpragasam. To helt forskjellige bøker som begge var klin umulig å legge fra seg. Himself er stemningsfull, fengende og ikke minst morsom. Ble helt forelsket i settingen og karakterene. The Story of a Brief Marriage er forferdelig brutal og likevel utrolig vakker. Den er ekstremt detaljert og bruker mye tid på de små tingene i livet som vi tar for gitt, som karakterene i denne boken ikke lenger kan ta forgitt etter 25 år med borgerkrig. Fantastisk godt skrevet og helt umulig å glemme, selv med min hukommelse.

24. Boken du er mest flau over å ha lest og likt
Tror jeg har gitt dette svaret ved flere anledninger, men jeg er ikke flau over noen av bøkene jeg har likt. Jeg ser mye dårlig på tv, jeg hører på enkelte artister jeg ikke ville satt på hvis jeg hadde besøk (det meste kan jeg dog sette på uten problemer), men når det gjelder bøker er jeg en snobb. Skal jeg bruke masse tid på å lese en bok vil jeg at den skal være av god kvalitet. Jeg kjenner min egen smak godt og vet stort sett hva jeg vil like og ikke. Typiske bøker man kunne blitt flau av å lese har jeg enten ikke lest eller ikke likt, som regel det første. Skal jeg slappe av med tanketom underholdning ser jeg serier.

25. Den mest overraskende plot-tvisten eller slutten
Kjedelig svar, jeg vet, men jeg ble sjokkert da jeg leste Never Let Me Go. Den ble kjøpt på et billigsalg, jeg ante ikke noe om forfatteren så vidt jeg kan huske, jeg visste ikke hva den skulle handle om eller at det kom til å komme en tvist. Ble ganske forferdet da jeg forsto hva boken egentlig handlet om og det tok meg over 100 sider før jeg skjønte det.

26. En bok som får deg til å le høyt
Last Chance to See av Douglas Adams og Mark Carwardine.

“Mark Carwardine’s role, essentially, was to be the one who knew what he was talking about. My role, and one for which I was entirely qualified, was to be an extremely ignorant non-zoologist to whom everything that happened would come as a complete surprise.”

“Antananarivo is pronounced Tananarive, and for much of this century has been spelt that way as well. When the French took over Madagascar at the end of the last century (colonised is probably too kind a word for moving in on a country that was doing perfectly well for itself but which the French simply took a fancy to), they were impatient with the curious Malagasy habit of not bothering to pronounce the first and last syllables of place names. They decided, in their rational Gallic way, that if that was how the names were pronounced then they could damn well be spelt that way too. It would be rather as if someone had taken over England and told us that from now on we would be spelling Leicester ‘Lester’ and liking it. We might be forced to spell it that way, but we wouldn’t like it, and neither did the Malagasy. As soon as they managed to divest themselves of French rule, in 1960, they promptly reinstated all the old spellings and just kept the cooking and the bureaucracy.”

“I’ve never understood all this fuss people make about the dawn. I’ve seen a few and they’re never as good as the photographs, which have the additional advantage of being things you can look at when you’re in the right frame of mind, which is usually around lunchtime.”

“Virtually everything we were told in Indonesia turned out not to be true, sometimes almost immediately. The only exception to this was when we were told that something would happen immediately, in which case it turned out not to be true over an extended period of time.”

27. Boken som har vært på leselisten din lengst
David Copperfield av Charles Dickens er en bok jeg har begynt på gjentatte ganger, både i tenårene og voksen alder, men aldri lest mer enn ca. 50 sider av. Det er ikke fordi jeg ikke liker den, kun fordi jeg blir skremt av prosjektet med å begynne på en såpass tykk bok og jeg har aldri begynt på den på riktig tidspunkt. Jeg kom meg gjennom Nicholas Nickleby og Barnaby Rudge, så det burde være mulig å få lest DC også. Jeg mistenker at det er en av Dickens’ bedre bøker. Kanskje den til og med kan ta favorittstatusen fra Barnaby Rudge? Jeg må nesten lese den for å finne ut av det. Et av lesemålene mine i år er å lese to bøker av Dickens. Jeg er i gang med A Tale of Two Cities, som heldigvis ikke er  så lang og etter den kunne det nok passet å lese DC. Dickens til jul er fint!

28. Favorittsitat fra en bok
Jeg har to favorittsitater:

“To the dumb question «Why me?» the cosmos barely bothers to return the reply: why not?”

«Freddie experienced the sort of abysmal soul-sadness which afflicts one of Tolstoy’s Russian peasants when, after putting in a heavy day’s work strangling his father, beating his wife, and dropping the baby into the city’s reservoir, he turns to the cupboards, only to find the vodka bottle empty.»

29. En bok du hatet
Hard Times. Virkelig bortkastet tid. Som regel er det Ian McEwan sitt navn som nevnes når det er snakk om ujevne forfattere, men jeg vil påstå at Charles Dickens også var en ganske ujevn forfatter. Fra Great Expectations, David Copperfield og Bleak House, universelt elsket, til Hard Times og The Old Curiosity Shop som definitivt havner nederst på min rangering.

30. En bok du ikke kunne legge fra deg
Alle tidsreisebøkene til Connie Willis. Kan hun ikke skrive en ny snart??

Advertisements
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Månedsoppsummering – september og oktober

Jeg har lest lite de siste to månedene og jeg har ikke skrevet om noe av det jeg har lest. Derfor oppsummerer jeg bøkene kort her.

pjimage-2

1) Jim Crace – The Gift of Stones
Jim Crace har på kort tid blitt en av mine favorittforfattere. Han klarer å gjøre samfunn som er helt annerledes enn mitt eget utrolig levende og troverdig. Han gir et overordnet perspektiv på en tidsepoke samtidig som han hele tiden har enkeltindivider og deres skjebner i fokus. I denne boken følger vi en enarmet ung mann som lever helt på slutten av steinalderen. Folkene i landsbyen hans lever av handel, de er eksperter på å lage verktøy og våpen av sten. Den unge mannen står utenfor da hans handicap ikke gjør ham i stand til å bidra i landsbyens næring. Vi følger hans søken etter en plass i samfunnet. Samtidig er bronsealderen er på vei og nye metoder er i ferd med å utrydde behovet for landsbyens talenter. Hvordan skal de stå sammen og takle den overordnede samfunnsutviklingen som er i ferd med å gjøre dem ubrukelige?

Det er en forbausende dagsaktuell roman til tross for at settingen er årtusener tilbake i tid. I 2017 er det fremdeles behov for å forsøke å holde følge med den teknologiske utviklingen som foregår i dagens samfunn, og det er ikke like enkelt for alle. Mange jobber blir utryddet til fordel for mer profesjonaliserte jobber som krever høyskole- eller universitetsutdanning. I tillegg er det ikke mangel på andre grunner til hvorfor man kan føle seg isolert og utenfor samfunnet. Tror de fleste kan finne noe gjenkjennelig i denne boken.

2) Neil Gaiman – Preludes & Nocturnes (The Sandman #1)
Jeg har lenge tenkt at jeg burde forsøke å lese en tegneserie (utover julehefter med Donald og Hårek) og fant ut at The Sandman burde være et bra sted å begynne. Det var ganske uvant å lese noe så annerledes enn det som er normalt for meg og jeg ble overrasket over hvor lang tid det tok meg å lese dette tynne heftet. Det er rett og slett masse å få med seg på hver side. Ikke bare ord, men detaljerte tegninger, man skal skjønne rekkefølgen, man skal bli kjent med skrive- og tegnestilen. Jo mer jeg leste jo bedre likte jeg det. Tegningene gir et helt ekstra element til historien som var utrolig kult og det var veldig gjennomført. Historiene blir litt enklere enn det man kan få til i en kompleks roman, men det går en tydelig rød tråd gjennom alt og det var en helt spesiell leseropplevelse for meg. Jeg kommer garantert til å fortsette på serien.

3) Jon McGregor – Reservoir 13
Bookerboken nesten ingen leste. Jeg begynte på den lenge før den kom på longlist, men måtte legge den fra meg etter 100 sider fordi jeg ikke klarte å følge historien. Det er så mange karakterer å holde styr på og man får kun små glimt fra hvert år av livene deres. Historien beveger seg utrolig kjapt og det har gått veldig mange år etter 300 sider. Dersom du som leser dette har lyst til å lese boken anbefaler jeg at du venter til du er i humør for en veldig stillferdig bok som krever stor konsentrasjon. Jeg kom meg i riktig humør til slutt og synes boken er helt nydelig. Vi følger en hel landsby i etterkant av en ung jentes forsvinning og vi ser deres reaksjoner på det samtidig som vi følger deres liv i over et tiår. Hvert kapittel er et nytt år. Alt henger sammen, og vi blir vitne til mye sorg og glede i løpet av sidene vi leser. Boken er som et lite kunststykke, veldig imponerende.

4) William Bligh – Mutiny on the Bounty
Jeg elsker bøker om oppdagere, urfolk med ganske isolerte liv, skipsferder fra tidligere århundrer, møter mellom helt ulike kulturer. I tillegg elsker jeg upålitelige fortellerstemmer hvor jeg må lese mellom linjene for å forsøke å finne ut hva som egentlig har skjedd. Denne boken har alt. Skrevet på 1700-tallet av kapteinen på The Bounty, William Bligh, som gir sin versjon av mytteriet og det som skjedde i etterkant. I tillegg får vi høre fra et familiemedlem av en av dem som sto bak mytteriet, samt karaktervitner for begge parter. De versjonene man får høre er så forskjellig at begge kan umulig være sanne. Spørsmålet er bare om en eller alle bevisst lyver, eller om vi mennesker kan ha så utrolig forskjellige oppfatninger av samme hendelse. Uansett er det veldig spennende lesning. Det eneste som skuffet var at de forteller lite om hendelsene som leder opp til mytteriet. De begynner med selve mytteriet og så bli vi servert den brutale ferden mot trygt land i en livbåt etter mytteriet.

5) Elie Wiesel – Night
Jeg leste nettopp en omtale av denne boken skrevet av en som leste den for første gang som 13-åring, uten mer enn overfladisk kunnskap om hva holocaust var. For denne personen ble boken et forferdelig sjokk som gjorde henne ufattelig sint og trist og som fikk henne til å se på sitt eget liv på en helt ny måte. Jeg tror at grunnen til at mange av oss kan lese denne typen bøker uten samme reaksjon er at vi vet nok om holocaust til å stålsette oss på forhånd, til å ha nok distanse til at vi ikke trenger å la det gå helt inn på oss. Det er kanskje nødvendig, men om det er en god ting vet jeg ikke. For min egen del tror jeg aldri at jeg kommer til å lese noe mer grusomt enn boken «The Last Jew of Treblinka» og jeg vet ikke om det er mulig å bli sjokkert over noe etter å ha lest den. Selv ikke Night, historien til en 15-åring som mistet hele familien, som forsøkte å holde faren i live selv om han visste at det kunne gå på bekostning av ham selv, som ble en helt annen person i løpet av den perioden han tilbrakte i konsentrasjonsleir under krigen. Jeg har vært i Terezin og jeg har vært i Auschwitz, jeg har lest overlevelsesberetninger som denne, jeg har sett filmer og dokumentarer. Likevel er det helt ufattelig det som skjedde i slike leirer. Nettopp derfor er det viktig å fortsette å besøke slike steder, lese slike bøker, se slike filmer og dokumentarer. Det er nok veldig lett å glemme eller å nekte å tro at det er mulig. Men det er det. Dessverre trenger vi nok påminnelsen av og til..

6) Hubert Mingarelli – A Meal in Winter
Dette er en klaustrofobisk bok om en situasjon som er ganske utenkelig for de fleste av oss. Tre tyske soldater ber om å få lete etter jøder på den polske landsbygden. Ikke fordi de ønsker å finne noen, men fordi de ønsker å komme seg vekk fra basen sin slik at de slipper å være med på massedrap av jøder. Hver dag skytes det en visst antall og hver dag leter de etter en mulighet til å unngå situasjonen. Denne dagen lykkes de med det. Problemet er bare at de faktisk finner en jøde mens de er ute på leting. Hva skal de gjøre med ham? Ordrene er klare, de må ta ham med tilbake slik at de kan skyte ham der. De får ikke skyte ham utenfor basen, for da kan de ikke bevise at det faktisk er gjort. Da kan alle tyske soldater dra på leting og si de har drept x-antall jøder mens de var ute. De har ikke lyst til å ta ham med tilbake, men hvis de gjør det får de kanskje gå ut på leting i morgen også. Og da slipper de enda en dag med slakt. På veien tilbake stopper de i en hytte hvor de prøver å få varmen i seg og få i seg mat. Der møter de en polakk som er jødehater og spenningen mellom jøden, polakken og soldatene mens de befinner seg i denne lille, kalde hytten, er meget godt skildret. De tyske soldatenes moralske kamp med seg selv og sine overordnede er også svært interessant. Selv om de ikke vil drepe jøder er de ikke frihetsforkjempere heller akkurat. De er primært opptatt av å ta vare på seg selv og sine egne gjennom den lange krigen.

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere B, Forfattere C, Forfattere G, Forfattere M, Forfattere N, Månedsstatistikk | 4 kommentarer

Årets store Bookeroppsummering

På den tiden jeg har vært borte fra bloggverden har jeg rukket å bli 30, dratt på to turer til London, blitt enda mer forelsket i Harry Potter-universet, blitt småbetatt av Ali Smith, handlet x-antall bøker på Foyles, The British Museum og Waterstones, besøkt dronningen, lekt meg i en trøbåt på vannet i Regent’s Park, blitt kastet ut av en pub sammen med Line klokken 22:30 og oppdaget gledene ved å handle på Primark (det kostet hvor mye sa du?? Ok, da tar jeg fem til..).

Status for årets bookerlesing er den samme som den var for en måned siden: jeg leste 5/6 på kortlisten, 8/13 fra longlist. Kom meg aldri gjennom 4 3 2 1, ei heller fikk jeg lest irene fra longlist. Mange har vært med på lesefesten, og det var vært en del uenighet om hvilke bøker som fortjente kortlistestatus. Mitt inntrykk er at det de norske bloggerne har klart å samle seg om er at The Underground Railroad kun var ok og at Ali Smith skriver strålende. Ingalill og Haruhi likte mine mest forhatte (Exit West og Swing Time), flere mente Barry var årets vinner, en bok ikke alle (inkludert meg selv) lykkes med å lese ferdig en gang, nesten ingen leste Solar Bones og Reservoir 13, debutantene fikk også ganske blandet kritikk selv om de ble godt mottatt av de fleste norske bloggere og Lincoln in the Bardo var for noen helt genial, for andre ganske merkelig. Selv var jeg helt overbevist om at Ali Smith skulle stikke av med prisen og hadde vært ganske fornøyd med det. Men det som skjedde i stedet var at for første gang siden 2011 var det min favoritt som stakk av med seieren. HURRA FOR GEORGE SAUNDERS! Det var den eneste av årets bookerbøker jeg hadde lest før longlist ble publisert, så teknisk sett kunne jeg stoppet der. Men tenk alt jeg hadde gått glipp av da..

Booker
(fikk ikke ta bilde etter at forfatterne ankom scenen og dessverre fulgte jeg reglene)

Line og jeg var ikke bare i London for å handle på Waterstones, som beleilig nok lå rett over gaten fra våre to hoteller, men for å høre de kortlistede forfatterne lese fra og snakke om bøkene sine. Prosedyren var som følger: i alfabetisk rekkefølge skulle de lese et utdrag fra bøkene sine og deretter svare på en del spørsmål fra hun som ledet arrangementet. Jeg kunne ønske det hadde vært lagt opp til samtale mellom forfatterne, ikke bare spørsmål og svar, men artig var det uansett.

Paul Auster var først ut og jeg ble såpass opphengt i kroppsbevegelsene hans at jeg ikke helt fikk med meg alt han leste. Midtpartiet hans bevegde seg frem og tilbake mot podiet. Kan tyde på nerver fra superstjernen? Ellers var mitt inntrykk at han var ganske anonym den kvelden i forhold til de andre. Han hadde dog en gang en lang utgreiing om et prosjekt han hadde vært med på, uten at han noensinne svarte på det han faktisk ble spurt om. Emily Fridlund snakket godt for seg og virket ikke spesielt nervøs tross settingen. Mohsin Hamid imponerte stort under opplesing og intervju, han hadde en klar og tydelig stemme som det var veldig kjekt å høre på. Han var dog litt mindre aktiv senere på kvelden. Fiona Mozley virket nervøs i starten, men når hun ble mer komfortabel var hun meget interessant å høre på og hun fikk salen til å le gjentatte ganger. Saunders stilte forberedt og hadde skapt to helt ulike stemmer til karakterene Hans Vollmann og Roger Bevins III, som for øvrig var totalt motsatt av forventet. Hadde tenkt at den litt mer mandige ville vært Vollmann mens Bevins sin stemme var lysere, men forfatter og leser hadde helt tydelig ulik oppfatning av karakterene og det er jo artig i seg selv. Ali Smith hadde uten tvil den beste opplesningen og var genuint morsom uten å måtte anstrenge seg for å være det. Et pittelite sjarmtroll.

Jeg endret nok ikke syn på bøkene i særlig grad etter å ha hørt på forfatterne, det ble relativt kortfattet. En og en halv uke senere husker jeg omtrent bare inntrykk og null innhold. Sorry. I 2018 får noen andre skrive referat.

Så til det som kanskje er enda viktigere: hvilke bøker kjøpte jeg? Det ble 18 totalt, i tillegg til en haug jeg kjøpte da jeg var i London i september (som ikke er avbildet). Det ble en del non-fiction fordi det er gøy (reiseskildringer, historie/dokumentar, biografi), et nydelig Tolkien oppslagsverk, et par ungdomsbøker fordi det er noe jeg har lyst til å lese mer av, noen korte romaner/lange noveller, en scifi (etter anbefaling fra Line) og en klassiker (også etter anbefaling fra Line). To av de leste jeg mens jeg var i London, Night og A Meal in Winter, begge med krigstema, men en fra virkeligheten og en oppdiktet. Begge var strålende (og skremmende og grusomme) og jeg skal prøve å få skrevet noen ord om dem i et eget innlegg.

Bøker

Nå er Bookerlesing over for i år og vi kan alle med god samvittighet lese noe annet. Selv er jeg meget fornøyd med årets runde og har likt alt jeg har lest med unntak av Exit West og Swing Time. Fremover skal jeg egentlig konsentrere meg om lesemålene mine, som inkluderer bøker fra egen bokhylle og klassikere, men siden jeg har kjøpt masse ny sakprosa mistenker jeg at det blir litt vanskelig.

Publisert i The Man Booker Prize | 12 kommentarer

Lesemål – en plan for fullføring

Det står ganske dårlig an med en del av lesemålene mine, så nå tenker jeg å gå grundig til verks for å klare å fullføre mesteparten av målene. Dobbeltkryss og trippelkryss må til. Leseplanen for de resterende månedene av 2017 blir dermed som følger:

I Back to the Classics-utfordringen min har jeg kun lest tre av tolv bøker – en romantisk klassiker, en russisk klassiker og en klassiker fra 1800-tallet – så jeg må finne en lur plan for de resterende klassikerne. Siden det også finnes en haug med klassikere på The Guardians 1000 bøker liste (hvor jeg mangler fem leste) tenker jeg at mange av valgene mine bør plukkes fra den listen slik at jeg får dobbeltkryss.

  • En klassiker fra 1900-tallet: Things Fall Apart av Chinua Achebe (x3, kort bok)
  • En klassiker skrevet av en kvinne: Out of Africa av Isak Dinesen (x2, danske)
  • En klassiker skrevet på et annet språk enn norsk: Beware of Pity av Stefan Zweig  (x3, på tide å lese mer av Zweig)
  • En klassiker publisert tidligere enn 1800-tallet: Candide av Voltaire (x3, virker artig)
  • En gotisk eller horror klassiker: We Have Always Lived in the Castle av Shirley Jackson (x3, likte Haunting)
  • En klassiker om et dyr: The Call of the Wild av Jack London (x2, kort bok, hunder)
  • En klassiker med et tall i tittelen: A Tale of Two Cities av Charles Dickens (x4/5, har lovet, dermed et fjerde kryss)
  • En klassiker med handling fra et sted jeg ønsker å besøke: The Code of the Woosters av P.G. Wodehouse (x4 for å lese noe som garantert er bra!)
  • En prisvinnende klassiker: The Jungle Book av Rudyard Kipling (x2, nobelprisvinner)

I tillegg skal jeg:

1) Lese enda en bok av Dickens (stryker ikke dette målet enda, selv om jeg tviler på at det går)
2) Lese tre norske klassikere (dette målet stryker jeg her og nå, det skjer ikke i år!)
3) Lese minst fire av de nominerte til den internasjonale Bookerprisen (dette målet stryker jeg også, den tid er forbi og jeg leste ikke en eneste av de nominerte. Prøver igjen i 2018)
4) Lese minst en bok av Cormac McCarthy og Louis de Bernieres (bør være mulig)
5) Lese Jane Eyre på nytt (bør også være mulig)
6) Lese minst 30 av bøkene som har stått i bokhyllen min siden 2016 eller tidligere (mangler 13 foreløpig, trenger seks i tillegg til de som er off the shelf i Back to the Classics-utfordringen)
7) Lese mer av Julian Barnes (hadde mål om 12, det går ikke. Kun lest fire så langt. Satser på å få til to-tre til i år)
8) Delta i alle rundene av Hedda sin lesesirkel (Har deltatt i to av syv runder, satser på å klare fem av ti)

Uavhengig av mål vil jeg også lese mer non-fiction, 4 3 2 1 av Paul Auster, den nyeste til Ned Beauman og eventuelle andre nye romaner som måtte komme på tampen av året. Leselisten min for resten av året ser dermed slik ut (OBS: det vil nesten garantert komme endringer):

  1. Things Fall Apart av Chinua Achebe
  2. Out of Africa av Isak Dinesen
  3. Beware of Pity av Stefan Zweig
  4. Candide av Voltaire
  5. We Have Always Lived in the Castle av Shirley Jackson
  6. The Call of the Wild av Jack London
  7. A Tale of Two Cities av Charles Dickens
  8. The Code of the Woosters av P. G. Wodehouse
  9. The Jungle Book av Rudyard Kipling
  10. Martin Chuzzlewit av Charles Dickens
  11. All the Pretty Horses av Cormac McCarthy
  12. The Troublesome Offspring of Cardinal Guzman av Louis de Bernieres
  13. Jane Eyre av Charlotte Brontë
  14. Flaubert’s Parrot av Julian Barnes
  15. The Noise of Time av Julian Barnes
  16. 4 3 2 1 av Paul Auster
  17. Alice av Christina Henry
  18. The Elephant’s Journey av Jose Saramago
  19. Madness is Better Than Defeat av Ned Beauman
  20. How Not to Be a Boy av Robert Webb

Kan ikke si at det virker veldig overkommelig egentlig, så strukturert er jeg ikke. Men jeg liker lister og utfordringer og gjør derfor et forsøk. Noen av dere som har lest bøker fra listen min og som har en god grunn til hvorfor jeg har valgt rett og bør få lest alt jeg planlegger å lese? Skrik ut i så tilfelle.

Publisert i 2017 Back to the Classics Challenge, Uncategorized | 20 kommentarer

Månedsoppsummering – august

Endelig en god lesemåned! Det hjalp nok at jeg har hatt tre uker ferie i august, da blir det plutselig mye mer tid til å lese. Naturlig nok begynte måneden med all things Booker, men det ser ut til at jeg har gått akutt lei til jeg skulle reise til Kreta, for der har jeg gått non-fiction crazy og ikke lest en eneste roman; verken Booker eller annet. Det betyr at jeg er oppe i syv leste Bookerbøker og har mest sannsynlig overgått årsmålet for sakprosa. Jeg har da seks Bookerbøker igjen å lese og en av dem er mursteinen til Auster som jeg har begynt på og har veldig lyst til å komme meg gjennom. Men mursteinsfobien setter stopper for alle slike planer, selv når jeg virkelig tror det skal gå. Skal jeg være helt realistisk tror jeg ikke jeg klarer 13/13 Bookernominerte. Det er i underkant av to uker til vi får vite hvilke bøker som kommer med på shortlist og jeg holder på å lese en tidligere nominert forfatter, ikke en av årets. Håper på å klare McGregor og Barry før shortlist, etter det får jeg ha som mål å ha lest alle derfra før jeg skal til London på Bookerarrangement i oktober. Bøkene jeg leste i august var for øvrig følgende:

pjimage

Av de fire Bookerbøkene jeg leste i august var det de to nykommerne, Mozley og Fridlund, som imponerte. Begge bøkene var engasjerende, god skrevet og ikke minst tankevekkende. Jeg holder nok en knapp på Elmet som den beste fordi History of Wolves med fordel kunne vært mer fokusert og innstrammet, men begge ga meg overraskende gode leseropplevelser. Whitehead sin bok var også ganske fengende, men nådde ikke helt opp pga dårlige karakterer og manglende språklige egenskaper for å få meg virkelig investert i historien. Swing Time er den desidert dårligste boken jeg leste i august, den ble for overfladisk og uinteressant.

Det var kjempeartig å lese sakprosa igjen. Det har omtrent utelukkende gått i romaner en god stund nå, og jeg har helt tydelig (noe ubevisst) savnet å lese andre sjangre. Først og fremst må jeg bare si at Roald Dahl sine to selvbiografier er geniale! I den første, Boy, som jeg leste for en stund siden, forteller han om sin barndom og ungdom. Den avslutter da han blir ferdig på skolen og får seg jobb i Shell. I Going Solo følger vi ham i jobben og som pilot under Andre Verdenskrig. Da han jobbet for Shell bodde han i Kenya og i Tanzania og enkelte fortellinger fra den perioden er bare helt uvurderlige. Som da konen til kokken nesten ble spist av en løve, eller når en hel familie må klatre ned fra balkongen for å komme seg unna den giftige slangen som har sneket seg inn i stuen. De tilkaller en skotte, av alle ting, som kommer for å fange slangen uten å drepe den. Under krigen går han fra en katastrofe etter den andre, vet aldri helt hva han driver med, og klarer, som en av ytterst få, å overleve kaoset. Hele boken er full av fantastiske historier som egentlig er tragiske eller meget skumle men som blir beskrevet på en måte som gjør det umulig å ikke le av det. Jeg kunne ønske han hadde skrevet haugevis av bøker om sitt eget liv, han har opplevd mer enn de fleste og skriver som en intelligent person full av selvironi og med glimt i øyet som aldri helt har gitt slipp på barnet i seg.

Dear Mama,
It’s pleasant lying back and listening to and at the same time watching the antics of Hitler and Mussolini who are invariably on the ceiling catching flys and mosquitos. Hitler and Mussolini are two lizards which live in our sitting room. They’re always here, and apart from being very useful about the house they are exciting to watch. You can see Hitler (who is smaller than Musso and not so fat) fixing his unfortunate victim – often a small moth – with a very hypnotic eye.

Seven Brief Lessons on Physics er, som tittel antyder, kort, men rommer likevel mye. Universet er rarere enn det er mulig å forestille seg og det å prøve å få hodet rundt det vi har lært om universet så langt er både ekstremt spennende og veldig vanskelig. Rovelli gir oss innsikt i både hypoteser og etablerte teorier om dette merkelige universet og forklarer alt på en ypperlig måte. Vi som ikke har en universitetsgrad i fysikk er nettopp målgruppen for denne boken. For min del var det en del repetisjon (som er ypperlig, da verden ikke er intuitiv og enkel og ikke blir åpenbar etter en gjennomlesning av en bok – eller noensinne), samt gikk han inn på hypoteser jeg visste lite om. I tillegg leste jeg The Quantum World, som tar for seg alt som er bakvendt og vanskelig å forstå med universet.  Defintivt ikke lett underholdning, men den ble uansett lest på stranden. Nå er jeg både livredd for, og samtidig kjempespent på, fremtidens kvantemaskiner. Jeg prøver fremdeles å få hodet mitt rundt at Schrödingers katt – hvis redusert i størrelse ganske betydelig – er en realitet og ikke absurd, selv om det var absurditeten han egentlig forsøkte å vise oss. I tillegg har jeg blitt fullstendig fascinert av hypotesen om at universet kanskje henger sammen via ormehull skapt av to svarte hull som har viklet seg sammen.

Å lese en bok om reising mens jeg var på reise var ganske fornøyelig. Alain de Botton skriver godt om ulike aspekter ved reising og om våre forventinger til reising og hvordan de som regel ikke blir oppfylt. I hvert kapittel introduserer han oss for en eller to nye historiske personer som har ulike forhold til reising, samt tar han oss med på hans egne reiser.


Hvordan er ståa etter årets åttende lesemåned:

  • 51/65 bøker lest i 2017 (begynner nå å lure på hvor kjapt jeg kan klare å fullføre årets Goodreads-leseutfordring)
  • 3 av 9 Back to the Classics (ser fremdeles for meg panisk tvangslesing i november og desember)
  • 0/2 Dickens (jeg skal lese A Tale of Two Cities, jeg har lovet. Det ble dog ikke innen utgangen av juni… eller juli…eller august…)
  • 0/3 norske klassikere (*lalalala* *ignorerer*)
  • 7/7 nominerte til Bookerprisen (har da klart det opprinnelige målet, og det er alt som teller! Mitt uoffisielle mål på 13/13 begynner det å se mørkt ut for, men jeg håper på å lese alle som kommer med på shortlist i hvert fall, jeg skal jo sitte på andre rad å høre på forfatterne snakke om bøkene sine)
  • 0/4 nominerte til den internasjonale Bookerprisen (kjøpte vinneren, får se om jeg klarer å lese den i løpet av året. Mangler dog fremdeles tre selv om jeg får det til)
  • 5/10 The Guardian 1000 books (tror fremdeles jeg skal klare dette målet, selv uten kryss denne måneden også)
  • 1/5 forfattere (Zweig, McCarthy, de Bernieres, Wodehouse, Dexter)
  • 0/1 Jane Eyre (det får bli høst/vinterlesning)
  • 13/10 non-fiction (done! Eneste målet som faktisk er enkelt, må definitivt videreføres til neste år)
  • 2/10 Heddas lesesirkel (lovet meg selv at jeg ikke skulle falle av denne, men det gjorde jeg gitt…)
  • 17/30 OTS (nesten bare leste nye bøker de siste månedene, bør kikke litt mer i hyllene fremover)
  • 2/2 biolesesirkel (ferdig, uavhengig av uoffisielle lesemål, de teller ikke)
  • 7/27 Julian Barnes (bør skjerpe meg med dette målet for jeg koser meg hver gang jeg finner frem en bok av Barnes – det var han som fikk meg ut av sommerens lave leselyst og gjorde meg klar til Booker)
Publisert i Månedsstatistikk | 20 kommentarer

Bokbokser

For en leseglad tenåring som meg så var månedens høydepunkt alltid å gå til postkontoret og hente pakken fra TL-klubben. I den fant jeg vanligvis to bøker samt masse stæsj. Bøkene ble som regel slukt på noen dager og deretter måtte jeg vente tålmodig til neste hentelapp dukket opp i postkassen. Jeg har flere ganger tenkt på at det burde finnes et marked for noe tilsvarende for voksne lesere og jeg har lurt på hvorfor jeg ikke har oppdaget slike tilbud for oss. Helt til jeg en dag oppdaget nettopp det. Det var Instragrambilder av Solumbokvennen sin månedlige bokboks, kjøpt og mottatt av andre bloggere, som gjorde meg oppmerksom på at også voksne kan oppleve den samme spenningen og gleden av å åpne en pakke med ukjent bokinnhold hver måned. Og hvis det finnes et norsk alternativ, burde det ikke da finnes bokbokser for de av oss som er glad i å lese på engelsk? Joda, det gjør det. I bøtter og spann skulle det vise seg.

20907054_10155404277575801_549117720_o

Nettsiden Cratejoy.com har oversikt over en haug med bokbokser, samt andre typer månedlige bokser, det er mulig å bestille. Hele 89 bokbokser kan bestilles dersom du bor i Norge står det på nettsiden. Her finner man bokser i alle mulige kategorier, med kanskje et flertall relevant for de som er glad i ungdomsbøker. Dersom man har lyst på noe ala TL-klubben for voksne er det nok av alternativer å gå gjennom. Ulempen med en del av dem er at prisen på enkelte er ganske høy, og prisen på frakt er i noen tilfeller forferdelig høy. Når man ikke vet hva man får kan det være greit å unngå de dyreste alternativene. Jeg fant meg en bokboks jeg hadde lyst til å prøve og jeg har akkurat mottatt første pakke. Jeg ble så fornøyd med innholdet og med servicen at jeg ble inspirert til å skrive dette innlegget. Før jeg forteller mer om hva jeg valgte vil jeg bare nevne at jeg skriver dette på eget initiativ. Ingen har spurt meg om å skrive dette og jeg har ikke mottatt noe som helst for det.

Prudence and the Crow
Firmaet jeg valgte å bestille bokboks fra heter Prudence and the Crow og er basert i London. Deres bokboks inneholder en bruktbok som skal være minst 20 år gammel, i tillegg til diverse småting. Bøkene skal være i god stand, du får ikke en revnet gammel fille. Det som gjør at denne bokboksen skiller seg ut fra en del andre – i tillegg til at bøkene er brukt – er at boken du får tilsendt er valgt ut spesifikt til deg. De sender ikke ut samme boken til alle, de ber heller kundene fylle ut et ganske omfattende skjema hvor man svarer på spørsmål som sier en del om egen boksmak. Så finner Prudence and the Crow en bok de tror du vil like. De sender ut bokboksen den 13. hver måned, men den må bestilles innen den 1. Du kan velge mellom ulike tema: classic fiction, science fiction, classic thriller, children’s eller random og du kan bytte mellom temaene om du ønsker. For hver pakke betaler du 15 pund, pluss 6 pund for frakt dersom du bor i Europa men utenfor Storbritannia.

20904240_10155404276490801_105027935_o

Jeg mottok min første pakke i dag, kun tre dager etter at den ble sendt. Inni pakken fikk jeg Titus Alone av Mervyn Peake, tredje boken i en serie jeg har veldig lyst til å lese. Sammen med den fikk jeg et personlig notat hvor de forklarer hvorfor jeg får tredje og ikke første bok i serien (de hadde kun den), men hvor de også sier at jeg skal få tilsendt de to andre bøkene etter hvert om jeg ønsker (jeg abonnerer) og at de valgte å sende den tredje fordi den står på egne ben, man må ikke ha lest de to første. Versjonen jeg fikk ser ut til å være fra 1992 og er i meget god stand. Selve romanen er fra 1959. I pakken var det også te, tictac, et klistemerke med «this book belongs to» som jeg kan klistre på en bok jeg ikke vil at noen skal stjele, et bibliotekskort (slik at jeg kan ha oversikt over bøkene i mitt eget bibliotek), to kort med bokanbefalinger på baksiden samt et lite blad med en kort historie, en hilsen fra redaktøren, bilder av forfattere og oppgaver. Det hele nydelig pakket inn. Bokpakken er utrolig sjarmerende og det er ekstra gøy å få noe som er såpass personlig hvor det virker som om de som sender den ut virkelig har jobbet for å lage en boks alle abonnentene vil bli fornøyd med. Jeg gleder meg til å lese boken jeg har mottatt og ser for meg at dette vil bli like artig hver måned.

20930735_10155404289275801_1618419044_o

Publisert i Uncategorized | 6 kommentarer

Kort om de tre siste

Det er ferie og jeg leser raskere enn jeg skriver. Av den grunn presenterer jeg noen korte tanker om de tre siste bøkene jeg har lest i ett samleinnlegg.

Zadie Smith – Swing Time
28390369Dette er kanskje den kjedeligste boken jeg har lest til Booker noensinne. Ikke akkurat grundig og god kritikk, men Swing Time er en bok jeg aldri ville lest hvis ikke den hadde blitt nominert til Bookerprisen og en bok jeg mest sannsynlig ville unngått selv etter at den havnet på longlist hadde det ikke vært for at jeg har planer om å lese alle 13 nominerte og hadde lyst til å utfordre egne fordommer. Det gikk dårlig denne gangen, da jeg heller fikk dem bekreftet. Så hvorfor likte jeg ikke boken? Den følger en personlig assistent til en popstjerne, en person som ikke egentlig har et liv. Når hun vokste opp levde hun i skyggen av sin bestevenn, Tracey, som var en strålende danser, som voksen lever hun i skyggen av superstjernen Aimee. Vi får vite mange detaljer fra livet hennes, men vi vet likevel lite om henne som person. Har hun egne interesser? Har hun meninger? Tja..

Aimee blir vi heller ikke kjent med, hun er kun en standard pop-stjerne. Reiser masse, er omringet av ja-mennesker, vil hjelpe barn i Afrika uten å ha den minste ide om hvordan man hjelper barn i Afrika. Hele boken føles overfladisk og jeg skjønner ikke hva forfatteren ønsker å få frem. Det mest interessante med boken er vennskapet mellom fortelleren og bestevenninnen. Begge kommer fra fattige kår, men får muligheten til å gjøre noe større med livet sitt, klatre på den sosiale rangstigen. De ødelegger fullstendig for seg selv, men på helt ulike måter. Jeg får hele tiden følelsen av at fortelleren tror hun er bedre enn alle andre, uten at hun virker spesielt oppegående eller engasjert i noe som helst. Fortellerstemmen virker mer sofistikert enn det hun egentlig er, noe jeg ikke får helt til å stemme. Ikke får jeg inntrykk av at hun utvikler seg voldsomt i boken heller. Forfatteren hopper hele tiden mellom ulike stadier av fortid og til fremtid, noe som blir veldig forstyrrende, da det ikke ser ut til å være noen tydelig logikk bak hoppingen og bruker altfor mye tid på de mindre interessante karakterene i boken. Definitivt ikke en kandidat til longlist i mine øyne.

Colson Whitehead – The Underground Railroad
61C72nXbD5L._SX327_BO1,204,203,200_Vi følger slaven Cora på flukt fra en plantasje i Georgia. Via en annen slave kommer hun i kontakt med en som jobber for den underjordiske jernbanen, et nettverk opprettet for å  hjelpe slaver med å komme seg fra sør til nord, slik at de kan få muligheten til å leve som frie kvinner og menn. I boken har forfatteren gjort dette nettverket om til en faktisk jernbane, med stasjoner i mange stater. Cora reiser med jernbanen flere ganger og kommer først til South Carolina, deretter til North Carolina og så til Indiana. På hvert sted opplever hun ulike tilnærminger til, og synspunkter på, slaveriet. Samtidig har hun en slavefanger, som aldri lykkes med å finne moren hennes da hun rømte, i hælene.

Det er driv i boken, den er engasjerende hele veien gjennom og fungerer dermed godt som en underholdningsroman med en tyngre tematikk. I tillegg er det interessant å lese om livet til Cora i de ulike statene, da vi ser både de positive og negative konsekvensene av hver stats holdning til slaveriet. Dette viser at romanen er mer enn bare en underholdningsroman. I South Carolina lever Cora et godt liv, teknisk sett eid av staten, men hun får betalt for jobben hun gjør, kan bevege seg der hun ønsker, blir ikke misbrukt fysisk eller psykisk. Alt i alt en stor forbedring. Men det er noe litt creepy med den andre jobben hun får, og jeg begynner å lure på om hun får lov til å si nei til denne jobben. Hun blir stilt ut som et dyr i en dyrehage, bare at hun får betalt og får lov til å gå etter stengetid. Det er fokus på de negative sidene ved slaveri, men med en litt ekkel bismak. Her ser man i hvert fall et forsøk på integrasjon av slavene. I North Carolina har de valgt å avskaffe slaveriet til fordel for billig arbeidskraft fra Europa. Men slavene blir ikke akkurat satt fri, de blir jaget vekk eller drept. De som gjemmer slaver blir også drept. Som regel ved henging på et offentlig sted, noe innbyggerne i staten ser ut til å ha som standard fredagsunderholdning. I Indiana kan slavene leve fritt, men de lever i et segregert samfunn, hvor ikke alle er begeistret for deres tilstedeværelse. Her kan de leve harmonisk sammen, men det er alltid fare for at utenforstående krefter skal ødelegge idyllen. Rasismen er ikke død selv om innbyggerne ikke lenger er, eller aldri har vært, slaver.

Det som gjør at denne boken likevel ikke fremstår som en klar kortlistekandidat for min del er til dels karakterene og til dels språket. Det er kvalmende, brutale hendelser vi blir introdusert for i boken. Likevel blir jeg ikke berørt, i hvert fall ikke i særlig stor grad. Vi kommer ikke tett nok på Cora eller på andre karakterer i boken til å virkelig ta innover oss det som skjer med dem. Whitehead skriver ikke dårlig, men han klarer ikke å skildre hendelsene i boken på en måte som gjør at jeg reagerer ordentlig på det. Jeg burde bli sint, opprørt, kvalm, lei meg, men det blir jeg ikke. For meg ble det ikke nok sprengkraft i boken til at jeg ble noe annet enn nysgjerrig på hva som er fakta og hva som er fiksjon i boken, samt at jeg synes det var spennende å finne ut om hun kom til å komme seg til et bedre liv eller stadig bli trukket tilbake i gjørmen.

Emily Fridlund – History of Wolves
41bI+hiYgsL._SX329_BO1,204,203,200_Jeg er med i to internasjonale Bookergrupper på Goodreads og mitt inntrykk er at mange har vært imponert over denne boken, men til syvende og sist mener de den ikke er god nok for shortlist, muligens også heller ikke for longlist. Hovedsakelig fordi det virker som om den er en ungdomsbok og fordi historien kunne vært litt strammere. Jeg er helt enig i det siste, men jeg vet ikke om jeg er med på den første tanken. Vi følger en 14 år gammel jente, men fortellerstemmen er den samme kvinnen som 37-åring. Altså en ganske moden forteller. Boken er lettlest, men ikke enkel, og forfatteren klarer å skape troverdige karakterer og en atmosfære i boken som passer utrolig godt til det noe mystiske plottet, både pga naturskildringer fra et sted som virker litt faretruende om vinteren og pga hovedkarakterens einstøingtendenser og hintene vi får om hva som er i vente. Samt referansene til sekter og pedofili.

14 år gamle Linda bor på et småsted i Minnesota og blir kjent med sine nye naboer, Patra og sønnen Paul på fire år. Hun begynner å sitte barnevakt for ham samtidig som hun blir venner med den unge moren. Her finner hun et hjem det virker som om hun savner selv. En tett knyttet familieenhet er ikke det hun er vant med, og Patras kjærlige natur appellerer til henne. Faren til Paul skal flytte etter konen og sønnen men er forsinket. Han jobber med en vitenskapelig publikasjon som konen også er delaktig i, som definerer hans syn på verden, et syn konen også adopterer. Linda er glad for at faren er bortreist, da det gjør moren mer avhengig av hennes hjelp. Han flytter dog etter hvert etter han også, og dynamikken i huset blir da endret. Han er, som konen, veldig glad i sønnen, og konen tilber ham omtrent og også mannen aksepterer Linda som en liten del av familien etter hvert. Idyllen varer imidlertid ikke lenge.

Vi får vite tidlig at Paul dør og at det har vært en rettssak i etterkant av dødsfallet hvor Linda måtte vitne. Vi vet ikke hva som har skjedd med ham og hvorfor det var nødvendig med en rettssak. Er det Linda som har gjort noe mot gutten? Hun virker til tider litt ustabil, spesielt fordi hun er opphengt i en lærer mange tror er pedofil og hun vil at han skal prøve seg på henne. Er det familien som har skadet ham eller som på en eller annen måte er ansvarlig for hans død? Hva skjedde og hvorfor? Leseren vet at noe er galt, men selv om forfatteren får oss til å forstå det er det vanskelig å sette fingeren på akkurat hva som er i vente.

Boken er delt i to deler og den første bygger opp historien strålende og følger Linda frem til Paul dør. Andre delen fokuserer på det som skjedde rett før han døde og etterpå. Der veksler forfatteren en del Lindas opplevelse med familien etter Pauls død og hennes liv ellers. Det blir mange digresjoner som ikke tilfører så mye til historien men heller trekker fokus vekk fra det jeg var opptatt av. Denne delen kunne med fordel vært strammet inn. Bortsett fra det synes jeg denne boken, enten den regnes som en ungdomsbok eller en roman, var meget god. Den gir leseren masse å tenke på uten å komme med konkrete svar. Jeg vet ikke hvor mye jeg kan si om de etiske problemstillingene i boken uten å avsløre hva som skjer, men hvis noen vil vite skriver jeg gjerne noe om det i kommentarfeltet eller i Bookergruppen på Goodreads. Uansett blir jeg ikke lei meg om denne havner på shortlist, men basert på andres vurderinger av boken blir jeg ganske overrasket om den kommer med.

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere F, Forfattere S, Forfattere W, The Man Booker Prize | 2 kommentarer