Colm Tóibín – House of Names

19197811_10155195512445801_2088393740_o

House of Names er en gjenfortelling av historien om da Agamemnon ofret sin eldste datter, Iphigenia, til gudene for å få sterk vind og riktig vindretning for flåten sin før et slag. Vi følger tre ulike fortellerstemmer: Clytemnestra, konen til Agamemnon, Orestes som er sønnen og Electra, den yngste datteren. Hver og en av dem opplever denne hendelsen på forskjellige måter og har svært ulike reaksjoner på det. Vi følger familien som bare blir mer og mer fragmentert etter tapet av Iphigenia.

They cut her hair before they dragged her to the place of sacrifice. My daughter had her hands tied tight behind her back, the skin on the wrists raw with the ropes, and her ankles bound. Her mouth was gagged to stop her cursing her father, her cowardly, two-tongued father. Nonetheless, her muffled screams were heard when she finally realized that her father really did mean to murder her, that he did mean to sacrifice her life for his army.

Denne historien fra det gamle Hellas er nok ganske kjent, men jeg har aldri vært borti den før. Det tror jeg nok kan ha vært en fordel i dette tilfellet. Jeg ser på Goodreads at forfatteren har blitt kritisert for å ikke tilføre noe nytt til historien. Jeg har ikke et sammenligningsgrunnlag og kan derfor ikke si noe om hvorvidt det stemmer eller ikke, det eneste jeg kan si er at jeg synes historien var meget godt (gjen)fortalt og ekstremt engasjerende.

Clytemnestra og Iphigenia blir lurt til å dra til flåten til Agamemnon under falske forutsetninger. De tror at Iphigenia skal gifte seg med Achilles før flåten drar i krig. Når de forstår hva som egentlig er i ferd med å skje gjør de alt de kan for å forhindre ofringen, men de lykkes ikke. Clytmnestra blir deretter drevet av hat for ektemannen og bruker de neste fem årene mens han er i krig på å planlegge en hevnaksjon. I denne første delen av boken er det lett å forstå hennes følelser og handlinger og jeg følte virkelig med henne tross den grusomme handlingen hun begår. Jeg tror de fleste, mødre og andre, vil forstå hvorfor hun handler som hun gjør. Senere blir det betydelig vanskeligere å ha sympati med henne. Hennes karakterutvikling er noe av det jeg virkelig sliter med å få grep om. Det betyr ikke at det nødvendigvis er urealistisk det som skjer, men hun oppfører seg på en måte som er ganske fremmed for meg, tross situasjonen. Jeg lurer på om forfatteren burde på en eller annen måte klart å få meg til å forstå, men samtidig er det lett å gå i fellen med å forklare for masse, med å la leserens egen tolkning få for lite plass.

Orestes ser opp til faren og fordømmer han ikke selv om han har vært vitne til drapet på søsteren. Han er ganske ung når det skjer og mangler kanskje forståelse for situasjonen, men han sier aldri rett ut at faren gjorde noe galt. Kanskje hadde han større tro på gudene og derfor også på rituale med ofring til gudene enn moren, som slutter å tro at de fremdeles har noe som helst påvirkning på verden lenger etter at datteren blir drept. Den dagen faren kommer tilbake fra krigen blir Orestes kidnappet og tatt med til et avsideliggende sted sammen med en rekke andre tidligere kidnappede barn. Han følger ikke utviklingen i palasset etter Agamemnons tilbakekomst og når han endelig kommer seg hjem igjen etter mange år er situasjonen helt annerledes enn da han dro. Han er farget av tiden i fangenskap og flukten fra fangenskap og har endret sin primære tilhørighet fra familien til vennene han flyktet med. De lever et godt liv på et tilfluktssted i flere år før de bestemmer seg for å prøve å dra hjem. Noe av det tristeste med boken er hva de mister når de tar avgjørelsen om å bli en del av samfunnet igjen og ikke gjemme seg fra verden. Tre gutter, en gammel dame og en hund er som en familie uten intriger. Uten maktkamp. Så lenge det varer. Hans fortelling var uten tvil den fineste delen av boken. Clytemnestra sin fortelling den mest tragiske.

Orestes wanted to ask Leander if he had a plan, if he was counting the time passing, as Orestes was, by the waxing and waning of each moon, by the lambing seasons, by the way in which crops grew, and by the fruit trees with their harvest, and if he thought they would stay here for the rest of their lives, if they would remain even after the old woman died. But, as time passed, as moons grew full and thin, and no further intruders appeared, it looked as though the three of them had been forgotten, as though they had found the place where they would live safely and that any going or moving would only put them in danger.

Electra sin fortelling er den mest irriterende. Jeg forstår meg ikke på karakteren i det hele tatt. Hun minner om moren på sitt verste, men hater samtidig moren for det hun gjør mot faren. Men hun hater aldri faren for det han gjorde mot søsteren. Hun er forferdelig usympatisk, noe som ikke hadde plaget meg så mye hadde jeg skjønt hvorfor hun var slik. Hun må aldri stå til ansvar for de grusomme tingene hun gjør.

En brutal og unødvendig hendelse kan virkelig ødelegge en familie. Tross all sorg og sinne, dramatikk og intriger, klarer Tóibín likevel å vise samhold og kjærlighet, nydelige øyeblikk innimellom alt det vonde. Han balanserer det godt. Selv om jeg er litt frustrert over å ikke forstå to av hovedkarakterene godt nok synes jeg leseren får et fascinerende innblikk i karakterenes indre liv, og historien drives også videre av ytre faktorer som gjør boken meget spennende og engasjerende.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere T. Bokmerk permalenken.

15 svar til Colm Tóibín – House of Names

  1. Elida sier:

    Denne står øverst på lista nå, etter dei to eg må høyre ferdig først (sjølvsagt er eg i sluttfasen på to bøker!). Eg har heller ikkje vore borti denne greske historien, men som du seier kan det kun vera positivt 🙂

    Lik

    • labbensblog sier:

      Hvilke to holder du på med? Spent på hva du synes om denne. Som sagt har den fått litt kritikk, og jeg synes i noen tilfeller det var vanskelig å forstå karakterutviklingen. Men om det er Tóibíns feil eller de som har skrevet historien før ham sin feil vet jeg ikke. Kanskje det bare er meg.. Ellers var den veldig god.

      Lik

      • Elida sier:

        Ingen som kan hamne på Booker; Julian Fellowes «Belgravia» og Agatha Christies «Black Coffee». Stoler på din dømmekraft 🙂

        Lik

        • labbensblog sier:

          Belgravia har jeg tenkt på, lurte litt på om den kunne være noe for meg. Hva synes du om den?

          Lik

          • Elida sier:

            Eg høyrte den ferdig i går kveld rett før eg la meg, så inntrykkene sitter laust. Hovudhistorien er ikkje ukjent, og det er mange karakterer, hemmeligheter og diverse å halde styr på. Alt i alt er det er ein god roman. Ikkje alle karakterene er like sterke, og Fellowes hopper ein del mellom karakterer og historier. Eg satt fleire gonger og tenkte «er det mogleg?» for det er fleire ting som me i dag tenker at er heilt naturleg, som barn utanfor ekteskap, lønna arbeid og muligheten til å bryte ein forlovelse med ein mann du ikkje liker. (Eg håper eg ikkje har spoila for mykje nå, men eg nemner ingen namn.)

            Julian Fellowes har skrevet mykje for TV, blant anna Downton Abbey, og eg blir ikkje overraska om Belgravia blir TV-serie.

            Lik

            • labbensblog sier:

              Downton Abbey likte jeg godt, er egentlig derfor jeg lurer på om jeg skal lese Belgravia. Aner ikke om han er like flink til å skrive romaner som å skrive tv-serier. Tror ikke denne blir prioritert nå, men kanskje den kan gjøre seg på senhøsten eller i vinter.

              Lik

  2. Haruhi sier:

    Hmmm, jeg er i utgangspunktet glad i Tóibín (har bare lest en bok, men den elsket jeg jo #storyofmylife #somanybookssolittletime), men selv om du sier at det kan være en fordel å ikke kjenne den orginale historien – så nøler jeg nettopp fordi jeg ikke kjenner den. Er så redd ting skal fly over hodet på meg eller noe. Litt teit egentlig. Har utsatt Atwoods Penelopiad i mange år av samme årsak..

    Lik

    • labbensblog sier:

      Jeg tipper at mye har flydd over hodet på meg siden jeg har null kjennskap til historien. Samtidig må man jo bli introdusert til slike historier på en eller annen måte, og de aller fleste bøkene som dekker denne historien er jo gjenfortellinger, akkurat som denne. Bare at de er eldre. Jeg fikk lyst til å lese flere versjoner, men jeg synes denne står godt på egne ben, minus de ankepunktene jeg har nevnt.

      Jess Kidd og George Saunders er uten tvil mine favoritter til Booker så langt av de jeg har lest, men jeg hadde ikke blitt lei meg hvis denne kom med på longlist.

      Lik

  3. Ingalill sier:

    Tok meg flere avsnitt før jeg skjønte hvorfor dette hørtes kjent ut. Jeg har jo, lest Orestien. Hadde den på pensum ( i gamle dager) og husker den vagt, men kjenner at bare denne svake erindringen er nok til at jeg ikke umiddelbart hopper rett på. Like Colm, men tror jeg skal få fylt inn alle de jeg mangler (de fleste) før jeg lar denne snike i køa. Tror jeg..

    Saunders: Mente å spørre om dette på goodreads, men siden jeg nå er her… har du lest novellene (tror det er noveller), Tenth of November? Har hatt den i kø siden den vant en pris for noen år siden, man aldri rukket over. Kjenner sannsynligheten er større for at jeg leser Saunders enn Colm, men… enda større sannsynlighet for at jeg gir blaffen i booker og bare leser Outlander, so sad, men verrry true….

    Lik

    • labbensblog sier:

      Jeg har ikke lest Saunders tidligere og tror jeg så for meg at hans bøker ikke ville være så morsomme og engasjerende som Lincoln viste seg å være. Jeg tror du er en av de som kan like Lincoln og vil derfor anbefale deg å lese den. Tenth of November kan du heller spare til du har funnet ut om Saunders er noe å bruke tid på eller ikke. Her må det prioriteres, og skal du lese noe annet enn Outlander er jo Booker på trappene 😉 Mange skriver at Lincoln er en soleklar kandidat for listene så vel som seieren (som nok betyr at han ikke kommer til å vinne, men at han mest sannsynlig kommer med på longlist).

      Hva synes du om Outlander-bøkene? Det jeg har hørt er at bøkene er ganske dårlig skrevet og er derfor ganske skeptisk til å begynne på dem. Så litt av serien, men falt av den, uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg elsker bøker om tidsreising og får alltid lyst til å gi dem et forsøk. Men jeg kjøpte nettopp to bøker i en serie jeg trodde skulle være genial som virkelig ikke var det. Skulle være tidsreising full av britisk humor, men for meg virket det mer som en dårlig amerikansk ungdomsbok.

      Les heller Saunders enn Tóibín forresten. Likte begge, men Saunders er klart best!

      Lik

      • Ingalill sier:

        Outlander er ingen litterær høydare og med mindre du allerede er hekta anbefaler jeg å holde deg langt unna, ihvertfall til du har lest alt annet under solen. For meg er slaget tapt. Jeg smelter hver gang jeg hører skotsk og plottleseren i meg renner over. Leser kun for å få vite hvordan det går. Selve tidsreiseaspektet skjønner jeg ingenting av – og det aner meg at ekte scififolk ville krepert. Høre ei annen tidsreise bok tidligere i vår (Kindred) og det var samme greia der. Best å la det skli inn uten refleksjon. Plott. Plott.Plott. Og skotske manneben..

        Colm ligger på storytel, det gjør ikke Saunders, men bortsett fra den lille haka (og Outlander) peker pila mot Saunders. Fikk veldig lyst til å lese..

        Lik

        • labbensblog sier:

          Tror lydbokversjonen av Lincoln skal være ganske fantastisk, med en haug med kjente navn (skuespiller tror jeg) som opplesere. Er visst en gigantisk produksjon. Men hvordan man får tak i den vet jeg ikke, sikkert Audible.

          For meg er det ikke livsviktig at forklaringen på tidsreisingen er veldig god, selv om det er et pluss når de forsøker å gi en forklaring som er noenlunde logisk. Satser på å holde meg unna Outlander, men skulle hatt noen gode bøker som gir litt enklere underholdning innimellom Bookerlesingen.

          Lik

  4. Mari sier:

    Jeg har egentlig ikke hatt lyst til å lese noe av Tóibín før, men jeg var ikke klar over at han drev med sånt som dette. Orestien er jo storartet, og jeg elsker gresk mytologi (og spesielt de vanskelige kvinnene – inkludert Elektra). Må tydeligvis revurdere synet på Tóibín og skaffe meg denne.

    Lik

    • labbensblog sier:

      Nå håper jeg du leser den og skriver om den, for det hadde vært interessant å høre hva en som faktisk kjenner til historien og har mer kunnskap enn meg om gresk mytologi synes om den.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s