Colm Tóibín – House of Names

House of Names er en gjenfortelling av historien om da Agamemnon ofret sin eldste datter, Iphigenia, til gudene for å få sterk vind og riktig vindretning for flåten sin før et slag. Vi følger tre ulike fortellerstemmer: Clytemnestra, konen til Agamemnon, Orestes som er sønnen og Electra, den yngste datteren. Hver og en av dem opplever denne hendelsen på forskjellige måter og har svært ulike reaksjoner på det. Vi følger familien som bare blir mer og mer fragmentert etter tapet av Iphigenia.

They cut her hair before they dragged her to the place of sacrifice. My daughter had her hands tied tight behind her back, the skin on the wrists raw with the ropes, and her ankles bound. Her mouth was gagged to stop her cursing her father, her cowardly, two-tongued father. Nonetheless, her muffled screams were heard when she finally realized that her father really did mean to murder her, that he did mean to sacrifice her life for his army.

Denne historien fra det gamle Hellas er nok ganske kjent, men jeg har aldri vært borti den før. Det tror jeg nok kan ha vært en fordel i dette tilfellet. Jeg ser på Goodreads at forfatteren har blitt kritisert for å ikke tilføre noe nytt til historien. Jeg har ikke et sammenligningsgrunnlag og kan derfor ikke si noe om hvorvidt det stemmer eller ikke, det eneste jeg kan si er at jeg synes historien var meget godt (gjen)fortalt og ekstremt engasjerende.

Clytemnestra og Iphigenia blir lurt til å dra til flåten til Agamemnon under falske forutsetninger. De tror at Iphigenia skal gifte seg med Achilles før flåten drar i krig. Når de forstår hva som egentlig er i ferd med å skje gjør de alt de kan for å forhindre ofringen, men de lykkes ikke. Clytmnestra blir deretter drevet av hat for ektemannen og bruker de neste fem årene mens han er i krig på å planlegge en hevnaksjon. I denne første delen av boken er det lett å forstå hennes følelser og handlinger og jeg følte virkelig med henne tross den grusomme handlingen hun begår. Jeg tror de fleste, mødre og andre, vil forstå hvorfor hun handler som hun gjør. Senere blir det betydelig vanskeligere å ha sympati med henne. Hennes karakterutvikling er noe av det jeg virkelig sliter med å få grep om. Det betyr ikke at det nødvendigvis er urealistisk det som skjer, men hun oppfører seg på en måte som er ganske fremmed for meg, tross situasjonen. Jeg lurer på om forfatteren burde på en eller annen måte klart å få meg til å forstå, men samtidig er det lett å gå i fellen med å forklare for masse, med å la leserens egen tolkning få for lite plass.

Orestes ser opp til faren og fordømmer han ikke selv om han har vært vitne til drapet på søsteren. Han er ganske ung når det skjer og mangler kanskje forståelse for situasjonen, men han sier aldri rett ut at faren gjorde noe galt. Kanskje hadde han større tro på gudene og derfor også på rituale med ofring til gudene enn moren, som slutter å tro at de fremdeles har noe som helst påvirkning på verden lenger etter at datteren blir drept. Den dagen faren kommer tilbake fra krigen blir Orestes kidnappet og tatt med til et avsideliggende sted sammen med en rekke andre tidligere kidnappede barn. Han følger ikke utviklingen i palasset etter Agamemnons tilbakekomst og når han endelig kommer seg hjem igjen etter mange år er situasjonen helt annerledes enn da han dro. Han er farget av tiden i fangenskap og flukten fra fangenskap og har endret sin primære tilhørighet fra familien til vennene han flyktet med. De lever et godt liv på et tilfluktssted i flere år før de bestemmer seg for å prøve å dra hjem. Noe av det tristeste med boken er hva de mister når de tar avgjørelsen om å bli en del av samfunnet igjen og ikke gjemme seg fra verden. Tre gutter, en gammel dame og en hund er som en familie uten intriger. Uten maktkamp. Så lenge det varer. Hans fortelling var uten tvil den fineste delen av boken. Clytemnestra sin fortelling den mest tragiske.

Orestes wanted to ask Leander if he had a plan, if he was counting the time passing, as Orestes was, by the waxing and waning of each moon, by the lambing seasons, by the way in which crops grew, and by the fruit trees with their harvest, and if he thought they would stay here for the rest of their lives, if they would remain even after the old woman died. But, as time passed, as moons grew full and thin, and no further intruders appeared, it looked as though the three of them had been forgotten, as though they had found the place where they would live safely and that any going or moving would only put them in danger.

Electra sin fortelling er den mest irriterende. Jeg forstår meg ikke på karakteren i det hele tatt. Hun minner om moren på sitt verste, men hater samtidig moren for det hun gjør mot faren. Men hun hater aldri faren for det han gjorde mot søsteren. Hun er forferdelig usympatisk, noe som ikke hadde plaget meg så mye hadde jeg skjønt hvorfor hun var slik. Hun må aldri stå til ansvar for de grusomme tingene hun gjør.

En brutal og unødvendig hendelse kan virkelig ødelegge en familie. Tross all sorg og sinne, dramatikk og intriger, klarer Tóibín likevel å vise samhold og kjærlighet, nydelige øyeblikk innimellom alt det vonde. Han balanserer det godt. Selv om jeg er litt frustrert over å ikke forstå to av hovedkarakterene godt nok synes jeg leseren får et fascinerende innblikk i karakterenes indre liv, og historien drives også videre av ytre faktorer som gjør boken meget spennende og engasjerende.