George Saunders – Lincoln in the Bardo

Abraham Lincolns elleve år gamle sønn, Willy, er død. Lincoln sørger for sønnen. Sørger fordi han ikke vil vokse opp, fordi han led før han døde. Hater seg selv fordi han ikke kunne beskytte ham. Fordi han stolte på legen som sa han ville klare seg. Fordi han holdt en fest samme natten som Willy døde. Han skulle jo leve. Lincoln går til krypten etter begravelsen og holder sønnen. Det balsamerte liket av sønnen. Og gråter.

Great sobs choked his utterance. He buried his head in his hands, and his tall frame was convulsed with emotion. I stood at the foot of the bed, my eyes full of tears, looking at the man in silent, awe-stricken wonder. His grief unnerved him, and made him a weak, passive child. I did not dream that his rugged nature could be so moved. I shall never forget those solemn moments – genius and greatness weeping over love’s lost idol.
Keckley, ibid.

Det er dette den seriøse undertonen i boken handler om, og den er genuint trist så vel som vakkert beskrevet. Likevel er dette langt fra et dekkende handlingsreferat fra boken. Willy er der nemlig, med faren, mens han holder liket. Men Willy og liket er to separate vesen, og gutten prøver desperat å få faren til å oppdage ham og til å slutte å fokusere på hans «sick-form» som ligger i krypten. Samtidig står resten av folkene i «the Bardo» og ser med ærefrykt på manifestasjonen av farens kjærlighet for gutten. Ingen kom til dem, ingen holdt deres «sick-form», ingen brydde seg nok. Hva er det med denne gutten? Han må være helt spesiell. De flokker seg rundt ham og alle vil dele sin livshistorie med ham. Hvem er de? Hvorfor er de der? Ingen utenom presten vet at de er døde. Alle venter på at noe skal skje, at de skal få kontakt med tidligere kjente og kjære. Ingen skjønner at de er i en overgangsfase mellom livet og etterlivet. At det ikke er meningen de skal forbli der.

To be touched so lovingly, so fondly, as if one were still-
roger bevins iii

Healthy
hans vollmann

As if one were still worthy of affection and respect? It was cheering. It gave us hope.
the reverend everly thomas

We were perhaps not so unlovable as we had come to believe.
roger bevins iii

To av de døde bestemmer seg for å ta vare på denne gutten, for å passe på at han kommer seg videre, til et sted hvor han kan være lykkelig, få fred. For å gi faren en sjanse til å gi slipp på gutten. Og dette er to herlig komiske karakterer. Alle karakterene i the Bardo manifester seg i tråd med feil de har begått eller drømmer de ikke har fulgt mens de var i livet. Hans Vollmann er naken og har en voldsomt forstørret penis. Han savner konen han var utro mot, og kan ikke huske å ha sett henne i krypten etter at han kom dertil. Hans kompanjong, en homofil mann ved navn Roger Bevins III, tok livet av seg selv etter å ha sett elskeren med en annen mann. I the Bardo har han knapt en kropp og består kun av en haug med øyner, neser og hender. Dialogen mellom disse to herrene og etter hver mellom dem og presten og andre folk i the Bardo er genial. Selv når de tar ting seriøst er det vanskelig for leseren å ta dem seriøst. De fullfører hverandres setninger, klager over hverandre og over andre, gjentar de samme gamle historiene helt til ingen er interessert i å høre på dem lenger. Og så innimellom sier de noe som betyr noe, som er kraftfullt og viktig og betydningsfullt. Og det blir sterkere av at det kommer innimellom mer useriøs og morsom dialog. Man stopper opp og legger merke til det. Det skiller seg ut, men samtidig passer det så godt inn. Det er mange tragiske skjebner i the Bardo. De befinner seg i en tragisk tid, midt i den amerikanske borgerkrigen. Saunders lar oss aldri glemme det, selv om jeg i store deler av boken fryder meg over hvor artig den er. Sorgen kommer stadig frem, den blir ikke minimert av morsomhetene.

We are here by grace, the Reverend said. Our ability to abide far from assured. Therefore, we must conserve our strength, restricting our activity to only those which directly serves our central purpose. We would not wish, through profligate activity, to appear ungrateful for the mysterious blessing of our continued abiding. For we are here, but for how long, or by what special dispensation, it is not ours to-
roger bevins iii

Several of Mr. Bevins’s many eyes, I noted, were rolling.
hans vollmann

Waiting for the Reverend to dismount from his high horse, Mr. Vollmann was amusing himself by repeatedly placing a pebble on his tremendous member and watching it tumble down.
roger bevins iii

Det som skjer før Willy dør får vi lese om via korte setninger fra en rekke kilder (både ekte og oppdiktet i følge andre omtaler – jeg har ikke sjekket selv). Kilder som til tider motsier hverandre. Som viser hvor vanskelig det er å finne ut hva som faktisk har skjedd i en historisk kontekst, da selv øyevitner og andre samtidige ikke klarer å gjengi korrekt hvilken måne vi hadde kvelden Willy døde. Boken er altså stort sett skrevet i korte setninger. Enten via sitater eller via dialog mellom de avdøde. Jeg var fullstendig forvirret i starten av boken. Men det tok ikke lang tid før det begynte å gi mening. Før jeg vendte meg til den uvanlige stilen og ikke minst før jeg – klisje, jeg vet – ble glad i disse avdøde karakterene som dominerer boken med sin dialog.

This revelation left us dumbstruck.
hans vollmann

Strange that the gentleman had come here in the first place; stranger still that he lingered.
the reverend everly thomas

The Bachelors were not entirely trustworthy.
hans vollmann

Terrified of boredom, they were prone to pranks.
roger bevins iii

Had once convinced Mrs. Tessenbaum she was manifesting in lingerie.
hans vollmann

After which she spent several years cowering behind a tree.
roger bevins iii

Occasionally hid tiny Mrs. Blass’s dead-bird parts, twigs, pebbles, and motes.
the reverend everly thomas

Causing her to race frantically about the premises while they hovered above, encouraging her, with false suggestions, to leap over fallen branches and cross narrow rivulets, which did not seem narrow to her, poor thing, but like great rushing streams.
roger bevins iii

Any assertion by the bachelors must therefore be regarded with suspicion.
hans vollmann

Still, this was intriguing.
roger bevins iii

Merited further investigation.
hans vollmann

I think not, the Reverend said sharply, as if intuiting our intention. Then indicating, with a meaning glance, that he wished a confidential word.
roger bevins iii

Det er en del religiøse konsepter i boken. Forfatteren har tatt utgangspunkt i en buddhistisk ide, men vi blir best kjent med etterlivet gjennom øynene til presten, den eneste av de døde som faktisk vet at han er død. Gjennom ham får vi se prosessen hvor mennesker dømmes etter hvordan de har oppført seg i livet. En kommer til noe som tilsvarer himmelen, en ser ut til å havne i et slags helvete. Presten ser ut til å dømmes hardt, uten at han selv forstår hvordan, og før han får en forklaring løper han vekk. Han vil heller ikke videre. Han vil ikke til helvete. For de som ikke er religiøse kan denne typen bøker noen ganger bli litt irriterende, da de gjerne fremmer ideer man selv synes er både ubegrunnet og urealistiske. I dette tilfellet hadde jeg ingen problemer med settingen. Boken føles ikke forkynnende, det er en historie. Det er neppe meningen at den skal være realistisk og forfatteren prøver aldri å overbevise leseren om at dette kan skje med oss etter døden. Den gir et perspektiv på sorg samt et humoristisk innslag man ikke kunne fått til hvis settingen skulle vært utelukkende realistisk.

Kan definitivt anbefale denne til de som leser potensielle Bookernominasjoner, samt til de som liker bøker som er litt utenom det vanlige og har en særegen stil. Den er ikke tunglest og kun forvirrende et lite øyeblikk i starten. Håper å se denne på longlist.