De fire siste

Jeg har langhelg på hytten og har derfor fått lest mye mer enn normalt. Jeg har lest en nobelprisvinner, en krimbok fra The Guardians 1000 books-liste, en kort roman fra Bookerpris eligible-listen og den siste boken til en kjent amerikansk forfatter som døde like før den ble publisert. Jeg rekker ikke å skrive langt om dem alle da jeg har tenkt å prioritere deltagelse i biografilesesirkelen denne uken. Det blir miniomtaler i stedet.

Colin Dexter – Last Seen Wearing
Dette er den andre boken om Endeavour Morse og det merkes. En ung kvinne forsvinner og politimannen som etterforsker hennes forsvinning dør i en bilulykke. Morse overtar motvillig saken og ber om å få jobbe med Lewis. De to har tidligere håndtert en sak sammen. Problemet er at etterforskningen av en forsvunnet kvinne ikke interesserer Morse like mye som etterforskningen av en kvinne som har blitt drept. Morse velger derfor å tro at kvinnen er død og jobber ut i fra den hypotesen. Lewis prøver å få Morse til å se andre alternativer, men innrømmer at det er håpløst å få Morse ut av et spor når han først har bestemt seg for noe.

Lewis forsøker iherdig å gjøre jobben noenlunde etter boken samtidig som han ønsker å vise seg frem, mens Morse har den ene ville teorien etter den andre, ofte uten særlig med bevis for de hendelsesforløpene han presenterer. Det er ganske underholdende å lese om en mer uerfaren Morse som ser mønster som ikke finnes og som jakter ene muligheten etter den andre, som alle viser seg å være feil. Han konfronterer blant annet en kvinne som han tror er den forsvunnet kvinnen under nytt navn, men som viser seg å være akkurat den hun sier hun er. Boken illustrerer godt hvorfor Morse og Lewis er et bra team. Lewis er detaljorientert og holder seg på mer håndfast grunn, mens Morse har enorm fantasi og evne til å se det store bildet. Morse kan utfordre Lewis sine litt smale tanker, mens Lewis sin nøyaktighet og blikk for detaljer kan skaffe bevisene som bekrefter eller avkrefter Morse sine luftige visjoner. Forholdet mellom disse to karakterene er noe av det beste med serien, samt alle beskrivelsen av Oxford, en by det er helt tydelig at forfatteren er glad i. Ikke den beste boken i serien, men vel verdt noen timer på sofaen.

Heinrich Böll – The Silent Angel
Hans har akkurat kommet tilbake til hjembyen etter å ha kjempet i andre verdenskrig. Han er en desertør og trenger falske papirer for å få tak i matkuponger uten å bli avslørt. Vi følger ham på leting etter mat, etter penger til papirer, vandrende rundt i en by som er ødelagt av bomber. Det er en dyster verden. Det er mangel på det meste og folk lever fra dag til dag. Böll beskriver en følelse av sult som er helt hinsides det de fleste av oss noensinne kommer til å føle på. Det nærmeste må være når vi er syk lenge og ikke klarer å spise, men til og med da har vi muligheten så snart vi orker tanken på mat. Hans «låner» jakken til en kvinne, men leverer den tilbake så snart han kan. Han får husly hos kvinnen og de innleder et slags forhold. Vi får også tilbakeblikk fra tiden før krigen, fra huset han bodde i hos moren, fra postkortet han fikk med beskjed om å melde seg til tjeneste, til konen han hadde en kort stund. Boken beskriver en verden som er så dyster som den kan bli, hvor håp knapt eksisterer og hvor man lever fra dag til dag og fra munnfull til munnfull. Ikke koselig lesning, men et sterkt tidsbilde. Som for øvrig ikke ble gitt ut før på 1990-tallet, etter forfatterens død. Tyskerne ville ikke gi ut et såpass virkelighetsnært og negativt bilde av tilstanden i landet etter krigen (Vest-Tyskland, tror jeg).

Cynan Jones – Cove
En mann er ute på sjøen i kajaken sin da han blir truffet av lynet. Forbrent, ute av stand til å bevege den ene armen sin og uten å huske hvem han er vet han at han har en oppgave: å komme seg tilbake til land. Han har et vagt minne om en kvinne han føler han må tilbake til, det gir han styrke og mot til å kjempe for livet. Alt som betyr noe er å nå land. Hukommelsen og de fysiske skadene kan han bekymre seg for når han er på trygg grunn.

Jeg følte meg veldig til stede da jeg leste denne romanen. Leseren er med denne mannen i hvert øyeblikk, fra han oppdager at han ligger skadet i vannet og lurer på hva som har skjedd. Han kommer seg til kajakken og kommer seg oppi, noe som må ha vært ulidelig smertefullt. Det er vanskelig nok å komme seg oppi en kajakk for en uskadet person som begynner på stranden. Han klarer med et nødskrik å åpne lokket til hulrommet hvor han har vann og diverse utstyr og beregner hvor lenge han kan klare seg med det han har igjen av vann. Han driver lenger og lenger vekk fra land, padleåren er for lengst forsvunnet. Innimellom planlegging av hvordan han skal komme seg til land får vi glimt av hvem han er, hva han husker.

Boken er enkel og utrolig gripende. Leseren er i samme situasjon som padleren, vi vet ikke hvem han er og hva han gjør på havet, vi vet bare at det er viktig at han kommer seg i land. Historien er med andre ord veldig fokusert, selv om vi får glimt av minner – reelle eller falske. Det eneste jeg kunne ønske er at den var lenger. Du leser den på kort tid og den slutter altfor brått. Egentlig passer det ganske godt med historien at den ikke dras ut, men jeg føler kanskje den hadde hatt enda mer tyngde om jeg ikke hadde lest den så raskt. Kan med andre ord anbefale å lese denne sakte, selv om den er lettlest. Den har en dybde man gjerne føler enda mer på om man bruker tid på den. Jeg ser for meg at dette er en bok jeg kommer til å lese på nytt.

Kent Haruf – Our Souls at Night
En lavmælt, vakker historie om kjærlighet og vennskap mellom to mennesker som i utgangspunktet trodde at livet ikke kunne endre seg lenger, at de var ferdig med spenning og endringer. 70 år gamle Addie er ensom og bestemmer seg for å gå bort til en nabo hun vet godt hvem er men aldri har blitt godt kjent med, Louis. Mannen hennes er død og det samme er konen til Louis. Hun spør ham om ikke han vil komme bort til henne enkelte kvelder og snakke med henne og sove med henne. Nettene er verst, sier hun. Etter flere tiår med mann og barn er det ikke rart at man kjenner på ensomheten, alene i et stort hus hvor det en gang var masse liv og røre. Louis blir ganske paff over forslaget, men etter litt betenkningstid finner han ut at han ønsker å gjøre et forsøk. Kanskje det kan være fint for ham også med selskap etter å ha vært alene lenge.

De første ukene føles det fremmed og til dels ubehagelig å sove sammen. Men det glir over i å bli både en slags trøst og deretter i å bli en fin og spennende tid for dem begge. De får en ny start på livet som ingen av dem hadde forventet. Etter hvert som de blir kjent med hverandre blir leseren kjent med dem. Vi får høre om datteren til Addie som døde da hun var elleve, om den gangen Louis forlot konen sin for en annen kvinne for så å komme hjem igjen. Vi får møte barnebarnet til Addie og se de to ta vare på ham i en vanskelig tid. Det er en utrolig fin historie, vakkert skrevet, om to mennesker som trodde de kunne skulle leve ut sine siste år alene, i samme tralt som før. Sammen står de i mot sladder og misnøye. De har bestemt seg for at de kun skal leve for seg selv, de vil ikke lenger bry seg om hva andre mener. Og dessverre er det mange som har meninger om det de driver med. Upassende. Det er et ord som går igjen. Men noen ser det vakre i det, noen kunne ønske de hadde mot til å gjøre det samme. Til å finne en følgesvenn i siste del av livet.

Dette var forfatterens siste bok. Den ble utgitt etter at Kent Haruf døde, 71 år gammel, i 2014. En nydelig slutt på det som visstnok skal være en strålende forfatterkarriere. Jeg skal uten tvil lese mer av ham.