De fire siste

Jeg har langhelg på hytten og har derfor fått lest mye mer enn normalt. Jeg har lest en nobelprisvinner, en krimbok fra The Guardians 1000 books-liste, en kort roman fra Bookerpris eligible-listen og den siste boken til en kjent amerikansk forfatter som døde like før den ble publisert. Jeg rekker ikke å skrive langt om dem alle da jeg har tenkt å prioritere deltagelse i biografilesesirkelen denne uken. Det blir miniomtaler i stedet.

16735446_10154814338770801_222707515_o

Colin Dexter – Last Seen Wearing
Dette er den andre boken om Endeavour Morse og det merkes. En ung kvinne forsvinner og politimannen som etterforsker hennes forsvinning dør i en bilulykke. Morse overtar motvillig saken og ber om å få jobbe med Lewis. De to har tidligere håndtert en sak sammen. Problemet er at etterforskningen av en forsvunnet kvinne ikke interesserer Morse like mye som etterforskningen av en kvinne som har blitt drept. Morse velger derfor å tro at kvinnen er død og jobber ut i fra den hypotesen. Lewis prøver å få Morse til å se andre alternativer, men innrømmer at det er håpløst å få Morse ut av et spor når han først har bestemt seg for noe.

Lewis forsøker iherdig å gjøre jobben noenlunde etter boken samtidig som han ønsker å vise seg frem, mens Morse har den ene ville teorien etter den andre, ofte uten særlig med bevis for de hendelsesforløpene han presenterer. Det er ganske underholdende å lese om en mer uerfaren Morse som ser mønster som ikke finnes og som jakter ene muligheten etter den andre, som alle viser seg å være feil. Han konfronterer blant annet en kvinne som han tror er den forsvunnet kvinnen under nytt navn, men som viser seg å være akkurat den hun sier hun er. Boken illustrerer godt hvorfor Morse og Lewis er et bra team. Lewis er detaljorientert og holder seg på mer håndfast grunn, mens Morse har enorm fantasi og evne til å se det store bildet. Morse kan utfordre Lewis sine litt smale tanker, mens Lewis sin nøyaktighet og blikk for detaljer kan skaffe bevisene som bekrefter eller avkrefter Morse sine luftige visjoner. Forholdet mellom disse to karakterene er noe av det beste med serien, samt alle beskrivelsen av Oxford, en by det er helt tydelig at forfatteren er glad i. Ikke den beste boken i serien, men vel verdt noen timer på sofaen.

Heinrich Böll – The Silent Angel
Hans har akkurat kommet tilbake til hjembyen etter å ha kjempet i andre verdenskrig. Han er en desertør og trenger falske papirer for å få tak i matkuponger uten å bli avslørt. Vi følger ham på leting etter mat, etter penger til papirer, vandrende rundt i en by som er ødelagt av bomber. Det er en dyster verden. Det er mangel på det meste og folk lever fra dag til dag. Böll beskriver en følelse av sult som er helt hinsides det de fleste av oss noensinne kommer til å føle på. Det nærmeste må være når vi er syk lenge og ikke klarer å spise, men til og med da har vi muligheten så snart vi orker tanken på mat. Hans «låner» jakken til en kvinne, men leverer den tilbake så snart han kan. Han får husly hos kvinnen og de innleder et slags forhold. Vi får også tilbakeblikk fra tiden før krigen, fra huset han bodde i hos moren, fra postkortet han fikk med beskjed om å melde seg til tjeneste, til konen han hadde en kort stund. Boken beskriver en verden som er så dyster som den kan bli, hvor håp knapt eksisterer og hvor man lever fra dag til dag og fra munnfull til munnfull. Ikke koselig lesning, men et sterkt tidsbilde. Som for øvrig ikke ble gitt ut før på 1990-tallet, etter forfatterens død. Tyskerne ville ikke gi ut et såpass virkelighetsnært og negativt bilde av tilstanden i landet etter krigen (Vest-Tyskland, tror jeg).

Cynan Jones – Cove
En mann er ute på sjøen i kajaken sin da han blir truffet av lynet. Forbrent, ute av stand til å bevege den ene armen sin og uten å huske hvem han er vet han at han har en oppgave: å komme seg tilbake til land. Han har et vagt minne om en kvinne han føler han må tilbake til, det gir han styrke og mot til å kjempe for livet. Alt som betyr noe er å nå land. Hukommelsen og de fysiske skadene kan han bekymre seg for når han er på trygg grunn.

Jeg følte meg veldig til stede da jeg leste denne romanen. Leseren er med denne mannen i hvert øyeblikk, fra han oppdager at han ligger skadet i vannet og lurer på hva som har skjedd. Han kommer seg til kajakken og kommer seg oppi, noe som må ha vært ulidelig smertefullt. Det er vanskelig nok å komme seg oppi en kajakk for en uskadet person som begynner på stranden. Han klarer med et nødskrik å åpne lokket til hulrommet hvor han har vann og diverse utstyr og beregner hvor lenge han kan klare seg med det han har igjen av vann. Han driver lenger og lenger vekk fra land, padleåren er for lengst forsvunnet. Innimellom planlegging av hvordan han skal komme seg til land får vi glimt av hvem han er, hva han husker.

Boken er enkel og utrolig gripende. Leseren er i samme situasjon som padleren, vi vet ikke hvem han er og hva han gjør på havet, vi vet bare at det er viktig at han kommer seg i land. Historien er med andre ord veldig fokusert, selv om vi får glimt av minner – reelle eller falske. Det eneste jeg kunne ønske er at den var lenger. Du leser den på kort tid og den slutter altfor brått. Egentlig passer det ganske godt med historien at den ikke dras ut, men jeg føler kanskje den hadde hatt enda mer tyngde om jeg ikke hadde lest den så raskt. Kan med andre ord anbefale å lese denne sakte, selv om den er lettlest. Den har en dybde man gjerne føler enda mer på om man bruker tid på den. Jeg ser for meg at dette er en bok jeg kommer til å lese på nytt.

Kent Haruf – Our Souls at Night
En lavmælt, vakker historie om kjærlighet og vennskap mellom to mennesker som i utgangspunktet trodde at livet ikke kunne endre seg lenger, at de var ferdig med spenning og endringer. 70 år gamle Addie er ensom og bestemmer seg for å gå bort til en nabo hun vet godt hvem er men aldri har blitt godt kjent med, Louis. Mannen hennes er død og det samme er konen til Louis. Hun spør ham om ikke han vil komme bort til henne enkelte kvelder og snakke med henne og sove med henne. Nettene er verst, sier hun. Etter flere tiår med mann og barn er det ikke rart at man kjenner på ensomheten, alene i et stort hus hvor det en gang var masse liv og røre. Louis blir ganske paff over forslaget, men etter litt betenkningstid finner han ut at han ønsker å gjøre et forsøk. Kanskje det kan være fint for ham også med selskap etter å ha vært alene lenge.

De første ukene føles det fremmed og til dels ubehagelig å sove sammen. Men det glir over i å bli både en slags trøst og deretter i å bli en fin og spennende tid for dem begge. De får en ny start på livet som ingen av dem hadde forventet. Etter hvert som de blir kjent med hverandre blir leseren kjent med dem. Vi får høre om datteren til Addie som døde da hun var elleve, om den gangen Louis forlot konen sin for en annen kvinne for så å komme hjem igjen. Vi får møte barnebarnet til Addie og se de to ta vare på ham i en vanskelig tid. Det er en utrolig fin historie, vakkert skrevet, om to mennesker som trodde de kunne skulle leve ut sine siste år alene, i samme tralt som før. Sammen står de i mot sladder og misnøye. De har bestemt seg for at de kun skal leve for seg selv, de vil ikke lenger bry seg om hva andre mener. Og dessverre er det mange som har meninger om det de driver med. Upassende. Det er et ord som går igjen. Men noen ser det vakre i det, noen kunne ønske de hadde mot til å gjøre det samme. Til å finne en følgesvenn i siste del av livet.

Dette var forfatterens siste bok. Den ble utgitt etter at Kent Haruf døde, 71 år gammel, i 2014. En nydelig slutt på det som visstnok skal være en strålende forfatterkarriere. Jeg skal uten tvil lese mer av ham.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere B, Forfattere D, Forfattere H, Forfattere J, Off the Shelf. Bokmerk permalenken.

5 svar til De fire siste

  1. Haruhi sier:

    (Syns du er alt for effektiv på bloggfronten for tiden, får helt prestasjonsangst)

    Noterer meg den siste, den høres akkurat ut som det jeg trenger for tiden. Noe kort og stillferdig. Har ikke hørt om forfatteren før (…), men han høres jo akkurat passelig eksotisk ut. Synd jeg ikke har geografiske mål i år…

    Lik

    • labbensblog sier:

      Hehe akkurat passe eksotisk: en amerikaner som kun skriver bøker fra Holt, Colorado 😉

      Jeg har begynt å tenke at jeg er for lite effektiv, hadde mye mer å skrive om i desember. Men det er enkelt å blogge når man har haugevis av oppsummeringer å skrive, litt verre når man kun har bokomtaler og en oppsummering i måneden. Får se om fantasien strekker til å lage andre typer innlegg enn det.

      Hvordan går det med Dumas den eldre?

      Likt av 1 person

      • Haruhi sier:

        Oooops, den svei litt. Vurderte å google mannen på forhånd, men droppet det, når angrer jeg.

        For lite effektiv? Har du ikke omtrent en omtalerate på 100% nå? Jeg er i hvert fall dypt imponert. Sitter å mekker på en samleomtale selv (McEwan x 3), men det går veldig veldig sakte. Vurderer også lage et par TBR innlegg, hvor jeg skriver om hva jeg planlegger å lese for å nå målene mine, det er greit listefyll. Pluss at jeg er åpen for tips, spesielt til non-fictionmålene mine.

        Jeg har blitt så oppslukt av Strange/Norrell (som jo er type 900s lang), at jeg ikke har lest en eneste side om Dumas på type en liten måned, – må enten skrive omtale av de 25% jeg har lest, eller ta et sikkelig skippertak. Eller bare gjøre det jeg alltid gjør, og skrive omtale tre måneder etter alle andre (eller ikke i det hele tatt, kremt).

        Lik

        • labbensblog sier:

          Jeg kan trøste deg med at jeg neppe hadde tenkt at han var amerikaner jeg heller hadde jeg aldri hørt om mannen før. Uvanlig navn.

          Fikk litt angst da jeg leste fire bøker på rappen og skjønte at omtaleraten kom til å bli helt horribel. Så kom jeg på at samleomtaler fikser alt! Har ikke skrevet om Mio, min Mio, får se om jeg får til det en dag. Har uansett ingen planer om å nå en omtalerate på 100 prosent, det blir for mye press. Noen bøker har man bare ikke mye å skrive om.

          Spent på McEwanx3, er det Nutshell, Children og Solar? Førstnevnte har jeg ikke lest enda, men har sett at det har kommet et par omtaler som jeg må få lest. Andre likte jeg godt (dog ingen favoritt), tredje skuffet selv om det var noen deler av boken jeg husker jeg likte. Sakteskriving kan for øvrig være et tegn på kvalitet 😉

          Jaa, skriv TBR-innlegg. Jeg liker de for da får jeg tips, samt kommentarfeltet blir som regel interessant siden alle andre kan gi tips der. Tror jeg må sjekke non-fiction målene dine igjen, du skiller vel mellom hardcore og soft non-fiction. Jeg regner Universe og Count som hardcore, men skal begynne på David Mitchell-biografi snart, samt høre en bok av Miles Jupp på lydbok (begge er britiske komikere) som jeg vil tippe begge hører innunder soft. Får heller telle opp i desember og se om jeg kan være fornøyd med mine 10(+) eller om jeg blir nødt til å skille jeg også.

          Isj, begynner å få en ekkel følelse av at jeg må få lest Strange & Norrell en dag. Jeg føler det er en bok jeg skal like, men så har jeg begynt på den før uten å lese mer enn noen sider og jeg har sett første episode av serien uten å gidde å se videre. Men jeg vet jo at det er en bok jeg sikkert ville elsket hvis jeg gir den en skikkelig sjanse. Føler lesing går strålende i år i motsetning til de siste årene, men jeg har enda ikke knekt mursteinkoden.

          Stemmer for Dumas skippertak, men forsinket omtale funker også. Bedre sent enn aldri. Jeg kan skrive en så utrolig lite beskrivende og dårlig omtale at du ser deg nødt til å reparere og skrive din egen for å få ut hva boken egentlig handler om og hvor bra (eller dårlig om du ikke liker den) den egentlig er.

          Lik

          • Haruhi sier:

            Ja, jeg er i økende grad sikker på at Strange & Norrell er noe for deg altså. Den er jo bare SÅ britisk. Brukte litt tid på å komme inn i den jeg også, men nå er jeg oppslukt.

            Når jeg er i tvil om jeg skal telle noe som soft eller hard (noe jeg nesten alltid er), bruker fotnoter som en tommelfingerregel. Har den fotnoter så er den hardcore, har den det ikke så er den vel soft… Så jeg teller også greven som hardcore. Hele poenget med å skille er jo å tvinge meg selv til å lese litt mer «avansert» non-fiction, og ikke bare jukse meg unna målet med ting som er fort lest. Når det er sagt er jeg veldig glad i en del av den mykere non-fictionen…

            Nutshell, Solar, Children ja. Ingen nye favoritter. Har sett i sidesynet at veldig mange andre bloggere lovpriser Nutshell, selv syntes jeg den var helt forferdelig (nesten like dårlig som Amsterdam ;)). Den eneste grunnen til sakteskriving (og lesing) er forøvrig at babyen våkner hver gang jeg setter meg ned for å skrive (eller lese).

            Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s