Tom Reiss – The Black Count

THE original Alexandre Dumas was born in 1762, the son of “Antoine Alexandre de l’Isle,” in the French sugar colony of Saint-Domingue. Antoine was a nobleman in hiding from his family and from the law, and he fathered the boy with a black slave. Later Antoine would discard his alias and reclaim his real name and title—Alexandre Antoine Davy, the Marquis de la Pailleterie—and bring his black son across the ocean to live in pomp and luxury near Paris.

Alexandre Dumas ble født i 1762 og vokste opp i Saint-Domingue, dagens Haiti. Faren, født inn i en velstående familie, var i voksen alder en snylter som levde av sin bror, Charles, som eide en sukkerplantasje på øyen. Sukker var en sjelden og kostbar vare på den tiden og Charles var en rik mann. En rekke krangler mellom brødrene, som etter hvert ble voldelige, deriblant om at Antoine stadig fant seg nye elskerinner blant slavekvinnene, førte til at Antoine flyktet fra broren og bosatte seg på et utilgjengelig lite sted kalt Jérémie, hvor de fleste innbyggerne var tidligere slaver. Han fikk fire barn med slavekvinner, men tok kun med seg den yngste – favoritten – til Frankrike da han skulle gjøre krav på arven etter brorens død. Det var dog ikke gitt at hans mørkhudete sønn ville få komme inn i Frankrike. Antoine solgte sønnen i Port-au-Prince, men med rett til å kjøpe ham tilbake. Han pantsatte med andre ord sønnen og kjøpte ham tilbake etter at han var kommet til Frankrike. På skipet fra Saint-Domingue til Frankrike hadde han vært «slaven Alexandre». I Frankrike var han sønnen av en greve.

Selv om franskmenn hadde slaver i koloniene var det ikke akseptert å ha slaver på det franske fastlandet. Det var ikke uvanlig at såkalte mulatter levde som frie menn i Frankrike i siste halvdel av 1700-tallet. Alexandre var 14 da han kom til Frankrike og fikk da en god utdannelse, inkludert ride- og fektetimer. Han var usedvanlig dyktig i kamp og gikk inn i militæret med laveste rang. Derifra jobbet han seg oppover og ble til slutt den  mørkhudede personen med høyest rang i militæret noensinne (eller rettere sagt frem til 1975, i følge Wikipedia). Han var kjent for utrolige bragder i kamp og fikk respekt fra motstandere så vel som fra sine landsmenn, selv om enkelte ikke likte all oppmerksomheten han fikk og forsøkte å feilrapportere hans bidrag i kamp. Under er hans ganske morsomme motsvar.

GENERAL,
I have learned that the jack ass whose business it is to report to you upon the battle of the 27th [the 27 Nivôse, i.e., January 16] stated that I was only in observation throughout the battle. I don’t wish any such observation on him, for he would have shit in his pants.
Salute and Brotherhood!
ALEX. DUMAS

Noe av det mest interessante med denne boken var å lese om hvor tolerant det franske samfunnet var på midten og slutten av 1700-tallet. Slaveri fantes i koloniene, men det ble avskaffet under den franske revolusjonen. Det satt, i følge forfatteren, arbeidet med å avskaffe slaveri i Storbritannia tilbake ett tiår, da de nektet å gjøre noe franskmennene mente var fornuftig. De franske idealene om frihet, likhet og brorskap gjorde seg ikke bare prinsipielt gjeldende, men ble i stor grad utøvet i praksis. Selv under skrekkveldet på 1790-tallet da et enormt antall såkalte fiender av revolusjonen ble drept og omtrent alle i lederposisjoner var mistenkte, inkludert Alexandre, var Frankrike det beste landet for ham å leve i og det var aldri et alternativ å flykte. For en sønn av en svart slave var det ingen andre land som kunne gi ham de mulighetene han fikk i Frankrike. Som kunne la ham leve som en fri mann, med mulighet for utdannelse, en karriere som yrkesmilitær, med tittelen greve. Muligheter sønnen hans, født helt på starten av 1800-tallet, ikke ville ha. Etter at Napoleon kuppet makten ble idealene fra revolusjonen etter hvert kastet til side. Det var lønnsomt å ha slaver, så slaveriet ble gjeninnført. Forfatteren Alexandre Dumas, som var en fjerdedel svart, fikk ingen ordentlig utdannelse.

dumas-pichat

Du må ha en viss historieinteresse for å lese denne boken. Forfatteren har skaffet gode kilder for å kunne fortelle historien sin, men selv om han har privat og offentlig korrespondanse, offisielle dokumenter, samt gjenfortellinger fra hans liv skrevet av sønnen, vil det både være noen hull i historien, samt behov for å gi leseren kontekst slik at vi kan forstå hendelsene i Alexandre Dumas’ liv. Dermed står det mye om den franske revolusjonen. Del to av boken inneholder mye mer om den enn om livet til Dumas. Det er fascinerende lesning, men kan nok bli tungt dersom leseren hovedsakelig er ute etter innblikk i karakteren og ikke i masse detaljer fra perioden han levde i. Kombinasjonen er dog nødvendig for å få en viss forståelse for karakteren og hva han kjempet for.

There were many things wrong with the French Republic at the time of Napoleon’s coup, but there was one thing most modern people would see as marvelously right: it offered basic rights and opportunities to people regardless of the color of their skin. For all their faults, the revolutionary French governmental bodies – the legislature in Paris with their ever-changing names – admitted black and mixed-race representatives among their members as equals. Although the French still referred to black and mixed-race men in their country as «Americans,» the American Congress at that time would rarely admit a black person into its presence except to serve refreshments or sweep the floor.

Jeg synes forfatteren er flink til å ha et kritisk blikk på kildene sine og kommenterer stadig der han er usikker på hvorvidt man kan stole på det han forteller. Det gjelder ikke minst i nedtegnelsene til forfatteren Alexandre Dumas. Han har en tendens til å overdrive farens bragder. Men generalen Alexandre Dumas er imponerende nok uten overdrivelser. Jeg skulle gjerne skrevet et langt sammendrag av boken for å få frem alt som gjorde ham til en mann av usedvanlig karakter og til en helt som kunne tålt gjennomgang med moderne briller, men jeg nøyer meg heller med å anbefale at de som er historieinteressert virkelig burde lese boken. Hvorfor Dumas’ historie ikke er bedre kjent skjønner jeg ikke. Han ble glemt etter at han døde. Også for de som er interessert i klassisk litteratur er boken et must. Alexandres liv var forfattersønnens inspirasjon for å skrive The Count of Monte Cristo og Reiss trekker ofte parallellen mellom Dumas’ liv og livet til Edmond Dantes.

Ganske forsinket, men dette er mitt bidrag til februars kategori i biografilesesirkelen: from rags to riches. Fra å bli solgt som slave til å oppnå rang tilsvarende en firestjerners general, det må kvalifisere til kategorien!

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere R, Off the Shelf. Bokmerk permalenken.

8 svar til Tom Reiss – The Black Count

  1. Rose-Marie sier:

    Jeg har gledet meg til å lese din anmeldelse av denne boka, og jeg ble virkelig ikke skuffet! Denne boka skal jeg lese selv! jeg har den liggende (et eller annet sted …). Veldig bra anmeldelse!!!

    Lik

  2. Haruhi sier:

    Snart ferdig jeg også (det står 55% på kindlen min, men jeg mistenker at det ikke stemmer – tipper den teller med litteraturliste ++), og jeg syns det er supert at du har rukket å skrive omtale allerede -slik at jeg slipper.

    Enig i at den til dels oppleves mer som en historiebok enn en ren bio, likte det godt selv – da jeg kan lite om perioden, og bare syntes det var fint å få litt kontekst. Selv om jeg tenker at mange som leser denne jo nettopp har denne konteksten fra før – og at det da må være skuffende. Føler kanskje at forfatteren har gitt seg ut på et prosjekt han syntes hørtes gøy ut, uten at han egentlig hadde nok kilder til å skrive en god BIO. Mulig jeg endrer mening før jeg kommer til slutten.

    Lik

    • labbensblog sier:

      Tror ca.100 sider av boken var referanser og lignende, så det stemmer nok at du snart er ferdig.

      Jeg likte det også godt selv. Har tatt historiefag på UiB som blant annet har omhandlet den franske revolusjonen, men det er for lenge siden til at jeg husker annet enn store trekk. Ikke mye detaljer. Om dette kan sies å være en god bio er jeg litt usikker på, men jeg synes det er en god bok. Hva andre vil synes om den kommer nok an på hva de forventer av en biografi.

      Nå er det for øvrig tid for månedsoppsummering. Er du med?

      Lik

      • Haruhi sier:

        Ja, det er ikke sidetall i min versjon (hater når det skjer), men jeg mangler bare de tre siste kapitlene og etterordet.

        Enig i at det er en god bok, og tror faktisk jeg liker den bedre slik enn som renspikka bio – men føler samtidig at det er litt misvisende.

        Det er ikke tid for månedsoppsumering før (tidligst) i morgen, kan enda rekke å fullføre en bok eller to. Ellers har jeg lovet meg selv å publisere en omtale/samleomtale før jeg får lov til å skrive statistikk igjen. Helst vil jeg jo bare føre statistikk. Tror resultatet av den nye strategien blir halvdårlige omtaler…

        Lik

        • labbensblog sier:

          Jeg fant ut at jeg ikke har sjanse til å fullføre en bok til i løpet av kvelden, så da blir det heller månedsoppsummering. Elsker oppsummeringsinnlegg og gleder meg alltid til dine. Liker likevel den nye strategien, bare det ikke betyr at oppsummeringene blir kraftig forsinket fordi du bruker mye tid på å bekymre deg unødig for halvdårlige omtaler.

          Likt av 1 person

  3. Ingalill sier:

    En måned forsent til denne festen.
    Har rett og slett glemt bort at du hadde skiftet til wordpress og har dermed gått utifra at dette var en ny Paringslekgreia (eg, omtale kommer i morgen, imorgen, i morgen -). Rags to riches godkjent og virker som ei interessant bok. Har hanket den inn på storytel, men ble nå litt usikker på om den er lydbokvennlig. Hvis det er mye oppramsende historie setter det for store krav til konsentrasjonen. Hva tror du?

    Lik

    • labbensblog sier:

      Velkommen til min nye blogg! Jeg har faktisk klart det jeg har hatt som mål i mange år, å blogge jevnlig. Følger meg ganske produktiv og må si det er utrolig gøy å være helt tilbake i bloggmodus. Tror kanskje jeg har savnet fellesskapet aller mest, men skrivingen også selvsagt.

      Siden jeg er mer aktiv enn jeg har vært på mange år skal det litt mer til for at jeg går på en Paringslek-aktig smell. Har bestemt meg for å prøve å skrive om alle bøker jeg føler jeg har noe å skrive om. Har relativt god omtalerate foreløpig, men det må samleinnlegg til av og til.

      Anbefaler boken, men jeg er skeptisk til lydbokvarianten. Han skriver veldig mye om den franske revolusjonen, spesielt i den andre delen. Første og tredje del var mer rettet inn mot Dumas. Alt henger sammen og jeg synes alt er spennende, men du må være litt historieinteressert for å like denne og det er masse fakta som kan bli vanskelig å henge med på hvis du skal høre det. Ville nok gått for papir.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s