Månedsoppsummering – april

De siste dagene har hovedsakelig bestått av dette: lesing og soling. Jeg er så heldig å ha fine omgivelser både hjemme og på jobb, så i helgen leser jeg på terrassen og i uken leser jeg i parken på jobb (i lunsjen..). Til og med hundene slikker sol. Endelig har sommeren kommet og det er helt fantastisk. April har dog ikke bare vært godvær, det er mindre enn to uker siden sist det snødde. April måned har dermed hovedsakelig bestått av inne-lesing, minus siste halvdel av helgens lesemaraton, som er representert på bildet nede til høyre. Jeg hadde kun lest tre bøker i april før jeg i løpet av de siste to dagene leste fem bøker til. Det burde vært lesemaraton hver måned.

April-listen: 

• Neil Gaiman – The Ocean at the End of the Lane
• Alan Bradley – The Sweetness at the Bottom of the Pie
• Jim Crace – Quarantine
• Georges Simenon – Maigret is Afraid
• Mikhail Bulgakov – Diaboliad
• Iain Banks – The Wasp Factory
• Han Kang – Human Acts
• W. E. Bowman – The Ascent of Rum Doodle

Det gir meg tre OTS kryss for Bowman, Banks og Gaiman, ett kryss for The Guardians 1000 bøker (Bowman) og ellers ingen kryss. Med andre ord en dårlig måned for lesemål. Likevel en god måned for lesekvalitet.

Quarantine
Jeg kan ikke huske at jeg vurderte Crace da jeg skulle velge forfatter til forfatterprosjektet mitt, men så mye som jeg liker Julian Barnes må jeg si at Crace er enda et hakk bedre. Quarantine er så strålende at jeg er nødt til å forsøke å skrive noen ord om den i et eget innlegg. Jeg kan gi en liten teaser her og si at hvis du liker gjenfortellinger fra Bibelen med ny vri kan denne være aktuell. Den var overraskende sterk. Jeg så for meg at den kom til å være mer humoristisk enn den var, samt at hovedlinjene i boken ville bestå av krass religionskritikk. Plottet dreier seg tross alt om en kvinne som gleder seg over at mannen er døende, før Jesus kommer og helbreder ham. Høres ut som en komedie. Den er likevel noe helt annet. Historien er nydelig fortalt og handler i stor grad om å være kvinne i starten av det første årtusen. En kvinne i et voldelig ekteskap. En kvinne i et litt mindre voldelig ekteskap som blir utpekt som den ansvarlige for parets barnløshet. 40 dagers faste i ørkenen, fire i hver sin hule. Avhengig av en skruppelløs selger som Jesus helbredet. Ja, Jesus er med, men han er ikke i fokus.

Miri’s husband was shouting in his sleep, not words that she could recognize but simple, blurting fanfares of distress. When, at last, she lit a lamp to discover what was tormenting him, she saw his tongue was black – scorched and sooty. Miri smelled the devil’s eggy dinner roasting on his breath; she heard the snapping of the devil’s kindling in his cough. She put her hands on to his chest; it was soft, damp and hot, like fresh bread. Her husband, Musa, was being baked alive. Good news.

Human Acts

The one stage in the process that you couldn’t quite get your head around was the singing of the national anthem, which took place at a brief, informal memorial service for the bereaved families, after their dead had been formally placed in their coffins. It was also strange to see the Taegukgi, the national flag, being spread over each coffin and tied tightly in place. Why would you sing the national anthem for people who’d been killed by soldiers? Why cover the coffin with the Taegukgi? As though it wasn’t the nation itself that had murdered them.

Den andre boken som virkelig gjorde inntrykk var Human Acts. Den skrev jeg om mens jeg holdt på å lese den og jeg har ikke egentlig så mye å tilføye annet enn at inntrykket jeg sitter igjen med noen dager etter at jeg leste boken er at den er enda bedre enn jeg ga uttrykk for da. Den fikk fire stjerner på Goodreads, men fortjener fem. Jeg har ikke sluttet å tenke på historien og den har gjort meg veldig nysgjerrig på politisk utvikling i Sør-Korea de siste tiårene. Den fungerte både som en karakterdrevet roman med et skremmende bakteppe, som et reellt innblikk i en historisk hendelse og som samfunnskritikk. Jeg er virkelig imponert over Han Kang og begynner å skjønne hvor dum jeg var som ikke leste The Vegetarian i fjor.

Your own dreams are filled with sights that are quite different from the ones haunting this first witness. At the time, you were more closely acquainted than most with brutalized corpses, yet there have only been a handful of times in the past twenty-odd years when your dreams have been vivid with blood. Rather, your nightmares tend to be cold, silent affairs. Scenes from which the blood has dried without a trace, and the bones have weathered into ash.

The Sweetness at the Bottom of the Pie
Jeg er for øvrig fullstendig forelsket i Alan Bradleys bøker om Flavia de Luce og koste meg med gjenlesning av første bok i serien. Den var bedre enn jeg kunne huske. Jeg vet ikke om det er fordi jeg leste en norsk oversettelse første gang jeg leste den eller om det er fordi jeg er så kjent med det universet nå at jeg ikke kan gjøre noe annet enn å elske det. Jeg har inntrykk av at dette er en ganske undervurdert serie. De fleste ser nok på det som kosekrim, og til en viss grad stemmer det. Men det er mange aspekter ved bøkene som gjør at de er mer enn det. Familien de Luce er særdeles dysfunksjonell. Faren er ødelagt av sorg etter tapet av sin kone og klarer ikke å være til stede for barna på noen plan. Søstrene rotter seg alltid mot Flavia og det er utrolig hvor ondskapsfulle de kan være mot hverandre. Det er ikke normal søskenkjærlighet, jeg lurer fremdeles på om søstrene i det hele tatt bryr seg om Flavia. Morens fravær merkes i de fleste situasjoner. Og Dogger, den fineste, snilleste Dogger er sterkt preget av sin tid som krigsfange, og er uten tvil rammet av posttraumatisk stresslidelse, selv om de ikke vet det og kaller det det på 50-tallet. Han er den som er der for Flavia, men innimellom er han som et barn og må være den som blir tatt vare på av henne.

Poor Dogger! That’s what I thought, even though Daphne told me I should never say that about anyone: «It’s not only condescending, it fails to take into account the future,» she said.

Det er så mye som er så trist i disse bøkene, selv om settingen er koselig og mordmysteriene relativt enkle og uskyldige. Flavia selv er altfor smart og selvstendig i forhold til hva man forventer av en 12-åring, men hun viser likevel alderen sin stadig vekk. Bradley har ikke gjort henne til noen superkvinne, selv om hun nok liker å tro at hun er det. Tross et meget tragisk utgangspunkt er det god plass til humor og sprell i serien. Flavia har alltid en lur kommentar eller en morsom observasjon på lager. Bradley har klart å finne en god balanse mellom underholdning/moro og det mer dystre bakteppet.

It is not unknown for fathers with a brace of daughters to reel off their names in order of birth when summoning the youngest, and I had long ago become accustomed to being called ‘Ophelia Daphne Flavia, damn it.

Statistikk – første kvartal, 2017
Jeg leser, som alltid, flest mannlige forfattere. Kvinneandelen min ligger på 25 prosent og to av de syv bøkene jeg har lest av kvinnelige forfattere er skrevet av J.K. Rowling. Det betyr i det minste at når jeg ser på kvaliteten på bøkene jeg har lest av kvinnelige forfattere er den høy. HP er naturligvis strålende. I tillegg er to av mine nye favorittbøker, Himself og Human Acts, skrevet av kvinner. Dog har begge en mannlig hovedkarakter.

50 prosent av bøkene jeg har lest i år er skrevet av engelske forfattere. Legger jeg til irene og resten av britene er jeg oppe i 60 prosent. Når jeg plusser på nord-amerikanske forfattere når jeg 75 prosent. De siste 25 prosentene er representert av Sverige, Frankrike, Tyskland, Russland og Sør-Korea. Dronningen av variasjon er jeg ikke. Jeg bør tydeligvis finne frem noen afrikanske og sør-amerikanske bøker, samt kanskje noe flere bøker fra Asia.

Sjangervariasjon har jeg litt av i det minste. Romaner dominerer leselisten min, men jeg har også lest barnebøker, ungdomsbøker, historiske romaner, klassikere, noveller, krim og diverse sakprosa. Jeg satser på å få tilføyd Science Fiction og Fantasy til listen i andre kvartal.

Kommer…
I mai vil jeg lese science fiction, jeg vil lese mer av Barnes, jeg vil fortsette på Back to the Classics-utfordringen og jeg vil delta i Heddas lesesirkel igjen. Også må jeg få lest mer sakprosa – dette er første måned på lenge at jeg kun har lest skjønnlitteratur. Jeg skal i tillegg forsøke å få skrevet en omtale av Ekspedisjonen slik at jeg er i rute for full deltakelse i biosirkelen. Før neste runde er godt nok, i følge generalen, så jeg har litt tid på meg.