Ian McEwan – Amsterdam

16145565_10154737607870801_1637023935_o

Vi følger to middelaldrende menn i ukene etter begravelsen til en tidligere elsker. Molly Lane døde av en sykdom som gjorde henne helt hjelpesløs og avhengig av ektemannens omsorg. Clive Linley og Vernon Halliday inngår en pakt om at de aldri skal miste kontrollen over egen kropp og eget liv på den måten. Dersom de blir utsatt for en sykdom hvor det uunngåelige resultatet er null kontroll over hjerne og kropp, skal de hjelpe hverandre med å dø.

Vernon blir fremstilt som en hard og usympatisk mann. Han er redaktør i en avis som har stadig synkende opplag og er veldig villig til å henge ut en annen av Mollys tidligere elskere, politikeren Julian Garmony, når han får tilgang til bilder av ham i kjole og sminke. Mange av avisens medarbeidere er i mot publiseringen av bildene, da de mener det er å henge ut en mann for noe som ikke er relevant for hans politiske karriere. Vernon misliker Garmonys politiske ståsted og kan ikke forstå hva Molly en gang så i ham. Han har det som virker som en personlig vendetta mot politikeren, som han også får gevinst av i form av økning i avissalg.

Clive, derimot, virker som en sympatisk mann med sterkere moral. Han er en komponist og jobber mye alene og virker til tider ganske ensom, samtidig som han er forferdelig opphengt i arbeidet med å skape en unik og genierklært symfoni. Han har ved mange anledninger vært en god venn for Vernon, som ikke har vært der for Clive på samme måte. Som medarbeiderne i avisen er han i mot publiseringen av bildene og mener det ikke bare er en etisk feilvurdering men også et svik mot Molly – som hadde tatt bildene i et privat øyeblikk. Bildet jeg hadde av Clive endres dog totalt etter at han tar en avgjørelse som avslører han som en ufattelig selvsentrert og følelsesløs person. Og derfra ser vi kun hans styggeste sider.

McEwan får det som tilsynelatende virker som en bok om tilbakeblikk, nostalgi og veivalg for middelaldrende menn til å bli til en nervepirrende psykologisk thriller. Veivalgene til Vernon og Clive er ikke basert på nostalgi eller følelser for avdøde Molly, de er basert på egeninteresse og manglende evne til å bry seg om andre mennesker. Boken blir mer og mer spennende, men også mer og mer utrolig. Kanskje er det slik at to såpass selvsentrerte mennesker kan klare å bli så hatefull og grusomme på så kort tid, men for meg føles det som om utviklingen skjer for raskt. Jeg sliter med å tro på at disse to mennene, som har vært venner i alle år, etter å ha innsett at de ikke egentlig har noe basis for vennskapet skal hate hverandre så voldsomt. McEwan konstruerer et bakteppe for det som gjør at utviklingen i forholdet mellom dem virker realistisk, men reaksjonene kommer for raskt og blir for intense. Det er mulig det måtte være slik for å holde oppe spenningsnivået på slutten, men med mer oppbygging og saktere utvikling hadde siste del av boken føltes mer realistisk. Da tror jeg boken hadde blitt sterkere og gjort større inntrykk på leserne. Dette er ikke en bok jeg har gått å tenkt på etter at jeg ble ferdig å lese den, men jeg tror den kunne vært det.

Slutten er i tillegg relativt forutsigbar, men det er mulig det er fordi baksideteksten legger så stor vekt på at det er denne pakten mellom dem som får store konsekvenser. Hadde jeg ikke lest det ville jeg kanskje ikke tillagt den like stor betydning og tenkt at det er de umoralske avgjørelsene de tar som får konsekvenser. Da hadde det vært vanskeligere å sett for seg nøyaktig hva de konsekvensene ville bli.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere M. Bokmerk permalenken.

34 svar til Ian McEwan – Amsterdam

  1. Hmm, denne hørtes veldig spennende ut, skummet litt siden jeg vil lese den en gang, men samtidig ble jeg skeptisk til det du sier om karakterutviklingen. Men med en gang noen sier psykologisk thriller blinker nysgjerrighetslampene:-) Jeg har kun lest en McEwan og har en, Saturday, så får vel begynne der.

    Lik

    • labbensblog sier:

      Jeg tror denne hadde vært en favoritt hos meg dersom karakterutviklingen hadde føltes mer troverdig på slutten. Det kan selvsagt være at dette er en realistisk situasjon egentlig, men det virket ikke helt slik for meg.

      Jeg liker godt at jeg får et annet inntrykk av Clive i starten enn det jeg sitter igjen med og jeg synes denne mellom politikeren og avisredaktøren er interessant. Tvisten på slutten kunne vært veldig sterk og ført til at dette er en bok jeg hadde gått og tenkt på lenge etter at den var ferdiglest, men det ble ikke helt slik. En god bok, men det kunne vært en veldig god bok.

      Lik

  2. Flott og oppriktig anmeldelse 🙂 Takk for det. Det er synd at bokens slutt virker som om den er noe forhastet. Når jeg surrer meg inn i denne delen av litteraturen har jeg nok mange andre bøker som frister foran denne. Skal jeg lese Ian McEwan igjen kommer jeg nok til å forvente å sitte igjen med samme følelsen som On Cecil Beach gav meg, trist, intenst og realistisk på sitt underlige vis.

    Lik

  3. ellikken sier:

    Denne husker jeg som et realt makkverk, milevis unna hans glitrende romaner On Cecil Beach og Sementhagen. Barneloven likte jeg også veldig, veldig godt. Jeg ble så irritert underveis i lesingen av Amsterdam at jeg skrev et skikkelig oppgulp av et blogginnlegg, som egentlig bør forbigås i stillhet.

    Lik

  4. Haruhi sier:

    Hm. Hvis jeg kjeder meg tilstrekkelig en dag vurderer jeg nesten å lese denne på nytt (den er type 100s lang, right?). Ser jo at du også er litt lunken, men jeg var altså mye mye mye mer skeptisk den gang da. Og det plager meg at jeg ikke helt husker hvorfor. Omtalen trigget dessverre ikke hukommelsen noe særlig.

    Lik

    • labbensblog sier:

      Det går kjapt å lese den og jeg synes ikke den var så dårlig at jeg angrer på å ha lest den. Tenker absolutt at noen timer brukt på å finne ut om den er så dårlig som du husker ikke trenger å være dumt. Men Ellikken er jo ca like skeptisk som deg og hun har blogget om den og husker den bedre, så det kan godt være jeg er for positiv 😉

      Lik

  5. Rose-Marie sier:

    Endelig fikk jeg lest din bokanmeldelse av Amsterdam! I motsetning til deg opplevde jeg denne boka som en av de bedre Ian McEwan har skrevet. Og jovisst er mennene ondskapsfulle og hatske. Kanskje oppleves de ikke troverdige nok fordi McEwan her beskriver en virkelighet som ligger så langt fra vår? Men jeg tror slike skikkelser finnes. Derfor tenkte jeg ikke at de ikke var troverdige. For øvrig er plottet akkurat så mcewansk som de pleier å være. Syntes nå jeg da … 😉

    Lik

    • labbensblog sier:

      Jeg synes det går altfor fort, det er vel hovedankepunktet mitt. Det føles mindre troverdig fordi det er så ekstreme følelser og de kommer sykt raskt. Hadde han brukt mer tid på å utvikle følelsene og til å rettferdiggjøre dem hakket mer hadde jeg nok elsket denne boken. Denne ble ikke værende med meg, den var dessverre fort lest og fort ute av tankene, om ikke glemt.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s