The 50 bookish questions tag

Fordi spørsmål er artig og jeg ikke orker å skrive en bokomtale. Funnet på internett ved å Google «bookish questions tag».

1) Den siste boken du leste var?
The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian.

2) Var det en god bok?
Ja, det var en herlig bok som følger en ung gutt som bor på et indianerreservat i USA.

3) Hva gjorde boken god?
Bokens forteller finner ut at han vil gå på samme skole som de hvite ungdommene og må da balansere det å skulle forbli en del av sitt eget samfunn og samtidig passe inn i et nytt og annerledes samfunn. Det er ikke helt enkelt. Leseren får både innblikk i hvordan en 14 år gammel gutt tenker, hva han er opptatt av og hvordan han utvikler seg, samtidig som vi får et mer overordnet innblikk i hvordan fattige indianere lever i USA på 2000-tallet. Det er ikke mangel på grusomme hendelser i boken, men den er skrevet på en måte som gjør at det likevel aldri blir for dystert. Karakterene, tross alt de mister, beholder fokus på de positive tingene i livene sine. En veldig fin og nyansert ungdomsbok som gjorde meg nysgjerrig på hvordan det faktisk er i dag å bo på indianerreservater.

4) Ville du anbefalt boken til andre?
Ja, absolutt. Den er skrevet for ungdom og den inneholder mange illustrasjoner, som jeg personlig synes løfter boken enda mer da de gir liv til det fortelleren snakker om. Er du ikke interessert i å lese ungdomsbøker kan du hoppe over denne, men selv om den er rask å lese og ikke spesielt tung er den heller ingen lettvekter. Den tar for seg flere tunge tema fra perspektivet til en ungdom. Det er kanskje spesielt ungdom og foreldre/lærere som burde lese den, men egentlig kan den anbefales til alle som er interessert i å lære litt om andre kulturer og minoriteter, samt de som ønsker å forstå seg bedre på ungdom generelt.

5) Hvor ofte leser du?
Vil si det er helt umulig å svare på. I perioder, som nå, leser jeg mye, i andre perioder leser jeg kanskje to bøker på to måneder. Totalt håper jeg på å lese 65 bøker i år, samme antall som jeg leste i fjor. Det er i overkant av en bok i uken.

6) Liker du å lese?
Hmm, kanskje disse spørsmålene ikke er laget for bokbloggere? Sånn går det når man Googler og ikke egentlig vet hva man har funnet.

7) Hva var den siste dårlige boken du leste?
Jeg må vel nesten si Sabrina av Nick Drnaso, selv om jeg synes det er urettferdig å kalle den dårlig.

8) Hva fikk deg til å synes at boken var dårlig?
Den fungerte ikke helt for meg fordi jeg ikke likte tegningene, synes dialogen var dårlig og historien ganske kjedelig lenge. Den hadde heller ingen ordentlig slutt. Problemet er bare at jeg tror hele poenget var å gjøre tegningene kjedelig, dialogen realistisk (jeg er fremdeles litt usikker på om jeg synes den er det) og en plutselig slutt passer med tematikken til en viss grad. Karakterene får sine 15 minutes of fame fordi kjæresten til den ene karakteren forsvinner – og blir etter hvert drept – og det blir massiv mediedekning av saken. Folk engasjerer seg og det oppstår konspirasjonsteorier og familien får ikke fred. I slike tilfeller tar det gjerne plutselig slutt når det skjer noe nytt som stjeler all fokus. Sånn sett var slutten passende. Men jeg synes verken den blir creepy nok eller engasjerende nok tross spennende tematikk.

9) Har du et ønske om å bli forfatter?
Ja, det har jeg. Akkurat nå vurderer jeg å ta en mastergrad i historie ved siden av jobben, fordi jeg da kan bruke problemstillingen i masteroppgaven som et utgangspunkt for å skrive en sakprosabok. Jeg har mine tvil om at noe jeg skriver faktisk vil bli gitt ut, men jeg har uansett lyst til å skrive. Romanforfatter kommer jeg aldri til å bli, jeg har ikke god nok fantasi.

10) Har en bok noensinne påvirket deg i stor grad?
Det kommer nok an på hva som menes med spørsmålet. Mange bøker har påvirket meg i den betydning at jeg har blitt grepet og fått en emosjonell reaksjon. Lesingen min påvirker nok også livet mitt i stor grad i den forstand at jeg lærer mye av å lese både sakprosa og skjønnlitteratur. Forhåpentligvis gjør lesingen min meg hakket mer reflektert fordi jeg stadig ser gjenkjennelige problemstillinger fra ulike synsvinkler. Om en bok alene har endret livet mitt på noen måte er jeg ikke sikker på. Ikke direkte og umiddelbart vil jeg tro, men totalt preger lesingen livet mitt i stor grad.

11) Leser du fan-fiction?
Nei, jeg har normalt ikke gjort det. Det eneste jeg husker godt er Cassandra Clares The Very Secret Diaries, som var morsomme dagbokinnlegg skrevet av Karakterer fra The Lord of the Rings. The Very Secret Diary of Saruman the White, den er fantastisk.

Typical. Gandalf just came waltzing by and he knows I hate drop-ins. Wanted to yap on and on all about the ring he gave his new boyfriend, terrible pervy hobbit-fancier old Gandalf is. Disgrace to the Order. Just wants to show off and remind me that he’s got a hobbit, and I’m just dating an eyeball. Well, Saruman the White does not stand for this treatment. Showed him my Wizard Wrestling Federation moves. Have delivered smackdown. Go me.

12) Skriver du fan-fiction?
Nei. Kanskje jeg burde begynne. Den med IT-ansatt på Hogwarts var også genial, så det gjelder vel i hovedsak å få en god nok ide.

13) Hvilken bok er din favoritt?
Dette er helt håpløst å svare på. Hvis jeg må velge nå tror jeg det står mellom Brodeck’s Report av Philippe Claudel, The Doomsday Book av Connie Willis og The People in the Trees av Hanya Yanagihara, men spør meg igjen i morgen så velger jeg sikkert noen andre.

14) Hvilken er den dårligste boken du har lest?
Noensinne? Som jeg har fullført? Tror ikke min hukommelse er god nok til å svare på dette. Jeg vet jeg mislikte Snowdrops av A.D. Miller, men jeg ser ikke for meg at det var den dårligste boken ever.

15) Foretrekker du papirbøker eller e-bøker?
Jeg er glad i min Kindle som gir meg tilgang til bøker jeg har lyst til å lese ca. to sekunder etter at jeg finner ut at jeg vil lese dem. Til tross for at jeg har den muligheten hender det likevel ofte at jeg venter nærmere to uker på at bøker skal bli tilsendt til meg fra Bookdepository fordi jeg har så lyst til å ha dem i papir. Så papir vinner nok, selv om jeg synes det er supert å ha en Kindle.

16) Når lærte du å lese?
Aner ikke. Før jeg begynte på skolen, kanskje? Eller like etter? Hva er normalt? Mamma og mormor leste masse for meg da jeg var liten, så jeg regner med de også etter hvert forsøkte å lære meg å lese selv.

17) Hvilken er din favorittbok som du ble tvunget til å lese på skolen?
Øh, likte vi noengang bøkene vi ble tvunget til å lese? Jeg tror kanskje det må bli The Curious Incident of the Dog in the Night-Time. Den leste jeg i forbindelse med et skriveprosjekt i engelsktimene, men jeg hadde fått velge bok selv, så det var ikke obligatorisk å lese akkurat den boken. Jeg måtte lese en engelskspråklig bok, sannsynligvis med noen flere gitte kriterier.

18) Hvilken er din favoritt bokserie?
Har i utgangspunktet tenkt at jeg nesten ikke leser bokserier, men når jeg tenker meg litt om har jeg faktisk en del å ta av. De to ultimate seriene jeg virkelig elsker er The Oxford Time Travel serien av Connie Willis og Blandings-bøkene til P.G. Wodehouse. Jeg er på evig jakt etter andre tidsreisebøker som er like gode som bøkene til Connie Willis, men jeg har ikke lykkes enda. Blandings er et univers jeg elsker å besøke, som jeg stadig vender tilbake til.

19) Hvem er din favorittforfatter?
Basert både på kvantitet (forfattere jeg har lest mye av) og kvalitet (forfattere jeg har lest mye av hvor jeg har likt det aller meste veldig godt) tror jeg muligens at min favorittforfatter må være Louis de Bernieres. Jeg har virkelig elsket alt jeg har lest av ham og jeg har spart på de få jeg ikke har lest enda. Notwithstanding og The War of Don Emmanuel’s Nether Parts er fremdeles favorittene og jeg gleder meg til å begynne på hans nyeste serie.

20) Hva er din favorittsjanger?
Literary fiction, hva nå enn det blir på norsk. Karakterdrevne romaner med fokus på språk og karakterenes indre liv. Jeg liker mye annet også, men det er uten tvil det jeg leser mest av.

21) Hvem er din favorittkarakter fra en bok?
Det er vanskelig å ikke velge noen fra HP-universet siden de bøkene har blitt lest x-antall ganger og vært med meg gjennom hele oppveksten og i voksen alder. Remus Lupin var den trygge farsfiguren, den artige læreren, den tøffe motstandsmannen, rolig men bestemt, morsom og komplisert. Jeg elsker å lese om foreldregenerasjonen i HP og Lupin slår meg som den karakteren som var mest reflektert, selv i ung alder, men spesielt som voksen. Ikke feilfri på noen måte, men jevnt over en god mann. En av de beste i dette universet, men en som ikke var en typisk helt. Jeg tenker alltid på han når jeg får dette spørsmålet, selv om det nok er et ganske kjedelig svar.

22) Har en bok noensinne transportert deg til et annet sted?
Absolutt, både til et annet sted og en annen tid. Jeg leser en del bøker som har fantastisk gode skildringer, både av steder og av mennesker. Bøker som både har det og som er fengende nok til at man blir helt oppslukt av historien transporterer leseren til den tid og sted det er skrevet om. I The Doomsday Book drar Kivrin fra Oxford på 2050-tallet til landsbygden i England i 1348. Jeg synes beskrivelsene av stedet hun bor og menneskene som bor der er helt fantastiske, du føler virkelig at du er der med henne. Det er trangt, illeluktende og klaustrofobisk. Det er en annen tid og vi møter mennesker med en helt annen virkelighetsforståelse enn oss, men det er likevel så mange likheter. I Blackout og All Clear ble jeg også helt oppslukt av tiden og stedet og jeg følte jeg fikk en helt annen forståelse enn jeg har hatt tidligere av hvordan det må ha vært å bo i London under blitzen.

23) Hvilken bok kunne du ønske hadde en oppfølger?
Himself av Jess Kidd. Elsker hele universet hun skapte i den boken og selv om jeg virkelig likte The Hoarder har jeg så lyst til å dra tilbake til Mulderrig.

24) Hvilken bok kunne du ønske IKKE hadde en oppfølger?
Kommer ikke på noen bøker hvor jeg har lest to eller flere og synes at forfatteren burde gitt seg etter en. Hvis jeg ikke liker første leser jeg sannsynligvis ikke nr. to heller og husker dem da ikke som serier.

25) Hvor lang tid tar det deg å lese en bok?
Jeg leser ganske kjapt, men det kommer veldig an på boken. I bøker hvor språket er veldig i fokus lønner det seg å lese saktere enn ellers, hvis ikke går man glipp av mye bra. Bøkene til P.G. Wodehouse er egentlig ganske lettleste, men jeg bruker likevel litt tid på dem fordi jeg hele tiden må stoppe opp og bruke tid på hans setninger, på ordene han velger og på de bildene han skaper.

She looked as if she had been poured into her clothes and had forgotten to say «when».


Jeg avslutter her siden dette begynner å bli langt. De siste 25 spørsmålene kommer en annen dag.

Reklamer
Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Statusoppdatering Booker-langlisten

39010689_2133792003562144_2187304750817476608_n

Jeg har nå lest syv av de tretten bøkene på Bookerprisens langliste og tenker at det er på tide med en oppsummering på bloggen. Planen min er å følge min foreløpige rangering av dem, fra dårligste til beste bok. Mye av det jeg skriver her har jeg allerede skrevet på Goodreads og i diverse kommentarfelt, men jeg ønsker å samle alt i ett innlegg. Her vil det være spoilere og jeg kommer ikke til å skrive handlingsreferat, kun mine tanker om bøkene – hvis ikke hadde dette innlegget blitt evig langt. Dersom du ønsker å lese litt om dem på forhånd kan du gå til Goodreads og søke dem opp der.

Belinda Bauer – Snap
Jeg har tidligere lest Belinda Bauers debutbok, Blacklands, og selv om jeg ble overrasket over å se navnet til en krimforfatter på Bookerlisten var Blacklands såpass sjangeroverskridende at jeg tenkte det i hvert fall var en mulighet for at Snap kunne være god nok til å fortjene en plass på listen. Vel, det var den ikke. En Bookerbok skal ha godt språk, skal være litt introvert, gjerne snedig, skal få leseren til å tenke, skal ha noe å si om et tema som ikke har blitt sagt tusen ganger før. Det positive jeg kan si om Snap er at underholdningsverdien er der. Jeg hatet ikke å lese den, det var helt grei underholdning. Dog var den såpass forutsigbar at jeg gjettet hvem morderen var etter kun noen få kapitler (eneste mannlige karakteren vi blir godt kjent med som ikke er hovedpersonen eller politi – ikke så vanskelig å gjette). Karakterene var i stor grad stereotyper og det var ikke mye karakterutvikling å skimte. Kan ikke se at forfatteren forsøker å sette historien inn i en større kontekst og boken ga meg ingenting å tenke på. Hadde nok glemt den allerede hadde det ikke vært for at Bookerbøker skal diskuteres og da må man tenke på bøkene i ettertid, selv de som ikke egentlig ga meg noe annet enn noen timer med grei underholdning.

Sophie Macintosh – The Water Cure
Jeg synes det er synd denne havner nest nederst på rangeringen min, for den hadde potensiale. Det gøye med denne boken er at folk leser den på helt ulike måter. Noen ser en dystopi som omhandler menns maktmisbruk overfor kvinner. Andre leser den som en skremmende advarsel om hvordan det kan være å leve i en kult. Det siste perspektivet var også slik jeg tolket boken. Mitt inntrykk er at moren i historien har opplevd overgrep av en eller annen sort og derfor hater menn. Hun isolerer seg selv og datteren, men tillater at King blir en del av familien da han er annerledes enn andre menn. De får to døtre sammen i tillegg til datteren hun hadde fra før og de fem lever sammen på en øy helt isolert fra omverdenen. De forteller døtrene at verden utenfor er farlig og at kvinner vil dø hvis de har fysisk kontakt med menn. Kun faren får dra fra øyen. Jeg mistenker at moren ikke har noe som helst ønske om å dra fra øyen, men tillater King å dra da de trenger forsyninger og han er mann og kan ta vare på seg selv. Det kommer flere kvinner til øyen og da tar moren en slags rolle som kultleder, men det virker som om kvinnene etter hvert skjønner at de blir hjernevasket og at dette ikke er et sted de bør være. Om de drar fra øyen, begår selvmord eller blir drept er litt uklart. Dette bidrar til den ekle stemningen i boken. Hva er egentlig moren og King kapabel til å gjøre?

Vi får alt fra døtrenes perspektiv og det er tydelig at de er både hjernevasket og medisinert. Selv datteren som ønsker kontakt med menn og på ulike måter går i mot foreldrenes regler er sterkt preget av det foreldrene har lært henne. Hun klarer ikke å bryte ut av den tankegangen hun er vokst opp med. Døtrene er i det hele tatt ganske creepy. De to mennene og guttungen som kommer til øyen blir presentert som potensielle farer for jentene, men virker likevel som helt normale mennesker. Det er jentene og moren som er de unormale, som det er umulig å forholde seg til. Det er de som virker farlige, ikke mennene (i bunn og grunn er nok alle farlige under rette omstendigheter). Jeg synes det mangler en forklaring på hvorfor moren er som hun er. Vi får små glimt som skal hinte til noe, men livet hennes og holdningene hennes er såpass ekstreme at jeg synes det krever noe mer kontekst. Jeg skjønner heller ikke hva forfatteren prøver å si med denne boken. Dersom moralen er at vi lever i et samfunn hvor menn kan være meget farlige og det er kvinner som betaler prisen for det, så synes jeg hun bommer stort. King er ikke helt god, men det er virkelig ikke moren heller. Og jeg er slettes ikke overbevist om at det er han som er den karismatiske lederen som har hjernevasket moren og døtrene, jeg tror moren har hatt en stor rolle i det. I denne boken er det kvinnene som er de farligste – hovedsakelig uten god grunn, i hvert fall ikke synlig grunn.

Michael Ondaatje – Warlight
Denne leste jeg før longlist ble publisert og jeg hadde store forhåpninger. Den begynte ganske bra, med to ungdommer som ble forlatt av foreldrene – som skulle flytte til Asia fordi faren skulle jobbe der – og som ble ivaretatt av venner av foreldrene. Vennene, skal det vise seg, er kriminelle. Det er sønnen som forteller historien om denne perioden av livet hans og om hvordan den påvirket ham. Utgangspunktet er bra, men dessverre synes jeg ikke det er så engasjerende å lese om oppveksten til sønnen. Den er uvanlig, men det går tregt og jeg klarer ikke helt å opparbeide nok entusiasme. For min del ble boken først spennende da forfatteren introduserer den egentlige grunnen til hvorfor de ble forlatt som barn og vi får høre om sønnens søk etter morens bakgrunn, og spesielt når leseren blir servert morens bakgrunn. Denne delen synes jeg fortjener fem stjerner alene, men dessverre er jeg preget av at jeg kjedet meg på veien dertil. Det er ganske lat og dårlig kritikk å komme med, at historien var uengasjerende. Problemet er bare at jeg ikke helt klarer å sette fingeren på hvorfor jeg synes det. Jeg skjønner jo hvorfor vi får vite om oppveksten før vi får den reelle bakgrunnen for at livene til ungdommene ble som de ble. Jeg tror ikke siste del hadde fungert uten den kjedeligere første delen. Som helhet kommer denne likevel litt til kort for min del.

Daisy Johnson – Everything Under
Dette var den første boken jeg valgte å lese fra Bookerlisten etter at den ble publisert og det var en bok jeg forventet å elske. Det lille jeg hadde lest om den var helt i min gate. Språket var nydelig, settingen var fantastisk, her var det interessante karakterer med spennende relasjoner. Dette skulle bli min favoritt. Men nei, ikke denne heller. Først og fremst tror jeg at det var en ulempe at jeg ikke hadde fått med meg på forhånd at dette var en moderne gjenfortelling av Ødipus Rex. Jeg var forvirret lenge og skjønte ikke hvor forfatteren ville med boken. Jeg hadde et aha-øyeblikk etter at den viktigste bikarakteren, Margot/Marcus har sex med moren til hovedkarakteren, Gretel. Tidligere i boken har hun, uten at det var med vilje, drept en mann. Plutselig skjønte jeg at det var faren og at morens lille jente som hun tenker så mye på ikke er Gretel men heller Marcus, som hun nettopp hadde sex med.

Mitt største problem med dette er at forfatteren ikke har funnet en moderne, lur måte å få dette hendelsesforløpet i gang. Hun har heller bare fått en litt sær nabo som tydeligvis er klarsynt til å fortelle Margot at hun burde dra hjemmefra fordi hun ellers kommer til å gjøre disse tingene (ikke visste hun at Margot var adoptert). Hvis det må magi til for å få plottet i en roman til å fungere (uten at verdenen i boken skal være magisk) så har forfatteren vært litt for lat. Mulig hun tenker at dette passer med den opprinnelige historien, noe jeg vil tro det gjør, men dette er en moderne gjenfortelling og for meg fungerer det ikke. I tillegg får vi historien om hvordan moren blir påvirket av å ha gitt fra seg et barn, samt av det som skjer når de møtes igjen og hvordan dette preget hennes andre datter, som hun også forlater. Jeg slet veldig med å se helheten i denne fortellingen, jeg skjønner fremdeles ikke helt hva forfatteren vil med Gretel sin del av historien. Men denne har mange lag og er et godt utgangspunkt for diskusjon og den er meget godt likt på Goodreads. Så jeg forventer egentlig å se den på shortlist.

Donal Ryan – From a Low and Quiet Sea
Ryans debutroman, The Spinning Heart, var min favoritt det året den ble nominert til Bookerprisen. Igjen liker jeg Ryan. Det er noe med måten han skriver på som jeg faller for. Vi følger tre ulike menn i tre deler og så får vi vite hvordan de tre historiene henger sammen i fjerde og siste del. Jeg synes skrivestilen endrer seg i de ulike skildringene, noe som passer ganske bra da vi følger tre meget forskjellige karakterer. Min favoritt er slutten og John sin del. Til tross for at John helt åpenbart har vært et grusomt menneske var det noe med ham i dette øyeblikket som jeg likte. Jeg fikk inntrykk av at han lærte seg litt selvinnsikt på slutten, uten at det ble for urealistisk eller sentimentalt. Jeg har fått med meg at flere er skeptisk til hvordan Ryan har sydd sammen historiene, men jeg likte måten han gjorde dette på veldig godt. Må til Goodreads for å lese spesifikt hva den kritikken går ut på, men jeg ser ikke umiddelbart noen store problemer med bokens slutt. Dette er den første jeg har likt godt uten så mange forbehold. Den ble ikke en ny favoritt som The Spinning Heart ble, men jeg håper på å se den på shortlist.

Robin Robertson – The Long Take
Denne var jeg i utgangspunktet litt skeptisk til. Jeg leser ikke dikt spesielt ofte og dette er en fortelling skrevet i diktform. Men forfatteren gir oss en sammenhengende historie. Dette tror jeg er årets overraskelse for min del. For en atmosfære i denne boken. Beskrivelsene av gatene hovedkarakteren vandrer i, av bygninger, mennesker, liv, gjør at det føles som om du er der med ham. Den er rå, realistisk og jeg er helt oppslukt i den. Hele tiden den dystre undertonen av at han lever med post-traumatisk stresslidelse, et resultat av å være soldat under 2. Verdenskrig og å overleve. Vi får tilbakeblikk til livet i Canada, et liv som er forsvunnet fra ham. Det var ikke det samme stedet han kom tilbake til, de samme folkene. Og han var ikke den samme. Vi får også ufiltrerte tilbakeblikk fra krigen. Forfatteren prøver ikke å skjerme brutaliteten for leseren, her blir alt servert. Vi får glimt fra deler av amerikansk historie, både det som er glamorøst – filmbransjen – og det som er mindre flatterende – rasismen mot svarte. Vi møter flere i hans situasjon, vi blir vitne til de enorme utfordringene de står overfor ved å skape et normalt liv, noe de fleste ikke klarer. De er alene, mange er hjemløse. De var helter i Europa, men de kom hjem til en verden som hadde beveget seg videre uten dem. Det USA han gir oss et bilde av er nyansert, men heller mot det negative. Hvordan de behandler soldatene som er kommet hjem og er ødelagt, hvordan de forventer at de skal klare seg selv. Hvordan de behandler svarte. Hvordan de behandler svarte soldater. Det er haugevis av referanser til filmer og til historiske hendelser i boken. Jeg Googlet mange, en del har sikkert gått over hodet på meg. Men det jeg fikk med meg likte jeg. Slutten viser virkelig hvor ødelagt man kan bli etter deltakelse i krigen. Både i forhold til hva man ser andre gjøre mot venner og kjente, men også i forhold til hva man må gjøre selv. Og hva man blir i stand til å gjøre. Denne har jeg lyst til å lese flere ganger og denne mener jeg MÅ komme med på shortlist.

Richard Powers – The Overstory
Min soleklare favoritt så langt – skrev jeg før jeg leste The Long Take. Men denne er fremdeles soleklar i forhold til de andre. Og den vinner så vidt favorittstatus foran The Long Take også. Måten forfatteren introduserer karakterene på er helt nydelig. Han gir oss god innsikt i bakgrunnen til alle karakterene, noe som gjør det mye enklere å forstå dem senere. Hver nye introduksjon er som en novelle som det hadde gått an å nyte frittstående. Den første delen av boken kunne med andre ord vært en novellesamling alene. I del to kommer karakterene sammen på en troverdig og interessant måte og vi begynner å forstå mer av hva forfatteren ønsker å formidle om trær. Boken er stillferdig og vakker i enkelte deler, spennende og dramatisk i andre. Den virker tidløs, selv om vi får tidfestet ganske mange hendelser.

Jeg har lært utrolig mye og den har gjort meg nysgjerrig på avskoging i Norge – er vi flinkere til å ta vare på skogen vår enn det det virker som om amerikanerne er? Har vi skjønt viktigheten av det? Jeg synes også boken gir leseren en del problemstillinger å tenke gjennom som ikke alltid er helt enkle. Vi får blant annet se ting fra en bioterrorists side, og hvis man følger argumentasjonen hennes er ikke det hun gjør feil. Men for alle som er opptatt av menneskelig velferd på kortere sikt er det selvsagt grusomt. Andre blir tatt for å være terrorister selv fordi de etter loven er det. Er det da slik det er eller er lovene formet feil? Klarer vi å tenke mer langsiktig eller er det alltid menneskelig vinning på kort sikt som skal være fokus? Har vi rett til å sette våre behov over alle andre på planeten sine behov? Svaret er vel at vi uansett i det lange løp kun ødelegger for oss selv. Planeten vil reparere seg selv så lenge den kan, men det er ikke sikkert vi overlever den prosessen.

Hvis ikke The Overstory kommer med på shortlist skjønner jeg ingenting. Med unntak av The Long Take tror jeg ingen av bøkene jeg har lest så langt fra longlist kommer i nærheten av denne med tanke på kompleksitet, evnen til å ha en rød tråd gjennom hele boken som sier noe viktig om samfunnet, villigheten til å gi leseren vinklinger som kan være ubehagelige, som stiller spørsmål og som viser et brennende engasjement for et tema.

Publisert i Uncategorized | 18 kommentarer

Verden rundt: Chile og Mexico

De to første nye landene jeg leste fra i år var Irak og Kenya. Jeg oppdaget Frankenstein in Baghdad fordi den ble nominert til Den internasjonale bookerprisen og valgte å lese den fordi mange av medlemmene i gruppen Mookse and Gripes var svært begeistret for den. En spesiell bok som jeg er glad for at jeg leste, men som ikke nådde helt opp for min del. Fra Kenya leste jeg The River Between av Ngugi wa Thiong’o, en forfatter jeg lenge har hatt lyst til å prøve meg på. Boken var både engasjerende og tankevekkende. Begge bøkene ga meg et innblikk i andre kulturer og andre levesett og var derfor ideelle bøker for denne utfordringen. Jeg har skrevet noen tanker om bøkene i dette innlegget. Det er de to neste nye nasjonene jeg har lest fra som jeg ønsker å skrive om nå, nemlig Chile og Mexico.

My Post

Chile: Pedro Lemebel – My Tender Matador
Boken til Lemebel valgte jeg ut etter et Google-søk hvor jeg letet etter god litteratur fra Chile. Den virket perfekt i det at den gir innblikk i en spennende periode i Chiles historie, samtidig som forfatteren tar handlingen ned på det personlige plan hvor vi følger et lite sett med karakterer og hvordan de opplever de politike rammene rundt deres liv. Det mest spesielle med boken er at hovedkarakteren er en transvestitt, noe som gir den en ekstra dimensjon. Kort fortalt følger vi The Queen, som hun refereres til i boken, i det hun forelsker seg i en ung mann, Carlos. Leseren skjønner raskt det The Queen egentlig vet selv også, at han bruker henne for å oppnå et mål. Målet er å gjennomføre et vellykket attentatforsøk mot diktatoren Augusto Pinochet. Carlos og hans sammensvorne bruker leiligheten til The Queen til å lagre utstyr som skal bruker under attentatet og hun spiller dum og later som om hun ikke forstår hva som foregår, slik at Carlos skal fortsette å komme tilbake.

Selv om forholdet mellom de to ikke akkurat utvikler seg som en vakker kjærlighetshistorie er det noe fint med det forholdet som oppstår mellom dem. Det blir etter hvert tydelig at Carlos har følelser for The Queen og opplever en slags nærhet og samhold med henne som han ikke har opplevd tidligere. Jeg mistenker at det ikke er forelskelse han føler, men båndet de skaper er vakkert selv om det er ganske utradisjonelt og i tillegg trist siden han ikke klarer helt å gjengjelde hennes følelser. Det er også spennende å få innblikk i transvestittmiljøet i Chile på 1980-tallet. Det som slår meg er mangelen på sekundære karakterer som familie og kjærester. De er hverandres familie og selv om det er nydelig i seg selv sier det kanskje noe om at de blir utstøtt av slekt og til dels av samfunnet som helhet. Det er ikke en enkel verden de lever i.

Vi følger også Pinochet og hans kone. De morsomste delene av boken er konens betraktninger om sin ektemann, som mildt sagt ikke er flatterende. Får virkelig følelsen av at han neppe var en veldig smart mann og han fremstilles også ellers i boken som en relativt dum og feig mann. Hvor realistisk det er vet jeg ikke, men jeg kan forstå ønsket om å fremstille diktatoren i et dårlig lys, enten personkarakteristikkene han ilegges er rettferdige eller ikke. De som har litt kjennskap til politisk historie fra Latin Amerika vet nok om attentatforsøket var vellykket eller ikke – for boken er basert på virkelige hendelser – men i tilfelle noen har lyst til å lese boken og ikke vet så mye om Chile fra før skal jeg ikke skrive svaret på det her. Jeg kan varmt anbefale den, både på grunn av det relasjonelle aspektet som er så fint skrevet, en uvanlig og spennende historie, samt at den gir en viss – dog selvsagt begrenset – innsikt i hvordan det var i Chile på 1980-tallet.

Mexico: Yuri Herrera – Signs Preceding the End of the World
For å unngå å bruke altfor mye penger på bøker fra rundt om i verden, samt for å komme videre med målet om å lese fra egne bokhyller, valgte jeg en bok jeg eide fra før som nestemann ut i dette prosjektet. Signs Preceding the End of the World har stått i hyllen i nattbordet mitt en stund, så det var på tide at den ble lest.

I boken følger vi Makina fra planleggingsstadiet til den faktiske reisen over grensen fra Mexico til USA. Planen hennes er å hente broren som dro over for over ett år siden og ta ham med tilbake til Mexico. Moren hennes savner ham og ønsker at han skal komme tilbake og hun vet ikke hva hun ellers skal gjøre annet enn å sende datteren med en lapp hvor hun ber ham om å komme hjem. Hun må lage avtaler med de rette folkene, hun må gjøre dem tjenester, samt betale for muligheten og reisen i seg selv er ikke trygg. Men hun blir forsikret om at de vil hjelpe henne å finne broren når hun kommer over. I tillegg må de to klare å komme seg tilbake over grensen.

Det som er mest fascinerende med boken, i tillegg til beskrivelsene av selve reisen over grensen, er hvor fokusert Makina er på å komme seg kjapt ut igjen av USA. Hun er redd for at hvis hun blir det for lenge vil hjemlandet for alltid endre karakter for henne. Innsikten i hvordan de lever på den nordlige siden av grensen kan potensielt gi henne en drøm om et annet liv, et bedre liv, og hun er i utgangspunktet fornøyd med det livet hun har. I hvert fall er det det hun sier til seg selv.

Boken er kort, men den er sterk. Jeg vil ikke avsløre hva som skjer og om hun finner broren, men det at man blir endret av å krysse grensen er det lite tvil om. Det skaper nok sannsynlig en stor avstand til de som blir igjen og aldri krysser – og ikke bare rent geografisk. Selv om jeg gjerne skulle lest noe som tar for seg hvordan livet er i Mexico i større grad enn bare hvordan livet er for de som søker seg vekk, så var dette en god bok å lese i forbindelse med denne utfordringen. Grenseproblematikken er et dagsaktuelt tema og Herrera skriver svært godt om akkurat det.

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere H, Forfattere L, Verden rundt | 15 kommentarer

Verden rundt på betydelig mer enn 80 bøker

CIA_WorldFactBook-Political_world_pdfTravel is fatal to prejudice, bigotry, and narrow-mindedness, and many of our people need it sorely on these accounts. Broad, wholesome, charitable views of men and things cannot be acquired by vegetating in one little corner of the earth all one’s lifetimeTravel is fatal to prejudice, bigotry, and narrow-mindedness, and many of our people need it sorely on these accounts. Broad, wholesome, charitable views of men and things cannot be acquired by vegetating in one little corner of the earth all one’s lifetime.     ~ Mark Twain

Et av lesemålene mine i år er å lese ti bøker skrevet av forfattere med nasjonaliteter jeg ikke har lest noe av tidligere. Etter å ha skrevet statusinnlegg for årets lesemål innså jeg at jeg har ignorert dette målet så langt i år og at det var på tide å gjøre noe med det. Planen min er å gjenoppta Verden rundt-utfordringen, slik at jeg kan fylle ut listen over nasjoner jeg har lest fra etter hvert som jeg får nye nasjonaliteter. Jeg har laget en egen fane på bloggen som heter «Nasjoner» som inneholder oversikten over hvilke land jeg har lest fra og hvilke bøker jeg har lest.

Før 2018 var fasiten 43 nasjoner. Av 196. Ikke veldig imponerende. Jeg hadde fått lest fra to nasjoner til før jeg skrev statusoppdateringen og dermed økt antallet til 45. Etter å ha kommet frem til at jeg skulle ha som mål å lese bøker fra alle nasjoner jeg klarer å finne bøker fra på engelsk eller norsk ble jeg så giret at jeg leste to til på rappen. Så nå er jeg oppe i 47 land. Når vi går over i 2019 skal jeg ha lest fra minimum 53 nye nasjoner for å oppfylle lesemålene mine, men for å være helt ærlig håper jeg at jeg klarer enda flere enn det.

Det hadde vært artig å lese i en spesifikk rekkefølge, men av hensyn til lommeboken min begynner jeg i hovedsak med bøker jeg allerede eier. Så langt i år har jeg krysset av for Irak, Kenya, Chile og Mexico. I tillegg har jeg bøker fra Romania, Bosnia-Hercegovina, El Salvador, Peru, Danmark (har faktisk ikke lest en eneste dansk bok, i hvertfall ikke i voksen alder), Island og Aserbajdsjan. Skal grave litt i hyllene og se om jeg kan finne flere også. Det kommer nok en samleomtale fra Sør- og Mellom-Amerika etter hvert siden de to siste – og sannsynligvis også den neste – var fra den delen av verden. Ellers skal jeg kose meg med å finne ut hvilke bøker jeg kan skaffe meg fra de nasjonene jeg verken har lest noe av eller kjøpt noe fra.

2018: 

  • Irak: Frankenstein in Baghdad av Ahmed Saadawi
  • Kenya: The River Between av Ngugi wa Thiong’o
  • Chile: My Tender Matador av Pedro Lemebel
  • Mexico: Signs Preceding the End of the World av Yuri Herrera
Publisert i Uncategorized | 44 kommentarer

Når ting ikke går helt etter planen…

Vi blir stadig mer avhengig av elektroniske duppeditter og opplever stor frustrasjon når de plutselig ikke vil samarbeide lenger. Lese om en bok – innse at man selv har lyst til å lese boken – sjekke hvem som selger den og hva den koster – kjøpe boken – begynne å lese boken: en hendelsesrekke som normalt vil ta minimum noen timer, men gjerne opptil mange uker om boken ikke selges i norske bokhandlere. Ved hjelp av et lesebrett kan dette ta under et minutt. Og har man blitt godt vant er det vanskelig å gå tilbake til den gamle, trege måten å kjøpe bøker på. Problemet er bare at den hender at den geniale elektroniske saken vi er så fornøyd med ikke lenger vil samarbeide. Da er det godt å ha en outlet for å få ut litt frustrasjon.

Til tross for at mange av oss bokbloggere har blitt svært så begeistret for elektroniske lesebrett er det ikke å mulig å komme unna vår kollektive trang til å kjøpe flest mulig papirbøker. Og når det er salg? Da er det helt umulig å la være, uansett hvor fullt det er i bokhyllene. Er det da en seier når en av oss klarer å utøve noe selvbeherskelse eller er det rett og slett en mangel på planlegging og innkjøp av nok bokhyller og/eller større hus?

En annen trang mange bloggere har er å klare å fullføre alle bøker vi begynner på. Ergo må man slite seg gjennom mye rart dersom man ikke alltid treffer like bra på egen smak som man helst skulle ønske. Selv er jeg en av dem som kanskje avbryter bøker litt for lett. Andre står gjerne i det litt lenger, men noen ganger må man bare innse at slaget er tapt. Enkelte ganger er det ikke bare en bok man avbryter, men alle. Ingenting passer, det er vanskelig å konsentere seg, serier er løsningen på det meste.

Av og til går derimot lesingen som en kule og nye favoritter blir etablert. Problemene kommer potensielt i bloggefasen. Hvordan beskrive hvor fantastisk denne boken var slik at alle skjønner det og umiddelbart løper og kjøper og leser og blogger og starter gode diskusjoner? Den fasiten tror jeg de fleste av oss ønsker vi hadde. Her skulle jeg gjerne hatt en lenke, problemet er bare at vi skrev jo aldri om den boken vi hadde så lyst til å skrive om… Ergo er det ingenting å lenke til.

Selv når man vet nøyaktig hva man skal skrive kan man møte på utfordringer. Inspirasjon til å blogge kan komme når som helst og ikke alle tidspunkt er like passende. Så hva gjør man hvis man ikke rekker å skrive ned blogginnlegget som akkurat har formet seg i hodet fordi dagliglivet kommer veien? Jo, man skriver om «blogginnlegget som forsvant».

Når alt går galt og man ikke lenger skjønner hvorfor man har lesemål, hvorfor man blogger, hvorfor man gjør noe som helst, da er det greit med en påminnelse om hvorfor man leser og skriver.

Av og til tar faktisk blogglysten overhånd og man ender opp med en haug med innlegg man kan ha automatisk publisering på – slik at ikke alle kommer på en gang og ingen blir lest. En sjelden gang går alt etter planen. Jeg er spent på hvor lenge det varer…

Publisert i Uncategorized | 14 kommentarer

Reverse read-a-thon

julyreadaton1

I natt, klokken 02:00 norsk tid, begynte sommerens lesemaraton i regi av Dewey’s read-a-thon. Normalt er det to lesemaraton i året, ett i april og ett i oktober, men i år arrangerer de reverse read-a-thon midt på sommeren. Reverse betyr at de begynner på kvelden i stedet for om morgenen (amerikansk tid), noe som for nordmenn betyr at vi begynner klokken 02:00, altså midt på natten, i stedet for klokken 14:00. Jeg bestemte meg tidlig for å utsette starten til morgenen, for å unngå å måtte ta en pause midt på dagen for å sove mer. Starten min ble dermed klokken 08:30 i dagmorges. Siden da har jeg lest på terrassen, både fra solstolen og fra vårt lille minibasseng – det ble litt varmt å holde seg på solstolen i lengden. Nå blir det innelesing en stund, må ha noen pauser fra varmen når vi er inni en hetebølge som har gitt varmerekord.


Time 1 og 2: Leser Everything Under av Daisy Johnson, en av årets Bookernominerte. Kommet ca. halvveis og under meg over hvorfor jeg ikke liker den bedre. Den er stillferdig men samtidig spennende, språket er fint, den sier noe om relasjoner og hvordan det er å bli forlatt av familiemedlemmer. Jeg tenker i utgangspunktet at det er en typisk bok jeg pleier å elske. Likevel er jeg ikke helt overbevist. Kanskje det er den rotete strukturen. Eller at karakterene er for fjerne, at jeg ikke kommer godt nok inn på dem. Jeg vet ikke helt. Men jeg leser videre.

Time 3: Der kom aha-opplevelsen. Hva Fiona fortalte Margot at hun kom til å gjøre, hvorfor hun sa hun måtte forlate foreldrene. Men Fiona trodde adoptivforeldrene var hennes ordentlige foreldre og skjønte ikke at det var ved å rømme hjemmefra de forferdelige tingene kom til å skje, ikke ved å bli. Hun skulle blitt. Hadde jeg lest litt mer om boken på forhånd hadde jeg kanskje skjønt hva som kom til å skje. Men det kom som en overraskelse. Synes grunnlaget for at Margot rømmer hjemmefra er forferdelig tynt fra forfatterens side. Når man må dikte noe uforklarlig eller eventuelt overnaturlig for å få historien til å henge sammen har man et potensielt problem. Virkemiddel for å fortelle historien? Passende for å gjenfortelle gammel mytologi? Kanskje. Men i en noenlunde moderne gjenfortelling blir det for enkelt.

Time 4: Timen er ikke over enda, men jeg har lest ferdig Everything Under. En god Bookerbok i den forstand at jeg ser for meg mye diskusjon. At jeg kommer til å tenke på den en stund. Jeg synes ikke alt var like bra gjennomført. Jeg skjønner ikke helt hva forfatteren vil med boken annet enn å gjenfortelle en gammel historie. Hun prøver nok å si noe om slektsforhold. Men hva? At vi preges av vår oppvekst? Ikke akkurat en nyhet. Jeg tror det må være noe mer, men jeg får ikke helt taket på det. Historien til Gretel er den jeg ikke forstår, den jeg ikke skjønner hensikten med. Jeg gleder meg til andre leser boken, jeg tror jeg vil få mye mer ut av den når jeg får lese andres tanker om den. Nå blir det lunsjpause før jeg finner frem en ny bok og setter meg ut i solen igjen. Usikker på om jeg skal gå rett på The Overstory eller om det blir en Bookerpause med noe annet.

Time 5 og 6: En del av de siste timene har gått med på å rydde kjøkkenet, lage lunsj, spise lunsj og skrive handleliste. Ikke spesielt spennende, men nødvendige gjøremål. Ellers har jeg funnet meg en spennende pausebok innimellom Bookerlesing: The QI Book of the Dead. Den skriver minibiografier om interessante mennesker som ikke lever lenger og hver del er kategorisert på ulike måter. Jeg har lest første del, som har fått navnet «There’s Nothing Like a Bad Start in Life». Den ser på livene til åtte mennesker som alle har hatt fraværende eller dårlige foreldre og som følger har blitt ganske sære til tross sine fantastiske suksesser: Leonardo da Vinci, Sigmund Freud, Isaac Newton, Oliver Heaviside, Lord Byron, Ada Lovelace, Hans Christian Andersen og Salvador Dali. Man blir ikke akkurat beundrere av dem rent personlig etter å ha lest dette, men boken er både informativ og underholdende i det den prøver å analysere de åtte menneskene og dra paralleller mellom dem.

Time 7 og 8: De siste to timene har jeg lest The Overstory av Richard Powers. Jeg begynte på Orfeo den gangen den var nominert, men kom ikke langt. Jeg tror ikke det samme kommer til å skje i år. The Overstory ser ut til å være en samling fortellinger knyttet til immigranter og trær (med forbehold om at jeg kun har lest en og en kvart historie). I den første historien møter vi Jørgen Hoel som flytter fra Norge via New York til Iowa på 1800-tallet og planter et kastanjetre. Jørgen kjøper seg et kamera så snart det er en mulighet og tar bilde av treet hver måned frem til han dør. Sønnen hans fortsetter å fotografere treet frem til han dør og da overtar sønnen hans igjen. De dokumenterer treets endring gjennom mange generasjoner, gjennom en epidemi som dreper de fleste kastanjetrær i USA. Mens endringene som skjer rundt treet – liv som blir levd, natur og virksomhet som utvikler seg – forblir utenfor fotografienes rammer.

Time 9, 10 og 11: Har byttet mellom stolen i biblioteket og solsengen i hagen, men begge deler har gjort meg trøtt. Måtte ha en liten pause med Escape to the Country for ikke å sovne. Ellers har jeg kost meg med The Overstory. Vi har fått en rekke historier som på ulike måter involverer trær og som skaper en kontrast mellom våre korte liv og trærnes lange liv. I de tilfellene hvor trærne ikke lever lange liv er det stort sett vår feil. Jeg er glad i bøker som lykkes med å fortelle om hele livsspenn eller gjerne flere generasjoners livsspenn på få sider. Det er ikke alle som får det til på en god måte, men her synes jeg Powers gjør en strålende jobb. Jeg blir like engasjert og fascinert av alle vi blir introdusert for, og selv om det er enkeltstående historier føler det som om de henger sammen på grunn av trærne som går igjen som en rød tråd. Men jeg har kun lest 100 sider og snart er jeg ferdig med de individuelle historiene. Da får vi to lange deler som har mer generelle navn, og jeg er veldig usikker på – og spent på – hvordan strukturen blir da, og hvordan de delene vil henge sammen med de første delene av boken, eller om de gjør det i det hele tatt annet enn tematisk. Uansett synes jeg dette er en nydelig bok så langt.

Time 12, 13, 14 og 15: Jeg har lest litt videre i The Overstory, men følte at jeg trengte en liten Bookerpause og fant et annet spennende prosjekt. Jeg har et mål i år om å lese bøker skrevet av forfattere med ti nasjonaliteter jeg ikke har lest noe fra tidligere. Så langt har jeg kun fått to nye nasjonaliteter i år, Kenya og Irak. Av den grunn holder jeg på å lage en oversikt over verdens land og om jeg har lest noe fra dem eller ikke. Skjønte raskt at det er en del store land jeg ikke har lest noe fra, i tillegg til alle de små, og har derfor begynt med Chile. Leser nå My Tender Matador av Pedro Lemebel, som skildrer et attentatforsøk mot president Augusto Pinochet i 1986. Vi følger en av de revolusjonære og hvordan han utnytter en mann som har følelser for ham for å lykkes med planene sine. Ellers har jeg vært så heldig å gå en tur i skikkelig styrtregn. Skulle levere en hund vi har passet og gjorde det på verst tenkelig tidspunkt. Heldigvis er det varmt ute tross regnet. I morgen skal det bli fint igjen, det er kun i kveld og i natt det skal være drittvær.


15, 5 timer ble fasiten, men reell lesetid er nok betydelig kortere. Jeg leste jevnlig gjennom hele perioden, men en del pauser for å oppdatere blogg, lese andres innlegg, kommentere på Goodreads og Facebook, gå tur med hunder, lage lunsj, bestille middag, finne frem til andre bøker å lese enn Bookerbøker osv.. slike ting tok opp en del tid. Men jeg er fornøyd. Fikk lest ferdig en bok og begynt på tre andre spennende bøker.

Publisert i Lesemaraton, The Man Booker Prize | 11 kommentarer

Javier Cercas – The Impostor

9780857056504

I wasn’t in a concentration camp. I was held in captivity and the Nazis did impose penalties on me. But that does not exonerate me from being an impostor.

Tittelen i boken til Cercas refererer til Enric Marco, en spansk mann som i 2005 ble tatt for å ha forfalsket en fortid som fange i Flössenburg, en av nazistenes konsentrasjonsleirer. Han dro frivillig som arbeider til Kiel under krigen og ble fengslet i seks måneder, men han var aldri innom en konsentrasjonsleir og dro hjem igjen fra Tyskland i 1943. Cercas tar på seg oppdraget om å prøve å finne ut mer om hva som egentlig skjedde med Marco og hvorfor han løy. Resultatet er en lærerik og filosofisk bok som også er utrolig engasjerende.

I kapitlene om Marco går Cercas langt tilbake i tid for å gi oss innblikk i hvem Marcos var helt fra starten av livet og hvordan han ble formet av hans nære og av samfunnet. Marcos vokste opp under Franco regimet i Spania og har, i følge ham selv, vært en del av den revolusjonære bevegelsen som kjempet mot Franco. Han lister opp store hendelser hvor han var til stede og han navngir en rekke viktige motstandere av Franco som skal ha vært nære venner av Marco. Problemet er bare at jo mer forfatteren graver i Marcos fortid i Spania, jo flere påstander oppdager han at er enten helt eller delvis oppspinn. Det er åpebart ikke kun hendelser om krigen Marco har løyet om, dette er noe han har gjort siden han var en ung mann. Han oppdaget relativt tidlig at han var en karismatisk person som folk ble dratt mot og som de ble imponert av og dette brukte han til sin fordel. I utgangspunktet virker han som en feig mann som stort sett alltid har forsøkt å holde seg inne med hvem nå enn som har makt – han kjempet for eksempel aldri mot Franco på noen måte – men han ønsker å bli fremstilt som en helt, en revolusjonær eller en viktig mann. Løgnene begynte nok både som resultat av et ønske om å holde seg på god fot med de revolusjonære etter Franco-regimets fall, men også som en måte å få oppmerksomhet for å ha vært heroisk.

Do you know how many journalists, how many students came to see me in 2001 or 2002 or 2003 or 2004 or 2005 believing they had found their own Miralles, their veteran of every just war, their forgotten hero? What was I supposed to do? Tell them to fuck off? Tell them that there are no such things as heros? Of course not: I gave them what they had come looking for, the same thing you had given them in your novel.

Cercas setter de første løgnene til Marco i en større kontekst ved å forklare at dette ikke var unikt for ham i Spania etter Franco. De fleste spanjolene påsto på den tiden å ha vært motstandere av regimet, og de aller færreste stilte spørsmål ved det. Ingen ville ta oppgjør med fortiden, alle ville bare glemme det og bevege seg videre i stillhet. Den enkleste måten å gjøre det på var å late som om alle mislikte regimet og var fornøyd med tingenes tilstand i etterkant. Så han går et stykke på vei i å forklare løgnene til Marco og å rettferdiggjøre dem. Men dette var kun starten på alle løgnene han skulle komme til å fortelle.

This is the reality: at least during the years of transition between dictatorship and democracy, Spain as a country was as narcissistic as Marco; it is also true, therefore, that democracy in Spain was built on a lie, whether an enormous collective lie or a long series of individual lies. Could it have been built any other way? Can democracy be built on truth? Could the whole country honestly have recognised itself for what it was, in the horror, the shame, the cowardice and the mediocrity of its past, and forged ahead regardless?

Innimellom de falske og reelle historiene om Marco forteller Cercas om sitt eget møte med Marco og om sine reservasjoner mot å fortelle historien hans. Gir han Marco den oppmerksomheten han ønsker ved å skrive om han? Tar han livet av ham ved å avsløre alle hans hemmeligheter for hele verden? Forfatteren ønsker verken å gjøre Marco en tjeneste eller å ødelegge ham fullstendig, men han er nysgjerrig på hva som driver en mann til å lyve i så stor grad om egen fortid. Han ønsker å forstå Marco og han forsøker gjennom sitt eget yrke som forfatter. Marco forteller historier, han er overbevisende, han engasjerer. Han føler selv han bidrar positivt til samfunnet ved å søke posisjoner som gir ham autoritet hvor han kan gjøre godt arbeid. Dette er jobber som gjerne gjør ham beundret og grunnlaget for at han får slike posisjoner har som regel har vært falskt. Gjennom løgnene fremstiller han seg som noe annet enn det han er, men Cercas undres om ikke han faktisk blir det han fremstiller seg som, selv om det er på falske premisser. Cercas sammenligner ham med en romanforfatter, siden de baserer seg på løgner slik Marco gjør.

Vargas Llosa is right: Marco is a genius because he succeeds at everything, in real life and for many years in what great novelists only partly achieve in their novels, and even then only for as long as it takes to read them; that is to say, he deceives thousands and thousands of people, making them believe that he was someone that he was not, that something that did not truly exist actually existed and that what is actually a lie is in fact the truth. But Marco’s genius, of course, is only partial. Unlike great novelists, who in exchange for a factual lie deliver a profound, disturbing, elusive, irreplaceable moral and universal truth, Marco delivers only a sickly, insincere, mawkishly sentimental story that from the historical or moral point of view is pure kitsch, pure lies…

Det geniale med denne boken er at den er interessant på alle plan. Leseren blir kjent med spansk historie både før, under og etter Andre Verdenskrig. Vi blir vitne til en slags detektivhistorie hvor forfatteren kjemper for å finne sannheten som lurer bak alle løgnene til Marco. Både via intervjuer med ham og andre, samt dypdykk i arkiver i Tyskland og i Spania får forfatteren til slutt et bilde av hvem Marco egentlig er. Samtidig prøver han i den grad han kan å la være å dømme Marco. Han stiller mange spørsmål vedrørende Marcos løgner, og også om sin egen rolle i Marcos historie og hvorvidt det han gjør ved å skrive denne boken er positivt eller negativt. Og hvem det i så tilfelle er positivt eller negativt for. Marco? De han har lurt? De egentlige overlevende fra tyske konsentrasjonsleirer? Han innhenter ulike syn på Marco fra folk som kjente ham tidligere og fra de han har jobbet med og hans aller nærmeste. Boken er et stykke historiebok, et stykke dektektivroman, et stykke moralfilosofi. Alt henger godt sammen og vi får en rekke synsvinkler på hovedspørsmålene i boken: hvorfor hadde Marco et behov for å lyve? Har han skadet noen ved å lyve eller er det harmløse, eventuelt positive – løgner? Hvorfor er reaksjonene på slike løgner nesten sterkere enn reaksjonene på voldsutøvelse og andre grusomheter som vi hører om i samfunnet daglig?

Look, I can understand that the people who were fooled by him are angry, after all he took them for a ride; I can even understand that most people are a little angry with him, because he fooled everyone. What I don’t understand is why they attack him so relentlessly when this country is full of bastards who have been responsible for murders, who have robbed and done all sorts of disgusting things, and nobody seems to go after them: in fact, people kiss their arses.

Jeg klarer ikke å begripe hvorfor denne ble nominert til den internasjonale bookerprisen. Selv om forfatteren kaller boken en roman uten løgner er det vitterlig sakprosa. Ergo ikke en kandidat for bookerprisen. Men jeg klager ikke, for hadde den ikke havnet på langlisten hadde jeg neppe oppdaget den. Det hadde vært synd, for dette er en av de mest fascinerende og engasjerende bøkene jeg har lest på lenge.

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere C, The Man Booker Prize | Legg igjen en kommentar