Kidnapping, arv, drap og galskap

Jeg har kjøpt betydelig flere bøker enn jeg har lest den siste tiden, men lesingen har tatt seg litt opp den siste uken. Goodreads forteller meg at jeg ligger åtte bøker foran skjema for å nå årets lesemål på 65 bøker, men for å være helt ærlig er det hovedsakelig aprils lesemaraton som har sikret meg slike tall. I uken får jeg lest lite. Når jeg er trøtt etter jobb er det lett for at Netflix eller Youtube vinner. For en god stund siden begynte jeg å se Outlander – hadde lest litt om bøkene og skjønt at de muligens ikke var verdt å bruke tid på, men å kaste vekk tid på serier har jeg av en eller annen grunn mindre reservasjoner mot – og der lærte jeg i det minste litt skotsk 1700-talls historie før jeg hoppet av etter episode åtte. Grunnen til at jeg nevner det nå er fordi jeg har lest en bok denne måneden hvor Outlander-kunnskapen kom til nytte.

Robert Louis Stevenson – Kidnapped
Kidnapped handler om samme periode som Claire Randall drar tilbake til i Outlander. Bare at Jakobittopprøret er hakket mer perifert i Stevensons bok enn i Netflix-serien. En ung skotsk mann, David Balfour, forsøker å gjøre krav på arv, men blir lurt av sin onkel, som ikke ønsker å overføre verken eiendom eller penger til nevøen, og betaler menn for å kidnappe David. Han havner på et skip som seiler mot Amerika og på veien kræsjer skipet i en mindre båt. Kun en person fra båten overlever, Alan Breck Stewart, og han kommer ombord i skipet og blir David sin følgesvenn på veien tilbake til London, etter et voldelig oppgjør med medpassasjerene på båten. Der ønsker han å få kontakt med en advokat som kan hjelpe ham med å få arven sin og å få hevnet seg på sin onkel. Men veien dertil er lang og full av farer. Og det blir ikke mindre komplisert av at David er en tilhenger av den engelske kongen, George, mens Alan støtter skotske Charles Edward Stuart som i 1745 forsøkte å kuppe tronen.

Boken består av masse trasking, noen slitsomme møter med motstandere, drap, gjemsel og søøt søøt hevn. Den er småmorsom til tider, drama med gutta på tur er det umulig å ta altfor seriøst. Og slutten er virkelig fornøyelig. Men ellers blir det litt lite liv, jeg klarer ikke å engasjere meg like mye i denne som jeg gjorde i Treasure Island. Jeg vet ikke om det er karakterene eller plottet eller kanskje begge deler, men denne har ikke festet seg godt. Ergo har jeg ikke noe mer fornuftig å skrive om den. Les heller Treasure Island om dere skal lese Stevenson, hvis dere stoler på denne noe vage og overfladiske omtalen.

Simon Winchester – The Surgeon of Crowthorne
The Surgeon of Crowthorne var noen hakk mer interessant enn Kidnapped. Også i denne boken er det spenning, men i en ganske annen form. Også er det en historie fra virkeligheten, den er ikke oppdiktet. Boken handler i hovedsak om to menn, James Murray og Dr. W.C. Minor, som begge var med på å lage verdens første komplette engelskspråklige ordbok, The Complete Oxford English Dictionary. De er født med tre års mellomrom, de ligner på hverandre, de er begge meget intelligente og opptatt av å bidra med viktig kunnskap. En er fra USA, den andre fra Storbritannia. Og en er gal.

Boken begynner med drapet på en mann i London og vi går deretter tilbake i tid for å prøve å forstå hvorfor Minor drepte denne mannen. Forfatteren har gjort et grundig stykke arbeid for å finne svaret på gåten. Han har snakket med slektninger, funnet gamle brev og dokumenter som ingen utenfor slekten tidligere har sett, han har fått innsyn i helseopplysninger fra Broadmoor Asylum, det psykiatriske sykehuset han tilbragte store deler av livet sitt ved. Og han klarer å gi et ganske godt bilde av denne mannen, selv om det kun blir kvalifisert gjetning når det gjelder hvorfor han ble gal. Forfatteren tror selv at hans korte deltakelse i den amerikanske borgerkrigen var en av flere grunner. Der ble han tvunget til å skade en ire, og senere i livet var han livredd irer og overbevist om at de ville hevne seg på ham. Den paranoiaen førte til at han tok livet av en uskyldig mann. Han trodde alltid noen var ute etter å ta ham og at de kunne komme seg inn på cellen hans gjennom vegger eller tak. Nettene var verst. På dagen var han normalt veldig oppegående og han brukte mye tid på å lese og male. Og da han fant en lapp i en bok hvor de etterlyste frivillige til å hjelpe med innsamling av ord til verdens første komplette engelske ordbok fant han en mening med livet på cellen.

Parallelt med historien om Minor får vi glimt fra Murrays barndom og oppvekst. Vi får vite hvorfor han til slutt endte opp som redaktør av dette enorme prosjektet og hvordan han bestemte seg for å gå frem. Han var ikke den første som hadde forsøkt å lage en slik ordbok, men tidligere forsøk hadde strandet. Han og hans team samler inn ord, betydninger og eksempler på bruk av ordet, fra frivillige. De får inn millioner av papir med ord, alt skal sorteres, kvalitetssikres og samles. De brukes år på å bli ferdig med en bokstav. Murray har en stor familie, dårlig betalt og en stor bør på skuldrene sine. Og han aner ikke at en av hans største bidragsytere er gal. Det finner han først ut av da han bestemmer seg for å besøke Minor, som har oppgitt sin adresse men ikke nevnt hva den adressen innebærer. Boken følger møtet mellom de to mennene og deres vennskap.

Dette er som å lese en biografi om to personer og en bok, men Winchester knytter sammen alle hendelsene i boken på en god måte. Minor sin diagnose er selvsagt den største spenningstråden i boken, men det er også fascinerende å lese om arbeidet med ordboken. Det er et helt sinnsykt prosjekt Murray har tatt på seg og det tar over 70 år å fullføre. Jeg har definitivt fått større respekt for ordbøker og leksikografer etter å ha lest denne boken (selv om jeg alltid har likt Susie Dent). Både Murray og Minor ble over 70, og ordboken var, som sagt, over 70 før den ble «født», så jeg tenker det er godt innenfor forrige rundes biosirkelkategori. Så da trenger jeg ikke å skrive om Ekspedisjonen! 100 prosent omtalerate be damned!

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere S, Forfattere W | 4 kommentarer

Månedsoppsummering – april

18236460_10155062038525801_1137595355_o

De siste dagene har hovedsakelig bestått av dette: lesing og soling. Jeg er så heldig å ha fine omgivelser både hjemme og på jobb, så i helgen leser jeg på terrassen og i uken leser jeg i parken på jobb (i lunsjen..). Til og med hundene slikker sol. Endelig har sommeren kommet og det er helt fantastisk. April har dog ikke bare vært godvær, det er mindre enn to uker siden sist det snødde. April måned har dermed hovedsakelig bestått av inne-lesing, minus siste halvdel av helgens lesemaraton, som er representert på bildet nede til høyre. Jeg hadde kun lest tre bøker i april før jeg i løpet av de siste to dagene leste fem bøker til. Det burde vært lesemaraton hver måned.

April-listen: 

  • Neil Gaiman – The Ocean at the End of the Lane
  • Alan Bradley – The Sweetness at the Bottom of the Pie
  • Jim Crace – Quarantine
  • Georges Simenon – Maigret is Afraid
  • Mikhail Bulgakov – Diaboliad
  • Iain Banks – The Wasp Factory
  • Han Kang – Human Acts
  • W. E. Bowman – The Ascent of Rum Doodle

Det gir meg tre OTS kryss for Bowman, Banks og Gaiman, ett kryss for The Guardians 1000 bøker (Bowman) og ellers ingen kryss. Med andre ord en dårlig måned for lesemål. Likevel en god måned for lesekvalitet.

Quarantine
Jeg kan ikke huske at jeg vurderte Crace da jeg skulle velge forfatter til forfatterprosjektet mitt, men så mye som jeg liker Julian Barnes må jeg si at Crace er enda et hakk bedre. Quarantine er så strålende at jeg er nødt til å forsøke å skrive noen ord om den i et eget innlegg. Jeg kan gi en liten teaser her og si at hvis du liker gjenfortellinger fra Bibelen med ny vri kan denne være aktuell. Den var overraskende sterk. Jeg så for meg at den kom til å være mer humoristisk enn den var, samt at hovedlinjene i boken ville bestå av krass religionskritikk. Plottet dreier seg tross alt om en kvinne som gleder seg over at mannen er døende, før Jesus kommer og helbreder ham. Høres ut som en komedie. Den er likevel noe helt annet. Historien er nydelig fortalt og handler i stor grad om å være kvinne i starten av det første årtusen. En kvinne i et voldelig ekteskap. En kvinne i et litt mindre voldelig ekteskap som blir utpekt som den ansvarlige for parets barnløshet. 40 dagers faste i ørkenen, fire i hver sin hule. Avhengig av en skruppelløs selger som Jesus helbredet. Ja, Jesus er med, men han er ikke i fokus.

Miri’s husband was shouting in his sleep, not words that she could recognize but simple, blurting fanfares of distress. When, at last, she lit a lamp to discover what was tormenting him, she saw his tongue was black – scorched and sooty. Miri smelled the devil’s eggy dinner roasting on his breath; she heard the snapping of the devil’s kindling in his cough. She put her hands on to his chest; it was soft, damp and hot, like fresh bread. Her husband, Musa, was being baked alive. Good news.

Human Acts

The one stage in the process that you couldn’t quite get your head around was the singing of the national anthem, which took place at a brief, informal memorial service for the bereaved families, after their dead had been formally placed in their coffins. It was also strange to see the Taegukgi, the national flag, being spread over each coffin and tied tightly in place. Why would you sing the national anthem for people who’d been killed by soldiers? Why cover the coffin with the Taegukgi? As though it wasn’t the nation itself that had murdered them.

Den andre boken som virkelig gjorde inntrykk var Human Acts. Den skrev jeg om mens jeg holdt på å lese den og jeg har ikke egentlig så mye å tilføye annet enn at inntrykket jeg sitter igjen med noen dager etter at jeg leste boken er at den er enda bedre enn jeg ga uttrykk for da. Den fikk fire stjerner på Goodreads, men fortjener fem. Jeg har ikke sluttet å tenke på historien og den har gjort meg veldig nysgjerrig på politisk utvikling i Sør-Korea de siste tiårene. Den fungerte både som en karakterdrevet roman med et skremmende bakteppe, som et reellt innblikk i en historisk hendelse og som samfunnskritikk. Jeg er virkelig imponert over Han Kang og begynner å skjønne hvor dum jeg var som ikke leste The Vegetarian i fjor.

Your own dreams are filled with sights that are quite different from the ones haunting this first witness. At the time, you were more closely acquainted than most with brutalized corpses, yet there have only been a handful of times in the past twenty-odd years when your dreams have been vivid with blood. Rather, your nightmares tend to be cold, silent affairs. Scenes from which the blood has dried without a trace, and the bones have weathered into ash.

The Sweetness at the Bottom of the Pie
Jeg er for øvrig fullstendig forelsket i Alan Bradleys bøker om Flavia de Luce og koste meg med gjenlesning av første bok i serien. Den var bedre enn jeg kunne huske. Jeg vet ikke om det er fordi jeg leste en norsk oversettelse første gang jeg leste den eller om det er fordi jeg er så kjent med det universet nå at jeg ikke kan gjøre noe annet enn å elske det. Jeg har inntrykk av at dette er en ganske undervurdert serie. De fleste ser nok på det som kosekrim, og til en viss grad stemmer det. Men det er mange aspekter ved bøkene som gjør at de er mer enn det. Familien de Luce er særdeles dysfunksjonell. Faren er ødelagt av sorg etter tapet av sin kone og klarer ikke å være til stede for barna på noen plan. Søstrene rotter seg alltid mot Flavia og det er utrolig hvor ondskapsfulle de kan være mot hverandre. Det er ikke normal søskenkjærlighet, jeg lurer fremdeles på om søstrene i det hele tatt bryr seg om Flavia. Morens fravær merkes i de fleste situasjoner. Og Dogger, den fineste, snilleste Dogger er sterkt preget av sin tid som krigsfange, og er uten tvil rammet av posttraumatisk stresslidelse, selv om de ikke vet det og kaller det det på 50-tallet. Han er den som er der for Flavia, men innimellom er han som et barn og må være den som blir tatt vare på av henne.

Poor Dogger! That’s what I thought, even though Daphne told me I should never say that about anyone: «It’s not only condescending, it fails to take into account the future,» she said.

Det er så mye som er så trist i disse bøkene, selv om settingen er koselig og mordmysteriene relativt enkle og uskyldige. Flavia selv er altfor smart og selvstendig i forhold til hva man forventer av en 12-åring, men hun viser likevel alderen sin stadig vekk. Bradley har ikke gjort henne til noen superkvinne, selv om hun nok liker å tro at hun er det. Tross et meget tragisk utgangspunkt er det god plass til humor og sprell i serien. Flavia har alltid en lur kommentar eller en morsom observasjon på lager. Bradley har klart å finne en god balanse mellom underholdning/moro og det mer dystre bakteppet.

It is not unknown for fathers with a brace of daughters to reel off their names in order of birth when summoning the youngest, and I had long ago become accustomed to being called ‘Ophelia Daphne Flavia, damn it.

Statistikk – første kvartal, 2017
Jeg leser, som alltid, flest mannlige forfattere. Kvinneandelen min ligger på 25 prosent og to av de syv bøkene jeg har lest av kvinnelige forfattere er skrevet av J.K. Rowling. Det betyr i det minste at når jeg ser på kvaliteten på bøkene jeg har lest av kvinnelige forfattere er den høy. HP er naturligvis strålende. I tillegg er to av mine nye favorittbøker, Himself og Human Acts, skrevet av kvinner. Dog har begge en mannlig hovedkarakter.

50 prosent av bøkene jeg har lest i år er skrevet av engelske forfattere. Legger jeg til irene og resten av britene er jeg oppe i 60 prosent. Når jeg plusser på nord-amerikanske forfattere når jeg 75 prosent. De siste 25 prosentene er representert av Sverige, Frankrike, Tyskland, Russland og Sør-Korea. Dronningen av variasjon er jeg ikke. Jeg bør tydeligvis finne frem noen afrikanske og sør-amerikanske bøker, samt kanskje noe flere bøker fra Asia.

Sjangervariasjon har jeg litt av i det minste. Romaner dominerer leselisten min, men jeg har også lest barnebøker, ungdomsbøker, historiske romaner, klassikere, noveller, krim og diverse sakprosa. Jeg satser på å få tilføyd Science Fiction og Fantasy til listen i andre kvartal.

Kommer…
I mai vil jeg lese science fiction, jeg vil lese mer av Barnes, jeg vil fortsette på Back to the Classics-utfordringen og jeg vil delta i Heddas lesesirkel igjen. Også må jeg få lest mer sakprosa – dette er første måned på lenge at jeg kun har lest skjønnlitteratur. Jeg skal i tillegg forsøke å få skrevet en omtale av Ekspedisjonen slik at jeg er i rute for full deltakelse i biosirkelen. Før neste runde er godt nok, i følge generalen, så jeg har litt tid på meg.

Publisert i Forfattere B, Forfattere C, Forfattere K, Månedsstatistikk | 18 kommentarer

Dewey’s readathon

For første gang siden jeg selv var med å arrangere et lesemaraton for norske lesere i 2011 skal jeg delta i et lesemaraton. Dewey’s readthon er et internasjonalt lesemaraton som avholdes to ganger i året, i april og oktober. Jeg har funnet frem en stabel med bøker jeg har å velge fra, jeg har kjøpt inn snacks, ryddet og støvsugd biblioteket og stuen, samt laget en slagplan for maratonet. Jeg kommer ikke til å lese i 24 timer, det klarer jeg ikke. Planen er å holde meg våken så lenge som mulig, sove en liten stund og deretter stå opp og fortsette å lese. Jeg skal også delta i mini-challenges og prøve å holde meg oppdatert på andre deltakeres fremgang. Selv om tanken er å lese i 24 timer er det et utrolig sosialt arrangement, da det foregår masse på Dewey-nettsiden, Facebook, Goodreads, Instagram, Twitter, samt på en haug med blogger. Dermed blir det små lesepauser innimellom slik at man kan oppdatere seg på hva som skjer. Startskuddet går om en halvtime, så norske lesere skal dermed lese mellom lørdag klokken 14:00 og søndag klokken 14:00. Min lesehaug ser slik ut – og nei, målet er ikke å lese alle:

18216005_10155052118905801_960598127_o

Jeg kommer til å rapportere min fremgang i dette innlegget gjennom hele maratonet. Lykke til til alle andre norske og internasjonale deltakere. Dette skal bli gøy!


Time 1: Årets lesemaraton er i gang og jeg begynner med Diaboliad av Mikhail Bulgakov!

Time 2: Ferdig  med, og ganske forvirret av, Diaboliad. Det var ikke bare bare å gå på jobb i Sovjetunionen på 1920-tallet. Ikke får du betalt annet enn i ubrukelige produkter du produserer selv, sjefen byttes ut hver dag, noen av sjefene gir deg sparken mens andre ansetter deg igjen i dårligere stillinger. Til slutt er du så deprimert og forvirret at du ender opp med å inhalere giftige gasser som gir deg syke hallusinasjoner før du dør. Koselig, ikke sant? Nå blir det en pause fra den surrealistiske verdenen til Bulgakov. Jeg prøver meg på Maigret-serien til Georges Simenon og begynner med Maigret is Afraid.

Time 3: Maigret skulle bare besøke en venn på vei hjem til Paris etter en konferanse i Bordeux, men blir involvert i en drapssak i vennens lille hjemby. 3 døde på en uke i en landsby med 8000 innbyggere. Jeg er godt i gang, men har foreløpig ingen anelse om hvem morderen er. Småbykrim fra 30-tallet er relativt snill krim, ganske greit å lese, men jeg tror nok jeg har bedre bøker i lesebunken min.

Time 4: Det er overklassen mot øvrige landsbybeboere i Fontenay. Overklassen er helt tydelig mislikt, begynner å lure på om noen har begått tre mord bare for å få en av dem fengslet. Ca. 50 sider igjen av boken. Vi blir ikke spesielt godt kjent med hovedkarakteren. Muligens fordi dette er bok nr. 40 ett-eller-annet i en serie, men den eneste karakteren jeg begynner å få grep om er han alle vil at skal være den skyldige.

Time 5: Ferdig med Maigret. Krim er fremdeles ikke min favorittsjanger. Fortsetter med The Wasp Factory og har deltatt i mini-challenge på Facebook. Six word story: Playful dog wishes readathon will end..

Time 6: Holder på med The Wasp Factory. Må si jeg er aller mest spent på hvordan Frank drepte de to andre, selv om det kanskje ikke er det viktigste med boken. Slangen var en genistrek i forhold til å komme seg unna med mord, men jeg begynner å lure på om han virkelig har gjort disse tingene eller om han bare sier at han har det. De kan jo ha blitt drept på den måten han forteller uten at han har planlagt det. Hva er i så tilfelle motivet for å fortelle oss at han har drept tre mennesker og hvordan han drepte den første? Nei, han har sikkert gjort det.. Ellers har det gått i fotball (vanskelig å få med seg det viktigste fra kampen samtidig som jeg leser – og ganske irriterende å miste to poeng på overtid) og mat.

Time 7: Wasp! Begynner Eric å nærme seg eller skal vi kun få møte ham via telefonsamtaler? Frank er ikke helt god, men dersom han faktisk drepte alle ungene mens han var liten var han ekstremt oppfinnsom. Samt må han ha vært ganske smart for en seks- til ni-åring. Stakkars Paul og Esmeralda.

Time 8: I fjor sommer hadde kjøpte vi en ganske god vepsefelle. Butikk, betale, henge opp. Vips så var vepsene døde. Frank sin vepsefelle er ganske mye mer komplisert og relativt forstyrrende. Litt av en fantasi på Banks må jeg si. Døde dyr, manglende kjønnsorganer, barn som dreper, barn som blir drept, barn som ikke eksisterer på papiret, en dverg som kanskje er den mest normale av alle, en far som ikke har kontroll, en bror som er gal, muligens. Hvor mye av dette er virkelig? Og hva er poenget? Kort oppsummert er jeg snart ferdig med Wasp, og den er merkverdig fengende selv om jeg fremdeles ikke har skjønt poenget.

Time 9: SPOILER! Jeg trodde Frank var en upålitelig forteller, men det ser ut til at alt han forteller er sant, han bare mangler biter av informasjon som vil gjøre enkelte ting klarere for leseren. Trodde kanskje det skulle være noen flere lag her. Forklaringen til Frank om hvorfor han har gjort det han har gjort er ganske tynn. Likefullt en fengende og spesiell bok. Så er det store spørsmålet: hva skal jeg lese nå?

Time 10: Jeg leser Human Acts av Han Kang. 28 sider inn og den har allerede gjort inntrykk. Sterk start, på mange måter. Tror jeg kommer til å trenge noe morsomt etter denne.

Time 11: Lest litt videre i Human Acts, spist og gjort meg klar for noen timer med søvn. Satser på å være klar til å lese igjen så tidlig som mulig.

Time 12-17: Zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz

Time 18: Perspektivet i Human Acts har skiftet fra en som prøver å finne liket av to personer, til ett av likene han har forsøkt å finne. Dette er en utrolig velskrevet og sterk bok som det er vanskelig å legge fra seg, men jeg merker at dette nye perspektivet irriterer meg litt. Plutselig ble hendelsene i boken litt mindre realistisk, plutselig ble døden mindre endelig, mindre grufull, selv om den nye fortellerstemmen ikke gir leseren  informasjon som gjør situasjonen bedre. Alt snakket om sjelen, som om vi vet hva det er og hva den betyr for oss, plager meg også. Det er et vagt begrep som i det aller minste bør defineres om det skal introduseres som en reell ting. Nå er jeg ferdig å være negativ. Utover det jeg har nevnt nå er dette en utrolig god bok basert på forferdelige og tragiske hendelser.

Time 19: The prisoner. Dette må være Han Kang på sitt beste. Jeg har ikke ord.

Time 20: De som tror man ikke kan få noe ut av å lese mange bøker på kort tid kan neppe ha forsøkt det selv. Jeg kommer til å glemme de mindre minneverdige bøkene, som alltid, men Human Acts kommer til å forbli i minnet lenge til tross for at den bare var en av mange bøker som ble lest dette døgnet. Jeg har akkurat lukket boken og det renner tårer fra øynene mine. Ikke den beste reklamen for boken kanskje, men det er sannheten. Den påvirket meg på en uforventet måte. Jeg har lest om tilsvarende grusomheter før uten å bli like påvirket, men måten Kang har valgt å formidle denne boken på, ordene hun har valgt, gjorde noe med meg. Hendelsene i boken ble levende for meg. Og er desto verre fordi de er sanne. Detaljene er kanskje oppdiktet, men når jeg ser for meg gutten ser jeg for meg en som har levd. Som døde da han var 15 år, på jakt etter likene av sine venner.

Time 21: Jeg lurer på om jeg har vært så oppslukt av Human Acts at jeg har glemt å blogge for time 21. Eventuelt er det en annen time jeg har hoppet over. Nå er det time 22 og jeg aner ikke hva som har skjedd med 21. Jeg er tydeligvis ikke flink til å ha kontroll på timene. Går ut i fra at jeg leste boken til Han Kang i den manglende timen i alle fall.

Time 22: Brukte litt tid på å finne en ny bok etter Human Acts. Valget falt til slutt på The Ascent of Rum Doodle av W. E. Bowman. Jeg trengte noe morsomt og den har jeg hatt lyst til å lese lenge. Begynte så vidt på den i fjor, men tror ikke den passet til lesehumøret mitt akkurat da og dermed ble den avbrutt. Nå passet den perfekt!

Time 23: Karaktergalleriet i Rum Doodle er helt fantastisk. Lederen av klatrelaget tolker alle utsagn i positivt lys og ser det beste i alle, alltid. Han forstår dermed ikke alle vitsene på hans bekostning. Burley er major i militæret, Wish er vitenskapsmann, Shute er fotograf, Jungle er radioekspert og navigatør, Constant er lingvist og Prone er doktoren. Prone er alltid syk, Constant er den eneste som kan kommunisere med bærerne (som vet hvordan de skal manipulere europeerne), Jungle går seg vill stadig vekk, Shute får aldri filmet noe og Wish og Burley krangler hele tiden. At det går fremover i det hele tatt er ganske utrolig.

Time 24: En ganske passende slutt for en klønete ekspedisjon, faktisk med et rørende øyeblikk innimellom alle de tullete hendelsene. Rum Doodle og North Doodle er besteget og jeg har fullført Dewey’s lesemaraton – dog med seks timer som forsvant i søvn. 18 lesetimer på ett døgn tenker jeg er godkjent.


Closing Survey! 

1. Which hour was most daunting for you?
Time 11. Da var det begynt å bli sent her i Norge og jeg var trøtt. Hadde håpet på å holde ut i 12 timer før jeg måtte sove litt, men det gikk ikke.
2. Could you list a few high-interest books that you think could keep a reader engaged for next year?
Min plan var å lese Harry Potter dersom all leselyst forsvant, men det gjorde den heldigvis aldri. Alan Bradley sine bøker om Flavia de Luce er veldig engasjerende og jeg tror nok at Jane Gardam sine bøker om Old Filth, konen og naboen ville vært det hadde jeg kommet meg til dem. Old Filth var en favoritt da jeg leste den for første gang.
3. Do you have any suggestions for how to improve the Read-a-thon next season?
Ikke egentlig, dette har vært kjempegøy. Man velger selv i hvor stor grad man vil prioritere lesing, blogging, deltagelse i utfordringer, oppdateringer på sosiale medier osv.. Ingen regler i forhold til hvor mange timer man deltar og om man tar pauser for å sove eller for å gjøre andre ting. Det betyr at man kan gjøre det man vil utav lesemaraton og det er genialt.
4. What do you think worked really well in this year’s Read-a-thon?
Det meste!
5. How many books did you read?
Jeg leste fire romaner og en novelle på litt over 50 sider. Regner det som fem bøker.
6. What were the names of the books you read?
Georges Simenon – Maigret is Afraid
Mikhail Bulgakov – Diaboliad
Iain Banks – The Wasp Factory
Han Kang – Human Acts
W. E. Bowman – The Ascent of Rum Doodle
7. Which book did you enjoy most?
Enjoy er kanskje feil ord, men den beste boken jeg har lest dette døgnet er uten tvil Human Acts. Wasp og Doodle scorer på humor, spesielt Doodle.
8. Which did you enjoy least?
Maigret var ikke så genial som jeg hadde håpet. Tenkte kanskje jeg hadde funnet meg en ny krimserie, men krim er helt tydelig ikke min sjanger. Får holde meg til Flavia.
9. How likely are you to participate in the Read-a-thon again? What role would you be likely to take next time?
Ja! Regner med jeg blir med som deltaker neste gang også, men det hadde vært artig å arrangere et nytt lesemaraton for norske lesere.

Publisert i Uncategorized | 21 kommentarer

Weeee, Spree!

The annoying thing about reading is that you can never get the job done. The other day I was in a bookstore flicking through a book called something like 1001 Books You Must Read Before You Die (and, without naming names, you should be aware that the task set by the title is by definition impossible, because at least four hundred of the books suggested would kill you anyway), but reading begets reading – that’s sort of the point of it, surely? – and anybody who never deviates from a set list of books is intellectually dead anyway.

Høres kjent ut, anyone? Visomsord fra Nick Hornby til alle som aldri klarer å holde seg til lesemål og lister. Det er ikke oss det er noe galt med, det er de som faktisk klarer å holde seg til og fullføre listene som er, i følge Hornby, intellektuelt døde. Ironisk nok hadde det vært veldig spennende å forsøke å lese så mange som mulig fra listen over 400 titler han mener ville tatt livet av oss uansett, for å se om det er noe i utsagnet hans..

Den første setningen hans vil jeg tro alle bokelskere kjenner seg igjen i. Enten man holder seg til lister andre har laget eller har egne lister som endrer seg fra dag til dag (man kan jo ikke IKKE ha lister..) er det påfallende at listene aldri tar slutt. Vi har et stadig jag etter å ha lest alt mulig rart, enten det er de bøkene alle andre bloggere skryter av, de vi skal samlese til bokbloggprisen, bookerprisen, 1001-listen, biografisirkelen eller annet, eller de vi føler selv av en eller annen grunn at vi burde ha lest. Hvor lang er din liste over bøker du føler du burde ha lest allerede? Min er ganske lang og inkluderer en haug med Bookernominasjoner, tykke russiske klassikere (War and Peace og The Brothers Karamazov primært), alt av Dickens jeg ikke har lest enda, alle av Gabriel Garcia Marquez på over 150 sider, resten av Discworld-serien, minst en av Margaret Atwood, mer av Zweig og Nemirovsky, Wolf Hall +2 + 3, resten av Hugo og helst en god del til av Dumas, potensielle Bookernominasjoner (holder ikke å BARE lese de som faktisk blir nominert…). Og slik kunne jeg fortsatt i det som ville blitt tidenes lengste og kjedeligste blogginnlegg noensinne, men jeg skal heller spare eventuelle lesere for den godbiten. Vi får uansett håpe at vi snart ser denne overskriften i avisen: LEVEALDEREN ØKER MEST FOR BOKELSKERE (i den faktiske avisoverskriften jeg fant sto det «menn»). Vi trenger all den tiden vi kan få.

I recently discovered that when my friend Mary has finished a book, she won’t start another for a couple of days – she wants to give her most recent reading experience a little more time to breathe, before it’s suffocated by the next. This makes sense, and it’s an entirely laudable policy, I think. Those of us who read neurotically, however – to ward off boredom, and the fear of our own ignorance, and our impending deaths – can’t afford the time.

Igjen, høres det kjent ut? Alternativt kan man dedikere en del tid til å bli god til å lyve om hva man har lest. Men forutsetningen er da at man blir så god til å lyve om det at man til slutt overbeviser seg selv om at man har lest alt som burde vært lest. Da virker det nesten mer tidsbesparende å lese bøker man ønsker å lese. Bloggere skal dog ikke bare ha lest en haug med bøker, vi skal også helst blogge om dem (ikke at noen har laget en regel som sier at vi må, men er det ikke en liten stemme som forteller deg at du ikke har gjort jobben din dersom du ikke har blogget om alle bøkene du har lest og har en mening om?). Siden de fleste av oss ikke har redaktører har vi i det minste mulighet til å blogge om hva man vil, i motsetning til Hornby som har et litt annet problem:

I have bought a lot of books and read a lot of books in the last few months, so this first postbrainwashing column is more in the nature of a representative selection than an actual diary. And in any case I have been told that there are certain books I have read recently, all novels, that I’m not allowed to talk about here. One beautiful, brilliant novel in particular, a novel that took me bloody ages to read but which repaid my effort many times over, was deemed unacceptable because its author apparently impregnated an important member of the Spree a while back (and some Spree members are more equal than others, obviously), and the Spree regard sex as being obstructive to the consumption of literature. What is the… What is the point of having a books column like this if you have to lie about what you’ve read?

Mitt problem er at i stedet for å skrive en noenlunde ordentlig bokomtale av Shakespeare Wrote for Money får jeg bare lyst til å skrive masse tull om blogging og lesing, uten mål og mening. Det er det Spreen gjør med oss folkens, dere er herved advart. Den bidrar også til at leselistene blir eeeenda lengre. I listen min fra tidligere i innlegget nevnte jeg ikke all sakprosaen jeg vil lese for eksempel. Hornby leser massevis av snever, merkelig sakprosa som han får til å virke mye mer interessant enn jeg mistenker at en del av det egentlig er. Heldigvis for meg er det ofte bøker med USA-relaterte tema, noe som gjør at en god del av dem ikke havner på listen min, men han kan virkelig få det meste til å virke spennende. Jeg har ikke mangel på (det jeg tror er) god sakprosa i bokhyllene, men som med alle andre bøker er det mange som blir stående ulest i årevis. Jeg lånte nylig vekk en bok om Nord-Korea og måtte spørre etter den var ferdiglest om den var god. Det er noe merkelig ved å måtte spørre andre om mine egne bøker er gode. Neste gang jeg låner vekk en bok tror jeg at jeg må be om 48 timers forvarsel slik at jeg kan lese den selv først. Samtidig er det jo fint at bøker jeg har ignorert i mange år blir lest likevel og hvis jeg følger 48 timers varsel-regelen får jeg jo lest utrolig masse bøker på kort tid dersom mange nok har lyst til låne bøker av meg. Men da spørs det om ikke jeg må finne flere leseglade venner. Det vil også være tidkrevende.

Siden dette er et Spree-inspirert innlegg må jeg nesten legge til dette:

Bøker kjøpt i april

  • Robert Galbraith – The Cuckoo’s Nest
  • Iain Banks – Stonemouth

Bøker lest i april

  • Neil Gaiman – The Ocean at the End of the Lane

Vi har helt tydelig ikke kommet langt nok i måneden til å lage en slik oppsummering, men slik er nå ståa foreløpig. Nå er det påske og tid for hyttetur nr. 1 og hyttetur nr. 2, så da skal jeg forsøke å få krysset av noen flere titler fra den eviglange leselisten. God påske, alle sammen!

17916789_10154996148680801_975935384_o                                    Når man prøver å blogge og hunden vil på fanget.. 

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere H | 20 kommentarer

Julian Barnes x3

I have lived in books, for books, by and with books; in recent years, I have been fortunate enough to be able to live from books. And it was through books that I first realized there were other worlds beyond my own; first imagined what it might be like to be another person; first encountered that deeply intimate bond made when a writer’s voice gets inside a reader’s head. I was perhaps lucky that for the first ten years of my life there was no competition from television; and when one finally arrived into the household, it was under the strict control of my parents. They were both schoolteachers, so respect for the book and what it contained were implicit. We didn’t go to church, but we did go to the library.

Tanken med å lese alt en forfatter har produsert kan være så mangt. Kanskje ønsker man å finne ut om statusen «favorittforfatter» er fortjent. Eller å sammenligne bøkene for å finne ut når forfatteren var på sitt beste og verste. Man ønsker selvsagt å oppdage nye bokperler. Nye historier man kan bli helt oppslukt av. Uansett hva målet med lesingen var i utgangspunktet er det man oppnår at man blir utrolig godt kjent med denne ene forfatteren. Kun de glimtene han eller hun tillater oss å se selvsagt og leseren farges av de metaforiske brillene man leser bøkene gjennom. Man sitter igjen med et inntrykk basert på et stort og godt fundament. Jeg er ganske langt unna å fullføre lesing av Julian Barnes sine bøker, men her er mitt inntrykk av ham etter tre bøker tidligere lest og tre bøker nylig lest:

Først og fremst er han en bokelsker på lik linje med oss bloggere. Det kommer neppe som et sjokk og jeg tror nesten det er en forutsetning for å bli forfatter – i hvert fall forfatter av skjønnlitteratur – at du elsker bøker. Hvor langt kommer du med egen fantasi dersom du aldri har utforsket andres? I essayet A Life With Books beskriver han hvordan han ble interessert i bøker, hvordan interessen ble til en altoppslukende hobby og etter hvert en besettelse om å eie flest mulig bøker. Han kunne nok gjort en del av oss til skamme.

My case was made worse by the fact that I was, in the jargon of the trade, a completist. So, for instance, because I had admired the few plays of Shaw that I’d seen, I ended up with several feet of his work, even down to obscure pamphlets about vegetarianism.

Han lærte meg for øvrig trikset for å komme seg over boksamlertrangen og det er å produsere egne bøker. Noen bloggere som har testet det? Jeg tror nok ikke jeg kommer til å gjøre det med det første, jeg får heller leve med at behovet for nye bokhyller aldri forsvinner. Nå er jeg for eksempel nødt til å skaffe meg alle bøkene av Barnes pga prosjektet. 27 nye bøker opptar garantert noen hyllemeter, selv om han stort sett skriver tynne bøker. På de 27 bøkene viser han et ganske variert interessefelt.

17778890_10154969143475801_1051487271_o

Levels of Life viser at han evner å være en åpen person, da han i siste del av boken reflekterer rundt sin egen opplevelse med sorg. Boken begynner dog ikke rett på, men heller med tre turer i luftballong og en introduksjon av menneskene som fløy i dem. Denne delen av boken er fascinerende. Jeg sitter igjen med en følelse av at det må være helt vidunderlig å være oppi en flyvende ballong, helt til noe går galt og den fantastiske følelsen blir til den mest skremmende opplevelsen man kan tenke seg. Ballongferdene var ikke alltid vellykket, men det stoppet ikke entusiastene fra å fortsette å fly. Del to av boken handler om en kjærlighetshistorie mellom to av ballongentusiastene, som aldri tok helt av. Han forelsker seg, hun vil være fri. Barnes beskriver hvordan mennesker har nådd uante høyder og hvordan vi også må takle de «laveste» (lowest – funker ikke helt på norsk) øyeblikkene i livet. Når kvinnen du frir til svarer nei, når kvinnen som svarte ja dør.

You put together two people who have not been put together before. Sometimes it is like the first attempt to harness a hydrogen balloon to a fire balloon: do you prefer crash and burn, or burn and crash? But sometimes it works, and something new is made, and the world is changed. Then, at some point, sooner or later, for this reason or that, one of them is taken away. And what is taken away is greater than the sum of what was there. This may not be mathematically possible, but it is emotionally possible.

Hans sorg handler om tapet av konen. Om hvordan hans trang til å ta livet av seg forsvant etter at han innså at den eneste måten hun kunne leve videre på var hvis han holdt minnene av henne i live. Han forsøkte å lese bøker som beskrev andres sorg, men fant at hver av oss sørger på sin måte og reagerer på hver vår måte. En persons opplevelse er ikke fullstendig overførbar til en annens opplevelse, det er alltid nyanser. Barnes skriver mye om hvordan andre reagerte på hans sorg og hvordan han reagerte på deres reaksjoner. Mange er nesten like redd for sorgen som for døden, skriver han. De vet ikke hvordan de skal oppføre seg rundt ham og de er livredd for å si noe feil. Og mange hadde et helt annet syn på døden enn det han følte på.

Some think grief a kind of violent if justifiable self-pity; some that it’s merely one’s own reflection in death’s eye; others say it’s the survivors they feel sorry for, because they’re the ones going through it, whereas the loved one can no longer suffer. Such approaches try to handle grief by minimizing it – and doing the same with death … it’s more, much more, and has been from the beginning, about her: look what she has lost, now that she has lost life.

Barnes virker å være fascinert av religion. Jeg tror han nevner gudstro generelt eller Bibelen spesifikt i hver bok jeg har lest av ham. I Levels of Life never han trangen til å forhandle med Gud når man mister noen, noe han aldri kjente på selv da det ikke fantes noen han kunne forhandle med. Det var ingen som kan reversere det som har skjedd.

I told one of the few Christians I know that she was seriously ill. He replied that he would pray for her. I didn’t object, but shockingly soon found myself informing him, not without bitterness, that his god didn’t seem to have been very effective. He replied, ‘Have you ever considered that she might have suffered more?’ Ah, I thought, so that’s the best your pale Galilean and his dad can do.

I A History of the World in 10 1/2 Chapters begynner han med bibelhistorien om Noas ark, fortalt fra perspektivet til en «woodworm» som hadde sneket seg ombord. Han gir oss innsikt i livet på arken. Hvilke dyr som kom med og hvilke som ikke ble regnet som «rene» nok til å få en plass på arken. Hvordan dyrene forhold seg til hverandre. Hvor mange av dem som ble spist av Noah og familien hans: ergo arter som ikke finnes på jorden i dag (Noah og familien er ikke vegetarianer. Hvor skulle han ellers få mat fra?). Observasjonene til den lille blindpassasjeren er humoristiske og den har en ganske masete, delvis sarkastisk fortellerstemme som er helt annerledes enn noe jeg har lest av Barnes tidligere. Fortellerstemmen hans føles for meg som regel veldig moden, reflektert og nøyaktig og han skriver aldri mer enn han må for å få frem poenget sitt. Her, derimot, får vi et hav av informasjon fra en ivrig, ironisk og morsom liten sak. Det viser godt hvordan Barnes kan tilpasse seg ulike fortellinger fra forskjellige perspektiver.

All right, all right. Noah had his virtues. He was a survivor – and not just in terms of the Voyage. He also cracked the secret of long life, which has subsequently been lost to your species. But he was not a nice man. Did you know about the time he had the ass keel-hauled? Is that in your archives? It was in Year Two, when the rules had been just a little relaxed, and selected travelers were allowed to mingle. Well, Noah caught the ass trying to climb up the mare. He really hit the roof, ranted away about no good coming of such a union – which rather confirmed our theory about his horror of cross-breading – and said he would make an example of the beast. So they tied his hooves together, slung him over the side, dragged him underneath the hull and up the other side in a stampeding sea. Most of us put it down to sexual jealousy, simple as that.

Boken fortsetter med en irsk standupkomiker på et cruiseship kapret av terrorister, som havner i den absurde situasjonen hvor han skal forklare til medpassasjerene hvorfor de må dø og i hvilken rekkefølge det skal skje (etter nasjonalitet). Vi blir med til en rettssal i Frankrike på 1500-tallet hvor de tiltalte er like skapninger som den som hadde fortellerstemmen i den første historien. En ganske absurd men utrolig artig rettssak. Leseren blir kjent med historien om et skipsvrak og med historien bak og tolkninger av et maleri basert på skipsvraket (kanskje den mest fascinerende historien i boken med tanke på at vi får se maleriet. Det er utrolig hvilke detaljer og informasjon som befinner seg i maleriet som jeg ikke ser..). Det er mange merkelige, skremmende, fantastiske fortellinger som ofte illustrerer det absurde i menneskenes historie og mytologi.

How do you turn catastrophe into art? Nowadays the process is automatic. A nuclear plant explodes? We’ll have a play on the London stage within a year. A President is assassinated? You can have the book or the film or the filmed book or the booked film. War? Send in the novelists. A series of gruesome murders? Listen for the tramp of the poets. We have to understand it, of course, this catastrophe; to understand it, we have to imagine it, so we need the imaginative art. But we also need to justify it and forgive it, this catastrophe, however minimally. Why did it happen, this mad act of Nature, this crazed human moment? Well, at least it produced art. Perhaps, in the end, that’s what catastrophe is for.

Foreløpig har det vært utrolig gøy å bli bedre kjent med forfatteren Julian Barnes og jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til fortsettelsen.

Publisert i Forfattere B, Prosjekt: helt forfatterskap | 10 kommentarer

Månedsoppsummering – mars

Jeg holder på med et innlegg om de tre bøkene jeg har lest av Julian Barnes så langt i år. Det har vist seg å være nærmest umulig å prøve å skrive noe fornuftig og godt nok om bøkene hans og dermed blir jeg aldri ferdig med innlegget. Det blir lenger og lenger uten at jeg blir fornøyd. Fortsetter det slik kommer jeg til å lese et helt forfatterskap uten at lesere av denne bloggen får vite noe som helst om hva jeg faktisk synes om bøkene hans. Annet enn det man kan trekke ut av antall stjerner jeg gir bøkene på Goodreads. Jeg har lest to strålende bøker og et essay og vil gjerne formidle til andre hvorfor det kan være en god ide å begynne på en bok av Julian Barnes, men innlegget er blitt til noe helt annet. Innimellom hadde det vært greit å bare slette alt man har gjort og begynne på nytt, kanskje det da plutselig blir mye enklere å skrive. Problemet er at det føles helt feil å kvitte seg med noe man har brukt mye tid og krefter på. Samleomtaler har alltid virket som den enkleste måten å skrive om bøker på, men det er tydeligvis ikke alltid tilfelle. Fra nå av blir det ett innlegg per bok. Eventuelt ingen.

Det var dagens syting, nå over til noe mer konstruktivt. Mars har ikke vært en produktiv lesemåned. Jeg har lest fem bøker, medregnet det tidligere nevnte essayet som ikke er på mer enn 27 siden men som jeg regner som en bok siden det ser ut som en bok. Sideantall for mars er med andre ord lite imponerende. Det jeg har fått gjort er å komme godt i gang med forfatterprosjektet mitt. Listen for mars ser nemlig slik ut:

  • Julian Barnes – A History of the World in 10 1/2 Chapters
  • Julian Barnes – Levels of Life
  • Bea Uusma – Ekspedisjonen: Min Kjærlighetshistorie
  • Julian Barnes – A Life with Books
  • Nick Hornby – Shakespeare Wrote for Money

Jeg kan begynne med det som mangler: jeg har ikke fullført en bok i Heddas bokhyllelesing forrige måned. Temaet var bøker skrevet mellom 1350 og 1750 og jeg har kommet i gang. Jeg skulle egentlig lese Robinson Crusoe (1719) sammen med Silje, men den fristet ikke så mye for noen av oss, så dermed glemte jeg hele bokhyllelesingen. I slutten av måneden kom jeg på at jeg egentlig hadde ganske lyst til å bli med i marskategorien og bestemte meg for å velge en bok skrevet mye tidligere enn Robinson Crusoe, nemlig The Canterbury Tales (1387-1400). Jeg leser en gjenfortelling skrevet av Peter Ackroyd for å gjøre det litt enklere for meg selv og så langt virker det å ha vært en ypperlig ide. Forsinket som alltid, men jeg er med.

Det har tross manglende deltakelse i OTS-lesesirkel blitt lest tre bøker fra egne bokhyller denne måneden. Ekspedisjonen kjøpte jeg på mammutsalg tidligere denne måneden og A Life with Books ble kjøpt i Oslo for to uker siden, men de tre andre har ventet tålmodig i flere år i bokhyllene mine på å bli lest.

Det er andre måneden på rad jeg ikke leser noe fra Back to the Classics-utfordringen. Heldigvis gir The Canterbury Tales dobbeltkryss, da den passer i kategorien «Bøker skrevet før 1800». Det blir med andre ord minst en bok lest fra denne utfordringen i april. Jeg har ikke lest Dickens, men jeg hadde egentlig tenkt å lese Tomalins biografi til Ingalill sin biolesesirkel i april, for da å bli veldig inspirert til å lese flere bøker skrevet av Dickens. Jeg har ca. to uker på meg og må velge en bok i kategorien «Død (før 30 eller etter 70). Problemet er bare at Dickens ikke ble fullt så gammel som nødvendig. Så hvilken biografi jeg skal velge er fremdeles et mysterium. Hvordan jeg skal få lest Dickens er et like stort mysterium.

Jeg hopper stille over målet om å lese norske klassikere og beveger meg videre til en større hodepine: internasjonal booker. Jeg har begynt på to av de nominerte bøkene, men har ikke fullført noen av dem. Målet mitt var å lese så mange som mulig og jeg tror det skal godt gjøres å argumentere for at 0 var så mange som mulig. Akkurat nå er det så mye annet jeg har tenkt å lese at jeg vurderer å vente til 20. april og så satse på å lese minst fire av seks på shortlist før vinneren kåres i juni. Det høres noenlunde realistisk ut.

McCarthy, Zweig, de Bernieres og Wodehouse har jeg enda ikke lest noe av i år og jeg har heller ikke begynt på Jane Eyre. Det jeg faktisk har fått gjort er å lese mer sakprosa, samt lese en bok til fra The Guardians 1000 bøker-liste. Måloppnåelsen etter tre måneder er dermed som følger:

  • 20 av 65 bøker lest
  • 1/9 Back to the Classics
  • 0/2 Dickens
  • 0/3 norske klassikere
  • 0/7 Bookernominerte
  • 0/4 internasjonale Bookernominerte
  • 3/10 The Guardians 1000 books
  • 1/5 forfattere (Zweig, McCarthy, de Bernieres, Wodehouse, Dexter)
  • 0/1 Jane Eyre
  • 8/10 non-fiction
  • 2/10 bokhyllelesing (Heddas lesesirkel)
  • 11/30 OTS
  • 1/2 biolesesirkel
  • 6/27 Julian Barnes

Mållisten begynner å bli lang.. tror jeg bør forsøke å ikke gi meg selv enda flere lesemål for 2017, dette er nok! Non-fiction, OTS og antall bøker lest totalt ser ut til å være årets enkleste mål. Biosirkelen skal nok også gå fint siden jeg satt meg et ganske enkelt mål for den. Jeg tror heller ikke det blir noe problem å lese mer av Zweig, de Bernieres og Wodehouse, McCarthy ser ut til å bli utfordringen her.

I april er det viktigste målet å lese mer! For eksempel fra denne bokhaugen:

17622667_10154962671105801_355381152_o

Skal jeg lykkes med det må jeg klare å holde meg unna The Wiki Game, noe som ikke er helt enkelt.

Publisert i Månedsstatistikk | 25 kommentarer

Lydbøker

Etter en evighet som lydbokskeptiker har jeg endelig lært meg at det kan være utrolig gøy å høre lydbøker. Det er en ganske annerledes opplevelse enn å lese bøker selv, og selv om jeg foretrekker å lese er det unektelig en del fordeler med å høre. Jeg kan for eksempel gjøre andre ting samtidig, som å pusle, gjøre husarbeid, gå tur med hundene. Jeg kan høre lydbok på tidspunkt hvor jeg ellers ikke ville lest, som når jeg sitter på bussen til eller fra jobb. I tillegg er det morsomt å høre forfatteren lese sine egne ord – jeg har (nesten) kun hørt lydbøker hvor forfatter og innleser er samme person så langt. Eneste ulempen er at det er vanskelig å velge ut bøker som egner seg. Jeg valgte så godt i mitt første forsøk at jeg sliter med å finne bøker som kan leve opp til den første. Min lydbokkarriere har så langt bestått av følgende:

  • Høre hele Fibber in the Heat av Miles Jupp
  • Høre hele Talking as Fast as I Can av Lauren Graham
  • Begynne på Him & Me av Jack Whitehall og Michael Whitehall
  • Avbryte Him & Me av Jack Whitehall og Michael Whitehall
  • Begynne på Little Lord Fauntleroy av Frances Hodgson Burnett
  • Avbryte Little Lord Fauntleroy av Frances Hodgson Burnett
  • Begynne på We Need to Talk About Kevin.. Bridges av Kevin Bridges

Fibber in the Heat var genial. Jeg benyttet hver anledning til å høre lydbok, jeg ble fullstendig hektet. Miles Jupp er en britisk komiker som jeg har hatt kjennskap til i mange år. Han har skrevet en historie fra da han var i starten av 20-årene, og jeg har enda ikke klart å finne ut om historien er sann eller om dette er noe han har funnet på. Roman eller non-fiction? Who knows..? Det spiller egentlig ingen rolle for boken er like underholdende enten handlingen er minner eller fantasi.

cover

Miles elsker sporten cricket. Det har han gjort helt siden han stilte faren et cricket-spørsmål da han var liten og fikk et tydelig svar han kunne forstå. Faren jobbet nemlig med merkelige ting han ikke forsto noe av, så da han og faren endelig kunne ha en samtale om noe ordentlig ble temaet for samtalen en lidenskap som skulle følge ham godt inn i voksenlivet. Han jobbet som skuespiller en stund, men da kjæresten nevnte på spøk at han burde ha en jobb som involverte cricket siden han var så stor fan tok han det som et alvorlig forslag. Det var omtrent som en åpenbaring. Og hvem jobber med cricket, annet enn spillerne? Sportsjournalister. Han kjenner to personer i journalistikkens verden og spør dem om ikke de ønsker at han skal dekke testkampene i India. Han skal skrive bok i India og kommer til å være der uansett, så han fremstiller det som om han nesten gjør dem en tjeneste om han dekker testkampene for dem. De svarer at de kanskje vil publisere noe han skriver dersom det skjer noe interessant. Han påpeker at han trenger pressepass hvis han skal ha mulighet til å skrive for dem, de gir ham det. Og der var han i mål. Han har fått inngangsbilletten til presseboksen og skal få møte alle sine helter. Hva kan gå galt? Alt selvsagt, han er jo ingen sportsjournalist. Han har heller aldri vært i India før. Det viser seg dessuten at det viktige riktige pressepasset er ekstremt vanskelig å få tak i når man lyver sin vei inn i sportsjournalistikkens verden.

Miles har ikke en over the top engasjerende stemme, men den noe monotone, litt tafatte, veldig britiske stemmen passer så utrolig godt til personligheten hans i boken. Han opplever en måned med noen geniale oppturer men hovedsakelig med frustrasjon etter frustrasjon. Han er utenfor, han er ensom, han er ny og vet ikke alltid hva han bør gjøre og ikke, han spiser dodgy curry fra en bod på gaten, han krangler med indiske vakter på cricketområdene og han sliter med å være profesjonell når han egentlig er en supporter. Boken er sjarmerende og var av en eller annen grunn utrolig fengende. Jeg har foreløpig ikke klart å finne en ny lydbok som gir meg like lyst til å finne en hver unnskyldning for å fortsette å høre. Du trenger for øvrig ikke å være cricket-fan eller veldig glad i sport for å like boken. Jeg har aldri sett en cricket-kamp, kan ikke reglene og har kun hørt om en cricketspiller, Freddie Flintoff – som for øvrig dukker opp i boken en del ganger da han spilte på det engelske landslaget på denne tiden. Likevel er dette den beste lydboken jeg noensinne har hørt (som forsåvidt ikke er så imponerende som det høres ut med tanke på mitt begrensede lydbokrepertoire).

Talking-as-Fast-as-I-Can-Audio-Book-by-Lauren-Graham

Skuffelsen ble stor da jeg tok fatt på neste lydbok: Talking as Fast as I Can av Lauren Graham. Som så mange andre elsker jeg Gilmore Girls. Det er en utrolig fin verden å leve seg inn i, full av merksnodige karakterer og idylliske omgivelser. Rory var en lesehest, som de fleste bokbloggere, og hun elsket skole og å lære, som jeg også gjør. Det var en verden jeg kunne relatere meg til til en viss grad og en verden jeg kunne ønske jeg var en del av. Småbylivet har aldri virket mer forlokkende. Graham, som spiller hovedrolleinnehaveren Lorelai Gilmore, valgte å skrive et slags memoir i forbindelse med at det skulle spilles inn en ny sesong av Gilmore Girls, ni år etter at serien tok slutt. Hun forteller en del om sin vei til å bli skuespiller, samt om karrieren. Og jeg merker at jeg ikke synes det er spennende å høre om livet til en med skuespillerambisjoner som spiller i teaterstykker og går på auditions. I tillegg leser hun innimellom med en rar skuespillerstemme, som jeg tror er ment å illustrere noen poeng i boken men som bare irriterer meg. Hun er litt for animert for min smak og mye høres påtatt ut. Når hun forteller om den gangen hun så alle Gilmore Girls-episodene, samt om filmingen av A Year in the Life får vi bare noen få korte anekdoter eller faktaopplysninger fra det og det forblir ganske overfladisk. Det er en kort lydbok, på ca. 4 timer, og det er forsåvidt bra siden jeg da kunne klare å komme meg gjennom den, men jeg tror kanskje en lenger lydbok kunne blitt bedre da hun hadde hatt mulighet til å gå mer i dybden. Jeg har i det minste lært at selv om man liker en karakter er det ikke sikkert at man finner skuespilleren så veldig fascinerende.

Etter det har jeg ikke fullført en eneste lydbok. Jeg begynte på Little Lord Fauntleroy og Him & Me, og jeg tror jeg kommer til å like begge, men ingen av de var så spennende at jeg bare måtte finne tid til lydbok. De ble begge avbrutt. Får se om jeg forsøker meg på dem igjen. Slik er det også med den jeg hører nå, We Need to Talk About Kevin.. Bridges. Den er god, og hadde jeg lest den hadde jeg nok vært ganske begeistret. Men når spenningsnivået blir for lavt, uansett hvor gode bøkene er, prøver jeg ikke å finne ekstra tid til å høre, og da får jeg aldri noe flyt i lesingen (høringen) fordi det bare blir et kapittel innimellom. Kevin Bridges er en strålende oppleser og har skrevet en artig selvbiografi, men jeg hører for sjelden og har ikke følelsen av at jeg MÅ høre videre fordi det er så spennende. Jeg har likevel lyst til å forsøke å høre denne ferdig siden jeg egentlig liker boken. Men jeg tror kanskje at jeg må prøve meg på krim etter hvert..

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere G, Forfattere J | 22 kommentarer