Verden rundt på betydelig mer enn 80 bøker

CIA_WorldFactBook-Political_world_pdfTravel is fatal to prejudice, bigotry, and narrow-mindedness, and many of our people need it sorely on these accounts. Broad, wholesome, charitable views of men and things cannot be acquired by vegetating in one little corner of the earth all one’s lifetimeTravel is fatal to prejudice, bigotry, and narrow-mindedness, and many of our people need it sorely on these accounts. Broad, wholesome, charitable views of men and things cannot be acquired by vegetating in one little corner of the earth all one’s lifetime.     ~ Mark Twain

Et av lesemålene mine i år er å lese ti bøker skrevet av forfattere med nasjonaliteter jeg ikke har lest noe av tidligere. Etter å ha skrevet statusinnlegg for årets lesemål innså jeg at jeg har ignorert dette målet så langt i år og at det var på tide å gjøre noe med det. Planen min er å gjenoppta Verden rundt-utfordringen, slik at jeg kan fylle ut listen over nasjoner jeg har lest fra etter hvert som jeg får nye nasjonaliteter. Jeg har laget en egen fane på bloggen som heter «Nasjoner» som inneholder oversikten over hvilke land jeg har lest fra og hvilke bøker jeg har lest.

Før 2018 var fasiten 43 nasjoner. Av 196. Ikke veldig imponerende. Jeg hadde fått lest fra to nasjoner til før jeg skrev statusoppdateringen og dermed økt antallet til 45. Etter å ha kommet frem til at jeg skulle ha som mål å lese bøker fra alle nasjoner jeg klarer å finne bøker fra på engelsk eller norsk ble jeg så giret at jeg leste to til på rappen. Så nå er jeg oppe i 47 land. Når vi går over i 2019 skal jeg ha lest fra minimum 53 nye nasjoner for å oppfylle lesemålene mine, men for å være helt ærlig håper jeg at jeg klarer enda flere enn det.

Det hadde vært artig å lese i en spesifikk rekkefølge, men av hensyn til lommeboken min begynner jeg i hovedsak med bøker jeg allerede eier. Så langt i år har jeg krysset av for Irak, Kenya, Chile og Mexico. I tillegg har jeg bøker fra Romania, Bosnia-Hercegovina, El Salvador, Peru, Danmark (har faktisk ikke lest en eneste dansk bok, i hvertfall ikke i voksen alder), Island og Aserbajdsjan. Skal grave litt i hyllene og se om jeg kan finne flere også. Det kommer nok en samleomtale fra Sør- og Mellom-Amerika etter hvert siden de to siste – og sannsynligvis også den neste – var fra den delen av verden. Ellers skal jeg kose meg med å finne ut hvilke bøker jeg kan skaffe meg fra de nasjonene jeg verken har lest noe av eller kjøpt noe fra.

2018: 

  • Irak: Frankenstein in Baghdad av Ahmed Saadawi
  • Kenya: The River Between av Ngugi wa Thiong’o
  • Chile: My Tender Matador av Pedro Lemebel
  • Mexico: Signs Preceding the End of the World av Yuri Herrera
Publisert i Uncategorized | 44 kommentarer

Når ting ikke går helt etter planen…

Vi blir stadig mer avhengig av elektroniske duppeditter og opplever stor frustrasjon når de plutselig ikke vil samarbeide lenger. Lese om en bok – innse at man selv har lyst til å lese boken – sjekke hvem som selger den og hva den koster – kjøpe boken – begynne å lese boken: en hendelsesrekke som normalt vil ta minimum noen timer, men gjerne opptil mange uker om boken ikke selges i norske bokhandlere. Ved hjelp av et lesebrett kan dette ta under et minutt. Og har man blitt godt vant er det vanskelig å gå tilbake til den gamle, trege måten å kjøpe bøker på. Problemet er bare at den hender at den geniale elektroniske saken vi er så fornøyd med ikke lenger vil samarbeide. Da er det godt å ha en outlet for å få ut litt frustrasjon.

Til tross for at mange av oss bokbloggere har blitt svært så begeistret for elektroniske lesebrett er det ikke å mulig å komme unna vår kollektive trang til å kjøpe flest mulig papirbøker. Og når det er salg? Da er det helt umulig å la være, uansett hvor fullt det er i bokhyllene. Er det da en seier når en av oss klarer å utøve noe selvbeherskelse eller er det rett og slett en mangel på planlegging og innkjøp av nok bokhyller og/eller større hus?

En annen trang mange bloggere har er å klare å fullføre alle bøker vi begynner på. Ergo må man slite seg gjennom mye rart dersom man ikke alltid treffer like bra på egen smak som man helst skulle ønske. Selv er jeg en av dem som kanskje avbryter bøker litt for lett. Andre står gjerne i det litt lenger, men noen ganger må man bare innse at slaget er tapt. Enkelte ganger er det ikke bare en bok man avbryter, men alle. Ingenting passer, det er vanskelig å konsentere seg, serier er løsningen på det meste.

Av og til går derimot lesingen som en kule og nye favoritter blir etablert. Problemene kommer potensielt i bloggefasen. Hvordan beskrive hvor fantastisk denne boken var slik at alle skjønner det og umiddelbart løper og kjøper og leser og blogger og starter gode diskusjoner? Den fasiten tror jeg de fleste av oss ønsker vi hadde. Her skulle jeg gjerne hatt en lenke, problemet er bare at vi skrev jo aldri om den boken vi hadde så lyst til å skrive om… Ergo er det ingenting å lenke til.

Selv når man vet nøyaktig hva man skal skrive kan man møte på utfordringer. Inspirasjon til å blogge kan komme når som helst og ikke alle tidspunkt er like passende. Så hva gjør man hvis man ikke rekker å skrive ned blogginnlegget som akkurat har formet seg i hodet fordi dagliglivet kommer veien? Jo, man skriver om «blogginnlegget som forsvant».

Når alt går galt og man ikke lenger skjønner hvorfor man har lesemål, hvorfor man blogger, hvorfor man gjør noe som helst, da er det greit med en påminnelse om hvorfor man leser og skriver.

Av og til tar faktisk blogglysten overhånd og man ender opp med en haug med innlegg man kan ha automatisk publisering på – slik at ikke alle kommer på en gang og ingen blir lest. En sjelden gang går alt etter planen. Jeg er spent på hvor lenge det varer…

Publisert i Uncategorized | 14 kommentarer

Reverse read-a-thon

julyreadaton1

I natt, klokken 02:00 norsk tid, begynte sommerens lesemaraton i regi av Dewey’s read-a-thon. Normalt er det to lesemaraton i året, ett i april og ett i oktober, men i år arrangerer de reverse read-a-thon midt på sommeren. Reverse betyr at de begynner på kvelden i stedet for om morgenen (amerikansk tid), noe som for nordmenn betyr at vi begynner klokken 02:00, altså midt på natten, i stedet for klokken 14:00. Jeg bestemte meg tidlig for å utsette starten til morgenen, for å unngå å måtte ta en pause midt på dagen for å sove mer. Starten min ble dermed klokken 08:30 i dagmorges. Siden da har jeg lest på terrassen, både fra solstolen og fra vårt lille minibasseng – det ble litt varmt å holde seg på solstolen i lengden. Nå blir det innelesing en stund, må ha noen pauser fra varmen når vi er inni en hetebølge som har gitt varmerekord.


Time 1 og 2: Leser Everything Under av Daisy Johnson, en av årets Bookernominerte. Kommet ca. halvveis og under meg over hvorfor jeg ikke liker den bedre. Den er stillferdig men samtidig spennende, språket er fint, den sier noe om relasjoner og hvordan det er å bli forlatt av familiemedlemmer. Jeg tenker i utgangspunktet at det er en typisk bok jeg pleier å elske. Likevel er jeg ikke helt overbevist. Kanskje det er den rotete strukturen. Eller at karakterene er for fjerne, at jeg ikke kommer godt nok inn på dem. Jeg vet ikke helt. Men jeg leser videre.

Time 3: Der kom aha-opplevelsen. Hva Fiona fortalte Margot at hun kom til å gjøre, hvorfor hun sa hun måtte forlate foreldrene. Men Fiona trodde adoptivforeldrene var hennes ordentlige foreldre og skjønte ikke at det var ved å rømme hjemmefra de forferdelige tingene kom til å skje, ikke ved å bli. Hun skulle blitt. Hadde jeg lest litt mer om boken på forhånd hadde jeg kanskje skjønt hva som kom til å skje. Men det kom som en overraskelse. Synes grunnlaget for at Margot rømmer hjemmefra er forferdelig tynt fra forfatterens side. Når man må dikte noe uforklarlig eller eventuelt overnaturlig for å få historien til å henge sammen har man et potensielt problem. Virkemiddel for å fortelle historien? Passende for å gjenfortelle gammel mytologi? Kanskje. Men i en noenlunde moderne gjenfortelling blir det for enkelt.

Time 4: Timen er ikke over enda, men jeg har lest ferdig Everything Under. En god Bookerbok i den forstand at jeg ser for meg mye diskusjon. At jeg kommer til å tenke på den en stund. Jeg synes ikke alt var like bra gjennomført. Jeg skjønner ikke helt hva forfatteren vil med boken annet enn å gjenfortelle en gammel historie. Hun prøver nok å si noe om slektsforhold. Men hva? At vi preges av vår oppvekst? Ikke akkurat en nyhet. Jeg tror det må være noe mer, men jeg får ikke helt taket på det. Historien til Gretel er den jeg ikke forstår, den jeg ikke skjønner hensikten med. Jeg gleder meg til andre leser boken, jeg tror jeg vil få mye mer ut av den når jeg får lese andres tanker om den. Nå blir det lunsjpause før jeg finner frem en ny bok og setter meg ut i solen igjen. Usikker på om jeg skal gå rett på The Overstory eller om det blir en Bookerpause med noe annet.

Time 5 og 6: En del av de siste timene har gått med på å rydde kjøkkenet, lage lunsj, spise lunsj og skrive handleliste. Ikke spesielt spennende, men nødvendige gjøremål. Ellers har jeg funnet meg en spennende pausebok innimellom Bookerlesing: The QI Book of the Dead. Den skriver minibiografier om interessante mennesker som ikke lever lenger og hver del er kategorisert på ulike måter. Jeg har lest første del, som har fått navnet «There’s Nothing Like a Bad Start in Life». Den ser på livene til åtte mennesker som alle har hatt fraværende eller dårlige foreldre og som følger har blitt ganske sære til tross sine fantastiske suksesser: Leonardo da Vinci, Sigmund Freud, Isaac Newton, Oliver Heaviside, Lord Byron, Ada Lovelace, Hans Christian Andersen og Salvador Dali. Man blir ikke akkurat beundrere av dem rent personlig etter å ha lest dette, men boken er både informativ og underholdende i det den prøver å analysere de åtte menneskene og dra paralleller mellom dem.

Time 7 og 8: De siste to timene har jeg lest The Overstory av Richard Powers. Jeg begynte på Orfeo den gangen den var nominert, men kom ikke langt. Jeg tror ikke det samme kommer til å skje i år. The Overstory ser ut til å være en samling fortellinger knyttet til immigranter og trær (med forbehold om at jeg kun har lest en og en kvart historie). I den første historien møter vi Jørgen Hoel som flytter fra Norge via New York til Iowa på 1800-tallet og planter et kastanjetre. Jørgen kjøper seg et kamera så snart det er en mulighet og tar bilde av treet hver måned frem til han dør. Sønnen hans fortsetter å fotografere treet frem til han dør og da overtar sønnen hans igjen. De dokumenterer treets endring gjennom mange generasjoner, gjennom en epidemi som dreper de fleste kastanjetrær i USA. Mens endringene som skjer rundt treet – liv som blir levd, natur og virksomhet som utvikler seg – forblir utenfor fotografienes rammer.

Time 9, 10 og 11: Har byttet mellom stolen i biblioteket og solsengen i hagen, men begge deler har gjort meg trøtt. Måtte ha en liten pause med Escape to the Country for ikke å sovne. Ellers har jeg kost meg med The Overstory. Vi har fått en rekke historier som på ulike måter involverer trær og som skaper en kontrast mellom våre korte liv og trærnes lange liv. I de tilfellene hvor trærne ikke lever lange liv er det stort sett vår feil. Jeg er glad i bøker som lykkes med å fortelle om hele livsspenn eller gjerne flere generasjoners livsspenn på få sider. Det er ikke alle som får det til på en god måte, men her synes jeg Powers gjør en strålende jobb. Jeg blir like engasjert og fascinert av alle vi blir introdusert for, og selv om det er enkeltstående historier føler det som om de henger sammen på grunn av trærne som går igjen som en rød tråd. Men jeg har kun lest 100 sider og snart er jeg ferdig med de individuelle historiene. Da får vi to lange deler som har mer generelle navn, og jeg er veldig usikker på – og spent på – hvordan strukturen blir da, og hvordan de delene vil henge sammen med de første delene av boken, eller om de gjør det i det hele tatt annet enn tematisk. Uansett synes jeg dette er en nydelig bok så langt.

Time 12, 13, 14 og 15: Jeg har lest litt videre i The Overstory, men følte at jeg trengte en liten Bookerpause og fant et annet spennende prosjekt. Jeg har et mål i år om å lese bøker skrevet av forfattere med ti nasjonaliteter jeg ikke har lest noe fra tidligere. Så langt har jeg kun fått to nye nasjonaliteter i år, Kenya og Irak. Av den grunn holder jeg på å lage en oversikt over verdens land og om jeg har lest noe fra dem eller ikke. Skjønte raskt at det er en del store land jeg ikke har lest noe fra, i tillegg til alle de små, og har derfor begynt med Chile. Leser nå My Tender Matador av Pedro Lemebel, som skildrer et attentatforsøk mot president Augusto Pinochet i 1986. Vi følger en av de revolusjonære og hvordan han utnytter en mann som har følelser for ham for å lykkes med planene sine. Ellers har jeg vært så heldig å gå en tur i skikkelig styrtregn. Skulle levere en hund vi har passet og gjorde det på verst tenkelig tidspunkt. Heldigvis er det varmt ute tross regnet. I morgen skal det bli fint igjen, det er kun i kveld og i natt det skal være drittvær.


15, 5 timer ble fasiten, men reell lesetid er nok betydelig kortere. Jeg leste jevnlig gjennom hele perioden, men en del pauser for å oppdatere blogg, lese andres innlegg, kommentere på Goodreads og Facebook, gå tur med hunder, lage lunsj, bestille middag, finne frem til andre bøker å lese enn Bookerbøker osv.. slike ting tok opp en del tid. Men jeg er fornøyd. Fikk lest ferdig en bok og begynt på tre andre spennende bøker.

Publisert i Lesemaraton, The Man Booker Prize | 11 kommentarer

Javier Cercas – The Impostor

9780857056504

I wasn’t in a concentration camp. I was held in captivity and the Nazis did impose penalties on me. But that does not exonerate me from being an impostor.

Tittelen i boken til Cercas refererer til Enric Marco, en spansk mann som i 2005 ble tatt for å ha forfalsket en fortid som fange i Flössenburg, en av nazistenes konsentrasjonsleirer. Han dro frivillig som arbeider til Kiel under krigen og ble fengslet i seks måneder, men han var aldri innom en konsentrasjonsleir og dro hjem igjen fra Tyskland i 1943. Cercas tar på seg oppdraget om å prøve å finne ut mer om hva som egentlig skjedde med Marco og hvorfor han løy. Resultatet er en lærerik og filosofisk bok som også er utrolig engasjerende.

I kapitlene om Marco går Cercas langt tilbake i tid for å gi oss innblikk i hvem Marcos var helt fra starten av livet og hvordan han ble formet av hans nære og av samfunnet. Marcos vokste opp under Franco regimet i Spania og har, i følge ham selv, vært en del av den revolusjonære bevegelsen som kjempet mot Franco. Han lister opp store hendelser hvor han var til stede og han navngir en rekke viktige motstandere av Franco som skal ha vært nære venner av Marco. Problemet er bare at jo mer forfatteren graver i Marcos fortid i Spania, jo flere påstander oppdager han at er enten helt eller delvis oppspinn. Det er åpebart ikke kun hendelser om krigen Marco har løyet om, dette er noe han har gjort siden han var en ung mann. Han oppdaget relativt tidlig at han var en karismatisk person som folk ble dratt mot og som de ble imponert av og dette brukte han til sin fordel. I utgangspunktet virker han som en feig mann som stort sett alltid har forsøkt å holde seg inne med hvem nå enn som har makt – han kjempet for eksempel aldri mot Franco på noen måte – men han ønsker å bli fremstilt som en helt, en revolusjonær eller en viktig mann. Løgnene begynte nok både som resultat av et ønske om å holde seg på god fot med de revolusjonære etter Franco-regimets fall, men også som en måte å få oppmerksomhet for å ha vært heroisk.

Do you know how many journalists, how many students came to see me in 2001 or 2002 or 2003 or 2004 or 2005 believing they had found their own Miralles, their veteran of every just war, their forgotten hero? What was I supposed to do? Tell them to fuck off? Tell them that there are no such things as heros? Of course not: I gave them what they had come looking for, the same thing you had given them in your novel.

Cercas setter de første løgnene til Marco i en større kontekst ved å forklare at dette ikke var unikt for ham i Spania etter Franco. De fleste spanjolene påsto på den tiden å ha vært motstandere av regimet, og de aller færreste stilte spørsmål ved det. Ingen ville ta oppgjør med fortiden, alle ville bare glemme det og bevege seg videre i stillhet. Den enkleste måten å gjøre det på var å late som om alle mislikte regimet og var fornøyd med tingenes tilstand i etterkant. Så han går et stykke på vei i å forklare løgnene til Marco og å rettferdiggjøre dem. Men dette var kun starten på alle løgnene han skulle komme til å fortelle.

This is the reality: at least during the years of transition between dictatorship and democracy, Spain as a country was as narcissistic as Marco; it is also true, therefore, that democracy in Spain was built on a lie, whether an enormous collective lie or a long series of individual lies. Could it have been built any other way? Can democracy be built on truth? Could the whole country honestly have recognised itself for what it was, in the horror, the shame, the cowardice and the mediocrity of its past, and forged ahead regardless?

Innimellom de falske og reelle historiene om Marco forteller Cercas om sitt eget møte med Marco og om sine reservasjoner mot å fortelle historien hans. Gir han Marco den oppmerksomheten han ønsker ved å skrive om han? Tar han livet av ham ved å avsløre alle hans hemmeligheter for hele verden? Forfatteren ønsker verken å gjøre Marco en tjeneste eller å ødelegge ham fullstendig, men han er nysgjerrig på hva som driver en mann til å lyve i så stor grad om egen fortid. Han ønsker å forstå Marco og han forsøker gjennom sitt eget yrke som forfatter. Marco forteller historier, han er overbevisende, han engasjerer. Han føler selv han bidrar positivt til samfunnet ved å søke posisjoner som gir ham autoritet hvor han kan gjøre godt arbeid. Dette er jobber som gjerne gjør ham beundret og grunnlaget for at han får slike posisjoner har som regel har vært falskt. Gjennom løgnene fremstiller han seg som noe annet enn det han er, men Cercas undres om ikke han faktisk blir det han fremstiller seg som, selv om det er på falske premisser. Cercas sammenligner ham med en romanforfatter, siden de baserer seg på løgner slik Marco gjør.

Vargas Llosa is right: Marco is a genius because he succeeds at everything, in real life and for many years in what great novelists only partly achieve in their novels, and even then only for as long as it takes to read them; that is to say, he deceives thousands and thousands of people, making them believe that he was someone that he was not, that something that did not truly exist actually existed and that what is actually a lie is in fact the truth. But Marco’s genius, of course, is only partial. Unlike great novelists, who in exchange for a factual lie deliver a profound, disturbing, elusive, irreplaceable moral and universal truth, Marco delivers only a sickly, insincere, mawkishly sentimental story that from the historical or moral point of view is pure kitsch, pure lies…

Det geniale med denne boken er at den er interessant på alle plan. Leseren blir kjent med spansk historie både før, under og etter Andre Verdenskrig. Vi blir vitne til en slags detektivhistorie hvor forfatteren kjemper for å finne sannheten som lurer bak alle løgnene til Marco. Både via intervjuer med ham og andre, samt dypdykk i arkiver i Tyskland og i Spania får forfatteren til slutt et bilde av hvem Marco egentlig er. Samtidig prøver han i den grad han kan å la være å dømme Marco. Han stiller mange spørsmål vedrørende Marcos løgner, og også om sin egen rolle i Marcos historie og hvorvidt det han gjør ved å skrive denne boken er positivt eller negativt. Og hvem det i så tilfelle er positivt eller negativt for. Marco? De han har lurt? De egentlige overlevende fra tyske konsentrasjonsleirer? Han innhenter ulike syn på Marco fra folk som kjente ham tidligere og fra de han har jobbet med og hans aller nærmeste. Boken er et stykke historiebok, et stykke dektektivroman, et stykke moralfilosofi. Alt henger godt sammen og vi får en rekke synsvinkler på hovedspørsmålene i boken: hvorfor hadde Marco et behov for å lyve? Har han skadet noen ved å lyve eller er det harmløse, eventuelt positive – løgner? Hvorfor er reaksjonene på slike løgner nesten sterkere enn reaksjonene på voldsutøvelse og andre grusomheter som vi hører om i samfunnet daglig?

Look, I can understand that the people who were fooled by him are angry, after all he took them for a ride; I can even understand that most people are a little angry with him, because he fooled everyone. What I don’t understand is why they attack him so relentlessly when this country is full of bastards who have been responsible for murders, who have robbed and done all sorts of disgusting things, and nobody seems to go after them: in fact, people kiss their arses.

Jeg klarer ikke å begripe hvorfor denne ble nominert til den internasjonale bookerprisen. Selv om forfatteren kaller boken en roman uten løgner er det vitterlig sakprosa. Ergo ikke en kandidat for bookerprisen. Men jeg klager ikke, for hadde den ikke havnet på langlisten hadde jeg neppe oppdaget den. Det hadde vært synd, for dette er en av de mest fascinerende og engasjerende bøkene jeg har lest på lenge.

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere C, The Man Booker Prize | Legg igjen en kommentar

The Man Booker Prize Longlist 2018

ipanews_7f4872e1-cfbd-411a-8f11-117af0d7bf6a_embedded147921

Årets longlist har blitt spoilet av The Guardian, som lå ut en artikkel om listen før planlagt publiseringstidspunkt. Artikkelen ble raskt fjernet, men mange har fått tak i listen uansett og har delt den videre. Dermed er det mulig å presentere årets longlist flere timer før den faktisk publiseres. Her er den (med mindre det viser seg at The Guardian har lurt oss alle trill rundt og de faktisk publiserer en helt annen liste i natt ca. klokken ett):

En overraskende liste for de fleste. For min del består listen av en rekke ukjente navn, samt noen få kjenninger (på godt og vondt). Selv om jeg er skuffet over at ingen av mine favoritter, eller noen av de jeg hadde mest lyst til å lese, kom med, så er det utrolig spennende med en liste full av såpass ukjente forfattere. Mange muligheter til å oppdage nye perler.

Warlight er den eneste fra listen jeg har lest. Ryan leste jeg sist han kom med på en longlist med debuten The Spinning Heart, og den var en av favorittene mine det året. Jeg håper denne er like god. Bauer har jeg også lest tidligere, men selv om jeg likte Blacklands godt klarer jeg ikke helt å se for meg henne på Bookerlisten. Er uansett spent på Snap. Half Blood Blues av Esi Edugyan var den eneste boken jeg ikke kom meg gjennom fra langlisten i 2011, men jeg håper jeg har bedre hell med Washington Black. Richard Powers sin Orfeo kom jeg meg heller ikke gjennom da jeg jobbet meg gjennom langlisten fra 2014. Resten har jeg ingen erfaringer med. Sabrina er en grafisk roman og The Long Take er delvis poesi og dermed ganske uvanlige bøker for Booker.

Jeg har ikke sjekket alle nasjonalitetene enda, men i følge folk på Goodreads er listen preget av forfattere fra Storbritannia, Irland og Nord-Amerika. Lite geografisk spredning med andre ord. Det var også en overraskelse, da det virket som om det var kommet en del spennende utgivelser både fra Australia/New Zealand og fra flere afrikanske land.

Alle bøkene er i salg, bortsett fra Washington Black og Normal People, som kommer i henholdsvis september og august. Dersom denne listen er reell får vi se om publiseringsdatoene endres slik at vi får lest dem i god tid før kortlisten publiseres.

Nytt innlegg med den reelle langlisten kommer i morgen dersom det viser seg at dette bare var en stor spøk fra The Guardian sin side for å plage alle oss som ikke klarer å vente til klokken ett (norsk tid). Hvis dette er årets liste tror jeg at jeg sier meg fornøyd enn så lenge. Det blir en spennende liste å utforske. Forhåpentligvis lever den opp til forventningene.

Publisert i The Man Booker Prize | 7 kommentarer

Mål for 2018: Statusoppdatering

I overkant av halve året er omme og det er på tide å sjekke status for årets lesemål. Jeg mistenker at jeg har en stor jobb å gjøre i høst/vinter, for jeg har omtrent ikke kikket på lesemålene siden de ble skrevet. Til tross for at jeg husker jeg var strålende fornøyd med dem da jeg lagde dem.

bok

1) Lese 65 bøker: Goodreads forteller meg at jeg per nå ligger 14 bøker bak der jeg burde være. Ikke et godt utgangspunkt. Det har vært en del tørkeperioder i år, men heldigvis kommer Booker langlisten om en uke og da må det leses. Håper på å klare å hente meg delvis inn igjen da, men jeg ligger langt bak og trenger nok mye tid skal jeg nå målet til slutt. Både kommende helg og neste er det lesemaraton, det kan hjelpe. Vi passer hund begge helgene, samt skal i besøk på lørdag, men en del lesetid skal jeg få. Håper på et bedre resultat enn i april da jeg kun leste 4-5 timer av totalt 24. Fremgang, eller mangel på fremgang, vil bli dokumentert.

2) Lese seks mursteiner: Det passer aldri å begynne på en murstein. Enten er unnskyldningen at jeg ligger så langt etter med utfordringen på Goodreads at jeg ikke kan ta meg tid til å lese tykke bøker, eller så er det fordi jeg vil lese flest mulig Booker eligible før 24. juli. Når longlist har kommet blir det ny unnskyldning: da skal det kun leses Booker. Kanskje jeg rett og slett må håpe på en god murstein på longlist, da har jeg ingen unnskyldninger igjen. Uansett planlegger jeg å lese A Little Life, The Goldfinch, samt noe av Dickens i løpet av året.

3) Lese seks klassikere: Jeg sliter litt med å finne ut hvilke bøker som kan defineres som klassikere. A Month in the Country er definitivt en klassiker. Men hva med Leave it to Psmith? Man’s Search for Meaning? Woodcutters? The Exploits of Moominpappa? Jeg har med andre ord lest alt fra 1-4 klassikere i år. Jeg mistenker at jeg kommer til å bruke en bred definisjon hvis jeg ikke leser så mange flere klassikere i år og en strammere definisjon hvis jeg får lest en del klassikere i løpet av høsten. Med andre ord klarer jeg nok dette målet uansett.

4) Gjenlese ti gamle favoritter: Dette målet må jeg ikke glemme innimellom all Bookerlesningen. Det kan være et fint avbrekk. Har foreløpig kun gjenlest en bok: The Weed That Strings the Hangman’s Bag. Planen er å lese The Secret History, Visitation, Brodeck’s Report, noe av Tolkien, samt hva nå enn annet jeg får lyst til. Om jeg klarer ti vet jeg ikke, men jeg bør klare mer enn en.

5) Lese femten non-fiction: Her ligger jeg bedre an. Har lest Prisoners of Geography, En av Oss, James Acaster’s Classic Scrapes, Under the Banner of Heaven, Man’s Search for Meaning, The Complete Maus. Har fremdeles ni igjen å lese, men jeg tror det skal gå bra. Etter Booker vil jeg tro at trangen til å lese sakprosa vil være ganske sterk.

6) Lese tyve bøker fra egne bokhyller: Tja, her har det ikke blitt mange. Og det blir neppe flere under Bookerperioden. Bør med andre ord legge planer om å kun lese fra egne bokhyller fra og med høsten. Med forbehold om at jeg ikke alltid husker når jeg har kjøpt bøkene mine tror jeg at fasiten per nå er kun tre bøker lest som ble kjøpt inn før 2018.

7) Lese ti bøker av forfattere med «nye» nasjonaliteter: Planen om å prøve å lese fra land jeg ikke har lest fra tidligere har blitt glemt. Likevel har jeg fått to nye nasjonaliteter på listen, da jeg for første gang i år har lest bøker skrevet av en forfatter fra Irak og en fra Kenya. Tror nok jeg må legge en plan for høsten og vinteren for å kunne lykkes med å lese fra åtte nye land før 2019. En kjapp opptelling viser at jeg har lest bøker skrevet av forfattere med 45 ulike nasjonaliteter, noe som virker ganske lite med tanke på at det finnes over 200 land i verden. Det betyr at dette målet bør prioriteres.

Publisert i Uncategorized | 10 kommentarer

Et dypdykk i bloggarkivene

En gang i blant søker jeg opp egne gamle blogginnlegg. Det er alltid artig for meg å lese det jeg selv har skrevet tidligere, enten det er fordi jeg får gjenoppleve en bok via min egen omtale, le av mine egne dårlige setninger eller glede meg over egne velvalgte ord. Litt av gleden med blogging er nettopp at det er fint å kunne gå tilbake i tid og se hva jeg leste, hvordan jeg skrev og hva jeg valgte å skrive om. Det jeg derimot sjelden gjør er å gå tilbake i tid på andres blogger. Jeg mistenker at det er minst like gøy som å surfe gjennom min egen blogg og har derfor lyst til å gjøre det nå. Målet er å trekke frem noen gamle innlegg som jeg har fått glede av å lese på nytt og å dele dem med dere. I dette innlegget blir det bokomtaler jeg deler, men hvis jeg får tid til å ta et grundigere dypdykk en dag skal jeg se om jeg får til et eget innlegg med interessante og morsomme bokinnlegg som ikke er omtaler, samt et innlegg med de beste kommentarfeltene. Der er det mye gull å hente.

Lines Bibliotek
Line skrev i 2011 en lang, grundig og god omtale av en kort novelle skrevet av Franz Kafka som heter I Straffekolonien, eller In the Penal Colony på engelsk. Omtalen ga meg en umiddelbar trang til å lese novellen og lest ble den, både av min mor og meg selv, og den ble en favoritt for oss begge. Det kom likevel aldri et blogginnlegg om den på min blogg, rett og slett fordi det føltes litt som å skulle hoppe etter Wirkola. Så for de som er interessert i å lese Kafka – eller som rett og slett bare liker å lese blogginnleggene til Line – anbefaler jeg hennes innlegg om I Straffekolonien.

Har du lest
Mens vi venter på årets Booker longlist kan jeg nevne at jeg savner Clementine sine strålende innlegg om selve prisen, samt hennes omtaler av de nominerte bøkene. Særlig synes jeg hennes slakt av A.D. Miller sin bok Snowdrops er en fryd å lese, da jeg fremdeles har til gode å lese en dårligere Bookernominert bok enn den. Hvis dere kun forventet anbefalinger av positive bokomtaler må jeg nok skuffe, men jeg kan nevne at det også er et must å lese andre omtaler Clementine har skrevet.

Den har jeg lest
I 2015 snakket alle om en bok som havnet på langlisten til Bookerprisen, nemlig A Little Life av Hanya Yanagihara. Det er en murstein som visstnok skal være helt fantastisk grusom (ja, begge deler). En type bok det er umulig å legge fra seg, men som man aldri bør lese i offentlighet på grunn av dens sterke innhold. Selv har jeg enda ikke kommet meg til å lese den, men den står klar i hyllen. Planen er å finne den frem i løpet av høsten, for jeg er ganske sikker på at den er så god som folk skal ha det til. Et år tidligere, før Yanagihara ble ordentlig kjent, skrev Linn et innlegg om forfatterens debutroman, The People in the Trees. Jeg hadde allerede kjøpt boken, men skjønte etter å ha lest innlegget at jeg måtte begynne på boken ASAP (eller så snart jeg fikk nøkkel til postkassen – siden jeg absolutt skulle lese den i papirformat). Det viste seg å bli en av mine all-time favorittbøker og jeg anbefaler den støtt og stadig til andre (med visse forbehold, det er ikke den mest behagelige boken å lese).

Så rart
Nå blir det mye Booker her, men det er kanskje ikke så rart (haha) med tanke på at det kun er en liten uke til vi får vite hvilke bøker som kommer med på årets longlist. I 2015 skrev Silje en knallgod omtale av boken Did You Ever Have a Family av Bill Clegg, en debutroman som vi begge likte godt. Det var artig å se hvordan Silje reflekterte over aspekter ved boken jeg ikke hadde tenkt gjennom i det hele tatt og hvordan ulike lesere legger vekt på helt ulike ting når man leser samme bok.

Julies bokbabbel
Noe av det beste med bloggen til Julie er hvor godt hun skriver om sakprosa, så planen var i utgangspunktet å lenke til et av hennes sakprosainnlegg. Så kom jeg over denne geniale introduksjonen til Discword-serien og ble minnet på at jeg har hatt lyst til å fortsette på serien lenge. For de som enda ikke har prøvd seg på den eller de som har lest noen bøker men glemt serien litt bør Julies innlegg absolutt leses. Egentlig bør det meste hun har skrevet leses. Jo mer jeg graver i gamle blogger merker jeg hvor mange bloggere jeg savner, det er dessverre mange som har blitt stille de siste årene.

Moshonista
Siden Nick Hornby sin Polysyllabic Spree er en vitamininnsprøytning for bokbloggere (Ingalill sine ord – men jeg er helt enig!) må jeg nevne dette herlig innlegget fra 2013 som forklarer akkurat hvorfor denne samlingen er så bra! Hvis du ikke har lest disse allerede er det på tide. Obligatorisk for bloggere.

Ebokhylla mi
Dere må lese Mariannes strålende omtale av den korte boken The Many av Wyl Menmuir. Enda en Bookeromtale som fikk meg til å se på en bok jeg virkelig likte på nye måter, samt som forsterket min følelse av å ha lest noe helt spesielt.


Jeg stopper der, men innser at dette kanskje burde bli en serie, for det er fremdeles mange av mine favorittblogger jeg ikke har vært innom, samt mange andre innlegg hos de jeg har nevnt som fortjener å bli trukket frem igjen. Jeg innser i hvert fall at jeg bør begynne å google omtaler av bøkene jeg leser for å se om det finnes gamle omtaler og spennende diskusjoner om bøker jeg har vært treg med å lese.

Publisert i Uncategorized | 9 kommentarer

Madeline Miller – Circe

“You are wise,” he said.

“If it is so,” I said, “it is only because I have been fool enough for a hundred lifetimes.”

9781408890080

Circe er datter av solguden Helios og nymfen Perse. Hun er tilsynelatende født uten spesielle evner og hun er heller ikke særlig vakker, så hun blir i stor grad ignorert av familien. I stedet søker hun selskap blant mennesker og forelsker seg i en fisker. Siden han er et vanlige menneske med et begrenset tidsspenn og hun er en gudinne med evig liv forsøker hun å overtale bestemoren Tethys til å forvandle ham til en gud, men da hun ikke lykkes med det finner hun en måte å gjøre det selv, uten at noen finner ut at det var henne. Egoet til fiskeren blir rimelig oppblåst som gud og han skjønner raskt at han ikke trenger å begrense seg til et rolig liv med Circe og velger en annen. Som hevn forvandler Circe hans utkårede om til et grusomt monster og når det kommer frem i lyset at Circe er den skyldige skjønner familien at hun har heksekrefter. Dette er krefter som er uvanlig blant gudene og de frykter slik makt. Av den grunn straffer de Circe med å bannlyse henne til en øde øy for all evighet. Her bor hun først alene, men etter en stund begynner hun å få besøk. Tross mange år helt alene blir det etter hvert folksomt og livlig på øyen, uten at det alltid er like positivt.

But gods are born of ichor and nectar, their excellences already bursting from their fingertips. So they find their fame by proving what they can mar: destroying cities, starting wars, breeding plagues and monsters. All that smoke and savor rising so delicately from our altars. It leaves only ash behind.

Vi følger Circe gjennom oppvekster og videre i 1000 år. Hun opplever mye på øyen sin, finner vennskap, kjærlighet, opplever maktmisbruk og blir hevngjerrig. Hun får tillatelse til å forlate øyen en gang for å hjelpe søsteren å føde, men ellers bor hun der gjennom mesteparten av hennes første 1000 år. Hun er en sentral figur i mange historier fra gresk mytologi og gjennom henne blir vi introdusert for guder og titaner, for minotauren, for Odyssevs og en rekke andre skapninger. Det virker nesten som om Miller har sydd sammen en rekke historier fra gresk mytologi og gjort dem om til en roman, men i så tilfelle er det gjort på en strålende måte og det føles ikke som om hun har stresset med å samle noe som ikke naturlig hører sammen. Historien har en tydelig rød tråd i Circe og hennes utvikling: en kvinne som blir utstøtt for å være annerledes, som ikke er pen og talentfull, som blir latterliggjort og mishandlet, men som tar igjen, som finner sin plass i verden og som ikke lar seg knekke. Til tross for de kjente karakterene og hendelsene som dukker opp i blant virker historien original, som noe helt eget, selv om det sikkert har blitt skrevet bøker om Circe tidligere. Kanskje jeg liker boken ekstra godt fordi jeg ikke har så god kjenskap til gresk mytologi fra før, noe som gjør det relativt originalt for meg, selv om det ikke egentlig er det.

Humbling women seems to me a chief pastime of poets. As if there can be no story unless we crawl and weep.

Jeg er spesielt imponert av karakterutviklingen i boken, for Circe var et svakt barn som søker validering fra alle rundt seg uten å få det. Hennes første forelskelse fører til en barnslig og hevngjerrig reaksjon som heller ikke kjennetegner en spesielt stabil og sterk kvinne. Hun tror i det lengste at broren hennes i hvert fall bryr seg om henne, men lærer etter hvert at i hennes familie bryr de seg mest om seg selv. Hun utvikler derfor et skall hvor hun ikke slipper noen innpå seg og utvikler en sport i å forvandle menn som forsøker å utnytte henne til griser. Litt etter litt møter hun mennesker som også er annerledes og som søker selskap i henne og hun blir flinkere til å dømme etter handlinger i stedet for å forhåndsdømme. På slutten av boken er hun et godt eksempel på en sterk, selvsikker kvinne som kan skape sin egen lykke, men det tok henne 1000 år å komme dertil. Selv om livsspennet og hekseevnene ikke skriker realisme synes jeg karakterutviklingen virker særdeles realistisk og jeg liker hvordan jeg hele tiden forstår hvorfor hun er som hun er, samtidig som jeg ikke alltid liker henne. Miller viser alle sider av henne, inkludert de som er lite flatterende.

So many years I had spent as a child sifting his bright features for his thoughts, trying to glimpse among them one that bore my name. But he was a harp with only one string, and the note it played was himself.

“You have always been the worst of my children,” he said. “Be sure to not dishonor me.”

“I have a better idea. I will do as I please, and when you count your children, leave me out.”

Boken er også skrevet på en måte som gjør at jeg føler jeg er med henne uansett hvor hun befinner seg. Det gjorde heller ingenting at jeg leste den godt plassert på solstolen på noen solrike dager. Sydenstemning og gresk mytologi går godt sammen. Det er så kjekt å lese bøker man ikke har lyst at skal ta slutt og som gjør at man glemmer alt av tid og sidetall og dette var en slik bok. Jeg måtte kjøpe The Song of Achilles like etter jeg hadde lest ferdig Circe fordi jeg har så lyst til å returnere til Millers univers. Dette er en bok jeg veldig gjerne skulle sett på Bookerprisens longlist neste uke, selv om jeg egentlig hater å heie på amerikanerne.

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere M | 7 kommentarer

Labbens longlist 2018

ManBooker2018_2445_233_233_centre

Nå er det kun to uker til vi får vite hvilke bøker som blir nominert til årets Bookerpris. Jeg pleier å lage min egen longlist hvor jeg gjetter på hvilke bøker som når opp. I fjor traff jeg på fem av tretten bøker, det samme gjorde jeg to år tidligere. I 2016 gikk det derimot ikke fullt så bra, da jeg kun hadde en riktig. Jeg prøver selvsagt igjen i år, og listen min ser slik ut:

USA
Madeline Miller – Circe
Leni Zumas – Red Clocks
Alice McDermott – The Ninth Hour

England
Neil Griffiths – As A God Might Be
David Whitehouse – The Long Forgotten
Julian Barnes – The Only Story

Nord-Irland
David Park – Traveling in a Strange Land

Australia
Richard Flanagan – First Person
Tim Winton – The Sheperd’s Hut

Canada
Michael Ondaatje – Warlight

India
Anuradha Roy – All the Lives We Never Lived

Uganda
Jennifer Nansubuga Makumbi – Kintu

New Zealand
Lloyd Jones – The Cage

Jeg mistenker at jeg enten har for få amerikanere på listen i år, eller for få engelskmenn, men jeg fant så mange interessante bøker fra andre land som jeg ser for meg kan nå opp. Jeg ser både på omtaler på Goodreads, langlistespekulasjon i Goodreads-gruppen Mookse and Gripes, avisanmeldelser, samt hva jeg selv synes virker bra. Jeg har som regel ikke lest mange av bøkene på listen min selv, men i år har jeg faktisk lest 3,5 av dem. Den eneste jeg ikke var overbegeistret for av de jeg har lest var The Only Story av Julian Barnes, men jeg tror likevel at den er god nok til å nå opp. Circe, The Long Forgotten og det jeg har lest av Traveling in a Strange Land er helt strålende. Jeg håper virkelig de kommer med. Det er også en del av mine favoritter som har gitt ut bøker i år som jeg ikke har helt troen på at vil nå opp. Ned Beauman, Patrick deWitt, Louis de Bernieres, Jess Kidd. Hvis noen av dem kommer med blir jeg superhappy, men jeg forventer ikke at det skjer.

Som alltid gleder jeg meg vilt til listen kommer. Håper flest mulig blir med å lese og diskutere bøkene fra og med 24. juli. Jeg skal prøve å skrive flest mulig omtaler og Bookerinnlegg på bloggen, men vil også diskutere i den norske Bookergruppen på Goodreads.

OBS: Jeg prøver så godt jeg kan å finne ut av nasjonalitetene til forfatterne, men det er ikke alltid like enkelt, spesielt med nykommerne. Hvis noe er feil så beklager jeg det.

Publisert i The Man Booker Prize | 10 kommentarer

Man Booker Eligible Q&A

Hvert år har jeg som mål å få lest en god håndfull av bøkene fra Man Booker Eligible-listen på Goodreads, men jeg klarer sjelden så mange. I år er jeg i det minste godt i gang og har så langt lest fire fra listen, i tillegg til en som jeg leste i fjor. Jeg er i gang med en sjette i lydbokformat og en syvende på Kindle. Listen ser så langt slik ut:

  • Ali Smith – Winter
  • Jess Kidd – The Hoarder
  • Claire Morrall – The Last of the Greenwoods
  • Julian Barnes – The Only Story
  • David Whitehouse – The Long Forgotten
  • Mick Kitson – Sal (påbegynt lydbok)
  • Jim Crace – The Melody (påbegynt Kindle)

Det blir spennende å se om jeg har fått lest noen av de nominerte når langlisten publiseres 24. juli, men uansett er det utrolig artig å lese fra listen over potensielle kandidater, da det finnes en rekke perler der. Jeg har dessverre ikke skrevet omtaler av noen av dem, men jeg begynner i stedet med en liten spørsmål/svar-runde vedrørende bøkene jeg har lest og påbegynt, samt om eligible-listen generelt.

man-booker-prize1

Beste kandidat lest så langt?
Jeg må gi denne til Jess Kidd, selv om David Whitehouse også har skrevet en strålende bok. Det er ikke få ganger jeg har nevnt at Himself av Jess Kidd var en av fjorårets store favoritter for min del. Jeg måtte da selvfølgelig forhåndsbestille hennes nyeste som kom tidligere i år, men pga laber leselyst gikk det litt tid før jeg fikk lest den. Ingalill var kjappere og skrev på Goodreads at denne var bedre enn Himself, noe som ikke akkurat ga meg mindre lyst til å lese den. Etter å ha lest den ferdig kan jeg slå fast at Kidd er den nyeste blant mine favorittforfattere. Jeg kommer ikke til å skrive noe handlingsreferat her, men hvis dere vil vite litt om hva boken handler om før dere leser videre kan dere gå til Goodreads.

Det som manglet i The Hoarder i forhold til Himself var den lumske, klaustrofobiske stemningen som kom av settingen i en liten irsk landsby hvor de fleste er svært konservative og jobber mot hovedkarakteren som prøver å grave i mørke hemmeligheter fra fortiden. Men The Hoarder har også mørke hemmeligheter fra fortiden, selv om plasseringen av handlingen (London) ikke er like viktig i denne boken. Her er det også overnaturlige elementer – alternativt en mental forstyrrelse – som kunne vært plagsom, men som i stedet bidrar til bokens humoristiske tone. I Himself var det døde mennesker som kunne være ganske sarkastiske, i The Hoarder er det helgener som gir livsstilsråd. The Hoarder hadde kanskje i enda større grad enn Himself en sårhet som kommer frem når vi lærer mer om bakgrunnen til både hovedkarakteren og familien til mannen hun er hjemmehjelp for, men ikke minst etter et brutalt angrep på hovedkarakterens transkjønnede husvert. Mange av karakterene er eksentriske, men er velutviklede og utvikler seg videre gjennom historien. Ikke minst er boken spennende. Jeg hadde store problemer med å legge den fra meg. Hvis den kommer med på longlist skal jeg forsøke å få skrevet en ordentlig omtale.

Verste kandidat lest så langt?
Jeg kan ikke si at jeg har lest noen dårlige bøker fra eligible-listen, men den jeg likte minst var faktisk en tidligere favoritt. Julian Barnes har skrevet en bok om en 19-årig gutt som forelsker seg i en kvinne på over 40 som er gift og har voksne barn. Vi følger deres forhold fra begynnelse til slutt, og fortellerstemmen tilhører en betydelig eldre versjon av gutten. Dette er ikke en lykkelig fortelling, ei heller en voldsomt dramatisk fortelling. Den virker heller ganske realistisk og nesten litt hverdagslig (tross den skandaløse starten) og dessverre gjør det at jeg kjeder meg litt i første del, noe som er idiotisk for jeg liker jo egentlig at han ikke overdramatiserer alt. I del to følger vi paret i en periode hvor forholdet blir verre og verre og begynner å bryte sammen. Her er det ingen kjedelige partier, men det er ikke akkurat koselig lesning. Jeg likte rett og slett ikke å lese denne boken, men jeg tenkte på den lenge etter at den var ferdiglest og det at det ikke var kjekt å lese den betyr ikke at den ikke var god.

Hvilke ønsker jeg å se på longlist? 
En hadde skrevet på et Goodreads-forum at Ali Smith ikke ønsket at Winter skulle bli vurdert til prisen. Hvis det stemmer kan jeg ekskludere henne med en gang. Jeg synes uansett at Autumn var bedre, selv om jeg likte Winter også. Har dog ikke et problem med at Winter ikke kommer med på longlist. Som dere sikkert har skjønt skulle jeg gjerne sett Jess Kidd på listen og jeg må også få anbefale The Long Forgotten, som jeg ble helt oppslukt i. Jeg vet ikke om jeg klarer en kort oppsummering da den har mange tråder og tema, men den er en god blanding av drama og thrilleraktig mysterium og er nydelig skrevet. Les om den her. The Last of the Greenwoods var en typisk koselig britisk bok, men med en underliggende sårhet (som i The Hoarder) som ga boken mer dybde enn den typiske bestselger. Om den er god nok for Booker er jeg usikker på, men jeg hadde ikke blitt lei meg av å se den på longlist. Shortlist-materiale tenker jeg kanskje at den ikke er. Hvis vi ser vekk i fra hva som er Bookerverdig og ikke synes jeg det var en strålende leseropplevelse.

Hvilke tror jeg kommer med på longlist?
Jeg tror nok Barnes har en god sjanse, samt Whitehouse. Jeg tviler på at Kidd og Morrall kommer med, og det ser som sagt ut som om Ali Smith ikke blir vurdert. Sal, som jeg har begynt på på lydbok, virker som en god kandidat for Booker. Ung jente blir misbrukt av faren, er redd for at han skal gjøre det samme med søsteren, så hun dreper ham og tar med søsteren på rømmen. Så langt følger vi de to søstrene mens de bor i naturen, langt fra folk (og politi). Den har et meget rolig tempo og leseren følger ikke Sal mens hun bor hjemme, vi får kun vite om alt hun har vært gjennom fordi hun forteller oss biter her og der. Boken til Crace, en annen favorittforfatter, har jeg ikke lest nok av enda til å vurdere om den er en Bookerkandidat, men han skriver helt nydelig og jeg vil tro hans bøker alltid har en sjanse til å komme med.

Hvilke andre bøker fra eligible-listen ønsker jeg å lese? 
Jeg har kjøpt en del potensielle Bookerkandidater, deriblant Circe av Madeleine Miller, All the Lives We Never Lived av Anuradha Roy, In the Distance av Hernan Diaz, Madness is Better Than Defeat av Ned Beauman og Sing, Unburied, Sing av Jesmyn Ward. Jeg har hørt mye bra om de tre første. Beauman er en gammel favoritt og det er mange som mener Sing, Unburied, Sing har en god sjanse for å komme med også (selv om alle ikke er enig i at den burde det). Det er en del andre gamle kjenninger som har kommet ut med bøker jeg gjerne skulle fått lest: Donal Ryan, Patrick deWitt, Louis de Bernieres, Graeme Macrae Burnett, Michael Ondaatje, Adam Hollinghurst og Richards Flanagan blant annet. Problemet er at jeg ikke har noe mulighet til å rekke gjennom alle disse før 24. juli, men forhåpentligvis kommer noen av dem på longlist slik at jeg har god tid til å lese dem i august og september. Som alltid håper jeg også at det ikke er kun kjente navn på listen, da det aller gøyeste er å oppdage de mer ukjente forfatterne. To jeg har lyst til å lese av de mer ukjente fra listen er Travelling in a Strange Land av David Park og Freshwater av Akwaeke Emezi, men det er mange andre jeg også gjerne skulle lest.

Hvilke kommer jeg neppe til å lese? 
Andre kjente navn, som jeg foreløpig ikke er så giret på å lese, er: Richard Powers, Jennifer Egan, John Banville, Ottessa Moshfegh, Edward St. Aubyn, Peter Carey, Marlon James, Kate Mosse, Anne Tyler, Vikram Seth og John Boyne. Det er i hvert fall ikke mangel på kjente navn som har gitt ut bøker i denne Booker-perioden. Heldigvis er ikke alle like fristende, da tror jeg at jeg måtte sluttet å se på tv og muligens også sluttet i jobben hvis jeg skulle rukket gjennom alle.

Publisert i The Man Booker Prize | 16 kommentarer