Fiona Mozley – Elmet

42B3F8BC00000578-4733756-Elmet_tells_the_story_of_a_father_and_his_two_children_who_come_-m-9_1501110913397.jpg

Elmet was the last independent Celtic kingdom in England and originally stretched out over the vale of York … But even into the seventeenth century this narrow cleft and its side-gunnels, under the glaciated moors, were still a ‘badlands’, a sanctuary for refugees from the law’.

Fiona Mozley er en av to debutanter på årets Bookerlonglist, tre hvis man regner med Saunders. I romanen hennes, Elmet, møter vi en utradisjonell familie. Det som begynte som noe lignende en kjernefamilie med mor, far og to barn ble etter hvert til far, barn og bestemor og etter bestemorens død til far og barn boende i et selvlaget hus på landsbygden. Barna blir tatt ut av skolen, faren slutter å jobbe. De lever av det de kan fange, samt av velviljen til innbyggerne i landsbyen. Faren har tidligere vært en slags «bølle til leie», en strongman og en slåsskjempe som kan ta seg av vanskelige mennesker for de som betaler ham. Nå lever de er helt tilbaketrukket liv, og forsøker å legge fortiden bak seg. Refugees from the law. Det skal vise seg å bli vanskelig å få til i praksis.

Det jeg liker aller best ved Elmet er de tre hovedkarakterene. Det er sønnen, Daniel – familiens yngste medlem – som har fortellerstemmen, men gjennom han får vi et godt innblikk i livene og tankesettene til både faren og søsteren. De kunne lett virket som stereotyper eller blitt ganske endimensjonale, men jeg synes Mozley lykkes med å gjøre karakterene realistiske og levende for leseren. Faren er langt fra intellektuell og lever av sin fysiske styrke, ikke av hjernekraft. Likefullt er han reflektert nok til å innse sine begrensninger og til å ønske mer for barna. Han er respektert i lokalsamfunnet av de som kjenner ham godt og han er smart i mange situasjoner, selv om han ikke kan sies å være skolesmart. Han jobber hardt for å skape et godt liv for barna, tross et ukonvensjonelt levesett og enkelte mangler på regler.

When Daddy came back he told us that he had an argument with the squaddy. He had clouted the squaddy about the head with his left fist and now had a bloody nick in his skin just by the thumb knuckle. I asked him what had started the argument. ‘He were a bastard, Daniel,’ Daddy said to me. ‘He were a bastard.’ Cathy and I thought that was fair enough.

Søsteren har ikke hatt en rollemodell i moren og tar i stor grad etter faren. Hun har måtte beskytte lillebroren fra bøller og måtte ta vare på seg selv i møte med eldre gutter og menn som vil utnytte henne. Siden de stiller seg utenfor lokalsamfunnet er de også i stor grad uten den beskyttelsen man normalt ville fått av lærere, politi eller andre. Hun gjør dermed så godt hun kan for å være til nytte for familien. Hun har ikke tid til bøker eller læring, men skaffer mat til familien og bruker mye av tiden sin utendørs. Daniel, derimot, er verken som søsteren eller faren. Han er spinkel og anses som ganske skjør. Likefullt takler han vanskelige situasjoner for å hjelpe til når familien har vansker. Der søsteren og faren elsker å være utendørs trives Daniel best når han er i hjemmet til en venninne av moren. Faren tar barna med dertil for at hun skal kunne lære dem noe av det de går glipp av ved å ikke gå på skolen. Hun finner frem bøker om alle mulige tema og har samtaler med Daniel om det han leser. Flere har påpekt at Daniel sin fortellerstemme virker urealistisk da den i perioder er umoden og i andre perioder er altfor voksen og reflektert. Jeg synes han virker som et naturlig valg for fortellerstemmen da han uten tvil er veldig reflektert, men samtidig umoden da han har store hull både i skolelære og i livserfaring. Tross forskjellene mellom han og familien er han likevel lojal som få.

Store deler av boken er rolig og stillferdig, men de delene inkluderer opptaktene til konflikt. Stemningen utvikler seg til å bli urolig og dyster. Han som etter hvert skaper trøbbel for familien er nok en interessant og overraskende karakter. Han er ingen typisk anti-helt. Han utnytter en situasjon som han helt klart har anledning til å utnytte, men han gir også familien en sjanse til å få akkurat det de ønsker, bare på hans vilkår. At det går galt skyldes ikke ham, ikke direkte. Den siste delen av boken er rå og tragisk og på en måte både ventet og uventet. Forfatteren gir oss glimt av Daniel i tiden etter at alt går galt gjennom hele boken, så vi vet at noe skal skje. Vi vet bare ikke hva og hvorfor. Slutten kommer jeg ikke til å glemme med det første, den var sterk. Det er vanskelig å skrive så mye mer uten å røpe mer av innholdet i boken, men jeg vil si at jeg er meget imponert over at dette er en debutroman og den er uten tvil på min kortliste til årets Bookerpris.

Either the night had been caught with haze or it had been my memory that had reduced solid shapes to spectres. All was unknown, I recall, though I had trodden those tracks many times before. But the levels look different after dark, and the world is distinct for each individual, and I had been made new as I had walked and I had seen the land like it had been new too.

Advertisements
Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere M, The Man Booker Prize | 4 kommentarer

Månedsoppsummering – juni og juli

Juni og juli er de kvantitativt dårligste lesemånedene jeg har hatt i år, selv om jeg fikk meg et oppsving helt i slutten av juli med Arthur & George og deretter med Booker. Jeg begynner liksågodt med lesemålsstatus for å få det overstått raskest mulig. Ingen av de fire bøkene jeg leste i juni ga meg kryss i utgangspunktet, så ståa kunne vært helt lik som den var etter mai måned med unntak av antall bøker lest. Men heldigvis for meg ble en av junibøkene mine nominert til Bookerprisen og gir meg derfor ett kryss. Av mine fem julibøker er to Bookernominasjoner og en er Julian Barnes + OTS. Så da blir det fem kryss til sammen på de to sommermånedene.

  • 43/65 bøker lest i 2017 (fremdeles foran skjema)
  • 3 av 9 Back to the Classics (ser for meg panisk tvangslesing i november og desember)
  • 0/2 Dickens (jeg skal lese A Tale of Two Cities, jeg har lovet. Det ble dog ikke innen utgangen av juni… eller juli…)
  • 0/3 norske klassikere (*lalalala* *ignorerer*)
  • 3/7 nominerte til Bookerprisen (er godt i gang, men det blir spennende å se om jeg klarer å nå målet på 13 av 13 – målet om 7 av 13 ble parkert så snart jeg kjøpte billetter til Bookerarrangement i London dagen før vinneren kåres)
  • 0/4 nominerte til den internasjonale Bookerprisen (kjøpte vinneren, får se om jeg klarer å lese den i løpet av året. Mangler dog fremdeles tre selv om jeg får det til)
  • 5/10 The Guardian 1000 books (tror fremdeles jeg skal klare dette målet, selv uten kryss denne måneden)
  • 1/5 forfattere (Zweig, McCarthy, de Bernieres, Wodehouse, Dexter)
  • 0/1 Jane Eyre (det får bli høst/vinterlesning)
  • 9/10 non-fiction (no stress.. eneste målet som faktisk er enkelt, må definitivt videreføres til neste år)
  • 2/10 Heddas lesesirkel (oj, her ligger jeg dårlig an. Skjerpings)
  • 17/30 OTS (nesten bare leste nye bøker siste måneden, bør kikke litt mer i hyllene fremover, etter Booker selvsagt)
  • 2/2 biolesesirkel (muligens 3/2, må fikse en link)
  • 7/27 Julian Barnes (bør skjerpe meg med dette målet for jeg koser meg hver gang jeg finner frem en bok av Barnes – det var han som fikk meg ut av sommerens lave leselyst og gjorde meg klar til Booker)

Det jeg faktisk har lest i juni og juli for de som lurer er første bok i en tidsreiseserie kalt Just One Damned Thing After Another, en gjenfortelling av en gresk fortelling, Bookernominerte Lincoln in the Bardo, en fremtids scifi-fortelling fra en planet som ikke sirkler rundt en stjerne og dermed ikke har en ekstern lyskilde, den eneste Oxford time travel historien jeg ikke enda har lest (dessverre kun en novelle), historisk true crime i romanform om blant andre Sir Arthur Conan Doyle, en usedvanlig sterk roman om de siste dagene av den 25-år lange borgerkrigen på Sri Lanka, samt de Bookernominerte Exit West og Autumn.

28220955

To bøker fikk kun to stjerner, som det er sjelden jeg gir. En var en sterk treer, to var femmere (nye favoritter med andre ord) og resten var firere. Ikke verst kvalitetsmessig, tross den utrolig skuffende tidsreiseboken. Tre kvinner, seks menn. Hovedsakelig amerikanere og briter, samt en ire, en pakistaner og ett stort usynlig eksotisk-kryss for Sri Lanka.

August blir nok ganske Bookerpreget. Får se om jeg rekker noe annet innimellom de nominerte. Regner med jeg begynner å gå lei og får lyst til å lese andre ting etter hvert som slutten av måneden nærmer seg. Heldigvis har jeg endelig ferie, etter to sommermåneder på jobb. De neste tre ukene har jeg dermed all verdens lesetid. Nå mangler bare sommerværet!

Publisert i Månedsstatistikk | 12 kommentarer

Ali Smith – Autumn

Autumn er en vanskelig bok å skrive om. Den handler om kunst, om politikk, om vennskap, om byråkrati. Leseren finner referanser til en kunstner for lengst død, nesten glemt. Til en gammel manns søster, for lengst død, nesten glemt. Til et forhold mellom mor og datter, nesten dødt. Det er ikke noe stort plot og voldsomt fremdrift, men det skjer så mye likevel. Smith holder liv i kunstneren, hun gir oss et levende blikk på henne, selv om hun døde av kreft i 1966. Den gamle mannen kan ikke huske navnet på sin egen søster, men Smith lar ham huske hvordan hun påvirket ham, hvordan hun formet ham, hun som var så mye yngre men betydelig smartere. Vi får oppleve datterens nye syn på moren etter å ha blitt bedre kjent med henne i voksen alder – hun er ikke helt som forventet. Det fineste av alt er dog vennskapet mellom datteren og den gamle mannen.

cover.jpg.rendition.460.707

Jeg skrev på Goodreads at jeg var frelst fra andre kapittel. Første kapittel er en slags drøm på dødsleiet som var relativt forvirrende siden det var første introduksjon til boken. Deretter møter vi hovedkarakteren i boken, Elisabeth – datteren. Hun er på postkontoret og skal få hjelp med å søke om nytt pass. Man kan nok bli gal av britisk byråkrati, men for en outsider som leser om det er det ganske så festlig. Der første kapittel var en skremmende visjon av turister på en strand full av lik – en referanse til flyktningkrisen – er andre kapittel le-høyt-type-morsomt. Jeg liker Elisabeth fra første øyeblikk. Senere møter vi den gamle mannen, Daniel, som ligger på sykehuset hvor alle utenom Elisabeth venter på at han skal dø. Plutselig begynner første kapittel å gi mening.

Elisabeth er den eneste som har troen på at Daniel – hennes tidligere nabo og en slags mentor, nå 101 år gammel – skal våkne igjen og bli frisk. Boken veksler mellom å følge henne på sykehuset og å gi leseren glimt fra deres vennskap. Han introduserer henne for bøker og kunst og liker å beskrive bilder til henne som han har sett tidligere i livet, som det ikke lenger er mulig å se. Han utfordrer henne til å tenke selvstendig, til å engasjere seg i noe.

Which game would you rather play? I’ll give you a choice of two. One. Every picture tells a story. Two. Every story tells a picture.
What does every story tells a picture mean? Elisabeth said.
Today it means that I’ll describe a collage to you, Daniel said, and you can tell me what you think of it.
Without actually seeing it? Elisabeth said.
By seeing it in the imagination as far as you’re concerned, he said. And in the memory, as far as I’m concerned.

Selv om dette er en bok som stadig beveger seg tilbake og frem i tid er den veldig dagsaktuell. Autumn er blitt kalt Brexit-boken og det er mange referanser til ulike aspekter ved Brexit i den. Hovedsakelig i form av glimt av nasjonalisme og fremmedfrykt, et par av årsakene til Brexit. Ikke noe særlig i form av utfordringene med å manøvrere seg ut av EU, det er ikke en politisk bok i den forstand. Elisabeth er en av de unge som føler seg sveket av den eldre generasjonen som stemte for Brexit. Jeg trodde en liten stund at moren var en av dem som stemte for og at det var litt av grunnlaget for deres dårlige forhold, men det skjønte jeg etter hvert at ikke stemte. Det hadde vært interessant å lese om en mor-datter dynamikk hvor de faktisk hadde stemt ulikt og hvor begge var veldig opptatt av temaet.

Kunstneren som Elisabeth blir så opphengt i, hun som døde i 1966 og er blitt glemt av de fleste, var med i noen sekunder av en Michael Caine film ikke lenge før hun døde. Jeg elsker når forfattere skriver om reelle personer i bøkene sine, for da kan jeg google dem og finne bilder, samt videoer hvis de levde sent nok. I dette tilfellet fant jeg klippet av Michael Caine og Pauline Boty fra filmen Alfie. Det er helt spesielt å se noe forfatteren har beskrevet, noe som betyr så mye for hovedkarakteren hennes. På en merkelig måte, kanskje litt ufortjent, gjør det boken mer virkelig for meg.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hva som var så bra med denne boken. Den består av en rekke øyeblikk, nydelig skildret, som på ulike måter gir meg noe å tenke på eller vekker en følelse i meg. Den er en bok som kan leses om igjen og om igjen. Som er skjønn og vond og ikke minst morsom. Jeg skal uten tvil få med meg fortsettelsen. Noe mer enn det klarer jeg ikke å si, dere må lese boken selv. Jeg håper flere blir med på å diskutere den på Goodreads når dere har lest den, jeg tror det kan bli meget interessant.

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere S, The Man Booker Prize | 10 kommentarer

Mohsin Hamid – Exit West

41QkCCILnCL._SX309_BO1,204,203,200_

Exit West følger Nadia og Saeed fra de møtes i en ikke-navngitt by til de flykter til vesten for å komme seg unna borgerkrigen som gjør livet i byen ulevelig. De møtes før konflikten oppstår og lever gjennom en eskalering av konflikten frem til de befinner seg i en krigssituasjon. De finner en dør til Mykonos og lever der sammen med andre flyktninger, men når de knapt har penger igjen å leve for finner de en ny dør som fører dem til London. Det oppstår det voldelige sammenstøt mellom politiet de ulovlige flyktningene, før det opprettes egne samfunn hvor flyktningene kan jobbe og bo. Til slutt havner de i et slikt samfunn i USA.

Den aller første delen av boken synes jeg er den beste. Før krigen, før reisene, før forfatteren tyr til magisk realisme for å føre historien videre. Jeg liker hvordan Hamid beskriver dagliglivet i en konfliktsituasjon. Hvordan myndighetene håndterer situasjonen og hvordan det påvirker innbyggerne. Denne delen av boken virker veldig realistisk og det er ikke vanskelig å relatere seg til den opplevelsen karakteren har. I begynnelsen har de masse frihet, selv om kvinner helt tydelig ikke har det like enkelt som menn. En enslig kvinne som vil bo for seg selv må lyve og si at hun er en enke. Hun kler seg i et heldekkende sort plagg for å sende et signal om at menn ikke bør prøve seg på noe som ikke er uskyldig. Tross omstendighetene lever hun et noenlunde fritt liv. Men  etter hvert som konflikten blir verre innfører myndighetene tiltak som begrenser friheten til innbyggerne. Det blir mindre tilgang på mat, de mister mobil- og internettdekning og føler seg av den grunn ganske isolert, de får ikke gå ut om kvelden. Bedrifter går konkurs og de fleste mister jobbene sine.

I neste fase blir det farlig å bevege seg ute. Noen soner av byen tilhører myndighetene, andre tilhører opprørerne. Det er krig i gatene og flere og flere blir skadet og drept. Strømmen forsvinner, innbyggerne må leve under primitive tilstander, blant annet må de gå på do i hagen. Retten til privatliv forsvinner. Alle hjem blir gjennomsøkt med jevne mellomrom. Nadia flytter inn med Saeed og hans familie etter at moren til Saeed blir drept og vi får et kjapt innblikk i hvordan familien takler tapet av moren.

Alt dette skjer på meget få sider. Vi beveger oss fra en tilstand til den neste, uten opphold, uten særlig tid til refleksjon. Korte bøker som strekker seg over lang tid kan fungere ganske bra, men da stort sett når forfatteren klarer å velge ut noen vesentlige hendelser fra hver periode som til sammen utgjør en helhet leseren kan følge. Hamid prøver å fortelle oss alt. Det gjør at vi raser gjennom hendelser uten at jeg blir særlig investert i historien, spesielt fordi karakterene ikke alltid rekker å reagere på det som skjer i byen deres, i livene deres. Vi blir ofte fortalt om reaksjonen, men jeg vil se den. Show, don’t tell. For meg blir det for mye av det sistnevnte. I tillegg har han en rekke digresjoner som også stjeler tid fra hovedhistorien – digresjoner jeg virkelig sliter å se poenget med, i hvert fall i første del av boken. Jeg er spent på om noen andre har fått mer ut av dem. Hadde det ikke vært for at Hamid skriver så godt hadde jeg nok lagt fra meg denne boken før den var fullført. Men språket er vakkert.

Saeed also was unsure. But in the nearby house of his fellow countryfolk the man with the white-marked beard spoke of martyrdom, not as the most desirable outcome but as one possible end of a path the right-minded had no other choice but to follow, and advocated a banding together of migrants along religious principles, cutting across divisions of race or language or nation, for what did those divisions matter now in a world full of doors, the only division that mattered now were between those who sought the right of passage and those who would deny them passage, and in such a world the religion of the righteous must defend those who sought passage.

Når det begynner å bli åpenbart at det er lurt å komme seg vekk fra byen tyr forfatteren til en enda mer lettvint løsning som gjør at historien igjen går altfor fort. De trenger ikke å reise fra et sted til et annet, de trenger kun å gå gjennom en dør. På andre siden av døren er en annen by i et annet land. Det finnes dører som fører til en rekke andre steder i verden. Forfatteren vil tydeligvis kun fokusere på kontrasten mellom livet i hjembyen og det nye livet i et annet land. Men betyr ikke reisen noe, kun destinasjonen? Kun overgangen fra det gamle til det nye? Jeg ser for meg at reisen ofte har en pris for de som kommer seg til en ny verden, at den påvirker de som reiser og at det nye livet de oppnår i slutten av reisen ikke bare preges av deres tidligere tilværelsen men også av kampen for å komme seg vekk, for å forhåpentligvis få et bedre liv. Jeg har i utgangspunktet ikke noe i mot magisk realisme, men her føles det som en enkel løsning for å få historien kjapt fremover, ikke som noe som tilfører historien noe vesentlig.

I del to av boken følger vi karakterene i det de prøver å tilpasse seg sine nye liv. Nadia har færre problemer med det enn Saeed. Da hun i utgangspunktet er mer liberal enn ham kommer ikke det som noe stor overraskelse. Han søker etter et fellesskap med folk som har samme bakgrunn som ham. Hun er tilfreds med det som kommer hennes vei. Hun brøt med familien lenge før hun forlot byen, mens han ble tvunget til å bryte med familien da faren nektet å bli med dem på flukt, samtidig som han insisterte på at de måtte dra. Han har nok et større savn enn henne som er knyttet til hjembyen. Likevel synes jeg del to drar for få kontraster mellom det gamle og nye livet. Jeg forventer ikke at forfatteren skal mate leseren med svar på hvordan det er å være en flyktning som må starte et nytt liv i et nytt land, men jeg hadde forventet mer refleksjon enn det jeg synes vi får. Boken beveger seg hele tiden fremover, og ser lite bakover. Kanskje det er en metafor for mentaliteten man bør ha hvis man skal overleve en slik prosess – man må se fremover og prøve å ikke ha for stort fokus på det man har mistet. Men jeg er ikke helt overbevist. I tillegg havner karakterene i segregerte samfunn i den nye verden, noe de virker tilfreds med. Er dette forfatterens advarsel om hvordan vi kan risikere at flyktningkrisen blir håndtert? Eller bare en versjon av vår verden som passet historien hans?

Det er mulig jeg ikke helt har klart å få grep om Hamids visjon for boken, om hva han prøver å fortelle leseren. Kanskje vil jeg se den i et nytt lys etter å ha diskutert den med andre Bookerlesere. Men min leseropplevelse ble ikke så bra som jeg hadde håpet på.

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere H, The Man Booker Prize | 8 kommentarer

Labbens drømme-longlist 2017

I tillegg til å presentere listen over bøker jeg tror kan komme med på longlist vil jeg presentere listen over bøker jeg håper kan komme med på longlist. De fem første på listen er bøker jeg har lest og mener er gode nok til å bli nominert (spesielt de tre første), mens resten er bøker jeg har lyst til å lese.

1. Jess Kidd – Himself (Irland)
2. Anuk Arudpragasam – The Story of a Brief Marriage (Sri Lanka)
3. George Saunders – Lincoln in the Bardo (USA)
4. Cynan Jones – Cove (Wales)
5. Colm Toìbìn – House of Names (Irland)
6. Ned Beauman – Madness is Better Than Defeat Canada)
7. Benjamin Myers – The Gallows Pole (England)
8. Mike McCormack – Solar Bones (Irland)
9. Rick Gekoski – Darke (USA)
10. Rachel Seiffert – A Boy in Winter (England)
11. Gail Godwin – Grief Cottage (USA)
12. Daniel Magariel – One of the Boys (USA)
13. Brian Doyle – The Adventures of John Carson in Several Quarters of the World: A Novel of Robert Louis Stevenson (USA)

Hva håper dere på?

Publisert i The Man Booker Prize | 5 kommentarer

Labbens longlist 2017

Man Booker Prize 2017

Nok en gang er det tid for å gjette hvilke bøker som blir nominert til Bookerprisen. Det er det fjerde året jeg forsøker meg på dette. Tidligere år har jeg hatt varierende treffprosent med kun en riktig i fjor og hele fem rette i forfjor. Første året jeg laget min egen longlist ble to av mine valg nominert. Jeg har med andre ord alltid klart å treffe med minimum en. Høres ikke veldig imponerende ut, men jeg går som regel gjennom rundt 150 bøker eller mer for å velge ut 13. Da er det veldig gøy å klare å treffe med i hvert fall en. Min liste for 2017 består av følgende bøker:

England
Clare Fisher – All the Good Things
Edward Docx – Let Go My Hand
Jon McGregor – Reservoir 13

Skottland
Ali Smith – Autumn

Irland
Sebastian Barry – Days Without End

USA
George Saunders – Lincoln in the Bardo
Gail Godwin – Grief Cottage
Rabih Alameddine – The Angel of History
Emily Ruskovich – Idaho
Colton Whitehead – The Underground Railroad

Sri Lanka
Anuk Arudpragasam – The Story of a Brief Marriage

Nigeria
Chibundu Onuzo – Welcome to Lagos
Ayobami Adebayo – Stay With Me

Det er en overvekt av amerikanere på listen min i år. Uvanlig for å være meg, men det virker som om det har kommet veldig mye bra fra den kanten siden oktober. Jeg mangler mange nasjonaliteter og mistenker at det vil gå utover årets treffprosent. En av amerikanerne er dog i utgangspunktet fra to andre land – Libanon og Jordan – så han gir meg noe mer variasjon. I tillegg har jeg med en forfatter fra Sri Lanka som bor og studerer i USA og skriver på engelsk.

6 av 13 er kvinner. Jeg har med noen veldig kjente navn og en del mindre kjente. Fire av bøkene jeg har med på listen ligger øverst på Goodreads sin eligible-liste, andre ligger lenger nede på listen og har ikke fått mange stemmer (mest sannsynlig fordi så få har lest dem). Jeg la ikke merke til hvor mange av bøkene som kom fra toppen av eligible-listen før min liste var fullført og jeg er i utgangspunktet litt skeptisk til at alle på toppen av listen blir nominert. Hadde jeg ikke vært opptatt av geografisk balanse hadde jeg muligens ikke hatt med noen fra Skottland eller Irland (selv om jeg heier på noen irer jeg ikke har tatt med). Har for øvrig ikke funnet noen fra Australia eller New Zealand, men jeg tipper vi får i hvert fall en bok fra et av de landene.

Jeg har noen favoritter jeg gjerne skulle tatt med, men som jeg ikke har stor nok tro på at vil bli nominert. Jess Kidd har skrevet en av de beste bøkene jeg har lest i år, vil gjerne se den på den reelle listen. Ned Beauman kommer ut med ny bok i år. Er den like god som hans to første fortjener den definitivt en plass på listen. Cynan Jones sin bok Cove var meget god, men den er så kort at jeg ikke vet om den kvalifiserer til romanstatus. House of Names av Colm Toíbín burde kanskje også fått en plass på listen. Jeg tror også at dersom siste boken i Cromwell-trilogien til Hilary Mantel kommer ut innen fristen vil den bli nominert. Men foreløpig kan jeg ikke finne en publiseringsdato for den, så derfor har jeg utelukket den.

Jeg gleder meg til torsdag og er klar for å lese flest mulig fra årets longlist. Håper mange blir med! Vi har et norsk Bookerforum på Goodreads for de som er interessert i å diskutere bøkene uten å skrive om dem på blogg.

  • Et lite tillegg – jeg hadde egentlig med Mike McCormack – Solar Bones i stedet for Days Without End av Sebastian Barry. Oppdaget at jeg hadde Solar Bones på listen min i fjor også og gikk ut i fra at den da ikke kan bli nominert i år. Men det var visst i fjor den ikke kunne bli nominert, så jeg vil egentlig bytte tilbake. Får heller nøye meg med å si at jeg tror enten McCormack eller Barry kommer med.
Publisert i The Man Booker Prize | 17 kommentarer

30 dagers bokutfordring på tre dager – dag 2

Jeg fortsetter med spørsmål 11-20. Opprinnelig hadde jeg tenkt å ta alle 30 i ett innlegg, men jeg tror dette da hadde blitt et prosjekt som aldri hadde blitt fullført. Oppdeling er fint, spesielt siden mange av spørsmålene er vanskelig å svare på. Det har tatt meg en uke å svare på 11-20 og jeg har fremdeles ti igjen. Wish me luck med siste rest.

11. Klassikerfavoritt
Det er lenge siden jeg har lest en klassiker som jeg etterpå har kunnet kalle en favoritt. Jeg har lest en god del klassikere og mange har vært gode, men favorittlisten er likevel tynn. Kanskje det betyr at jeg er for restriktiv i hva jeg kaller klassikere? Hvis jeg ser på listen over klassikere jeg har gitt terningkast 6 på Bokelskere – som jeg kun gir favoritter – og har en noenlunde bred definisjon av klassiker (skrevet for minst 50 år siden, fremdeles populær i dag) har jeg… hmm, jeg tror jeg må revurdere utsagnet om at listen over favorittklassikere er tynn. Jeg har nøyaktig 30 favoritter jeg mener kan defineres som klassikere. Det stemmer at det er lenge siden jeg har lest en klassiker som har blitt en favoritt, men det har visst skjedd ganske mange ganger hvis jeg går noen år tilbake i tid. Hvordan skal jeg velge ut en? Jeg kan fortelle at ganske mange av favorittene mine er helt eller delvis humoristiske (Wodehouse, Graham, Heller, Jerome, Twain, Bulgakov, Hugo) og flere er barnebøker (Potter, Graham, Burnett, Tolkien, Dahl). Jeg har ikke lest så mange seriøse, velkjente, gigantiske klassikere som har blitt favoritter (kun Anna Karenina, Lord of the Rings og Frankenstein egentlig). Jeg klarer dog ikke å velge ut en bok. Det jeg kan si er at jeg har lyst til å lese mer av Wodehouse og Zweig snart og jeg har begynt å tenke på å gjenlese Catch-22.

12. En bok du har hatt lyst til å lese lenge, men fremdeles ikke har lest
Haha, hvor begynner man med et slikt spørsmål?? Jeg har en eviglang liste med bøker jeg har lyst til å lese som jeg ikke har rukket over enda. Det har vi alle, vil jeg tro. I kommentarfeltet til forrige innlegg ble for eksempel A Little Life og The Casual Vacancy nevnt. Jeg har planer om å lese alt av Dickens, men har foreløpig kun lest syv tror jeg. Jeg vil lese alt av Dumas, Hugo, russerne. Jeg vil lese alle Bookernominerte bøker noensinne, sakprosa om spennende tema, flere bøker fra Booker-eligible listene, og flere bøker fra andre verdensdeler enn Europa og Nord-Amerika. Det er aaltfor mange mursteiner jeg kunne tenke meg å lese som jeg aldri begynner på nettopp fordi de er mursteiner. The Penguin History of Latin America er kanskje den boken jeg har mest lyst til å begynne på som jeg bare aldri får meg selv til å begynne på. Spennende tema, tykk bok. Mursteinsvegringen min må jeg virkelig bli kvitt.

13. En bok som skuffet deg
Jeg begynne denne lesemåneden med å lese første bok i en britisk serie om tidsreising. Høres ut som den perfekte bok for meg. Jeg elsker tidsreising, jeg elsker alt som er britisk og denne skulle være spennende, humoristisk og kun hakket dårligere enn Connie Willis. Jeg må si at canadiske Connie Willis får til britisk humor mye bedre enn britiske (eller engelske, om du vil) Jodi Taylor. Det føltes til dels som om jeg leste en amerikansk high school serie, bare at boken ikke handlet om elever på en high school. Humoren var ofte teit, boken var ikke veldig godt skrevet, karakterene var ikke spesielt unike og tidsreiseaspektet ble ikke godt forklart. Tidsreising i seg selv virker ikke som noe forfatteren er spesielt interessert i og alt ble veldig overfladisk. Jeg var sikker på at denne var bankers og ble derfor rimelig skuffet. Hadde kjøpt de to første bøkene i serien, men ser ikke for meg at jeg kommer til å lese den andre. Da blir det nok heller gjenlesing av Connie Willis eller å lese andre spennende tidsreisebøker jeg snubler over.

4627324_f520

14. En bok som fikk deg til å gråte
Det er mer enn en bok som har fått meg til å gråte, selv om det ikke skjer så ofte. Den verste var Lily and the Octopus. Boken handler om en mann og hans 12 år gamle dachs, Lily, som har fått kreft. Mannen nekter å erkjenne at det er kreft og kaller heller utveksten Lily har fått over det ene øyenbrynet for en blekksprut. Et vesen han kan bekjempe, i motsetning til en sykdom som han ikke kan gjøre noe med. Boken veksler mellom å være skremmende realistisk og helt surrealistisk. De realistiske delene er både fine og forferdelige. Hundeeieren må til slutt innse at han ikke kan bekjempe Lilys sykdom og etter å ha erkjent det skjønner han at det beste han kan gjøre for henne er å la henne slippe. Jeg stengte meg inne på soverommet da jeg leste kapittelet som omhandlet avlivingen. Jeg hadde skjønt hva som kom til å skje. På det tidspunktet hadde jeg nylig fått vite at min egen herlige lille dachs har en hjertefeil. Beskjed vi fikk var at hjertefeilen etter hvert vil føre til at han ville trenge medisiner og at medisinene kun kunne forlenge livet hans med et par år. Å lese denne boken ble dermed som å gå i møte med mitt eget verste mareritt, som jeg visste ville bli en realitet for meg også en dag. Hvorfor jeg utsatte meg selv for noe slikt vet jeg ikke, for det var brutalt og jævlig og jeg gråt mer enn jeg noensinne har gjort på grunn av en bok. I fremtiden bør jeg nok forsøke å holde meg unna triste hundebøker, noen ting er fint å slippe å tenke for mye på før man blir tvunget til det. Men det var en god bok, det må sies.

Tidligere denne måneden fikk vi for øvrig beskjed om at det ikke likevel er noen grunn til å tro at hjertefeilen skal forkorte livet til Echo. Mest sannsynlig kan han leve et normalt liv med hjertefeil, kanskje til og med uten å måtte gå på noen medisiner. Det var en ufattelig deilig beskjed å få, selv om jeg ikke vil ta noe for gitt når vi får to forskjellige beskjeder av to hjertespesialister. Veterinæren vi gikk til denne gang var veldig grundig og tok prøver som aldri har blitt tatt tidligere, så jeg håper det betyr at det ikke er noen grunn til å tvile på det hun sier.

15. Karakteren du kan relatere deg mest til
Jeg jukser veldig og velger Nick Hornby. Det er neppe mange bokbloggere som ikke kan relatere seg til hans «karakter» i The Polysyllabic Spree. Han handler altfor mange bøker hver måned, leser kun et fåtall, henger seg opp i enkelte bøker men har omtrent ingenting å si om andre bøker. Elsker non-fiction og prøver å elske Dickens. Høres det kjent ut, anyone?

16. Mest tankevekkende bok
The Missionary Position: Mother Theresa in Theory and Practice av Christopher Hitchens er første bok jeg kommer på. Tankevekkende både i den forstand at han presenterer et helt annet bilde av henne enn det store deler av verden kjenner til, men også fordi boken og reaksjonene på boken viser at vi i ganske stor grad ikke ønsker å forholde oss til informasjon vi ikke liker. Dersom en etablert sannhet utfordres er det alltid en haug med mennesker som blir sinte eller oppgitt og som ikke skjønner hvorfor noen forsøker å endre vårt bilde av hva nå enn det gjelder. Som om tradisjoner betyr mye mer for oss enn fakta – og det gjør det nok for en del. Hvor mange ble sinte da Pluto ikke lenger ble klassifisert som en planet? Hvor mange vil reagere med sjokk og vantro hvis de får se et verdenskart som er mer korrekt enn standardkartet vi er vant til å se? Hvor mange tror fremdeles på dominansteori for hunder tross at han som formulerte teorien selv har gått ut mot den i ettertid og forklart at den er basert på en studie som ble utført under helt feile forutsetninger for å kunne si noe om hunders atferd? Jeg tror reaksjonene på boken har overføringsverdi til mye annet. Han har gode kilder for de påstander han fremlegger, men man kan selvsagt være uenig i hans tolkning av opplysningene som kommer frem i boken. Det man ikke kan er å lukke øynene og ørene og nekte for det som presenteres.

17. Forfatter du kunne ønske flere leste
Jim Crace og Ned Beauman. Jeg tror nok at betydelig flere har hørt om Crace enn Beauman, men jeg innbiller meg at ingen av dem er veldig godt kjent i Norge.

Crace er nylig blitt en av mine store favoritter. Jeg leste Harvest da den ble nominert til Bookerprisen i 2013 og jeg hadde virkelig håpet at den skulle vinne prisen. Etter det tok det meg noen år før jeg fortsatte på hans forfatterskap, men nå har jeg også lest Quarantine og Being Dead. Crace hopper både i tid og rom. I Harvest ble introdusert for en engelsk landsby i noe som minnet om middelalderen, i Quarantine går vi helt tilbake til Jesu tid, mens vi i Being Dead er i moderne tid. Alle bøkene hans berører tematikk som virker tidløs, han er ikke redd for å skrive om ubehagelige tema og han skriver bøker som får leseren til å tenke. Hans er et forfatterskap jeg gleder meg til å utforske videre og jeg fortsetter med Gift of Stones – hvor steinalder møter bronsealder – og med Signals of Distress som følger et skip som har seilt fra Amerika til England i første halvdel av 1800-tallet.

Ned Beauman er nok en forfatter jeg har blitt introdusert for via Bookerprisen. Hans andre bok, The Teleportation Accident, ble nominert i 2012 og var helt annerledes enn noe jeg har lest tidligere. Beauman har en tendens til å skrive om virkelig sære mennesker, som gjerne lider av en eller annen sykdom som ikke er farlig men bare veldig pinlig. Bøkene hans inneholder mye humor og vi blir som regel sjarmert av karakterene selv om noen av dem ikke er spesielt likendes i utgangspunktet. Dette er herlige bøker, med mye driv, spenning og humor, dog kan de også være ganske mørke. Min favoritt er hans første utgivelse, Boxer Beetle. Den siste boken hans, Glow, som kom ut for tre år siden, ble jeg skuffet over, men de to første var uten tvil gode nok til at jeg kommer til å fortsette å følge forfatterskapet hans. Han er for øvrig på Booker-eligible listen i år med en bok som kommer ut i august. Jeg gleder meg.

18. En bok du gjerne ville levd i
Jeg skulle gjerne levd i Wodehouse sin verden. En stor overvekt av det jeg leser er tungt og trist og tragisk og brutalt og det er få av bøkene jeg elsker jeg ville levd i selv. Men i Wodehouse sin verden er alt strålende. Verden forblir den samme alltid, man følger medlemmer av overklassen i England, så her snakker vi luksus, de fleste karakterene er godhjertet om enn noe dumme (med unntak av slemme tanter, listige sekretærer og geniale onkler/brødre). Det er alltid noen som utgir seg for å være en annen, alltid uvelkomne gjester, noen som forsøker å stjele noe, noen som er ulykkelig forelsket. Uansett hvilke problem som måtte oppstå løser det seg alltid. En svunnen tid som det hadde vært fint å få et glimt av.

19. En favorittforfatter

33912894._UX200_
Louis de Bernières har vært en favoritt siden jeg ble anbefalt Notwithstanding i en bokhandel i Kroatia i 2010. En nydelig samling med historier jeg trodde skulle være noenlunde enkel og koselig underholdning, men som viste seg å være mye mer. Den var overraskende sterk, men på en fin måte. Etter å ha lest den måtte jeg lese mer av mannen som hovedsakelig er kjent for Captain Corelli’s Mandolin. Jeg fortsatte med den første boken han har publisert, The War of Don Emmanuel’s Nether Parts, som er den første boken i hans Latin Amerika trilogi. Neste, Senor Vivo and the Coca Lord, leste jeg i 2011, og jeg har fremdeles ikke lest den siste, The Troublesome Offspring of Cardinal Guzman. Dette er samfunnskritikk rettet mot ulike institusjoner i Latin Amerika: første bok tar for seg militæret, andre bok tar for seg narkohandel og tredje tar for seg kirken. Dette er sterke saker, men skrevet på en fantastisk livlig og underholdende måte. Jeg elsker skrivestilen til Louis de Bernières. Bare titlene alene er geniale, selv om de kanskje ikke avslører alvoret i det han skriver om. Grunnen til at jeg ikke har lest den siste er rett og slett fordi jeg lånte den vekk til en stamkunde, som ikke rakk å levere den tilbake før jeg sluttet i bokhandeljobben min. Det begynner å bli på tide å få fullført trilogien. I tillegg har han skrevet bøker om det Ottomanske riket, om en hund i Australia, om Andre Verdenskrig i Hellas. Nå holder han på med en bokserie om det siste århundret i hans eget hjemland som jeg ikke har begynt på enda. Jeg tror jeg har mye bra i vente.

20. Barnebokfavoritt
I fjor leste jeg en barnebok av en nederlandsk forfatter som heter Tonke Dragt. Boken, The Letter for the King, har visst ikke vært oversatt til engelsk tidligere, men har vært kjempepopulær i hjemlandet. Vi møter Tiuri, en 16 år gammel gutt som er i ferd med å bli en ridder. Han avbryter ritualet han må gjennom for å hjelpe en gammel mann som insisterer på at han må levere et brev til kongen. Vi følger Tiuri på hans ferd for å levere brevet. Dette er en herlig verden med nok action til at den er skummel for et barn og spennende for en som er voksen, samt med fine karakterer og også en god dose moral, som man ofte finner i barnebøker. Jeg synes også at grunnen til at kongen trengte brevet er godt forklart og alle hendelsene på ferden settes i sammenheng med et overordnet plot vi ikke får kjennskap til før på slutten av boken. Alt er godt sydd sammen. Dette er en nydelig bok jeg hadde elsket å lese som barn og som jeg virkelig koste meg med da jeg leste den i voksen alder. Jeg har kjøpt oppfølgeren også og gleder meg til å fortsette eventyret.

Publisert i Uncategorized | 4 kommentarer