Julian Barnes x3

I have lived in books, for books, by and with books; in recent years, I have been fortunate enough to be able to live from books. And it was through books that I first realized there were other worlds beyond my own; first imagined what it might be like to be another person; first encountered that deeply intimate bond made when a writer’s voice gets inside a reader’s head. I was perhaps lucky that for the first ten years of my life there was no competition from television; and when one finally arrived into the household, it was under the strict control of my parents. They were both schoolteachers, so respect for the book and what it contained were implicit. We didn’t go to church, but we did go to the library.

Tanken med å lese alt en forfatter har produsert kan være så mangt. Kanskje ønsker man å finne ut om statusen «favorittforfatter» er fortjent. Eller å sammenligne bøkene for å finne ut når forfatteren var på sitt beste og verste. Man ønsker selvsagt å oppdage nye bokperler. Nye historier man kan bli helt oppslukt av. Uansett hva målet med lesingen var i utgangspunktet er det man oppnår at man blir utrolig godt kjent med denne ene forfatteren. Kun de glimtene han eller hun tillater oss å se selvsagt og leseren farges av de metaforiske brillene man leser bøkene gjennom. Man sitter igjen med et inntrykk basert på et stort og godt fundament. Jeg er ganske langt unna å fullføre lesing av Julian Barnes sine bøker, men her er mitt inntrykk av ham etter tre bøker tidligere lest og tre bøker nylig lest:

Først og fremst er han en bokelsker på lik linje med oss bloggere. Det kommer neppe som et sjokk og jeg tror nesten det er en forutsetning for å bli forfatter – i hvert fall forfatter av skjønnlitteratur – at du elsker bøker. Hvor langt kommer du med egen fantasi dersom du aldri har utforsket andres? I essayet A Life With Books beskriver han hvordan han ble interessert i bøker, hvordan interessen ble til en altoppslukende hobby og etter hvert en besettelse om å eie flest mulig bøker. Han kunne nok gjort en del av oss til skamme.

My case was made worse by the fact that I was, in the jargon of the trade, a completist. So, for instance, because I had admired the few plays of Shaw that I’d seen, I ended up with several feet of his work, even down to obscure pamphlets about vegetarianism.

Han lærte meg for øvrig trikset for å komme seg over boksamlertrangen og det er å produsere egne bøker. Noen bloggere som har testet det? Jeg tror nok ikke jeg kommer til å gjøre det med det første, jeg får heller leve med at behovet for nye bokhyller aldri forsvinner. Nå er jeg for eksempel nødt til å skaffe meg alle bøkene av Barnes pga prosjektet. 27 nye bøker opptar garantert noen hyllemeter, selv om han stort sett skriver tynne bøker. På de 27 bøkene viser han et ganske variert interessefelt.

17778890_10154969143475801_1051487271_o

Levels of Life viser at han evner å være en åpen person, da han i siste del av boken reflekterer rundt sin egen opplevelse med sorg. Boken begynner dog ikke rett på, men heller med tre turer i luftballong og en introduksjon av menneskene som fløy i dem. Denne delen av boken er fascinerende. Jeg sitter igjen med en følelse av at det må være helt vidunderlig å være oppi en flyvende ballong, helt til noe går galt og den fantastiske følelsen blir til den mest skremmende opplevelsen man kan tenke seg. Ballongferdene var ikke alltid vellykket, men det stoppet ikke entusiastene fra å fortsette å fly. Del to av boken handler om en kjærlighetshistorie mellom to av ballongentusiastene, som aldri tok helt av. Han forelsker seg, hun vil være fri. Barnes beskriver hvordan mennesker har nådd uante høyder og hvordan vi også må takle de «laveste» (lowest – funker ikke helt på norsk) øyeblikkene i livet. Når kvinnen du frir til svarer nei, når kvinnen som svarte ja dør.

You put together two people who have not been put together before. Sometimes it is like the first attempt to harness a hydrogen balloon to a fire balloon: do you prefer crash and burn, or burn and crash? But sometimes it works, and something new is made, and the world is changed. Then, at some point, sooner or later, for this reason or that, one of them is taken away. And what is taken away is greater than the sum of what was there. This may not be mathematically possible, but it is emotionally possible.

Hans sorg handler om tapet av konen. Om hvordan hans trang til å ta livet av seg forsvant etter at han innså at den eneste måten hun kunne leve videre på var hvis han holdt minnene av henne i live. Han forsøkte å lese bøker som beskrev andres sorg, men fant at hver av oss sørger på sin måte og reagerer på hver vår måte. En persons opplevelse er ikke fullstendig overførbar til en annens opplevelse, det er alltid nyanser. Barnes skriver mye om hvordan andre reagerte på hans sorg og hvordan han reagerte på deres reaksjoner. Mange er nesten like redd for sorgen som for døden, skriver han. De vet ikke hvordan de skal oppføre seg rundt ham og de er livredd for å si noe feil. Og mange hadde et helt annet syn på døden enn det han følte på.

Some think grief a kind of violent if justifiable self-pity; some that it’s merely one’s own reflection in death’s eye; others say it’s the survivors they feel sorry for, because they’re the ones going through it, whereas the loved one can no longer suffer. Such approaches try to handle grief by minimizing it – and doing the same with death … it’s more, much more, and has been from the beginning, about her: look what she has lost, now that she has lost life.

Barnes virker å være fascinert av religion. Jeg tror han nevner gudstro generelt eller Bibelen spesifikt i hver bok jeg har lest av ham. I Levels of Life never han trangen til å forhandle med Gud når man mister noen, noe han aldri kjente på selv da det ikke fantes noen han kunne forhandle med. Det var ingen som kan reversere det som har skjedd.

I told one of the few Christians I know that she was seriously ill. He replied that he would pray for her. I didn’t object, but shockingly soon found myself informing him, not without bitterness, that his god didn’t seem to have been very effective. He replied, ‘Have you ever considered that she might have suffered more?’ Ah, I thought, so that’s the best your pale Galilean and his dad can do.

I A History of the World in 10 1/2 Chapters begynner han med bibelhistorien om Noas ark, fortalt fra perspektivet til en «woodworm» som hadde sneket seg ombord. Han gir oss innsikt i livet på arken. Hvilke dyr som kom med og hvilke som ikke ble regnet som «rene» nok til å få en plass på arken. Hvordan dyrene forhold seg til hverandre. Hvor mange av dem som ble spist av Noah og familien hans: ergo arter som ikke finnes på jorden i dag (Noah og familien er ikke vegetarianer. Hvor skulle han ellers få mat fra?). Observasjonene til den lille blindpassasjeren er humoristiske og den har en ganske masete, delvis sarkastisk fortellerstemme som er helt annerledes enn noe jeg har lest av Barnes tidligere. Fortellerstemmen hans føles for meg som regel veldig moden, reflektert og nøyaktig og han skriver aldri mer enn han må for å få frem poenget sitt. Her, derimot, får vi et hav av informasjon fra en ivrig, ironisk og morsom liten sak. Det viser godt hvordan Barnes kan tilpasse seg ulike fortellinger fra forskjellige perspektiver.

All right, all right. Noah had his virtues. He was a survivor – and not just in terms of the Voyage. He also cracked the secret of long life, which has subsequently been lost to your species. But he was not a nice man. Did you know about the time he had the ass keel-hauled? Is that in your archives? It was in Year Two, when the rules had been just a little relaxed, and selected travelers were allowed to mingle. Well, Noah caught the ass trying to climb up the mare. He really hit the roof, ranted away about no good coming of such a union – which rather confirmed our theory about his horror of cross-breading – and said he would make an example of the beast. So they tied his hooves together, slung him over the side, dragged him underneath the hull and up the other side in a stampeding sea. Most of us put it down to sexual jealousy, simple as that.

Boken fortsetter med en irsk standupkomiker på et cruiseship kapret av terrorister, som havner i den absurde situasjonen hvor han skal forklare til medpassasjerene hvorfor de må dø og i hvilken rekkefølge det skal skje (etter nasjonalitet). Vi blir med til en rettssal i Frankrike på 1500-tallet hvor de tiltalte er like skapninger som den som hadde fortellerstemmen i den første historien. En ganske absurd men utrolig artig rettssak. Leseren blir kjent med historien om et skipsvrak og med historien bak og tolkninger av et maleri basert på skipsvraket (kanskje den mest fascinerende historien i boken med tanke på at vi får se maleriet. Det er utrolig hvilke detaljer og informasjon som befinner seg i maleriet som jeg ikke ser..). Det er mange merkelige, skremmende, fantastiske fortellinger som ofte illustrerer det absurde i menneskenes historie og mytologi.

How do you turn catastrophe into art? Nowadays the process is automatic. A nuclear plant explodes? We’ll have a play on the London stage within a year. A President is assassinated? You can have the book or the film or the filmed book or the booked film. War? Send in the novelists. A series of gruesome murders? Listen for the tramp of the poets. We have to understand it, of course, this catastrophe; to understand it, we have to imagine it, so we need the imaginative art. But we also need to justify it and forgive it, this catastrophe, however minimally. Why did it happen, this mad act of Nature, this crazed human moment? Well, at least it produced art. Perhaps, in the end, that’s what catastrophe is for.

Foreløpig har det vært utrolig gøy å bli bedre kjent med forfatteren Julian Barnes og jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til fortsettelsen.

Publisert i Forfattere B, Prosjekt: helt forfatterskap | 10 kommentarer

Månedsoppsummering – mars

Jeg holder på med et innlegg om de tre bøkene jeg har lest av Julian Barnes så langt i år. Det har vist seg å være nærmest umulig å prøve å skrive noe fornuftig og godt nok om bøkene hans og dermed blir jeg aldri ferdig med innlegget. Det blir lenger og lenger uten at jeg blir fornøyd. Fortsetter det slik kommer jeg til å lese et helt forfatterskap uten at lesere av denne bloggen får vite noe som helst om hva jeg faktisk synes om bøkene hans. Annet enn det man kan trekke ut av antall stjerner jeg gir bøkene på Goodreads. Jeg har lest to strålende bøker og et essay og vil gjerne formidle til andre hvorfor det kan være en god ide å begynne på en bok av Julian Barnes, men innlegget er blitt til noe helt annet. Innimellom hadde det vært greit å bare slette alt man har gjort og begynne på nytt, kanskje det da plutselig blir mye enklere å skrive. Problemet er at det føles helt feil å kvitte seg med noe man har brukt mye tid og krefter på. Samleomtaler har alltid virket som den enkleste måten å skrive om bøker på, men det er tydeligvis ikke alltid tilfelle. Fra nå av blir det ett innlegg per bok. Eventuelt ingen.

Det var dagens syting, nå over til noe mer konstruktivt. Mars har ikke vært en produktiv lesemåned. Jeg har lest fem bøker, medregnet det tidligere nevnte essayet som ikke er på mer enn 27 siden men som jeg regner som en bok siden det ser ut som en bok. Sideantall for mars er med andre ord lite imponerende. Det jeg har fått gjort er å komme godt i gang med forfatterprosjektet mitt. Listen for mars ser nemlig slik ut:

  • Julian Barnes – A History of the World in 10 1/2 Chapters
  • Julian Barnes – Levels of Life
  • Bea Uusma – Ekspedisjonen: Min Kjærlighetshistorie
  • Julian Barnes – A Life with Books
  • Nick Hornby – Shakespeare Wrote for Money

Jeg kan begynne med det som mangler: jeg har ikke fullført en bok i Heddas bokhyllelesing forrige måned. Temaet var bøker skrevet mellom 1350 og 1750 og jeg har kommet i gang. Jeg skulle egentlig lese Robinson Crusoe (1719) sammen med Silje, men den fristet ikke så mye for noen av oss, så dermed glemte jeg hele bokhyllelesingen. I slutten av måneden kom jeg på at jeg egentlig hadde ganske lyst til å bli med i marskategorien og bestemte meg for å velge en bok skrevet mye tidligere enn Robinson Crusoe, nemlig The Canterbury Tales (1387-1400). Jeg leser en gjenfortelling skrevet av Peter Ackroyd for å gjøre det litt enklere for meg selv og så langt virker det å ha vært en ypperlig ide. Forsinket som alltid, men jeg er med.

Det har tross manglende deltakelse i OTS-lesesirkel blitt lest tre bøker fra egne bokhyller denne måneden. Ekspedisjonen kjøpte jeg på mammutsalg tidligere denne måneden og A Life with Books ble kjøpt i Oslo for to uker siden, men de tre andre har ventet tålmodig i flere år i bokhyllene mine på å bli lest.

Det er andre måneden på rad jeg ikke leser noe fra Back to the Classics-utfordringen. Heldigvis gir The Canterbury Tales dobbeltkryss, da den passer i kategorien «Bøker skrevet før 1800». Det blir med andre ord minst en bok lest fra denne utfordringen i april. Jeg har ikke lest Dickens, men jeg hadde egentlig tenkt å lese Tomalins biografi til Ingalill sin biolesesirkel i april, for da å bli veldig inspirert til å lese flere bøker skrevet av Dickens. Jeg har ca. to uker på meg og må velge en bok i kategorien «Død (før 30 eller etter 70). Problemet er bare at Dickens ikke ble fullt så gammel som nødvendig. Så hvilken biografi jeg skal velge er fremdeles et mysterium. Hvordan jeg skal få lest Dickens er et like stort mysterium.

Jeg hopper stille over målet om å lese norske klassikere og beveger meg videre til en større hodepine: internasjonal booker. Jeg har begynt på to av de nominerte bøkene, men har ikke fullført noen av dem. Målet mitt var å lese så mange som mulig og jeg tror det skal godt gjøres å argumentere for at 0 var så mange som mulig. Akkurat nå er det så mye annet jeg har tenkt å lese at jeg vurderer å vente til 20. april og så satse på å lese minst fire av seks på shortlist før vinneren kåres i juni. Det høres noenlunde realistisk ut.

McCarthy, Zweig, de Bernieres og Wodehouse har jeg enda ikke lest noe av i år og jeg har heller ikke begynt på Jane Eyre. Det jeg faktisk har fått gjort er å lese mer sakprosa, samt lese en bok til fra The Guardians 1000 bøker-liste. Måloppnåelsen etter tre måneder er dermed som følger:

  • 20 av 65 bøker lest
  • 1/9 Back to the Classics
  • 0/2 Dickens
  • 0/3 norske klassikere
  • 0/7 Bookernominerte
  • 0/4 internasjonale Bookernominerte
  • 3/10 The Guardians 1000 books
  • 1/5 forfattere (Zweig, McCarthy, de Bernieres, Wodehouse, Dexter)
  • 0/1 Jane Eyre
  • 8/10 non-fiction
  • 2/10 bokhyllelesing (Heddas lesesirkel)
  • 11/30 OTS
  • 1/2 biolesesirkel
  • 6/27 Julian Barnes

Mållisten begynner å bli lang.. tror jeg bør forsøke å ikke gi meg selv enda flere lesemål for 2017, dette er nok! Non-fiction, OTS og antall bøker lest totalt ser ut til å være årets enkleste mål. Biosirkelen skal nok også gå fint siden jeg satt meg et ganske enkelt mål for den. Jeg tror heller ikke det blir noe problem å lese mer av Zweig, de Bernieres og Wodehouse, McCarthy ser ut til å bli utfordringen her.

I april er det viktigste målet å lese mer! For eksempel fra denne bokhaugen:

17622667_10154962671105801_355381152_o

Skal jeg lykkes med det må jeg klare å holde meg unna The Wiki Game, noe som ikke er helt enkelt.

Publisert i Månedsstatistikk | 25 kommentarer

Lydbøker

Etter en evighet som lydbokskeptiker har jeg endelig lært meg at det kan være utrolig gøy å høre lydbøker. Det er en ganske annerledes opplevelse enn å lese bøker selv, og selv om jeg foretrekker å lese er det unektelig en del fordeler med å høre. Jeg kan for eksempel gjøre andre ting samtidig, som å pusle, gjøre husarbeid, gå tur med hundene. Jeg kan høre lydbok på tidspunkt hvor jeg ellers ikke ville lest, som når jeg sitter på bussen til eller fra jobb. I tillegg er det morsomt å høre forfatteren lese sine egne ord – jeg har (nesten) kun hørt lydbøker hvor forfatter og innleser er samme person så langt. Eneste ulempen er at det er vanskelig å velge ut bøker som egner seg. Jeg valgte så godt i mitt første forsøk at jeg sliter med å finne bøker som kan leve opp til den første. Min lydbokkarriere har så langt bestått av følgende:

  • Høre hele Fibber in the Heat av Miles Jupp
  • Høre hele Talking as Fast as I Can av Lauren Graham
  • Begynne på Him & Me av Jack Whitehall og Michael Whitehall
  • Avbryte Him & Me av Jack Whitehall og Michael Whitehall
  • Begynne på Little Lord Fauntleroy av Frances Hodgson Burnett
  • Avbryte Little Lord Fauntleroy av Frances Hodgson Burnett
  • Begynne på We Need to Talk About Kevin.. Bridges av Kevin Bridges

Fibber in the Heat var genial. Jeg benyttet hver anledning til å høre lydbok, jeg ble fullstendig hektet. Miles Jupp er en britisk komiker som jeg har hatt kjennskap til i mange år. Han har skrevet en historie fra da han var i starten av 20-årene, og jeg har enda ikke klart å finne ut om historien er sann eller om dette er noe han har funnet på. Roman eller non-fiction? Who knows..? Det spiller egentlig ingen rolle for boken er like underholdende enten handlingen er minner eller fantasi.

cover

Miles elsker sporten cricket. Det har han gjort helt siden han stilte faren et cricket-spørsmål da han var liten og fikk et tydelig svar han kunne forstå. Faren jobbet nemlig med merkelige ting han ikke forsto noe av, så da han og faren endelig kunne ha en samtale om noe ordentlig ble temaet for samtalen en lidenskap som skulle følge ham godt inn i voksenlivet. Han jobbet som skuespiller en stund, men da kjæresten nevnte på spøk at han burde ha en jobb som involverte cricket siden han var så stor fan tok han det som et alvorlig forslag. Det var omtrent som en åpenbaring. Og hvem jobber med cricket, annet enn spillerne? Sportsjournalister. Han kjenner to personer i journalistikkens verden og spør dem om ikke de ønsker at han skal dekke testkampene i India. Han skal skrive bok i India og kommer til å være der uansett, så han fremstiller det som om han nesten gjør dem en tjeneste om han dekker testkampene for dem. De svarer at de kanskje vil publisere noe han skriver dersom det skjer noe interessant. Han påpeker at han trenger pressepass hvis han skal ha mulighet til å skrive for dem, de gir ham det. Og der var han i mål. Han har fått inngangsbilletten til presseboksen og skal få møte alle sine helter. Hva kan gå galt? Alt selvsagt, han er jo ingen sportsjournalist. Han har heller aldri vært i India før. Det viser seg dessuten at det viktige riktige pressepasset er ekstremt vanskelig å få tak i når man lyver sin vei inn i sportsjournalistikkens verden.

Miles har ikke en over the top engasjerende stemme, men den noe monotone, litt tafatte, veldig britiske stemmen passer så utrolig godt til personligheten hans i boken. Han opplever en måned med noen geniale oppturer men hovedsakelig med frustrasjon etter frustrasjon. Han er utenfor, han er ensom, han er ny og vet ikke alltid hva han bør gjøre og ikke, han spiser dodgy curry fra en bod på gaten, han krangler med indiske vakter på cricketområdene og han sliter med å være profesjonell når han egentlig er en supporter. Boken er sjarmerende og var av en eller annen grunn utrolig fengende. Jeg har foreløpig ikke klart å finne en ny lydbok som gir meg like lyst til å finne en hver unnskyldning for å fortsette å høre. Du trenger for øvrig ikke å være cricket-fan eller veldig glad i sport for å like boken. Jeg har aldri sett en cricket-kamp, kan ikke reglene og har kun hørt om en cricketspiller, Freddie Flintoff – som for øvrig dukker opp i boken en del ganger da han spilte på det engelske landslaget på denne tiden. Likevel er dette den beste lydboken jeg noensinne har hørt (som forsåvidt ikke er så imponerende som det høres ut med tanke på mitt begrensede lydbokrepertoire).

Talking-as-Fast-as-I-Can-Audio-Book-by-Lauren-Graham

Skuffelsen ble stor da jeg tok fatt på neste lydbok: Talking as Fast as I Can av Lauren Graham. Som så mange andre elsker jeg Gilmore Girls. Det er en utrolig fin verden å leve seg inn i, full av merksnodige karakterer og idylliske omgivelser. Rory var en lesehest, som de fleste bokbloggere, og hun elsket skole og å lære, som jeg også gjør. Det var en verden jeg kunne relatere meg til til en viss grad og en verden jeg kunne ønske jeg var en del av. Småbylivet har aldri virket mer forlokkende. Graham, som spiller hovedrolleinnehaveren Lorelai Gilmore, valgte å skrive et slags memoir i forbindelse med at det skulle spilles inn en ny sesong av Gilmore Girls, ni år etter at serien tok slutt. Hun forteller en del om sin vei til å bli skuespiller, samt om karrieren. Og jeg merker at jeg ikke synes det er spennende å høre om livet til en med skuespillerambisjoner som spiller i teaterstykker og går på auditions. I tillegg leser hun innimellom med en rar skuespillerstemme, som jeg tror er ment å illustrere noen poeng i boken men som bare irriterer meg. Hun er litt for animert for min smak og mye høres påtatt ut. Når hun forteller om den gangen hun så alle Gilmore Girls-episodene, samt om filmingen av A Year in the Life får vi bare noen få korte anekdoter eller faktaopplysninger fra det og det forblir ganske overfladisk. Det er en kort lydbok, på ca. 4 timer, og det er forsåvidt bra siden jeg da kunne klare å komme meg gjennom den, men jeg tror kanskje en lenger lydbok kunne blitt bedre da hun hadde hatt mulighet til å gå mer i dybden. Jeg har i det minste lært at selv om man liker en karakter er det ikke sikkert at man finner skuespilleren så veldig fascinerende.

Etter det har jeg ikke fullført en eneste lydbok. Jeg begynte på Little Lord Fauntleroy og Him & Me, og jeg tror jeg kommer til å like begge, men ingen av de var så spennende at jeg bare måtte finne tid til lydbok. De ble begge avbrutt. Får se om jeg forsøker meg på dem igjen. Slik er det også med den jeg hører nå, We Need to Talk About Kevin.. Bridges. Den er god, og hadde jeg lest den hadde jeg nok vært ganske begeistret. Men når spenningsnivået blir for lavt, uansett hvor gode bøkene er, prøver jeg ikke å finne ekstra tid til å høre, og da får jeg aldri noe flyt i lesingen (høringen) fordi det bare blir et kapittel innimellom. Kevin Bridges er en strålende oppleser og har skrevet en artig selvbiografi, men jeg hører for sjelden og har ikke følelsen av at jeg MÅ høre videre fordi det er så spennende. Jeg har likevel lyst til å forsøke å høre denne ferdig siden jeg egentlig liker boken. Men jeg tror kanskje at jeg må prøve meg på krim etter hvert..

Publisert i Bokanmeldelser, Forfattere G, Forfattere J | 22 kommentarer

The Man Booker International Prize 2017

Longlist til den internasjonale bookerprisen ble publisert i dag og den ser slik ut:

  • Compass by Mathias Énard (France), translated by Charlotte Mandell and published by Fitzcarraldo Editions
  • Swallowing Mercury by Wioletta Greg (Poland), translated by Eliza Marciniak and published by Portobello Books
  • A Horse Walks Into a Bar by David Grossman (Israel), translated by Jessica Cohen and published by Jonathan Cape
  • War and Turpentine by Stefan Hertmans (Belgium), translated by David McKay and published by Harvill Secker
  • The Unseen by Roy Jacobsen (Norway), translated by Don Bartlett and published by MacLehose Press
  • The Traitor’s Niche by Ismail Kadare (Albania), translated by John Hodgson and published by Harvill Secker
  • Fish Have No Feet by Jón Kalman Stefánsson (Iceland), translated by Philip Roughton and published by MacLehose Press
  • The Explosion Chronicles by Yan Lianke (China), translated by Carlos Rojas and published by Chatto & Windus
  • Black Moses by Alain Mabanckou (France), translated by Helen Stevenson and published by Serpent’s Tail
  • Bricks and Mortar by Clemens Meyer (Germany), translated by Katy Derbyshire and published by Fitzcarraldo Editions
  • Mirror, Shoulder, Signal by Dorthe Nors (Denmark), translated by Misha Hoekstra and published by Pushkin Press
  • Judas by Amos Oz (Israel), translated by Nicholas de Lange and published by Chatto & Windus
  • Fever Dream by Samanta Schweblin (Argentina), translated by Megan McDowell and published by Oneworld

Fire av de nominerte er skrevet av forfattere utenfor Europa, resten er skrevet av europeere. Både en norsk og en dansk forfatter er nominert i år. Jeg har så vidt rukket å lese om bøkene på Goodreads og synes at det er mange spennende bøker på listen. Jeg har tidligere lest bøker av Ismail Kadare og Yan Lianke og jeg har selvsagt hørt om Roy Jacobsen og også om Amos Oz, David Grossman og Jon Kalmar Stefansson. Resten er ukjent for meg. Etter Line sin slakt av De Usynlige frister det lite å lese boken til Jacobsen, men jeg har som mål å få lest en god del fra denne listen. Dette er hurtig skrevet i en lunsjpause på jobben, men etter jobb skal jeg lage meg en liste over bøkene jeg vil lese.

Hvilke bøker synes dere virker mest interessante? Skal dere lese noen av dem?

Publisert i The Man Booker Prize | 10 kommentarer

Julian Barnes

Jeg skal lese et helt forfatterskap og min utvalgte forfatter er Julian Barnes. Utvalgskriteriene var følgende:

  • En forfatter jeg har lest og likt tidligere
  • En forfatter som har skrevet nok bøker til at man kan kalle det et skikkelig prosjekt
  • En forfatter som skriver variert
  • En forfatter som ikke har skrevet så mange mursteiner

Jeg har tidligere lest tre bøker av Barnes og likt to av dem særdeles godt. Han har skrevet 12 romaner, tre novellesamlinger, åtte sakprosa og fire krimbøker, i følge Wikipedia. Det er dermed ikke vanskelig å se at han har vært produktiv nok til at det kan regnes som et stort prosjekt å lese alt han har skrevet. I tillegg til sjangervariasjon er det også tematisk variasjon og de aller fleste bøkene er på under 350 sider, en del av dem betydelig under.

barnes books

Romanene
Metroland – Before She Met Me – Flaubert’s Parrot – Staring at the Sun – A History of the World in 10 1/2 Chapters – Talking it Over – The Porcupine – England, England – Love etc. – Arthur and George – The Sense of an Ending – The Noise of Time

Selv om noen temaer ser ut til å gå igjen i bøkene hans (historie, tro, ustabile forhold/vennskap) virker det som om det er utrolig stor variasjon i tematikk, setting og karakterer i bøkene hans. Han skriver om tenåringsangst på 1960-tallet og om besettelse og sjalusi i ekteskap. Vi kan lese en oppdiktet biografi om forfatteren Gustave Flaubert, hele livshistorien til en kvinne, en alternativ verdenshistorie, om en fiktiv diktators rettssak, om bygging av en fornøyelsespark som skal gjenskape hele Englands historie. Han følger Sir Arthur Conan Doyle og George Edjali fra barndom til voksenliv i senviktorianske London og han introduserer oss for en russisk komponist som lever under Stalins regime. Han skriver om tro, om vennskap, om minner, om vår evne til å glemme, til å vri på sannheten. Og i «A History of the World in 10 1/2 Chapters» hopper han fra Noahs ark til cruiseship på 90-tallet, fra en 1400-talls rettssak i Frankrike til oppdagelsen av Amerika i samme århundre. Leseren skal også hilse på en amerikansk astronaut, dra til Amazonas og besøke Titanic. Bare i romankategorien finnes det med andre ord enormt med variasjon.

Novellesamlingene
Cross Channel – The Lemon Table – Pulse

Den første novellesamlingen handler om å være britisk i Frankrike, den andre om å bli gammel og den tredje i stor grad om tap – av mennesker, av evner, av funksjoner.

Sakprosa
Letters from London – Something to Declare – The Pedant in the Kitchen – Nothing to be Frightened Of – Through the Window – A Life With Books – Levels of Life – Keeping an Eye Open

Barnes har skrevet en rekke essay, deriblant satiriske essay om dagliglivet i London, om hans kjærlighet for Frankrike, om forfatterne som inspirerte ham og om kunst. I tillegg har han skrevet to memoirer, ett om slektsgransking, tro og tvil (han var visstnok en ateist tidligere og er en agnostiker nå – men man kan fint være begge, det ene ekskluderer ikke det andre), det andre om de ulike fasene man går gjennom i livet, og mer spesifikt om kjærlighet og om sorg. Man finner også en morsom bok om mat, om kulinariske drømmer som kanskje ikke viser seg å være så realistiske.

Krim
Duffy – Fiddle City – Putting the Boot In – Going to the Dogs

Krimbøkene hans er skrevet under pseudonymet Dan Kavanagh og handler om en biseksuell tidligere politimann som nå jobber som privatdetektiv. Han er redd for tikkende klokker og glad i Tupperware. Høres akkurat sært nok ut til å få meg til å lese krim.


Teller man opp blir det til sammen 27 bøker å lese. Jeg har allerede lest tre, så da står jeg igjen med 24 på leselisten. 12 skal leses før 2017 er omme, alle skal leses innen 31. desember 2018. Og aller helst vil jeg gjenlese The Sense of an Ending og The Porcupine også. Jeg kommer ikke til å lese dem kronologisk, det blir nok heller en litt tilfeldig rekkefølge. Ønsk meg lykke til, jeg er ganske spent på om dette kommer til å gå. Men jeg føler meg i hvert fall ganske sikker på at jeg har gjort et godt valg av forfatter.

Publisert i Prosjekt: helt forfatterskap | 32 kommentarer

Labben leser et helt forfatterskap: kandidatene

Jeg har tenkt å lese et helt forfatterskap på kort tid for første gang. Planen er å gi meg selv til slutten av 2018 på å fullføre dette prosjektet. Forutsatt at jeg velger en forfatter som har noenlunde god produksjon tenker jeg at i underkant av to år er ganske kort tid. Jeg gjør som Haruhi og sier at 50 prosent av bøkene skal fullføres innen utgangen av 2017. Det store dilemmaet har vært å finne ut hvilken forfatter jeg skal lese.

img_2030-0

Etter nøye vurdering står det mellom:

Iain Banks: Teller da kun bøkene han har skrevet som Iain Banks, ingen av de han har skrevet som Iain M. Banks (scifi), selv om jeg ikke utelukker at jeg prøver meg på en av dem. Han har skrevet 15 romaner, så jeg tenker det er nok å ta av. Det som skremmer meg fra å velge han er at jeg ikke har lest noe av ham fra før, så hvis jeg ikke liker den første blir det vanskelig å fullføre prosjektet. Hvis jeg liker den er det en fordel at jeg ikke har lest noen fra før, for da får jeg virkelig lest et helt forfatterskap. Dessuten er det lettere å sammenligne bøker når jeg vet at jeg skal sammenligne dem. Jeg har for øvrig to av bøkene hans i bokhyllen fra før (Wasp og Crow).

Bøkene: The Wasp Factory – Walking on Glass – The Bridge – Espedair Street – Canal Dreams – The Crow Road – Complicity – Whit – A Song of Stone – The Business – Dead Air – The Steep Approach to Garbadale – Transition – Stonemouth – The Quarry

Julian Barnes: Han har skrevet tolv romaner, samt diverse non-fiction jeg også kan lese. Jeg har lest tre av bøkene hans fra før og likt to av de tre veldig godt. Mange av bøkene hans er korte og de tykkeste er ikke avskrekkende tykke. Jeg tror han har ganske stor variasjon i setting og tematikk i bøkene sine. Også her har jeg flere i hyllen fra før som jeg ikke har lest. Og de to jeg har lest tidligere (som jeg likte) har jeg ingenting i mot å lese på nytt da de er korte. Jeg tror også jeg har skrevet om alle tre. Heller litt mot Barnes må jeg innrømme.

Bøkene: Metroland – Before She Met Me – Flaubert’s Parrot – Staring at the Sun – A History of the World in 10 1/2 Chapters – Talking it Over – The PorcupineEngland, England – Love etc. – Arthur and George – The Sense of an Ending – The Noise of Time – Levels of Life

Gabriel Garcia Marquez: Han har skrevet seks romaner, fem lengre noveller, diverse samlinger og non-fiction. Jeg har fra før av lest en non-fiction og to av de lange novellene. Her er det masse å ta av, man får sjangervariasjon uten at det blir for uoversiktlig og jeg har lest noen fra før av som jeg også har skrevet om. Jeg har hatt lyst til å lese en del av romanene hans lenge, så dette kan bli et godt spark bak for å komme i gang. Ingen av bøkene hans er spesielt tykke, selv om noen av dem har særdeles liten og tett skrift, så jeg mistenker at de ikke er så tynne som de ser ut til å være. Flere av hans bøker befinner seg for øyeblikket ulest i bokhyllen.

Bøkene: In Evil Hour – One Hundred Years of Solitude – The Autumn of the Patriarch – Love in the Time of Cholera – The General in His Labyrinth – Of Love and Other Demons – Leaf Storm – No One Writes to the Colonel – The Incredible and Sad Tale of Innocent Erendira and Her Heartless Grandmother – Chronicle of a Death ForetoldMemories of My Melancholy Whores – The Story of a Shipwrecked Sailor

Kazuo Ishiguro: Har skrevet syv romaner, jeg har lest fire av dem. Jeg har dog lyst til å gjenlese The Remains of the Day. Likevel tenker jeg at dette er for få bøker til å lage et prosjekt av, men Ishiguro kan bli et bonusprosjekt.

Bøkene: A Pale View of Hills – An Artist of the Floating World – The Remains of the Day – The Unconsoled – When We Were Orphans – Never Let Me Go – The Buried Giant

Så var det å bestemme seg..

Publisert i Prosjekt: helt forfatterskap | 47 kommentarer

Hvordan lese et fullstendig forfatterskap?

Rent teoretisk har jeg ofte tenkt at det må være gøy å lese alle bøker skrevet av en forfatter jeg er fan av, på kort tid. Da kan jeg se utviklingen til forfatteren, se hvilken tematikk som går igjen, hvordan ulike perioder skiller seg ut. Finne egne favoritter blant alle bøkene og lage dynamiske rangeringer mens jeg holder på. Problemet er bare dette: jeg har av en eller annen grunn fått det for meg at jeg MÅ lese variert. For hver andre eller tredje roman jeg leser bør jeg lese en sakprosa, en ungdomsbok eller en krimbok. For hver sakprosa om populærvitenskap bør jeg lese en om historie eller politikk. For hver femte moderne roman bør jeg lese en klassiker. Ser dere utfordringen? Systemet fungerer godt i forhold til at det finnes utallige bøker jeg har lyst til å lese innenfor ulike sjangere, men det gjør også at jeg har en sperre i forhold til å lese mange bøker av samme forfatter på relativt kort tid og jeg får heller aldri lest serier sammenhengende fordi jeg må ha pause med noe annet mellom hver bok i en serie – noe som for øvrig gjør at jeg tåler litt ventetid mellom bøker i en serie.

Til alle dere som har lest alt av en eller flere forfattere: ble det gjort på kort tid eller har dere brukt mange år? Dersom dere brukte kort tid, hvordan klarte dere å motivere dere selv til å holde dere til en forfatter i såpass stor grad (regner med dere leste annet også, men likevel med betydelig mindre variasjon enn ellers)? Er trikset bare å velge en jevnt god forfatter man vet man vil like eller har dere lykkes med å finne forfattere som skriver veldig variert slik at det ikke føles som om man holder på med samme forfatter i en lengre periode?

Jeg er ganske nervøs for at få av mine favoritter egner seg for et slikt prosjekt. P.G. Wodehouse har skrevet aaaaltfor mange bøker og alle har sånn ca. det samme plottet (uten at det går utover kvaliteten, go figure..). Louis de Bernieres har jeg kun tre uleste bøker igjen av, for at det skal bli gøy med dynamisk rangering må jeg lese flere bøker enn det. Stefan Zweig er et alternativ, men han har skrevet så mange noveller, og hvordan rangerer jeg lange noveller i forhold til novellesamlinger og igjen i forhold til romaner? Jeg trenger en forfatter som har skrevet masse gode romaner, for å gjøre det enkelt for meg selv. Nå går jeg i mot variasjonsprinsippet mitt, men det får bare være. Planen var egentlig å ha et «les alt av Dickens»-prosjekt, men mannen skrev så mange mursteiner at det viser seg å være umulig å få til på mindre enn noen tiår. Aller helst vil jeg fullføre i løpet av ett år, max to.

Mulige valg: Auster, Ishiguro, Kurkov, Crace, Bulgakov, Twain, Gardam, Barnes, Gaiman, Hugo, Dumas, Verne, Marquez, Coetzee

Jeg tror nok at noen av navnene på listen over også har skrevet altfor mange bøker (Verne og Dumas spesielt). Det viktigste er uansett at de må ha skrevet mange frittstående bøker. Jeg kan ikke lese en lang serie og ikke endeløs rekke av mursteiner heller.

Er dette realistisk i det hele tatt uansett hvem jeg velger? Neppe. Likefullt satser jeg på å velge en forfatter i løpet av uken og å ha lest forfatterskapet hans (eller hennes, jeg har en dame på listen) innen utgangen av 2018 (for å gjøre det litt mer realistisk enn ved å sette fristen ut året). Jeg forbeholder meg retten til å komme på flere alternativer før jeg velger og jeg er åpen for forslag.

Publisert i Prosjekt: helt forfatterskap | 20 kommentarer