Lily Brooks-Dalton – Good Morning, Midnight

26174892_10155770632375801_1134377118_n«In the beginning, Augie had felt it fitting that his life should end so quietly, so simply: just his mind, his failing body, the brutal landscape. Even before the exodus of the other researchers, before the eerie silence and the presumed cataclysm – even before all of that, he had come here to die.»…»But something happened to him when he looked across the Arctic mountains and saw the great yellow polar bear looking back at him. He thought of Iris. He felt gratitude for a presence instead of an absence. The feeling was so unfamiliar, so unexpected, it moved something inside him, something old and heavy and stubborn. In its wake there was an opening.»

I år har jeg blitt hakket bedre kjent med science fiction sjangeren. Jeg har lest en samling kinesiske sci-fi noveller, første roman i en trilogi av Chris Beckett som heter Dark Eden og sist, men ikke minst, har jeg lest boken dette innlegget skal handle om. Jeg elsker å lese populærvitenskap om universet og har av den grunn konkludert med at jeg burde like noe innenfor sjangeren science fiction. Sjangeren er bred og inneholder mye mer enn fremtidsvisjoner om solsystemet og resten av universet, men jeg har i løpet av året lært meg at det nok er der min primærinteresse ligger. I min kinesiske sci-fi samling befinner vi oss hovedsakelig på jorden og man ser bakover i tid så vel som fremover. Noen av novellene likte jeg veldig godt og den gjorde meg giret på å lese mer i samme sjanger, men full klaff var det ikke. Jeg har enda mer lyst til å lese bøker hvor fokuset ikke utelukkende er på den blå planeten. I Dark Eden beveger vi oss langt utenfor vår egen planet, til en kolonisert planet som ikke går i bane rundt en stjerne, en fri planet. Vi følger et samfunn som består av mennesker som er født og har vokst opp på denne planeten og som kun kjenner Jorden fra fortellinger fra sine forfedre. Ganske spennende, men her er mitt problem at det blir for ukjent og for langt fra vår virkelighet. Men så fant jeg Good Morning, Midnight.

Den er fremtidsrettet i det at vi følger en astronaut på vei hjem fra en reise rundt Jupiter, med stoppestasjon på månen Ganymedes. Den er likefullt knyttet til vår virkelighet både fordi astronautene er på vei hjem, de er ikke på en enveistur til et nytt hjem, og fordi vi følger en astrofysiker som lever på en forskningsstasjon i Arktis. Boken handler dog ikke om hva de oppdaget på turen rundt Jupiter, eller på hva astrofysikeren oppdager mens han har hodet i skyene. Dermed var ikke denne boken heller akkurat det jeg trodde jeg så etter innenfor sjangeren science fiction. Heldigvis var den enda bedre enn det jeg hadde sett for meg.

Augustine befinner seg i Arktis da alle forskerne får beskjed om at de må evakuere. Siste flyet derfra går, og det vil ikke komme flere. Augie er en gammel mann som har dedikert livet sitt til vitenskapen og har egentlig ingenting å dra hjem til. Han nekter å bli med på flyet. Det er siste kontakt han har med andre mennesker, bortsett fra den lille jenten han finner gjemt i et skap etter at alle har dratt. De to er alene i verden, Jorden er stille. På romskipet Aether møter vi Sullivan, en kvinnelig astronaut som har dratt fra eksmann og barn for å være en oppdager i verdensrommet. For å følge drømmene sine. Hun reiser sammen med fem andre og reisen har vært særdeles vellykket. På vei gjennom asteroidebeltet mellom Jupiter og Mars mister de kontakt med Jorden. De konkluderer med at det ikke er noe galt med romskipet, som dessverre er en skremmende tanke, for da må det være noe galt på Jorden. De får ingen signaler fra noe eller noen, planeten er stum.

I denne nydelige romanen følger vi altså noen få individer som har valgt å leve et ganske isolert liv de siste årene, men som plutselig blir fullstendig isolert uten at det er et bevisst valg. De aner ikke hva som har skjedd og hvorfor de ikke får kontakt med andre mennesker, og de må på en eller annen måte klare å takle stillheten. Dette er ingen actionpreget bok. Det er skildringene av det arktiske landskapet og av romskipet, samt dybdeportrettene av karakterene og deres utvikling som gjør boken så fin. Settingen er med på å gjøre isolasjonen levende for leseren, samtidig som det ikke blir for trist og traust. Fra romskipet ser astronautene fantastiske syn, og Augustine – når han endelig vender blikket mot Jorden etter en livstid med øynene vendt mot himmelen – finner sin egen planet både vakker og inspirerende. I tillegg får vi følge forholdet mellom Augie og Iris, den lille jenten som er igjen i Arktis med ham. I starten har han mange spørsmål: hvor kommer hun fra? Hvorfor er hun her? Har noen glemt henne igjen? Er det ingen som bryr seg om henne? Han ser på henne som en byrde i starten, men etter hvert blir det tydelig at hun er blitt en viktig del av livet hans og kanskje hans hovedgrunn til å holde seg i livet. Hun lærer ham mye om livet han aldri har innsett eller følt på tidligere. Hun holder ham tilsynelatende tilregnelig i en situasjon hvor de fleste kunne blitt gal.

Jeg er redd for å skrive for mye om boken, for den virker ganske rett frem, men inneholder noen overraskende elementer som ikke avsløres før på slutten. Den er sci-fi på grunn av settingen, den er en dystopi på grunn av den skrekkinngytende stillheten fra resten av Jorden, men først og fremst ville jeg kalt boken for en karakterdrevet roman. Settingen er fantastisk og er med på å skape en atmosfære i boken som passer utrolig godt til det karakterene går gjennom. De dystopiske elementene er det som driver karakterutviklingen. Men det er alltid karakterene som er i fokus. Deres hverdagsliv, deres tanker, deres frykt, deres sinne. Vi lærer ikke noe om Jupiter og dens måner. Vi finner aldri ut hva som har skjedd med resten av Jordens innbyggere. Er det kun slike ting leseren er interessert i er ikke dette riktig bok. Likevel er ikke slutten frustrende, den er uventet og vakker. Vi får en slags forløsning, bare ikke den man er på jakt etter hvis man vil ha svar på hva som har skjedd. Dette er uten tvil en av de fineste bøkene jeg har lest i år og et absolutt høydepunkt å avslutte året med. Jeg velger å ikke lese ut flere bøker i år for jeg vil ha denne som siste fullførte bok i 2017.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere B. Bokmerk permalenken.

4 svar til Lily Brooks-Dalton – Good Morning, Midnight

  1. Denne har jeg aldri hørt om, men det høres veldig ut som ei bok for meg. Jeg noterer meg tittelen som en mulig ny favoritt 😉

    Godt nytt (lese)år!

    Liker

    • labbensblog sier:

      Jeg plukket den helt tilfeldig ut av hyllen på Ark fordi den så fin ut. Leste litt om den på Goodreads og ble overbevist om at jeg måtte kjøpe den. Ikke et dumt valg. Håper du liker den også 🙂

      Godt nyttår!

      Liker

  2. Birthe sier:

    Høres ut som en skikkelig bra bok! Denne noteres!
    Ønsker deg et riktig godt nytt år :))

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s