Månedsoppsummering – september og oktober

Jeg har lest lite de siste to månedene og jeg har ikke skrevet om noe av det jeg har lest. Derfor oppsummerer jeg bøkene kort her.

pjimage-2

1) Jim Crace – The Gift of Stones
Jim Crace har på kort tid blitt en av mine favorittforfattere. Han klarer å gjøre samfunn som er helt annerledes enn mitt eget utrolig levende og troverdig. Han gir et overordnet perspektiv på en tidsepoke samtidig som han hele tiden har enkeltindivider og deres skjebner i fokus. I denne boken følger vi en enarmet ung mann som lever helt på slutten av steinalderen. Folkene i landsbyen hans lever av handel, de er eksperter på å lage verktøy og våpen av sten. Den unge mannen står utenfor da hans handicap ikke gjør ham i stand til å bidra i landsbyens næring. Vi følger hans søken etter en plass i samfunnet. Samtidig er bronsealderen er på vei og nye metoder er i ferd med å utrydde behovet for landsbyens talenter. Hvordan skal de stå sammen og takle den overordnede samfunnsutviklingen som er i ferd med å gjøre dem ubrukelige?

Det er en forbausende dagsaktuell roman til tross for at settingen er årtusener tilbake i tid. I 2017 er det fremdeles behov for å forsøke å holde følge med den teknologiske utviklingen som foregår i dagens samfunn, og det er ikke like enkelt for alle. Mange jobber blir utryddet til fordel for mer profesjonaliserte jobber som krever høyskole- eller universitetsutdanning. I tillegg er det ikke mangel på andre grunner til hvorfor man kan føle seg isolert og utenfor samfunnet. Tror de fleste kan finne noe gjenkjennelig i denne boken.

2) Neil Gaiman – Preludes & Nocturnes (The Sandman #1)
Jeg har lenge tenkt at jeg burde forsøke å lese en tegneserie (utover julehefter med Donald og Hårek) og fant ut at The Sandman burde være et bra sted å begynne. Det var ganske uvant å lese noe så annerledes enn det som er normalt for meg og jeg ble overrasket over hvor lang tid det tok meg å lese dette tynne heftet. Det er rett og slett masse å få med seg på hver side. Ikke bare ord, men detaljerte tegninger, man skal skjønne rekkefølgen, man skal bli kjent med skrive- og tegnestilen. Jo mer jeg leste jo bedre likte jeg det. Tegningene gir et helt ekstra element til historien som var utrolig kult og det var veldig gjennomført. Historiene blir litt enklere enn det man kan få til i en kompleks roman, men det går en tydelig rød tråd gjennom alt og det var en helt spesiell leseropplevelse for meg. Jeg kommer garantert til å fortsette på serien.

3) Jon McGregor – Reservoir 13
Bookerboken nesten ingen leste. Jeg begynte på den lenge før den kom på longlist, men måtte legge den fra meg etter 100 sider fordi jeg ikke klarte å følge historien. Det er så mange karakterer å holde styr på og man får kun små glimt fra hvert år av livene deres. Historien beveger seg utrolig kjapt og det har gått veldig mange år etter 300 sider. Dersom du som leser dette har lyst til å lese boken anbefaler jeg at du venter til du er i humør for en veldig stillferdig bok som krever stor konsentrasjon. Jeg kom meg i riktig humør til slutt og synes boken er helt nydelig. Vi følger en hel landsby i etterkant av en ung jentes forsvinning og vi ser deres reaksjoner på det samtidig som vi følger deres liv i over et tiår. Hvert kapittel er et nytt år. Alt henger sammen, og vi blir vitne til mye sorg og glede i løpet av sidene vi leser. Boken er som et lite kunststykke, veldig imponerende.

4) William Bligh – Mutiny on the Bounty
Jeg elsker bøker om oppdagere, urfolk med ganske isolerte liv, skipsferder fra tidligere århundrer, møter mellom helt ulike kulturer. I tillegg elsker jeg upålitelige fortellerstemmer hvor jeg må lese mellom linjene for å forsøke å finne ut hva som egentlig har skjedd. Denne boken har alt. Skrevet på 1700-tallet av kapteinen på The Bounty, William Bligh, som gir sin versjon av mytteriet og det som skjedde i etterkant. I tillegg får vi høre fra et familiemedlem av en av dem som sto bak mytteriet, samt karaktervitner for begge parter. De versjonene man får høre er så forskjellig at begge kan umulig være sanne. Spørsmålet er bare om en eller alle bevisst lyver, eller om vi mennesker kan ha så utrolig forskjellige oppfatninger av samme hendelse. Uansett er det veldig spennende lesning. Det eneste som skuffet var at de forteller lite om hendelsene som leder opp til mytteriet. De begynner med selve mytteriet og så bli vi servert den brutale ferden mot trygt land i en livbåt etter mytteriet.

5) Elie Wiesel – Night
Jeg leste nettopp en omtale av denne boken skrevet av en som leste den for første gang som 13-åring, uten mer enn overfladisk kunnskap om hva holocaust var. For denne personen ble boken et forferdelig sjokk som gjorde henne ufattelig sint og trist og som fikk henne til å se på sitt eget liv på en helt ny måte. Jeg tror at grunnen til at mange av oss kan lese denne typen bøker uten samme reaksjon er at vi vet nok om holocaust til å stålsette oss på forhånd, til å ha nok distanse til at vi ikke trenger å la det gå helt inn på oss. Det er kanskje nødvendig, men om det er en god ting vet jeg ikke. For min egen del tror jeg aldri at jeg kommer til å lese noe mer grusomt enn boken «The Last Jew of Treblinka» og jeg vet ikke om det er mulig å bli sjokkert over noe etter å ha lest den. Selv ikke Night, historien til en 15-åring som mistet hele familien, som forsøkte å holde faren i live selv om han visste at det kunne gå på bekostning av ham selv, som ble en helt annen person i løpet av den perioden han tilbrakte i konsentrasjonsleir under krigen. Jeg har vært i Terezin og jeg har vært i Auschwitz, jeg har lest overlevelsesberetninger som denne, jeg har sett filmer og dokumentarer. Likevel er det helt ufattelig det som skjedde i slike leirer. Nettopp derfor er det viktig å fortsette å besøke slike steder, lese slike bøker, se slike filmer og dokumentarer. Det er nok veldig lett å glemme eller å nekte å tro at det er mulig. Men det er det. Dessverre trenger vi nok påminnelsen av og til..

6) Hubert Mingarelli – A Meal in Winter
Dette er en klaustrofobisk bok om en situasjon som er ganske utenkelig for de fleste av oss. Tre tyske soldater ber om å få lete etter jøder på den polske landsbygden. Ikke fordi de ønsker å finne noen, men fordi de ønsker å komme seg vekk fra basen sin slik at de slipper å være med på massedrap av jøder. Hver dag skytes det en visst antall og hver dag leter de etter en mulighet til å unngå situasjonen. Denne dagen lykkes de med det. Problemet er bare at de faktisk finner en jøde mens de er ute på leting. Hva skal de gjøre med ham? Ordrene er klare, de må ta ham med tilbake slik at de kan skyte ham der. De får ikke skyte ham utenfor basen, for da kan de ikke bevise at det faktisk er gjort. Da kan alle tyske soldater dra på leting og si de har drept x-antall jøder mens de var ute. De har ikke lyst til å ta ham med tilbake, men hvis de gjør det får de kanskje gå ut på leting i morgen også. Og da slipper de enda en dag med slakt. På veien tilbake stopper de i en hytte hvor de prøver å få varmen i seg og få i seg mat. Der møter de en polakk som er jødehater og spenningen mellom jøden, polakken og soldatene mens de befinner seg i denne lille, kalde hytten, er meget godt skildret. De tyske soldatenes moralske kamp med seg selv og sine overordnede er også svært interessant. Selv om de ikke vil drepe jøder er de ikke frihetsforkjempere heller akkurat. De er primært opptatt av å ta vare på seg selv og sine egne gjennom den lange krigen.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere B, Forfattere C, Forfattere G, Forfattere M, Forfattere N, Månedsstatistikk. Bokmerk permalenken.

4 svar til Månedsoppsummering – september og oktober

  1. Elisabeth sier:

    Om du kanskje har lest mindre enn du kunne ønske, ser det i hvert fall ut som du har lest veldig gode bøker. Når alt kommer til alt er vel egentlig det det viktigste?

    Reservoir 13 var min favoritt blant Booker-bøkene jeg leste, tar meg stadig i å tenke på noen av karakterene i boka og lurer på hvordan det går med dem nå. Og er fremdeles litt imponert over meg selv som greide å følge den boka på lydbok – mye har tydeligvis skjedd på den fronten siden januar.
    Sandman må jeg lese – det har jeg sagt veldig mange ganger, men enda ikke greid gjøre noe med det. Og du gjorde meg nysgjerrig på både A Meal in Winter og The Gift of Stone. Men akkurat nå prøver jeg å jobbe med noen av bunkene som allerede finnes utenfor hyllene mine.

    Lik

    • labbensblog sier:

      Ja, du sier noe. Har vært bra kvalitet på det jeg har lest i det minste. Men det er så kjekt å lese når man kommer skikkelig inn i en god bok, så jeg kunne ønske jeg klarte å gjøre det litt oftere.

      Så gøy at du har lest McGregor du også, kunne ikke huske at det var flere. På lydbok også, det tror jeg du kan være ganske imponert av ja. Jeg slet i vanlig bokform, hadde neppe klart å henge med på lydbok. Den krevde sitt, men jeg skjønner godt at den ble en av favorittene, den var virkelig fin.

      Vi er vel mange som bør konse om det vi eier fra før de siste månedene før jul, men anbefaler begge bøkene hvis du får veldig lyst på nye bøker en dag. A Meal in Winter er en tynn liten flis som du leser på et par timer også.

      Lik

  2. Haruhi sier:

    Veldig smart måte å skrive oppsummering på. Tror jeg må vurderer det samme.

    2) HURRA FOR SANDMAN! Mitt tips er å ikke vente for lenge med å plukke opp neste volum, alt henger sammen, og jo mer universet vokser jo bedre blir det. Skulle ønske jeg hadde lest alt enda mer sammenhengende.

    3) Ja, denne og Solar Bones , er kanskje de minst leste? Må ærlig innrømme at den ikke frister, på tross av lovord fra deg og Elisabeth.

    4) Oooooh. Snacks!

    5) Måtte tenke meg om, men jeg har faktisk aldri lest en sikkelig konstrasjonsleir-bok, selv om jeg i utgangspunktet tenker at det er noe alle har gjort (gjerne når det var nettopp tretten). Filmen La vita è bella er «min» slik historie, og den er jo noe av det mer lettfordøyelige man kan begi seg ut på (nettopp det som er det geniale, den sniker seg forbi sperrene man ellers lager seg – med å starte som en lettbent romantisk komedie). Ellers var jeg helt besatt av all things Hiroshima når jeg var tenåring.

    6) Den ble jeg nysgjerrig på.

    Lik

    • labbensblog sier:

      Jeg har fullstendig ignorert alt som heter lesemål i dette innlegget, så jeg tror oppsummeringen etter november blir brutal.

      2) Får se om ikke jeg klarer å fortsette denne måneden. Nr. 2 ligger klar.

      3) Det er nok en bok man bør være i humør til før man begynner på den, men vel verdt det en gang du tror du har god nok konsentrasjonsevne.

      4) Jepp!

      5) Jeg har av en eller annen grunn aldri blitt bitt av Japan-bug’en, så jeg vet ganske lite om den delen av krigen, samt om Japan generelt. Tipper jeg hadde synes det var spennende å lære mye mer om så snart jeg hadde begynt å lære litt, men har aldri kommet meg dertil. Den italienske filmen har jeg sett og likt. Har også sett en annen krigsfilm som begynner som en slags amerikansk familiedrama (ganske b-preget) men som utvikler seg til å bli en forferdelig rå krigsfilm (Harrison’s Flowers). En film det er vanskelig å se for seg at skal bli så god som det blir fordi starten er såpass dårlig. Mener for øvrig at alle burde lese The Last Jew of Treblinka hvis de orker. Men det er omtrent så jævlig som det kan bli. Eneste jeg har lest som kanskje kan sies å være verre (dog på en helt annen måte) er Johnny Got His Gun, som er en roman, ikke fra virkeligheten.

      6) Kan anbefales. Er en tynn liten flis som passer hvis man har lyst på et par timer med krig sett fra en litt uvanlig synsvinkel.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s