Fiona Mozley – Elmet

42B3F8BC00000578-4733756-Elmet_tells_the_story_of_a_father_and_his_two_children_who_come_-m-9_1501110913397.jpg

Elmet was the last independent Celtic kingdom in England and originally stretched out over the vale of York … But even into the seventeenth century this narrow cleft and its side-gunnels, under the glaciated moors, were still a ‘badlands’, a sanctuary for refugees from the law’.

Fiona Mozley er en av to debutanter på årets Bookerlonglist, tre hvis man regner med Saunders. I romanen hennes, Elmet, møter vi en utradisjonell familie. Det som begynte som noe lignende en kjernefamilie med mor, far og to barn ble etter hvert til far, barn og bestemor og etter bestemorens død til far og barn boende i et selvlaget hus på landsbygden. Barna blir tatt ut av skolen, faren slutter å jobbe. De lever av det de kan fange, samt av velviljen til innbyggerne i landsbyen. Faren har tidligere vært en slags «bølle til leie», en strongman og en slåsskjempe som kan ta seg av vanskelige mennesker for de som betaler ham. Nå lever de er helt tilbaketrukket liv, og forsøker å legge fortiden bak seg. Refugees from the law. Det skal vise seg å bli vanskelig å få til i praksis.

Det jeg liker aller best ved Elmet er de tre hovedkarakterene. Det er sønnen, Daniel – familiens yngste medlem – som har fortellerstemmen, men gjennom han får vi et godt innblikk i livene og tankesettene til både faren og søsteren. De kunne lett virket som stereotyper eller blitt ganske endimensjonale, men jeg synes Mozley lykkes med å gjøre karakterene realistiske og levende for leseren. Faren er langt fra intellektuell og lever av sin fysiske styrke, ikke av hjernekraft. Likefullt er han reflektert nok til å innse sine begrensninger og til å ønske mer for barna. Han er respektert i lokalsamfunnet av de som kjenner ham godt og han er smart i mange situasjoner, selv om han ikke kan sies å være skolesmart. Han jobber hardt for å skape et godt liv for barna, tross et ukonvensjonelt levesett og enkelte mangler på regler.

When Daddy came back he told us that he had an argument with the squaddy. He had clouted the squaddy about the head with his left fist and now had a bloody nick in his skin just by the thumb knuckle. I asked him what had started the argument. ‘He were a bastard, Daniel,’ Daddy said to me. ‘He were a bastard.’ Cathy and I thought that was fair enough.

Søsteren har ikke hatt en rollemodell i moren og tar i stor grad etter faren. Hun har måtte beskytte lillebroren fra bøller og måtte ta vare på seg selv i møte med eldre gutter og menn som vil utnytte henne. Siden de stiller seg utenfor lokalsamfunnet er de også i stor grad uten den beskyttelsen man normalt ville fått av lærere, politi eller andre. Hun gjør dermed så godt hun kan for å være til nytte for familien. Hun har ikke tid til bøker eller læring, men skaffer mat til familien og bruker mye av tiden sin utendørs. Daniel, derimot, er verken som søsteren eller faren. Han er spinkel og anses som ganske skjør. Likefullt takler han vanskelige situasjoner for å hjelpe til når familien har vansker. Der søsteren og faren elsker å være utendørs trives Daniel best når han er i hjemmet til en venninne av moren. Faren tar barna med dertil for at hun skal kunne lære dem noe av det de går glipp av ved å ikke gå på skolen. Hun finner frem bøker om alle mulige tema og har samtaler med Daniel om det han leser. Flere har påpekt at Daniel sin fortellerstemme virker urealistisk da den i perioder er umoden og i andre perioder er altfor voksen og reflektert. Jeg synes han virker som et naturlig valg for fortellerstemmen da han uten tvil er veldig reflektert, men samtidig umoden da han har store hull både i skolelære og i livserfaring. Tross forskjellene mellom han og familien er han likevel lojal som få.

Store deler av boken er rolig og stillferdig, men de delene inkluderer opptaktene til konflikt. Stemningen utvikler seg til å bli urolig og dyster. Han som etter hvert skaper trøbbel for familien er nok en interessant og overraskende karakter. Han er ingen typisk anti-helt. Han utnytter en situasjon som han helt klart har anledning til å utnytte, men han gir også familien en sjanse til å få akkurat det de ønsker, bare på hans vilkår. At det går galt skyldes ikke ham, ikke direkte. Den siste delen av boken er rå og tragisk og på en måte både ventet og uventet. Forfatteren gir oss glimt av Daniel i tiden etter at alt går galt gjennom hele boken, så vi vet at noe skal skje. Vi vet bare ikke hva og hvorfor. Slutten kommer jeg ikke til å glemme med det første, den var sterk. Det er vanskelig å skrive så mye mer uten å røpe mer av innholdet i boken, men jeg vil si at jeg er meget imponert over at dette er en debutroman og den er uten tvil på min kortliste til årets Bookerpris.

Either the night had been caught with haze or it had been my memory that had reduced solid shapes to spectres. All was unknown, I recall, though I had trodden those tracks many times before. But the levels look different after dark, and the world is distinct for each individual, and I had been made new as I had walked and I had seen the land like it had been new too.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere M, The Man Booker Prize. Bokmerk permalenken.

4 svar til Fiona Mozley – Elmet

  1. Elida sier:

    Fekk umiddelbart lyst til å kaste meg over denne, men må på jobb først. Etter jobb though, då er det meg og Mozley 😉

    Liker

  2. siljesols sier:

    Er imponert over både lesetempo og ikke minst at du får blogget om bøkene du leser. Med meg går det så uendelig tregt akkurat nå, og håper neste bok ut endrer på det. Denne så interessant ut, men tviler på at jeg rekker den før kortlisten i hvert fall. Har foreløpig Autumn, Home Fire og Barry foran på listen, men hadde vært kjekt å lese en av debutantene også.

    Liker

    • labbensblog sier:

      Lesetempo varierer fra dag til dag, nå har jeg hatt to dager jeg nesten ikke har lest. I helgen hadde jeg masse leselyst. The Underground Railroad er såpass fengende at jeg tror leselysten kommer til å holde seg til jeg er ferdig med den. Var så heldig kunne lese på terrassen i dagmorges, så da kom jeg godt i gang med boken.

      Jeg føler jeg henger etter med skrivingen. Har ikke fått skrevet om Arthur og George og heller ikke om The Story of a Brief Marriage, to bøker jeg gjerne skulle skrevet noe om. Prøver likevel å prioritere å få skrevet om de fleste Bookerbøkene. Litt usikker på om jeg gidder å skrive om Swing Time siden jeg synes den var kjedelig men ikke forferdelig dårlig. Har ikke så mye å si om den rett og slett.

      Barry gleder jeg meg til. Fikk akkurat McCormack og Fridlund i posten også. Lurer på om det blir Fridlund neste, den virker interessant og ikke altfor tung.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s