Mohsin Hamid – Exit West

41QkCCILnCL._SX309_BO1,204,203,200_

Exit West følger Nadia og Saeed fra de møtes i en ikke-navngitt by til de flykter til vesten for å komme seg unna borgerkrigen som gjør livet i byen ulevelig. De møtes før konflikten oppstår og lever gjennom en eskalering av konflikten frem til de befinner seg i en krigssituasjon. De finner en dør til Mykonos og lever der sammen med andre flyktninger, men når de knapt har penger igjen å leve for finner de en ny dør som fører dem til London. Det oppstår det voldelige sammenstøt mellom politiet de ulovlige flyktningene, før det opprettes egne samfunn hvor flyktningene kan jobbe og bo. Til slutt havner de i et slikt samfunn i USA.

Den aller første delen av boken synes jeg er den beste. Før krigen, før reisene, før forfatteren tyr til magisk realisme for å føre historien videre. Jeg liker hvordan Hamid beskriver dagliglivet i en konfliktsituasjon. Hvordan myndighetene håndterer situasjonen og hvordan det påvirker innbyggerne. Denne delen av boken virker veldig realistisk og det er ikke vanskelig å relatere seg til den opplevelsen karakteren har. I begynnelsen har de masse frihet, selv om kvinner helt tydelig ikke har det like enkelt som menn. En enslig kvinne som vil bo for seg selv må lyve og si at hun er en enke. Hun kler seg i et heldekkende sort plagg for å sende et signal om at menn ikke bør prøve seg på noe som ikke er uskyldig. Tross omstendighetene lever hun et noenlunde fritt liv. Men  etter hvert som konflikten blir verre innfører myndighetene tiltak som begrenser friheten til innbyggerne. Det blir mindre tilgang på mat, de mister mobil- og internettdekning og føler seg av den grunn ganske isolert, de får ikke gå ut om kvelden. Bedrifter går konkurs og de fleste mister jobbene sine.

I neste fase blir det farlig å bevege seg ute. Noen soner av byen tilhører myndighetene, andre tilhører opprørerne. Det er krig i gatene og flere og flere blir skadet og drept. Strømmen forsvinner, innbyggerne må leve under primitive tilstander, blant annet må de gå på do i hagen. Retten til privatliv forsvinner. Alle hjem blir gjennomsøkt med jevne mellomrom. Nadia flytter inn med Saeed og hans familie etter at moren til Saeed blir drept og vi får et kjapt innblikk i hvordan familien takler tapet av moren.

Alt dette skjer på meget få sider. Vi beveger oss fra en tilstand til den neste, uten opphold, uten særlig tid til refleksjon. Korte bøker som strekker seg over lang tid kan fungere ganske bra, men da stort sett når forfatteren klarer å velge ut noen vesentlige hendelser fra hver periode som til sammen utgjør en helhet leseren kan følge. Hamid prøver å fortelle oss alt. Det gjør at vi raser gjennom hendelser uten at jeg blir særlig investert i historien, spesielt fordi karakterene ikke alltid rekker å reagere på det som skjer i byen deres, i livene deres. Vi blir ofte fortalt om reaksjonen, men jeg vil se den. Show, don’t tell. For meg blir det for mye av det sistnevnte. I tillegg har han en rekke digresjoner som også stjeler tid fra hovedhistorien – digresjoner jeg virkelig sliter å se poenget med, i hvert fall i første del av boken. Jeg er spent på om noen andre har fått mer ut av dem. Hadde det ikke vært for at Hamid skriver så godt hadde jeg nok lagt fra meg denne boken før den var fullført. Men språket er vakkert.

Saeed also was unsure. But in the nearby house of his fellow countryfolk the man with the white-marked beard spoke of martyrdom, not as the most desirable outcome but as one possible end of a path the right-minded had no other choice but to follow, and advocated a banding together of migrants along religious principles, cutting across divisions of race or language or nation, for what did those divisions matter now in a world full of doors, the only division that mattered now were between those who sought the right of passage and those who would deny them passage, and in such a world the religion of the righteous must defend those who sought passage.

Når det begynner å bli åpenbart at det er lurt å komme seg vekk fra byen tyr forfatteren til en enda mer lettvint løsning som gjør at historien igjen går altfor fort. De trenger ikke å reise fra et sted til et annet, de trenger kun å gå gjennom en dør. På andre siden av døren er en annen by i et annet land. Det finnes dører som fører til en rekke andre steder i verden. Forfatteren vil tydeligvis kun fokusere på kontrasten mellom livet i hjembyen og det nye livet i et annet land. Men betyr ikke reisen noe, kun destinasjonen? Kun overgangen fra det gamle til det nye? Jeg ser for meg at reisen ofte har en pris for de som kommer seg til en ny verden, at den påvirker de som reiser og at det nye livet de oppnår i slutten av reisen ikke bare preges av deres tidligere tilværelsen men også av kampen for å komme seg vekk, for å forhåpentligvis få et bedre liv. Jeg har i utgangspunktet ikke noe i mot magisk realisme, men her føles det som en enkel løsning for å få historien kjapt fremover, ikke som noe som tilfører historien noe vesentlig.

I del to av boken følger vi karakterene i det de prøver å tilpasse seg sine nye liv. Nadia har færre problemer med det enn Saeed. Da hun i utgangspunktet er mer liberal enn ham kommer ikke det som noe stor overraskelse. Han søker etter et fellesskap med folk som har samme bakgrunn som ham. Hun er tilfreds med det som kommer hennes vei. Hun brøt med familien lenge før hun forlot byen, mens han ble tvunget til å bryte med familien da faren nektet å bli med dem på flukt, samtidig som han insisterte på at de måtte dra. Han har nok et større savn enn henne som er knyttet til hjembyen. Likevel synes jeg del to drar for få kontraster mellom det gamle og nye livet. Jeg forventer ikke at forfatteren skal mate leseren med svar på hvordan det er å være en flyktning som må starte et nytt liv i et nytt land, men jeg hadde forventet mer refleksjon enn det jeg synes vi får. Boken beveger seg hele tiden fremover, og ser lite bakover. Kanskje det er en metafor for mentaliteten man bør ha hvis man skal overleve en slik prosess – man må se fremover og prøve å ikke ha for stort fokus på det man har mistet. Men jeg er ikke helt overbevist. I tillegg havner karakterene i segregerte samfunn i den nye verden, noe de virker tilfreds med. Er dette forfatterens advarsel om hvordan vi kan risikere at flyktningkrisen blir håndtert? Eller bare en versjon av vår verden som passet historien hans?

Det er mulig jeg ikke helt har klart å få grep om Hamids visjon for boken, om hva han prøver å fortelle leseren. Kanskje vil jeg se den i et nytt lys etter å ha diskutert den med andre Bookerlesere. Men min leseropplevelse ble ikke så bra som jeg hadde håpet på.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere H, The Man Booker Prize. Bokmerk permalenken.

8 svar til Mohsin Hamid – Exit West

  1. Haruhi sier:

    Så, i ærlighetens navn – har ikke lest omtalen din enda. Stikker bare innom for å si: HERREGUD SÅ RASK DU ER! JEG HAR IKKE BESTEMT MEG FOR HVILKEN BOK JEG SKAL STARTE MED EN GANG (ja, caps er absolutt nødvendig).

    Leser omtalen når jeg har lest boka. Troor jeg putter den relativt tidlig. Kort, right?

    Lik

    • labbensblog sier:

      Det går ganske raskt å lese Exit West, så du kan trygt ta den tidlig. Gjør gjerne det, for det er en bok jeg har lyst til å diskutere med andre. Men jeg kan vel nevne at jeg ikke likte den så godt. Heldigvis er den i det minste veldig godt skrevet.

      Autumn går også kjapt, og den er betydelig bedre synes jeg. Kommer nok til å gå tregere når jeg er ferdig med de to.

      Lik

  2. Elida sier:

    Eg reagerte og på dørene inn til ny destinasjon. For mange flyktninger er det vel reisen som er farleg/vanskeleg, og ikkje nødvendigvis destinasjonen (?).

    Lik

    • labbensblog sier:

      Jeg tror nok forfatteren har ønsket å ha fokus på forskjellen på livet før og etter flukten, og dermed ikke hatt lyst til å bruke tid på reisen. Så det er mulig å forstå bruken av dørene, men jeg synes det tar noe fra historien. For mange vil jeg tro reisen også påvirker hvordan det nye livet blir.

      Lik

      • Elida sier:

        Du er inne på noko der. Muligens boka kunne ha vært litt lenger slik at reisen kunne komt med. Syns ofte bøker er for lange for sitt eget beste, men i dette tilfellet er den kanskje for kort?

        Lik

        • labbensblog sier:

          Jeg synes at den enten skulle vært ganske mye lenger eller hatt et mer innsnevret fokus. Reisen er ikke det viktigste for meg, selv om jeg synes det ville vært naturlig å hatt den med. Det som irriterer meg mest er at han skal fortelle oss alt som skjer (innenfor de rammene som er satt) på veldig få sider. Enten må han velge ut noen øyeblikk som er representative for det han ønsker å fortelle, eller så kan han fortelle alt men bruke mer tid. Den løsningen han velger funker ikke for meg.

          Lik

  3. Haruhi sier:

    Enig i at den første delen er den aller beste. Hadde forfatteren fortsatt i samme stil, og kanskje holdt seg til en (eller to) destinasjoner tror jeg boka kunne vært helt nydelig. Liker den godt sånn som den er også da, i motsetning til deg. Synes ikke tempoet er heseblesende, selv om jeg er enig i at boka er litt vel tettpakket. Virker som Hamid har hatt en tanke om at han skulle få fram det mangfoldet som finnes blant flyktninger/krigsrammede, få fram alle stemmene eller noe.

    Dørene plagde ikke meg. Enig at de er litt random, og kun eksisterer for at Hamid kan kunne fokusere utelukkende på destinasjon og ikke reise. Han kunne sikkert funnet en mer elegant måte å gjøre det samme på. Eller, dørene er jo ladet med symbolikk også, uten at det gir meg som leser noe særlig.

    Alt i alt: god bok, som kunne vært enda bedre med bare små endringer.

    Lik

    • labbensblog sier:

      Det er en såpass stillferdig bok at det er vanskelig å synes at den er heseblesende. Jeg bare synes det er for lite dybde. Det han skildrer skildrer han strålende, men det er så mange hull. Så mange steder han kunne vist mer enn han gjør, i stedet for å bare fortelle og så gå videre.

      Jeg vil se hvordan hendelsene påvirker karakterene, jeg vil ikke bare bli fortalt hva de tenker og så hoppe videre til neste steg i historien. Jeg får omtrent ikke følelsen av at hendelsene i boken påvirker karakterene, endrer dem i særlig grad. De bare beveger seg gjennom en serie av grufulle hendelser og når hver er over blir det knapt nevnt igjen. Moren dør, han forlater faren i en krigssone vel vitende om at han aldri kommer til å få se ham igjen, de lever under så jævlige forhold at det knapt er mulig å fatte og de må skape seg et nytt liv i en del av verden hvor veldig mange ønsker at de skal dra hjem igjen. Vi får med oss alt det, men det virker knapt som om karakterene gjør det. Har de utviklet seg fra første til siste del? Denne boken burde vært ufattelig sterk, men det eneste jeg sitter igjen med er at forfatteren skriver godt. Selve historien gjorde ikke inntrykk.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s