30 dagers bokutfordring på tre dager – dag 2

Jeg fortsetter med spørsmål 11-20. Opprinnelig hadde jeg tenkt å ta alle 30 i ett innlegg, men jeg tror dette da hadde blitt et prosjekt som aldri hadde blitt fullført. Oppdeling er fint, spesielt siden mange av spørsmålene er vanskelig å svare på. Det har tatt meg en uke å svare på 11-20 og jeg har fremdeles ti igjen. Wish me luck med siste rest.

11. Klassikerfavoritt
Det er lenge siden jeg har lest en klassiker som jeg etterpå har kunnet kalle en favoritt. Jeg har lest en god del klassikere og mange har vært gode, men favorittlisten er likevel tynn. Kanskje det betyr at jeg er for restriktiv i hva jeg kaller klassikere? Hvis jeg ser på listen over klassikere jeg har gitt terningkast 6 på Bokelskere – som jeg kun gir favoritter – og har en noenlunde bred definisjon av klassiker (skrevet for minst 50 år siden, fremdeles populær i dag) har jeg… hmm, jeg tror jeg må revurdere utsagnet om at listen over favorittklassikere er tynn. Jeg har nøyaktig 30 favoritter jeg mener kan defineres som klassikere. Det stemmer at det er lenge siden jeg har lest en klassiker som har blitt en favoritt, men det har visst skjedd ganske mange ganger hvis jeg går noen år tilbake i tid. Hvordan skal jeg velge ut en? Jeg kan fortelle at ganske mange av favorittene mine er helt eller delvis humoristiske (Wodehouse, Graham, Heller, Jerome, Twain, Bulgakov, Hugo) og flere er barnebøker (Potter, Graham, Burnett, Tolkien, Dahl). Jeg har ikke lest så mange seriøse, velkjente, gigantiske klassikere som har blitt favoritter (kun Anna Karenina, Lord of the Rings og Frankenstein egentlig). Jeg klarer dog ikke å velge ut en bok. Det jeg kan si er at jeg har lyst til å lese mer av Wodehouse og Zweig snart og jeg har begynt å tenke på å gjenlese Catch-22.

12. En bok du har hatt lyst til å lese lenge, men fremdeles ikke har lest
Haha, hvor begynner man med et slikt spørsmål?? Jeg har en eviglang liste med bøker jeg har lyst til å lese som jeg ikke har rukket over enda. Det har vi alle, vil jeg tro. I kommentarfeltet til forrige innlegg ble for eksempel A Little Life og The Casual Vacancy nevnt. Jeg har planer om å lese alt av Dickens, men har foreløpig kun lest syv tror jeg. Jeg vil lese alt av Dumas, Hugo, russerne. Jeg vil lese alle Bookernominerte bøker noensinne, sakprosa om spennende tema, flere bøker fra Booker-eligible listene, og flere bøker fra andre verdensdeler enn Europa og Nord-Amerika. Det er aaltfor mange mursteiner jeg kunne tenke meg å lese som jeg aldri begynner på nettopp fordi de er mursteiner. The Penguin History of Latin America er kanskje den boken jeg har mest lyst til å begynne på som jeg bare aldri får meg selv til å begynne på. Spennende tema, tykk bok. Mursteinsvegringen min må jeg virkelig bli kvitt.

13. En bok som skuffet deg
Jeg begynne denne lesemåneden med å lese første bok i en britisk serie om tidsreising. Høres ut som den perfekte bok for meg. Jeg elsker tidsreising, jeg elsker alt som er britisk og denne skulle være spennende, humoristisk og kun hakket dårligere enn Connie Willis. Jeg må si at canadiske Connie Willis får til britisk humor mye bedre enn britiske (eller engelske, om du vil) Jodi Taylor. Det føltes til dels som om jeg leste en amerikansk high school serie, bare at boken ikke handlet om elever på en high school. Humoren var ofte teit, boken var ikke veldig godt skrevet, karakterene var ikke spesielt unike og tidsreiseaspektet ble ikke godt forklart. Tidsreising i seg selv virker ikke som noe forfatteren er spesielt interessert i og alt ble veldig overfladisk. Jeg var sikker på at denne var bankers og ble derfor rimelig skuffet. Hadde kjøpt de to første bøkene i serien, men ser ikke for meg at jeg kommer til å lese den andre. Da blir det nok heller gjenlesing av Connie Willis eller å lese andre spennende tidsreisebøker jeg snubler over.

4627324_f520

14. En bok som fikk deg til å gråte
Det er mer enn en bok som har fått meg til å gråte, selv om det ikke skjer så ofte. Den verste var Lily and the Octopus. Boken handler om en mann og hans 12 år gamle dachs, Lily, som har fått kreft. Mannen nekter å erkjenne at det er kreft og kaller heller utveksten Lily har fått over det ene øyenbrynet for en blekksprut. Et vesen han kan bekjempe, i motsetning til en sykdom som han ikke kan gjøre noe med. Boken veksler mellom å være skremmende realistisk og helt surrealistisk. De realistiske delene er både fine og forferdelige. Hundeeieren må til slutt innse at han ikke kan bekjempe Lilys sykdom og etter å ha erkjent det skjønner han at det beste han kan gjøre for henne er å la henne slippe. Jeg stengte meg inne på soverommet da jeg leste kapittelet som omhandlet avlivingen. Jeg hadde skjønt hva som kom til å skje. På det tidspunktet hadde jeg nylig fått vite at min egen herlige lille dachs har en hjertefeil. Beskjed vi fikk var at hjertefeilen etter hvert vil føre til at han ville trenge medisiner og at medisinene kun kunne forlenge livet hans med et par år. Å lese denne boken ble dermed som å gå i møte med mitt eget verste mareritt, som jeg visste ville bli en realitet for meg også en dag. Hvorfor jeg utsatte meg selv for noe slikt vet jeg ikke, for det var brutalt og jævlig og jeg gråt mer enn jeg noensinne har gjort på grunn av en bok. I fremtiden bør jeg nok forsøke å holde meg unna triste hundebøker, noen ting er fint å slippe å tenke for mye på før man blir tvunget til det. Men det var en god bok, det må sies.

Tidligere denne måneden fikk vi for øvrig beskjed om at det ikke likevel er noen grunn til å tro at hjertefeilen skal forkorte livet til Echo. Mest sannsynlig kan han leve et normalt liv med hjertefeil, kanskje til og med uten å måtte gå på noen medisiner. Det var en ufattelig deilig beskjed å få, selv om jeg ikke vil ta noe for gitt når vi får to forskjellige beskjeder av to hjertespesialister. Veterinæren vi gikk til denne gang var veldig grundig og tok prøver som aldri har blitt tatt tidligere, så jeg håper det betyr at det ikke er noen grunn til å tvile på det hun sier.

15. Karakteren du kan relatere deg mest til
Jeg jukser veldig og velger Nick Hornby. Det er neppe mange bokbloggere som ikke kan relatere seg til hans «karakter» i The Polysyllabic Spree. Han handler altfor mange bøker hver måned, leser kun et fåtall, henger seg opp i enkelte bøker men har omtrent ingenting å si om andre bøker. Elsker non-fiction og prøver å elske Dickens. Høres det kjent ut, anyone?

16. Mest tankevekkende bok
The Missionary Position: Mother Theresa in Theory and Practice av Christopher Hitchens er første bok jeg kommer på. Tankevekkende både i den forstand at han presenterer et helt annet bilde av henne enn det store deler av verden kjenner til, men også fordi boken og reaksjonene på boken viser at vi i ganske stor grad ikke ønsker å forholde oss til informasjon vi ikke liker. Dersom en etablert sannhet utfordres er det alltid en haug med mennesker som blir sinte eller oppgitt og som ikke skjønner hvorfor noen forsøker å endre vårt bilde av hva nå enn det gjelder. Som om tradisjoner betyr mye mer for oss enn fakta – og det gjør det nok for en del. Hvor mange ble sinte da Pluto ikke lenger ble klassifisert som en planet? Hvor mange vil reagere med sjokk og vantro hvis de får se et verdenskart som er mer korrekt enn standardkartet vi er vant til å se? Hvor mange tror fremdeles på dominansteori for hunder tross at han som formulerte teorien selv har gått ut mot den i ettertid og forklart at den er basert på en studie som ble utført under helt feile forutsetninger for å kunne si noe om hunders atferd? Jeg tror reaksjonene på boken har overføringsverdi til mye annet. Han har gode kilder for de påstander han fremlegger, men man kan selvsagt være uenig i hans tolkning av opplysningene som kommer frem i boken. Det man ikke kan er å lukke øynene og ørene og nekte for det som presenteres.

17. Forfatter du kunne ønske flere leste
Jim Crace og Ned Beauman. Jeg tror nok at betydelig flere har hørt om Crace enn Beauman, men jeg innbiller meg at ingen av dem er veldig godt kjent i Norge.

Crace er nylig blitt en av mine store favoritter. Jeg leste Harvest da den ble nominert til Bookerprisen i 2013 og jeg hadde virkelig håpet at den skulle vinne prisen. Etter det tok det meg noen år før jeg fortsatte på hans forfatterskap, men nå har jeg også lest Quarantine og Being Dead. Crace hopper både i tid og rom. I Harvest ble introdusert for en engelsk landsby i noe som minnet om middelalderen, i Quarantine går vi helt tilbake til Jesu tid, mens vi i Being Dead er i moderne tid. Alle bøkene hans berører tematikk som virker tidløs, han er ikke redd for å skrive om ubehagelige tema og han skriver bøker som får leseren til å tenke. Hans er et forfatterskap jeg gleder meg til å utforske videre og jeg fortsetter med Gift of Stones – hvor steinalder møter bronsealder – og med Signals of Distress som følger et skip som har seilt fra Amerika til England i første halvdel av 1800-tallet.

Ned Beauman er nok en forfatter jeg har blitt introdusert for via Bookerprisen. Hans andre bok, The Teleportation Accident, ble nominert i 2012 og var helt annerledes enn noe jeg har lest tidligere. Beauman har en tendens til å skrive om virkelig sære mennesker, som gjerne lider av en eller annen sykdom som ikke er farlig men bare veldig pinlig. Bøkene hans inneholder mye humor og vi blir som regel sjarmert av karakterene selv om noen av dem ikke er spesielt likendes i utgangspunktet. Dette er herlige bøker, med mye driv, spenning og humor, dog kan de også være ganske mørke. Min favoritt er hans første utgivelse, Boxer Beetle. Den siste boken hans, Glow, som kom ut for tre år siden, ble jeg skuffet over, men de to første var uten tvil gode nok til at jeg kommer til å fortsette å følge forfatterskapet hans. Han er for øvrig på Booker-eligible listen i år med en bok som kommer ut i august. Jeg gleder meg.

18. En bok du gjerne ville levd i
Jeg skulle gjerne levd i Wodehouse sin verden. En stor overvekt av det jeg leser er tungt og trist og tragisk og brutalt og det er få av bøkene jeg elsker jeg ville levd i selv. Men i Wodehouse sin verden er alt strålende. Verden forblir den samme alltid, man følger medlemmer av overklassen i England, så her snakker vi luksus, de fleste karakterene er godhjertet om enn noe dumme (med unntak av slemme tanter, listige sekretærer og geniale onkler/brødre). Det er alltid noen som utgir seg for å være en annen, alltid uvelkomne gjester, noen som forsøker å stjele noe, noen som er ulykkelig forelsket. Uansett hvilke problem som måtte oppstå løser det seg alltid. En svunnen tid som det hadde vært fint å få et glimt av.

19. En favorittforfatter

33912894._UX200_
Louis de Bernières har vært en favoritt siden jeg ble anbefalt Notwithstanding i en bokhandel i Kroatia i 2010. En nydelig samling med historier jeg trodde skulle være noenlunde enkel og koselig underholdning, men som viste seg å være mye mer. Den var overraskende sterk, men på en fin måte. Etter å ha lest den måtte jeg lese mer av mannen som hovedsakelig er kjent for Captain Corelli’s Mandolin. Jeg fortsatte med den første boken han har publisert, The War of Don Emmanuel’s Nether Parts, som er den første boken i hans Latin Amerika trilogi. Neste, Senor Vivo and the Coca Lord, leste jeg i 2011, og jeg har fremdeles ikke lest den siste, The Troublesome Offspring of Cardinal Guzman. Dette er samfunnskritikk rettet mot ulike institusjoner i Latin Amerika: første bok tar for seg militæret, andre bok tar for seg narkohandel og tredje tar for seg kirken. Dette er sterke saker, men skrevet på en fantastisk livlig og underholdende måte. Jeg elsker skrivestilen til Louis de Bernières. Bare titlene alene er geniale, selv om de kanskje ikke avslører alvoret i det han skriver om. Grunnen til at jeg ikke har lest den siste er rett og slett fordi jeg lånte den vekk til en stamkunde, som ikke rakk å levere den tilbake før jeg sluttet i bokhandeljobben min. Det begynner å bli på tide å få fullført trilogien. I tillegg har han skrevet bøker om det Ottomanske riket, om en hund i Australia, om Andre Verdenskrig i Hellas. Nå holder han på med en bokserie om det siste århundret i hans eget hjemland som jeg ikke har begynt på enda. Jeg tror jeg har mye bra i vente.

20. Barnebokfavoritt
I fjor leste jeg en barnebok av en nederlandsk forfatter som heter Tonke Dragt. Boken, The Letter for the King, har visst ikke vært oversatt til engelsk tidligere, men har vært kjempepopulær i hjemlandet. Vi møter Tiuri, en 16 år gammel gutt som er i ferd med å bli en ridder. Han avbryter ritualet han må gjennom for å hjelpe en gammel mann som insisterer på at han må levere et brev til kongen. Vi følger Tiuri på hans ferd for å levere brevet. Dette er en herlig verden med nok action til at den er skummel for et barn og spennende for en som er voksen, samt med fine karakterer og også en god dose moral, som man ofte finner i barnebøker. Jeg synes også at grunnen til at kongen trengte brevet er godt forklart og alle hendelsene på ferden settes i sammenheng med et overordnet plot vi ikke får kjennskap til før på slutten av boken. Alt er godt sydd sammen. Dette er en nydelig bok jeg hadde elsket å lese som barn og som jeg virkelig koste meg med da jeg leste den i voksen alder. Jeg har kjøpt oppfølgeren også og gleder meg til å fortsette eventyret.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

4 svar til 30 dagers bokutfordring på tre dager – dag 2

  1. Ingalill sier:

    Kort, kort, før jeg må ut på hundetur:
    Jeg kommer aldri til å lese den om Lily og blekkspruten, fikk den tilsendt som lesereksmeplar for lenge siden og tør ikke engang se på den. Det er måte på hva man skal utsette seg for. Skjønner ikke at du maktet, er ikke Lily også en dachs? Gode nyheter om Echo!!

    Ja, til gjenlesing av Catch22, mitt største ønske er at hele bokboggnorge kan den utenat!
    – det som er til det beste for syndikatet er til det beste for alle –
    , btw, hvis du gjenleser bør du prøve på norsk, Catch er den eneste boka jeg har lest der jeg heller siterer den norske versjonen enn den engelske, synes den er fantastisk oversatt!

    Lik

    • labbensblog sier:

      Jepp, Lily er en dachs. Det ble brutalt virkelig, men boken var god og slettes ikke bare trist. Veldig humor i at hunden snakker mye i boken, MED STORE BOKSTAVER.

      Hmm, ganske skeptisk til Catch-22 på norsk. Men creds til oversetteren når du heller siterer den norske enn originalen, da har han/hun gjort noe riktig.

      Lik

  2. Haruhi sier:

    OK, skal prøve å begrense meg denne gangen. Så, kortversjonen:

    Du må slutte å snakke om Connie Willis, jeg har ikke tiiiid. Kan ikke bruke hele sommerferien på å forville meg inni div ikke-målgivende serier. Først 1600s Hobb, så Dark Eden som Linn snakker så varmt om, og nå disse. Vips var sommeren over, og alt håp om måloppnåelse ute.

    Og, hurra for gode hundenyheter! Nå skal jeg fjerne blekkspruten fra TBR-lista mi….

    Lik

    • labbensblog sier:

      Jeg kan ikke slutte å snakke om Connie Willis, hun er sååå god! Hadde glatt kastet vekk alt annet av bøker hadde hun skrevet flere tidsreisebøker. Har vurdert å forsøke å lese noe annet hun har skrevet, men har foreløpig vært litt for pysete. Vil ikke ødelegge for statusen hun har i hodet mitt.

      Dark Eden var bra, Willis er bedre! Men jeg gleder meg likefullt til å fortsette med Dark Eden-serien.

      Uff, stakkars Lily and the Octopus. Det er en god bok! Og den er ikke bare trist! Det var ett kapittel jeg slet med..

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s