Weeee, Spree!

The annoying thing about reading is that you can never get the job done. The other day I was in a bookstore flicking through a book called something like 1001 Books You Must Read Before You Die (and, without naming names, you should be aware that the task set by the title is by definition impossible, because at least four hundred of the books suggested would kill you anyway), but reading begets reading – that’s sort of the point of it, surely? – and anybody who never deviates from a set list of books is intellectually dead anyway.

Høres kjent ut, anyone? Visomsord fra Nick Hornby til alle som aldri klarer å holde seg til lesemål og lister. Det er ikke oss det er noe galt med, det er de som faktisk klarer å holde seg til og fullføre listene som er, i følge Hornby, intellektuelt døde. Ironisk nok hadde det vært veldig spennende å forsøke å lese så mange som mulig fra listen over 400 titler han mener ville tatt livet av oss uansett, for å se om det er noe i utsagnet hans..

Den første setningen hans vil jeg tro alle bokelskere kjenner seg igjen i. Enten man holder seg til lister andre har laget eller har egne lister som endrer seg fra dag til dag (man kan jo ikke IKKE ha lister..) er det påfallende at listene aldri tar slutt. Vi har et stadig jag etter å ha lest alt mulig rart, enten det er de bøkene alle andre bloggere skryter av, de vi skal samlese til bokbloggprisen, bookerprisen, 1001-listen, biografisirkelen eller annet, eller de vi føler selv av en eller annen grunn at vi burde ha lest. Hvor lang er din liste over bøker du føler du burde ha lest allerede? Min er ganske lang og inkluderer en haug med Bookernominasjoner, tykke russiske klassikere (War and Peace og The Brothers Karamazov primært), alt av Dickens jeg ikke har lest enda, alle av Gabriel Garcia Marquez på over 150 sider, resten av Discworld-serien, minst en av Margaret Atwood, mer av Zweig og Nemirovsky, Wolf Hall +2 + 3, resten av Hugo og helst en god del til av Dumas, potensielle Bookernominasjoner (holder ikke å BARE lese de som faktisk blir nominert…). Og slik kunne jeg fortsatt i det som ville blitt tidenes lengste og kjedeligste blogginnlegg noensinne, men jeg skal heller spare eventuelle lesere for den godbiten. Vi får uansett håpe at vi snart ser denne overskriften i avisen: LEVEALDEREN ØKER MEST FOR BOKELSKERE (i den faktiske avisoverskriften jeg fant sto det «menn»). Vi trenger all den tiden vi kan få.

I recently discovered that when my friend Mary has finished a book, she won’t start another for a couple of days – she wants to give her most recent reading experience a little more time to breathe, before it’s suffocated by the next. This makes sense, and it’s an entirely laudable policy, I think. Those of us who read neurotically, however – to ward off boredom, and the fear of our own ignorance, and our impending deaths – can’t afford the time.

Igjen, høres det kjent ut? Alternativt kan man dedikere en del tid til å bli god til å lyve om hva man har lest. Men forutsetningen er da at man blir så god til å lyve om det at man til slutt overbeviser seg selv om at man har lest alt som burde vært lest. Da virker det nesten mer tidsbesparende å lese bøker man ønsker å lese. Bloggere skal dog ikke bare ha lest en haug med bøker, vi skal også helst blogge om dem (ikke at noen har laget en regel som sier at vi må, men er det ikke en liten stemme som forteller deg at du ikke har gjort jobben din dersom du ikke har blogget om alle bøkene du har lest og har en mening om?). Siden de fleste av oss ikke har redaktører har vi i det minste mulighet til å blogge om hva man vil, i motsetning til Hornby som har et litt annet problem:

I have bought a lot of books and read a lot of books in the last few months, so this first postbrainwashing column is more in the nature of a representative selection than an actual diary. And in any case I have been told that there are certain books I have read recently, all novels, that I’m not allowed to talk about here. One beautiful, brilliant novel in particular, a novel that took me bloody ages to read but which repaid my effort many times over, was deemed unacceptable because its author apparently impregnated an important member of the Spree a while back (and some Spree members are more equal than others, obviously), and the Spree regard sex as being obstructive to the consumption of literature. What is the… What is the point of having a books column like this if you have to lie about what you’ve read?

Mitt problem er at i stedet for å skrive en noenlunde ordentlig bokomtale av Shakespeare Wrote for Money får jeg bare lyst til å skrive masse tull om blogging og lesing, uten mål og mening. Det er det Spreen gjør med oss folkens, dere er herved advart. Den bidrar også til at leselistene blir eeeenda lengre. I listen min fra tidligere i innlegget nevnte jeg ikke all sakprosaen jeg vil lese for eksempel. Hornby leser massevis av snever, merkelig sakprosa som han får til å virke mye mer interessant enn jeg mistenker at en del av det egentlig er. Heldigvis for meg er det ofte bøker med USA-relaterte tema, noe som gjør at en god del av dem ikke havner på listen min, men han kan virkelig få det meste til å virke spennende. Jeg har ikke mangel på (det jeg tror er) god sakprosa i bokhyllene, men som med alle andre bøker er det mange som blir stående ulest i årevis. Jeg lånte nylig vekk en bok om Nord-Korea og måtte spørre etter den var ferdiglest om den var god. Det er noe merkelig ved å måtte spørre andre om mine egne bøker er gode. Neste gang jeg låner vekk en bok tror jeg at jeg må be om 48 timers forvarsel slik at jeg kan lese den selv først. Samtidig er det jo fint at bøker jeg har ignorert i mange år blir lest likevel og hvis jeg følger 48 timers varsel-regelen får jeg jo lest utrolig masse bøker på kort tid dersom mange nok har lyst til låne bøker av meg. Men da spørs det om ikke jeg må finne flere leseglade venner. Det vil også være tidkrevende.

Siden dette er et Spree-inspirert innlegg må jeg nesten legge til dette:

Bøker kjøpt i april

• Robert Galbraith – The Cuckoo’s Nest
• Iain Banks – Stonemouth

Bøker lest i april

• Neil Gaiman – The Ocean at the End of the Lane

Vi har helt tydelig ikke kommet langt nok i måneden til å lage en slik oppsummering, men slik er nå ståa foreløpig. Nå er det påske og tid for hyttetur nr. 1 og hyttetur nr. 2, så da skal jeg forsøke å få krysset av noen flere titler fra den eviglange leselisten. God påske, alle sammen!

                                    Når man prøver å blogge og hunden vil på fanget..