Julian Barnes x3

I have lived in books, for books, by and with books; in recent years, I have been fortunate enough to be able to live from books. And it was through books that I first realized there were other worlds beyond my own; first imagined what it might be like to be another person; first encountered that deeply intimate bond made when a writer’s voice gets inside a reader’s head. I was perhaps lucky that for the first ten years of my life there was no competition from television; and when one finally arrived into the household, it was under the strict control of my parents. They were both schoolteachers, so respect for the book and what it contained were implicit. We didn’t go to church, but we did go to the library.

Tanken med å lese alt en forfatter har produsert kan være så mangt. Kanskje ønsker man å finne ut om statusen «favorittforfatter» er fortjent. Eller å sammenligne bøkene for å finne ut når forfatteren var på sitt beste og verste. Man ønsker selvsagt å oppdage nye bokperler. Nye historier man kan bli helt oppslukt av. Uansett hva målet med lesingen var i utgangspunktet er det man oppnår at man blir utrolig godt kjent med denne ene forfatteren. Kun de glimtene han eller hun tillater oss å se selvsagt og leseren farges av de metaforiske brillene man leser bøkene gjennom. Man sitter igjen med et inntrykk basert på et stort og godt fundament. Jeg er ganske langt unna å fullføre lesing av Julian Barnes sine bøker, men her er mitt inntrykk av ham etter tre bøker tidligere lest og tre bøker nylig lest:

Først og fremst er han en bokelsker på lik linje med oss bloggere. Det kommer neppe som et sjokk og jeg tror nesten det er en forutsetning for å bli forfatter – i hvert fall forfatter av skjønnlitteratur – at du elsker bøker. Hvor langt kommer du med egen fantasi dersom du aldri har utforsket andres? I essayet A Life With Books beskriver han hvordan han ble interessert i bøker, hvordan interessen ble til en altoppslukende hobby og etter hvert en besettelse om å eie flest mulig bøker. Han kunne nok gjort en del av oss til skamme.

My case was made worse by the fact that I was, in the jargon of the trade, a completist. So, for instance, because I had admired the few plays of Shaw that I’d seen, I ended up with several feet of his work, even down to obscure pamphlets about vegetarianism.

Han lærte meg for øvrig trikset for å komme seg over boksamlertrangen og det er å produsere egne bøker. Noen bloggere som har testet det? Jeg tror nok ikke jeg kommer til å gjøre det med det første, jeg får heller leve med at behovet for nye bokhyller aldri forsvinner. Nå er jeg for eksempel nødt til å skaffe meg alle bøkene av Barnes pga prosjektet. 27 nye bøker opptar garantert noen hyllemeter, selv om han stort sett skriver tynne bøker. På de 27 bøkene viser han et ganske variert interessefelt.

17778890_10154969143475801_1051487271_o

Levels of Life viser at han evner å være en åpen person, da han i siste del av boken reflekterer rundt sin egen opplevelse med sorg. Boken begynner dog ikke rett på, men heller med tre turer i luftballong og en introduksjon av menneskene som fløy i dem. Denne delen av boken er fascinerende. Jeg sitter igjen med en følelse av at det må være helt vidunderlig å være oppi en flyvende ballong, helt til noe går galt og den fantastiske følelsen blir til den mest skremmende opplevelsen man kan tenke seg. Ballongferdene var ikke alltid vellykket, men det stoppet ikke entusiastene fra å fortsette å fly. Del to av boken handler om en kjærlighetshistorie mellom to av ballongentusiastene, som aldri tok helt av. Han forelsker seg, hun vil være fri. Barnes beskriver hvordan mennesker har nådd uante høyder og hvordan vi også må takle de «laveste» (lowest – funker ikke helt på norsk) øyeblikkene i livet. Når kvinnen du frir til svarer nei, når kvinnen som svarte ja dør.

You put together two people who have not been put together before. Sometimes it is like the first attempt to harness a hydrogen balloon to a fire balloon: do you prefer crash and burn, or burn and crash? But sometimes it works, and something new is made, and the world is changed. Then, at some point, sooner or later, for this reason or that, one of them is taken away. And what is taken away is greater than the sum of what was there. This may not be mathematically possible, but it is emotionally possible.

Hans sorg handler om tapet av konen. Om hvordan hans trang til å ta livet av seg forsvant etter at han innså at den eneste måten hun kunne leve videre på var hvis han holdt minnene av henne i live. Han forsøkte å lese bøker som beskrev andres sorg, men fant at hver av oss sørger på sin måte og reagerer på hver vår måte. En persons opplevelse er ikke fullstendig overførbar til en annens opplevelse, det er alltid nyanser. Barnes skriver mye om hvordan andre reagerte på hans sorg og hvordan han reagerte på deres reaksjoner. Mange er nesten like redd for sorgen som for døden, skriver han. De vet ikke hvordan de skal oppføre seg rundt ham og de er livredd for å si noe feil. Og mange hadde et helt annet syn på døden enn det han følte på.

Some think grief a kind of violent if justifiable self-pity; some that it’s merely one’s own reflection in death’s eye; others say it’s the survivors they feel sorry for, because they’re the ones going through it, whereas the loved one can no longer suffer. Such approaches try to handle grief by minimizing it – and doing the same with death … it’s more, much more, and has been from the beginning, about her: look what she has lost, now that she has lost life.

Barnes virker å være fascinert av religion. Jeg tror han nevner gudstro generelt eller Bibelen spesifikt i hver bok jeg har lest av ham. I Levels of Life never han trangen til å forhandle med Gud når man mister noen, noe han aldri kjente på selv da det ikke fantes noen han kunne forhandle med. Det var ingen som kan reversere det som har skjedd.

I told one of the few Christians I know that she was seriously ill. He replied that he would pray for her. I didn’t object, but shockingly soon found myself informing him, not without bitterness, that his god didn’t seem to have been very effective. He replied, ‘Have you ever considered that she might have suffered more?’ Ah, I thought, so that’s the best your pale Galilean and his dad can do.

I A History of the World in 10 1/2 Chapters begynner han med bibelhistorien om Noas ark, fortalt fra perspektivet til en «woodworm» som hadde sneket seg ombord. Han gir oss innsikt i livet på arken. Hvilke dyr som kom med og hvilke som ikke ble regnet som «rene» nok til å få en plass på arken. Hvordan dyrene forhold seg til hverandre. Hvor mange av dem som ble spist av Noah og familien hans: ergo arter som ikke finnes på jorden i dag (Noah og familien er ikke vegetarianer. Hvor skulle han ellers få mat fra?). Observasjonene til den lille blindpassasjeren er humoristiske og den har en ganske masete, delvis sarkastisk fortellerstemme som er helt annerledes enn noe jeg har lest av Barnes tidligere. Fortellerstemmen hans føles for meg som regel veldig moden, reflektert og nøyaktig og han skriver aldri mer enn han må for å få frem poenget sitt. Her, derimot, får vi et hav av informasjon fra en ivrig, ironisk og morsom liten sak. Det viser godt hvordan Barnes kan tilpasse seg ulike fortellinger fra forskjellige perspektiver.

All right, all right. Noah had his virtues. He was a survivor – and not just in terms of the Voyage. He also cracked the secret of long life, which has subsequently been lost to your species. But he was not a nice man. Did you know about the time he had the ass keel-hauled? Is that in your archives? It was in Year Two, when the rules had been just a little relaxed, and selected travelers were allowed to mingle. Well, Noah caught the ass trying to climb up the mare. He really hit the roof, ranted away about no good coming of such a union – which rather confirmed our theory about his horror of cross-breading – and said he would make an example of the beast. So they tied his hooves together, slung him over the side, dragged him underneath the hull and up the other side in a stampeding sea. Most of us put it down to sexual jealousy, simple as that.

Boken fortsetter med en irsk standupkomiker på et cruiseship kapret av terrorister, som havner i den absurde situasjonen hvor han skal forklare til medpassasjerene hvorfor de må dø og i hvilken rekkefølge det skal skje (etter nasjonalitet). Vi blir med til en rettssal i Frankrike på 1500-tallet hvor de tiltalte er like skapninger som den som hadde fortellerstemmen i den første historien. En ganske absurd men utrolig artig rettssak. Leseren blir kjent med historien om et skipsvrak og med historien bak og tolkninger av et maleri basert på skipsvraket (kanskje den mest fascinerende historien i boken med tanke på at vi får se maleriet. Det er utrolig hvilke detaljer og informasjon som befinner seg i maleriet som jeg ikke ser..). Det er mange merkelige, skremmende, fantastiske fortellinger som ofte illustrerer det absurde i menneskenes historie og mytologi.

How do you turn catastrophe into art? Nowadays the process is automatic. A nuclear plant explodes? We’ll have a play on the London stage within a year. A President is assassinated? You can have the book or the film or the filmed book or the booked film. War? Send in the novelists. A series of gruesome murders? Listen for the tramp of the poets. We have to understand it, of course, this catastrophe; to understand it, we have to imagine it, so we need the imaginative art. But we also need to justify it and forgive it, this catastrophe, however minimally. Why did it happen, this mad act of Nature, this crazed human moment? Well, at least it produced art. Perhaps, in the end, that’s what catastrophe is for.

Foreløpig har det vært utrolig gøy å bli bedre kjent med forfatteren Julian Barnes og jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til fortsettelsen.

Dette innlegget ble publisert i Forfattere B, Prosjekt: helt forfatterskap. Bokmerk permalenken.

10 svar til Julian Barnes x3

  1. Ingalill sier:

    (Ble riktig så bra)
    Meget lovende, og mer nysgjerrighetsvekkende enn jeg trodde, til tross for en høyere andel av sorg, eller sorgbearbeidelse enn jeg normalt setter pris på. History of.. er faktisk en av 2 aktuelle som ligger på storytel. Den + papegøyeboka (og ei på svensk). Tror jeg begynner der. Den som frister mest, og da får jeg justert inntrykket med engang. Fikk faktisk veldig lyst til å lese, ikke sånn med engang, men, du vet…

    Liker

    • labbensblog sier:

      Levels of Life er en tredjedel sorg, en tredjedel kjærlighet og en tredjedel luftballonger. Første del var veldig fascinerende. Ellers er det ikke såå mye sorg, men sorgdelen gjorde inntrykk og klarte å holde på oppmerksomheten min på fly (jeg har flyskrekk – dog ikke så gale at jeg blir hysterisk).

      History var helt annerledes enn forventet. Ganske genial og akkurat passe sær. Papegøyboken har jeg liggende, men får se hvilken jeg fortsetter med. Jeg har også en hvor han skriver om andre bøker (neppe helt ala Hornby, men man kan alltids håpe).

      Liker

  2. Haruhi sier:

    Tror du ruget akkurat lenge nok på dette innlegget, for det ble strålende!

    Føler meg litt truffet av noe du sa lenger ned i et kommentarfelt, at folk avskriver Barnes etter å ha lest Sense of an Ending (som jo tross alt var den som stakk av med bookerprisen, syns ofte den klistres på feil bok i forfatterskap…bare tenk på McEwan og Amsterdam lissom). Jeg likte ikke Ending i det hele tatt, men ga den i julegave til min middelaldrene (+) far som elsket den…

    Du har dog lyktes i å gjøre meg interessert i resten av forfatterskapet, tror kanskje ikke humoren i History er helt innertier her, men fikk veldig lyst til å lese Levels of Life, – lar meg tiltrekke av sorg og ELSKER luftballonger.

    (Nå føler jeg at jeg a) må forte meg å skrive om Banks men b) ikke kommer til å klare å skrive like godt som dette …)

    Liker

    • labbensblog sier:

      Jeg tror Barnes har skrevet såpass variert at han har noe for mange (kanskje ikke for alle). Derfor er det dumt hvis man kun leser The Sense of an Ending og avskriver ham etter den. Støtter derfor absolutt at du prøver deg på Levels of Life. Jeg føler det jeg skrev om sorgdelen av den fikk den til å virke mindre reflektert og fin enn det den var, men den anbefales virkelig.

      Du kan nok skrive noe bedre på mye kortere tid, så jeg sier kjør på! Gleder meg til å lese Banks-innlegg, for jeg trenger litt inspirasjon for å komme i gang med Wasp. Jeg har slitt med å begynne på ny bok de siste dagene. Tror det blir Flavia de Luce for å komme inn i lesemodus igjen før jeg begynner på noe annet.

      Liker

  3. Birthe sier:

    Jeg sitter igjen med en følelse av at det er meg som kommer til å lese Barnes når du er ferdig! I alle fall interessant om ditt inntrykk av forfatteren, jeg liker at bøkene hans spenner over et bredt tematisk spekter og at han benytter seg av ulike perspektiver. Det tenker jeg er med på å fornye forfatterskapet slik at det ikke stagnerer 🙂

    Liker

    • labbensblog sier:

      Jeg håper det stemmer! Akkurat nå har jeg troen på at de fleste kan finne en bok av Barnes de kan like, uansett preferanse. Det blir spennende når jeg skal prøve krimmen hans, det er nok det mest uvanlige (for han) han har skrevet.

      Liker

  4. elbakken sier:

    Sense of an Ending var en av bøkene jeg dro ut av hyllai en bruktbutikk i Edinburgh, men faktisk la tilbake igjen i et fåfengt forsøk på å begrense meg. Jeg har egentlig ikke noe forhold til Barnes fra før, men jeg ble veldig nysgjerrig etter å ha lest dette. Ikke minst fordi jeg liker sitatene du deler. Konkluderer med at jeg i hvert fall må lese A Life With Books. Så får vi se hvor veien går etter det. Innen jeg kommer så langt har sikkert du kommet mye lenger i prosjektet ditt også, så jeg har fått flere tips.

    Liker

    • labbensblog sier:

      A Life With Books er en ganske grei begynnelse med tanke på at lengden er 27 sider. Mitt mål får være å bli nok av en Barnes ekspert til å kunne fortelle alle og en hver om hvilken Barnes bok de burde lese, etter å ha lært litt om deres smak i litteratur. Levels of Life eller Sense of an Ending tror jeg er tryggeste valg, men de som liker litt sære bøker bør prøve seg på History.

      Jeg er også alltid veldig flink til å legge bøker tilbake når jeg handler bøker. Men det betyr bare at stabelen begynner på 20+ og ender i 10-15..

      Liker

  5. Rose-Marie sier:

    Vårt forrige møte inspirerte meg til å innlemme Julian Barnes´ bøker i min lesning. Nå har jeg nettopp lest «Tidens larm», som kom ut i fjor. Den handler om Sjostakovitsj´ liv, og er meget interessant! Papegøyeboka har jeg både lest og omtalt på bloggen min. Anbefales!

    Vi ses i morgen! 🙂

    Liker

    • labbensblog sier:

      Jeg tror det må bli den neste jeg leser av Barnes, etter Flaubert’s Parrot. Skal huske tipset ditt om å høre musikken samtidig som jeg leser boken, jeg er ganske spent på den opplevelsen.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s