Lydbøker

Etter en evighet som lydbokskeptiker har jeg endelig lært meg at det kan være utrolig gøy å høre lydbøker. Det er en ganske annerledes opplevelse enn å lese bøker selv, og selv om jeg foretrekker å lese er det unektelig en del fordeler med å høre. Jeg kan for eksempel gjøre andre ting samtidig, som å pusle, gjøre husarbeid, gå tur med hundene. Jeg kan høre lydbok på tidspunkt hvor jeg ellers ikke ville lest, som når jeg sitter på bussen til eller fra jobb. I tillegg er det morsomt å høre forfatteren lese sine egne ord – jeg har (nesten) kun hørt lydbøker hvor forfatter og innleser er samme person så langt. Eneste ulempen er at det er vanskelig å velge ut bøker som egner seg. Jeg valgte så godt i mitt første forsøk at jeg sliter med å finne bøker som kan leve opp til den første. Min lydbokkarriere har så langt bestått av følgende:

  • Høre hele Fibber in the Heat av Miles Jupp
  • Høre hele Talking as Fast as I Can av Lauren Graham
  • Begynne på Him & Me av Jack Whitehall og Michael Whitehall
  • Avbryte Him & Me av Jack Whitehall og Michael Whitehall
  • Begynne på Little Lord Fauntleroy av Frances Hodgson Burnett
  • Avbryte Little Lord Fauntleroy av Frances Hodgson Burnett
  • Begynne på We Need to Talk About Kevin.. Bridges av Kevin Bridges

Fibber in the Heat var genial. Jeg benyttet hver anledning til å høre lydbok, jeg ble fullstendig hektet. Miles Jupp er en britisk komiker som jeg har hatt kjennskap til i mange år. Han har skrevet en historie fra da han var i starten av 20-årene, og jeg har enda ikke klart å finne ut om historien er sann eller om dette er noe han har funnet på. Roman eller non-fiction? Who knows..? Det spiller egentlig ingen rolle for boken er like underholdende enten handlingen er minner eller fantasi.

cover

Miles elsker sporten cricket. Det har han gjort helt siden han stilte faren et cricket-spørsmål da han var liten og fikk et tydelig svar han kunne forstå. Faren jobbet nemlig med merkelige ting han ikke forsto noe av, så da han og faren endelig kunne ha en samtale om noe ordentlig ble temaet for samtalen en lidenskap som skulle følge ham godt inn i voksenlivet. Han jobbet som skuespiller en stund, men da kjæresten nevnte på spøk at han burde ha en jobb som involverte cricket siden han var så stor fan tok han det som et alvorlig forslag. Det var omtrent som en åpenbaring. Og hvem jobber med cricket, annet enn spillerne? Sportsjournalister. Han kjenner to personer i journalistikkens verden og spør dem om ikke de ønsker at han skal dekke testkampene i India. Han skal skrive bok i India og kommer til å være der uansett, så han fremstiller det som om han nesten gjør dem en tjeneste om han dekker testkampene for dem. De svarer at de kanskje vil publisere noe han skriver dersom det skjer noe interessant. Han påpeker at han trenger pressepass hvis han skal ha mulighet til å skrive for dem, de gir ham det. Og der var han i mål. Han har fått inngangsbilletten til presseboksen og skal få møte alle sine helter. Hva kan gå galt? Alt selvsagt, han er jo ingen sportsjournalist. Han har heller aldri vært i India før. Det viser seg dessuten at det viktige riktige pressepasset er ekstremt vanskelig å få tak i når man lyver sin vei inn i sportsjournalistikkens verden.

Miles har ikke en over the top engasjerende stemme, men den noe monotone, litt tafatte, veldig britiske stemmen passer så utrolig godt til personligheten hans i boken. Han opplever en måned med noen geniale oppturer men hovedsakelig med frustrasjon etter frustrasjon. Han er utenfor, han er ensom, han er ny og vet ikke alltid hva han bør gjøre og ikke, han spiser dodgy curry fra en bod på gaten, han krangler med indiske vakter på cricketområdene og han sliter med å være profesjonell når han egentlig er en supporter. Boken er sjarmerende og var av en eller annen grunn utrolig fengende. Jeg har foreløpig ikke klart å finne en ny lydbok som gir meg like lyst til å finne en hver unnskyldning for å fortsette å høre. Du trenger for øvrig ikke å være cricket-fan eller veldig glad i sport for å like boken. Jeg har aldri sett en cricket-kamp, kan ikke reglene og har kun hørt om en cricketspiller, Freddie Flintoff – som for øvrig dukker opp i boken en del ganger da han spilte på det engelske landslaget på denne tiden. Likevel er dette den beste lydboken jeg noensinne har hørt (som forsåvidt ikke er så imponerende som det høres ut med tanke på mitt begrensede lydbokrepertoire).

Talking-as-Fast-as-I-Can-Audio-Book-by-Lauren-Graham

Skuffelsen ble stor da jeg tok fatt på neste lydbok: Talking as Fast as I Can av Lauren Graham. Som så mange andre elsker jeg Gilmore Girls. Det er en utrolig fin verden å leve seg inn i, full av merksnodige karakterer og idylliske omgivelser. Rory var en lesehest, som de fleste bokbloggere, og hun elsket skole og å lære, som jeg også gjør. Det var en verden jeg kunne relatere meg til til en viss grad og en verden jeg kunne ønske jeg var en del av. Småbylivet har aldri virket mer forlokkende. Graham, som spiller hovedrolleinnehaveren Lorelai Gilmore, valgte å skrive et slags memoir i forbindelse med at det skulle spilles inn en ny sesong av Gilmore Girls, ni år etter at serien tok slutt. Hun forteller en del om sin vei til å bli skuespiller, samt om karrieren. Og jeg merker at jeg ikke synes det er spennende å høre om livet til en med skuespillerambisjoner som spiller i teaterstykker og går på auditions. I tillegg leser hun innimellom med en rar skuespillerstemme, som jeg tror er ment å illustrere noen poeng i boken men som bare irriterer meg. Hun er litt for animert for min smak og mye høres påtatt ut. Når hun forteller om den gangen hun så alle Gilmore Girls-episodene, samt om filmingen av A Year in the Life får vi bare noen få korte anekdoter eller faktaopplysninger fra det og det forblir ganske overfladisk. Det er en kort lydbok, på ca. 4 timer, og det er forsåvidt bra siden jeg da kunne klare å komme meg gjennom den, men jeg tror kanskje en lenger lydbok kunne blitt bedre da hun hadde hatt mulighet til å gå mer i dybden. Jeg har i det minste lært at selv om man liker en karakter er det ikke sikkert at man finner skuespilleren så veldig fascinerende.

Etter det har jeg ikke fullført en eneste lydbok. Jeg begynte på Little Lord Fauntleroy og Him & Me, og jeg tror jeg kommer til å like begge, men ingen av de var så spennende at jeg bare måtte finne tid til lydbok. De ble begge avbrutt. Får se om jeg forsøker meg på dem igjen. Slik er det også med den jeg hører nå, We Need to Talk About Kevin.. Bridges. Den er god, og hadde jeg lest den hadde jeg nok vært ganske begeistret. Men når spenningsnivået blir for lavt, uansett hvor gode bøkene er, prøver jeg ikke å finne ekstra tid til å høre, og da får jeg aldri noe flyt i lesingen (høringen) fordi det bare blir et kapittel innimellom. Kevin Bridges er en strålende oppleser og har skrevet en artig selvbiografi, men jeg hører for sjelden og har ikke følelsen av at jeg MÅ høre videre fordi det er så spennende. Jeg har likevel lyst til å forsøke å høre denne ferdig siden jeg egentlig liker boken. Men jeg tror kanskje at jeg må prøve meg på krim etter hvert..

Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere G, Forfattere J. Bokmerk permalenken.

22 svar til Lydbøker

  1. Fjellgata 49 sier:

    Kanskje ‘yes please’ av Amy Poenger kan være nokke for deg på lydbok?

    Eg hører masse lydbok. Er avhengig av ein god innleserar. Og så kan en ikkje høyre for poetiske bøker, børr være noko som er spennende eller morsomt.

    Liker

    • labbensblog sier:

      Jeg har hovedsakelig kjørt morsomt, men problemet med boken til Kevin Bridges og til Jack Whitehall er at det ikke er en sammenhengende historie men heller små utdrag fra livene deres og det gjorde ikke at jeg bare måtte høre videre, da jeg ikke hadde noe forventninger om hvordan historien skulle fortsette. Så jeg tror sammenhengende fortellinger gjør seg bedre på lydbok. Nedskrevet ville jeg nok likt begge bøkene.

      Pohler kan kanskje være noe, jeg vet mange bloggere har lest (eller hørt?) og likt den. Men jeg foretrekker generelt britisk humor fremfor amerikansk, så jeg er pittelitt skeptisk til om den er noe for meg. Helt enig i at en god innleser er viktig, der synes jeg egentlig Lauren Graham feilet, selv om hun leste sin egen bok.

      Liker

  2. Fjellgata 49 sier:

    Ordboka på telefonen skriv for meg så meinte Amy Poehler…

    Liker

  3. Haruhi sier:

    Får litt flashback til da jeg begynte med lydbøker selv, i 2013.

    Fant faktisk et gammelt blogginnlegg om det (https://bokboble.wordpress.com/2013/02/17/lysglimt/) og ser at jeg allerede da ettersøkte HP, og at folk i kommentarfeltet bare «krim!» mens jeg hardnakket hevder at jeg ikke leser krim…. Så viste det seg jo etterhvert at krim faktisk var løsningen, og nå leser (hører) jeg jo ganske mye krim. Uansett, lydbøker er en vanesak, for meg hjalp det med a) krim og b) tvangsmessig høre til-fra-jobb hver dag.

    Liker

    • Haruhi sier:

      OK, nå ble jeg nysgjerrig på hva jeg faktisk hørte back then, så jeg tok et dypdykk på goodreads. Dette er de 11 første lydbøkene jeg hørte i voksen alder:

      1. The Hobbit – J. R. R. Tolkien (forferdelig innlest)
      2. Life of Pi – Yann Martel (fungerte også dårlig)
      3. The End of the Affair – Graham Greene (fantastisk!)
      4. The Power and the Glory – Graham Greene (meh)
      5. Gone Girl – Gillian Flynn (veldig god)
      6. Tampa – Alissa Nutting (god)
      7. The Ocean at the End of the Lane – Neil Gaiman (fantastisk!)
      8. Heartsick – Chelsea Cain (OK +)
      9. Sweetheart – Chelsea Cain (OK ++)
      10. Evil at Heart – Chelsea Cain (OK +)
      11. Sharp Objects – Gillian Flynn (god)

      Innbilte meg egentlig at jeg hoppet rett på krimmen, og at det var Chelsea Cain som knakk lydkoden for meg, men ser jo nå at jeg hørte litt mer seriøst stoff som jeg faktisk likte også. Tror dog det var krimmen som virkelig fikk fart på sakene, – jeg slukte hele serien til Chelsea Cain, – som jeg aldri i verden ville ha orket å fullføre (eller starte på) i papirformat. Forøvrig er Tana French min yndlings (lyd)krimforfatter.

      Liker

      • siljesols sier:

        Greit å høre at du ikke anbefaler lydbokversjonen av The Hobbit, siden jeg hadde planer om prøve meg på den snart. Da får jeg holde meg til papirversjonen. Hørte The Graveyard Book på lyd, og Gaiman er en av de forfatterene som leser godt. The Ocean at the End of the Lane har jeg to varianter av i bokhyllen, så får vel holde meg til de:-)

        Liker

      • labbensblog sier:

        Haha ser vi har begge kalt oss for skeptikere.. Du er nå frelst og jeg prøver så godt jeg kan å bli det. Jeg har rett og slett skjønt at krim kanskje er greien, men jeg tror jeg begynner med true crime. Tror jeg finner mer der som appellerer enn oppdiktet krim. Egentlig tror jeg nok det finnes en del krimforfattere jeg kunne likt godt, men det er så mye krim jeg ikke tror jeg ville likt at jeg synes det er vanskelig å lete frem de som passer meg. I stedet har jeg hoppet rett på forslaget om Gaiman. Avbrytes Bridges for øyeblikket og har i stedet begynt på Good Omens. Ikke skrevet kun av Gaiman og innleseren er ingen av de to forfatterne, men så langt synes jeg han er knakende god, og boken er spennende nok og morsom nok til at jeg tenker jeg skal komme meg gjennom den uten problemer.

        Liker

        • Haruhi sier:

          Åh! Den er gøyal! Din type humor tipper jeg.

          Fantasy er jo alternativ to, hvis man ikke har lyst til å havne på krimkjøret. Merkelig nok fungerte krim bedre for meg, selv om jeg egentlig er en fantasyjente. Er dog kresen på krimmen min, og med unntak av overnevnte Cain føler jeg at jeg har vært flink til å finne kvalitetskrim.

          Håper du knekker lydkoden, – det er gøy når man får det til. Og det hjelper veldig på lesemengden!

          Liker

          • labbensblog sier:

            Så langt tenker jeg også at det er min humor, håper det holder seg. Dessuten elsker jeg Crowley i Supernatural og klarer ikke å la være å se for meg Mark Sheppard som denne Crowley’en også.

            Har ingenting i mot krimkjøret bare jeg finner noe som får meg på det.. Det er ikke enkelt.

            Liker

  4. siljesols sier:

    Jeg kjenner meg veldig igjen i dette. Jeg hørte mer på lydbok da jeg hadde busstur til og fra jobb, men nå har jeg så kort vei at det ikke er noen vits. Hørte en krim nylig, Piken på toget, som var veldig spennende, og som jeg til og med trente til, men da jeg skulle begynne på neste krim fikk jeg det bare ikke til. Ville ha noe annet. Og nå er jeg tilbake der jeg var:-) Begynte også på The Ricky Gervais Show som funker mye bedre til og fra jobb, i korte porsjoner. Det kan jo ikke kalles en lydbok, men anbefaler den likevel. Siden du har den bussturen til jobb tror jeg krim likevel er å anbefale, hva med noe true crime, det ligger mye av det på audible.

    Liker

    • labbensblog sier:

      The Ricky Gervais Show høres ut som noe for meg. Jeg bruker stadig å høre på stand-up på bussen. Har en app som låser skjermen uten at lyden forsvinner når jeg ser videoer på Youtube, så da kan jeg både høre stand-up, blant annet Gervais, og episoder fra diverse humorprogrammer. Men jeg kan ikke telle det som lydbøker, siden det ikke er bøker.

      Jeg har jo 40 min på buss til jobben og det samme hjem igjen, så har masse tid til lydbok. I helgen skal jeg male og har en del husarbeid i tillegg, så der også bør det bli en del tid.

      Jeg klarte for øvrig å løse spam-problematikken, tror jeg. Fant en funksjon for å slippe å moderere kommentarer fra de som allerede har fått en kommentar godkjent, men alle som kommenterer for første gang må godkjennes. Veldig luddig.

      Og ja, true crime tror jeg er tingen. Pluss Gaiman. Kanskje prøve å finne noen spennende ungdomsbøker generelt, mange av de er nok fengende nok til å kunne gjøre seg på lydbok vil jeg tro.

      Liker

  5. Elida sier:

    Eg var lydbokskeptiker i mange år, og eg husker ikkje kva som knakk koden. Mogleg det var krim, og om du ikkje har lest Robert Galbraith (J.K. Rowling) så er dei herved anbefalt! Det er ikkje alt som kan høyras, eg har til gode å høyra ein Dickens-roman eg ikkje har vore borti før, men eg høyrer LOTR om dagen, og det nyter eg 🙂

    Liker

    • labbensblog sier:

      Takk for anbefalingen, kanskje det funker å høre hennes bøker. Jeg tror det er krim jeg kan like, men har ikke tenkt på å høre dem før.

      LOTR virker ambisiøst for lydbok. Jeg leste de to første delene (Fellowship) for en stund siden, tenker jeg fortsetter en eller annen gang leselysten er lav og jeg er tom for HP.

      Liker

  6. elbakken sier:

    Spennende å lese om din vei inn i lydbøkenes verden mens jeg fremdeles jobber med min egen. For meg har så langt Harry Potter-bøkene fungert klart best, mye fordi Stephen Fry leser glimrende. Men hadde også god erfraring med Gaiman i fjor høst med The Graveyard Book med mange innlesere, det var nærmest et hørespill.

    Nå har jeg akkurat startet mitt første forsøk på ‘literary fiction’ som lydbok med The Good People av Hannah Kent. Jeg sto med den i hånda i Edinburgh, men la den til slutt tilbake. Og nå fant jeg den på Storytel. Så langt er jeg usikker på om dette vil fungere – jeg greide ikke konsentrere meg om den mens jeg trente og måtte gå over til musikk. Men på buss/tog kanskje. Liker at innleseren har irsk aksent siden boka foregår i Irland. Men lurer fremdeles på om jeg skal avbryte og kjøpe boka i papirversjon i stedet.

    Ellers stikker jeg fremdeles fingrene i ørene og synger lalalala så høyt jeg kan hver gang noen anbefaler krim. Da satser jeg heller på fantasy.

    Liker

    • labbensblog sier:

      Jeg så at Gaiman har mange bøker på Audible som har skuespillere i ulike roller som opplesere. Regner med det er ala hørespill. Lurte på å prøve meg på det, men valgte en vanlig bok først. Kanskje det blir neste. Så langt synes jeg Gaiman fungerer godt.

      Det er karakterdrevne bøker med godt språk som oftest havner på favorittlisten min. Jeg mistenker likevel at det ikke nytter helt i lydform. Der tror jeg at konsentrasjonsevnen min krever at det skal være mer handlingsdrevet og jeg vil tro at jeg er mer opptatt av god innlesning og ikke godt språk (bare det ikke er veldig dårlig, det vil man selvsagt legge merke til). Helst vil jeg ha litt humor i lydbøkene også, eller i det minste noe som fenger. Jeg vet derfor ikke om jeg tørr å forsøke meg på literary fiction på lydbok. Men jeg har uansett lyst til å lese The Good People av Hanna Kent, elsket Burial Rites. Du kan forsøke litt til, men det høres ut som om den kanskje gjør seg bedre i papir/e-versjon.

      Hehe jeg prøver å høre på de som sier krim, men helt overbevist er jeg ikke. Tror kanskje Galbraith var et godt tips. Blir det krim blir det nok første boken i den serien. Eller True Crime, har funnet noen slike som virker spennende.

      Er for øvrig misunnelig på dere som har hørt HP på lydbok. Siden jeg har lest 1-5 og begynt på 6 nylig klarer jeg ikke å gå over til lydbok nå. Og jeg tror jeg vil at det skal gå lenger tid mellom hver gang jeg leser dem til at jeg vil begynne på nytt i lydbokversjon. Men neste gang jeg finner frem HP skal det blir lydbok.

      Liker

  7. Ingalill sier:

    Elsker dialekten til Bridges, men innser nå at jeg bare har hørt halve. Mest fordi jeg og mannen skulle høre sammen (standup er det eneste litterære fellesnevneren), og så utsettes det stadig. Sannsynligvis av de samme grunnene til at du snart avbryter. Dialekten er bedre enn historiene.

    Ellers er jeg enig i alle tipsene above. Krim og gode opp/innlesere. Skuespillere heller enn forfattere, bortsett fra feks Tore Renberg, det kan du forresten prøve, Teksastrioen til Renberg.

    Liker

    • labbensblog sier:

      Dialekten er fantastisk. Så langt synes jeg historiene har vært ganske sjarmerende, men ikke fengende nok for lydbok. Tror nok denne må leses i papirversjon/kindleversjon eller så må jeg bli mye mer vant til å høre lydbok først. Anbefaler boken til Jupp, han er også stand-up komiker, selv om boken ikke handler om det.

      Kanskje det er en god måte å få med meg noe norsk, høre de på lydbok. Renberg har jeg lest og likt før, så hvorfor ikke. Men da regner jeg med jeg må prøve meg på Storytel? Lurer for øvrig på om han som leser Good Omens er skuespiller. Aldri hørt om han, men han er virkelig en god innleser.

      Liker

      • Ingalill sier:

        Renberg ligger dessverre ikke på storytel (yet), de er dessverre dårlig på norsk, flere av de norske bøkene kan du faktisk lese på svensk før norskeversjonene er på plass. All denne reguleringen + forlagene som ikke vil være med på storytel. Fordi de heller vil lage egen streaminggreie, som feks, den nye Fabel, her finner du Renberg og det norske, men ikke det nyeste selvfølgelig, og utover 1år gamle norskebøker er det elendig utvalg (og dårlig app også skal man tro kommentarfelt på fb). Men muligens trekker du å høre den første teksas på de 2ukene du får teste gratis.

        Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s