Ian McEwan – Amsterdam

Vi følger to middelaldrende menn i ukene etter begravelsen til en tidligere elsker. Molly Lane døde av en sykdom som gjorde henne helt hjelpesløs og avhengig av ektemannens omsorg. Clive Linley og Vernon Halliday inngår en pakt om at de aldri skal miste kontrollen over egen kropp og eget liv på den måten. Dersom de blir utsatt for en sykdom hvor det uunngåelige resultatet er null kontroll over hjerne og kropp, skal de hjelpe hverandre med å dø.

Vernon blir fremstilt som en hard og usympatisk mann. Han er redaktør i en avis som har stadig synkende opplag og er veldig villig til å henge ut en annen av Mollys tidligere elskere, politikeren Julian Garmony, når han får tilgang til bilder av ham i kjole og sminke. Mange av avisens medarbeidere er i mot publiseringen av bildene, da de mener det er å henge ut en mann for noe som ikke er relevant for hans politiske karriere. Vernon misliker Garmonys politiske ståsted og kan ikke forstå hva Molly en gang så i ham. Han har det som virker som en personlig vendetta mot politikeren, som han også får gevinst av i form av økning i avissalg.

Clive, derimot, virker som en sympatisk mann med sterkere moral. Han er en komponist og jobber mye alene og virker til tider ganske ensom, samtidig som han er forferdelig opphengt i arbeidet med å skape en unik og genierklært symfoni. Han har ved mange anledninger vært en god venn for Vernon, som ikke har vært der for Clive på samme måte. Som medarbeiderne i avisen er han i mot publiseringen av bildene og mener det ikke bare er en etisk feilvurdering men også et svik mot Molly – som hadde tatt bildene i et privat øyeblikk. Bildet jeg hadde av Clive endres dog totalt etter at han tar en avgjørelse som avslører han som en ufattelig selvsentrert og følelsesløs person. Og derfra ser vi kun hans styggeste sider.

McEwan får det som tilsynelatende virker som en bok om tilbakeblikk, nostalgi og veivalg for middelaldrende menn til å bli til en nervepirrende psykologisk thriller. Veivalgene til Vernon og Clive er ikke basert på nostalgi eller følelser for avdøde Molly, de er basert på egeninteresse og manglende evne til å bry seg om andre mennesker. Boken blir mer og mer spennende, men også mer og mer utrolig. Kanskje er det slik at to såpass selvsentrerte mennesker kan klare å bli så hatefull og grusomme på så kort tid, men for meg føles det som om utviklingen skjer for raskt. Jeg sliter med å tro på at disse to mennene, som har vært venner i alle år, etter å ha innsett at de ikke egentlig har noe basis for vennskapet skal hate hverandre så voldsomt. McEwan konstruerer et bakteppe for det som gjør at utviklingen i forholdet mellom dem virker realistisk, men reaksjonene kommer for raskt og blir for intense. Det er mulig det måtte være slik for å holde oppe spenningsnivået på slutten, men med mer oppbygging og saktere utvikling hadde siste del av boken føltes mer realistisk. Da tror jeg boken hadde blitt sterkere og gjort større inntrykk på leserne. Dette er ikke en bok jeg har gått å tenkt på etter at jeg ble ferdig å lese den, men jeg tror den kunne vært det.

Slutten er i tillegg relativt forutsigbar, men det er mulig det er fordi baksideteksten legger så stor vekt på at det er denne pakten mellom dem som får store konsekvenser. Hadde jeg ikke lest det ville jeg kanskje ikke tillagt den like stor betydning og tenkt at det er de umoralske avgjørelsene de tar som får konsekvenser. Da hadde det vært vanskeligere å sett for seg nøyaktig hva de konsekvensene ville bli.