Siden sist…

Dette året har for det meste handlet om lystlesing, med noen få unntak – looking at you, Eileen! For å gi en liten smakebit av hva jeg har lest i 2016 kårer jeg de ti beste bøkene i ulike kategorier, inspirert av dette innlegget:

1. Den tristeste boken jeg har lest i 2016
Uten tvil Stephen Rowley sin «Lily and the Octopus». En ensom mann og hans beste venn i verden, en 12 år gammel dachshund som får kreft. Skrevet på en forbausende humoristisk og merksnodig måte. Lily and the Octopus er en utrolig sjarmerende bok med en meget trist undertone. Hovedpersonen er en homofil mann som bor alene og ikke har vært i et forhold på lenge. Når han oppdager en utvekst over øyet til Lily nekter han å godta at hun er syk. Han ser for seg at utveksten er en blekksprut, et levende vesen han kan kjempe mot. Han klarer ikke å ta innover seg sannheten. Det fører til en del komiske og surrealistiske hendelser da vi får alt servert gjennom hans perspektiv, for jeg mener det virkelig når jeg sier at han bokstavelig talt ser for seg en kamp mot blekkspruten. Og sett med hans øyner kan for øvrig hunden også snakke, alltid MED STORE BOKSTAVER OG MANGE UTROPSTEGN!!!!! (for det er jo slik hunder er..) Men han må selvsagt ta innover seg realiteten til slutt. For meg som selv eier en fem år gammel dachshund med hjertefeil (som forhåpentligvis har en god del år igjen likevel) var det helt grusomt å lese kapittelet hvor han måtte innse sannheten og gi slipp. Jeg tror aldri jeg har grått mer av en bok. Heldigvis var slutten ganske fin til tross for at de verste (og for øvrig også fineste) delene av boken var litt for virkelighetsnære for meg.

2. Den morsomste boken jeg har lest i 2016
And now for something completely different: Last Chance to See. Douglas Adams og Mark Carwardine på reise for å finne arter som nesten er utdødd. Høres passelig deprimerende ut det også, men de fleste vet vel at Douglas Adams kan gjøre hva som helst urkomisk. Bøker om diverse dyrearter er ikke egentlig helt min greie, men dette er en av de morsomste bøkene jeg har lest noensinne. Adams burde skrevet reiseskildringer, han hadde et helt eget talent for det. Og for å være en – i hans egne ord – «extremely ignorant non-zoologist to whom everything that happened would come as a complete surprise». Jeg tror faktisk jeg likte denne enda bedre enn Hitchhiker’s Guide. Men den har definitivt gitt meg fobi mot små fly og flyplassansatte i Afrika. Samt masse masse reiselyst.

“Antananarivo is pronounced Tananarive, and for much of this century has been spelt that way as well. When the French took over Madagascar at the end of the last century (colonised is probably too kind a word for moving in on a country that was doing perfectly well for itself but which the French simply took a fancy to), they were impatient with the curious Malagasy habit of not bothering to pronounce the first and last syllables of place names. They decided, in their rational Gallic way, that if that was how the names were pronounced then they could damn well be spelt that way too. It would be rather as if someone had taken over England and told us that from now on we would be spelling Leicester ‘Lester’ and liking it. We might be forced to spell it that way, but we wouldn’t like it, and neither did the Malagasy. As soon as they managed to divest themselves of French rule, in 1960, they promptly reinstated all the old spellings and just kept the cooking and the bureaucracy.” 


3. En bok jeg har lest i 2016 som jeg ville tatt med meg på en øde øy
Det må være en som tåler gjenlesing etter gjenlesing. Tenker P.G. Wodehouse, Connie Willis eller kanskje novellesamlingen til Helen Oyeyemi. Den var sær og annerledes, eventyraktig og til tider surrealistisk. Jeg ser for meg at jeg kan lese den ganske mange ganger og oppdage noe nytt for hver gjenlesning. Men om den er god nok til at jeg hadde orket å lese den om igjen og om igjen er jeg usikker på. Willis og Wodehouse er innertiere der tror jeg. Dog litt usikker på om jeg ville valgt mørk og dyster Willis (The Doomsday Book) eller morsom og sjarmerende Willis (To Say Nothing of the Dog).

4. En bok jeg har lest i 2016 som jeg ville anbefalt til vennene mine
Til mine historieinteresserte venner ville jeg anbefalt «Frozen in Time» av Owen Beattie. Det var en av de første bøkene jeg leste i år og en av de beste jeg har lest. Jeg elsker historier om eventyrere og om de som prøver å finne løsninger på historiske mysterier. Et slikt mysterium er Franklin ekspedisjonen på 1800-tallet. John Franklin og hans menn dro i 1845 ut med skipene «HMS Terror» og «HMS Erebus» for å finne nordvestpassasjen mellom Atlanterhavet og Stillehavet. De kom aldri tilbake – alle døde under ekspedisjonen. Hvorfor de mislykkes var det ingen som visste. Ikke før Owen Beattie og et team dro til Beechy Island og gravde opp tre lik fra ekspedisjonen. Lik som var så godt bevart at det var ufattelig for Beattie å tro at de hadde ligget begravet i over 100 år. Da fant de svarene de var på jakt etter.

«Yet by far the strongest and most vivid memory Beattie has of this remarkable event centers not around the final thawing of Torrington’s body in the coffin, but on the lifting of the body out of the grave in preparation for autopsy»…»…as they moved him his head lolled onto Beattie’s left shoulder; Beattie looked directly into Torrington’s half opened eyes, only a few inches from his own. There was no rigidity of his body, and rigor mortis would have disappeared within hours of his death. Although his arms and legs were tightly bound, he was completely limp, causing Beattie to comment, ‘It’s as if he’s just unconscious.»


5. En bok jeg har lest i 2016 som ble liggende lenge på nattbordet mitt
The Fellowship of the Ring. Jeg leser Ringenes Herre når jeg mangler nok leselyst til å begynne på bøker jeg ikke vet om jeg vil like. Dermed ble det litt Fellowship innimellom, noe som gjorde at den ble liggende lenge på nattbordet. Jeg har ikke begynt på The Two Towers enda, det får bli neste gang leselysten er laber.

6. Den rareste boken jeg har lest i 2016
Oyeyemi eller Bradbury. I The Martian Chronicles drar mennesker fra Jorden til Mars for å prøve å kolonisere Mars, men de første forsøkene feiler fullstendig. Hovedsakelig fordi marsboerne forhindrer oss i å lykkes. Men vi tar igjen og nærmest utsletter dem. Lenge leve Jorden og menneskenes Mars. Marsboerne er for øvrig skremmende lik oss, bare at de har en del evner vi ikke har. Det hjelper dem dog ikke så lenge..

7. Boken jeg leste i 2016 som var vanskeligst å komme gjennom
Den var ikke håpløst vanskelig å komme seg gjennom, men Eileen av Ottessa Moshfegh hadde jeg nok lagt fra meg ganske tidlig dersom den ikke hadde vært nominert til Bookerprisen.

8. Beste filmadapsjon av en bok jeg har lest i 2016
Jeg jukser litt og sier «An Idiot Abroad». Det er juks fordi jeg tipper at tv-serien kom før boken. De komplementerer hverandre godt og er artige reiseskildringer. Karl er ingen typisk globetrotter og det er det som gjør både boken og serien så gøy. Han er skeptisk til det meste og syter og klager mye (med god grunn til tider skal sier – Gervais og Merchant er ondskapsfulle), men han er også med på det meste. Han opplever de merkeligste ting og gir sitt unike syn på det han opplever. Absolutt verdt noen timer foran skjermen.

9. Den flinkeste forfatteren jeg har lest i 2016
Adams burde nok egentlig fått denne, men siden det er et åpenbart valg og uansett en favoritt alle har hørt om tidligere lurer jeg på om jeg skal gi den til en forfatter jeg nylig har blitt kjent med, nemlig Robert Seethaler. Boken «A Whole Life» ble nominert til den internasjonale Bookerprisen i vår og er en nydelig liten roman som følger livet til en østerriksk mann i en liten landsby fra begynnelsen av 1900-tallet til han er en gammel mann. Jeg ble dermed positivt overrasket da jeg så at Norli hadde fått inn enda en oversatt bok av Seethaler for en liten stund siden. The Tobacconist heter den og handler om en ung gutt som blir læregutt i en tobakksforretning i Wien rett før Andre Verdenskrig. Han stifter bekjentskap med Sigmund Freud, som er kunde i tobakksforretningen, og får kjenne på et gryende jødehat i en periode hvor han egentlig er mest opptatt av å få utløp for alle hormonene som raser i kroppen. Hvor «A Whole Life» er stillferdig og melankolsk og strekker seg over en lang periode på få sider er «The Tobacconist» mer livlig og mer konsentrert. Begge er vakkert skrevet.

10. Boken jeg ble aller mest glad i i 2016
Denne kategorien er ikke enkel. Jeg tror jeg må dele denne opp:

  • Beste roman: Spill, Simmer, Falter, Wither 
  • Beste non-fiction: Frozen in Time 

“Now we see it, lying in the middle of the road. A swan, a mute swan. It looks like an offcut of organza, crumpled around the edges, twitching. As we pass we see its long neck has buckled into its body like a folding chair. We see its wings are tucked back as if the tar is liquid and the swan is swimming. There are two men and a woman in the road. One man is standing on the tar, the other is directing the traffic. The woman is kneeling down beside the swan. I think she is crying, she seems to be crying, and this makes me suddenly angry. I think of all the other creatures we’ve seen since we set out. I think of the rat, the fox, the kitten, the badger. I think of the jackdaw, did you see the jackdaw? We passed it in the queue to pass the swan. Its beak was cracked open, its brains squeeged out. Why didn’t anybody stop for the jackdaw? Because the swan looks like a wedding dress, that’s why. Whereas the jackdaw looks like a bin bag. Because this is how people measure life.” 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

14 svar til Siden sist…

  1. Jeg lastet ned Lily and the Octopus og er 20 % inn i den nå. For en herlig bok. Takk for tips.

    Lik

  2. Ringenes Herre som lystlesing? Den var ny. 2017 skal definitivt bli året kor eg gjenleser RH for mitt inntrykk av trilogien er ikkje bra i bokform.

    Lik

  3. Haruhi sier:

    Frozen in Time har jeg jo allerede notert meg, men nå er den dobbelnotert. Mulig jeg finner den fram ganske snart, – den passer jo perfekt i neste biorunde (sånn, hvis jeg virkelig skal vekke bloggen til live igjen, kan jeg jo lik så godt prøve å oppretteholde sirkeldeltagelse i samme slengen).

    Last Chance to See hopper også framover i køen, har av en eller annen grunn fryktet at den kom til å være tørr (tema høres jo litt kjedelig ut), men Adams er vist Adams uansett høres det ut som. Gleder meg!

    Lik

  4. labben sier:

    Ååh, så gøy! Håper du liker resten også.

    Lik

  5. labben sier:

    Hehe jepp, her leses Ringenes Herre som lystlesing. Men jeg kan forstå at andre ikke deler den gleden, den er relativt tung og ikke like actionfylt som filmene. Jeg er ikke så opptatt av plotdrevne bøker uansett, så de passer meg.

    Lik

  6. labben sier:

    Etter å ha lest kommentaren til Ingalill på det forrige innlegget mitt tenkte jeg nettopp det: Frozen in Time hadde vært perfekt til neste biorunde! Men jeg kan ikke lese den på nytt allerede, er under ett år siden sist. For å være med i biosirkelen så kjapt etter å ha begynt å blogge igjen tror jeg at jeg må klare å finne en tilsvarende spennende bok. Men jeg vet ikke hva det skal være.

    Last Chance to See var jeg skeptisk til selv. Biologi har aldri vært mitt favorittfag, selv om jeg har blitt glad i populærvitenskap (inkludert populærbiologi om man kan kalle det for det) i senere tid. Men boken er en fantastisk reiseskildring, en urkomisk oppdagelsesbok og han gjør tema ganske interessant. Så les!

    Lik

  7. Lo høyt på t-banen da det ble avslørt hva tatoveringsmotivet var.

    Lik

  8. Ingalill. sier:

    Jeg har Lily, liggende på norsk, men vegrer meg. Døde/syke kjæledyr er nesten verre enn snikende sykdommer.

    Lik

  9. Ingalill. sier:

    Hva med den, de 2? Haruhi leste forrige gang det var eventyr (i biosammenhenger alltid tolket som is og snø) – Krakauer eller Bea Uusma? Et bytte frafalne imellom.

    Lik

  10. labben sier:

    Stemmer, Bea Uusma-boken er en god kandidat, den har jeg veldig lyst til å lese.

    Lik

  11. Haruhi sier:

    JA! Les Ekspedisjonen (Bea Uusma), den er fantastisk. Relativt lettlest også, masse (superfine) illustrasjoner etc.

    Krakauer er også god altså, men mer fire enn fem stjerner..

    Lik

  12. labben sier:

    Jeg ser for meg at Ekspedisjonen var for deg sånn ca det Frozen in Time var for meg, så det lover godt. Men, fins den på engelsk eller må jeg bestille den i fysisk variant fra norsk bokhandel? Kindle er enkelt.

    Lik

  13. Haruhi sier:

    Du må ikke finne på å lese den som e-bok, utformingen, illustrasjonen og designet utgjør minst 30% av opplevelsen. Lån på biblioteket?

    Lik

  14. labben sier:

    Haha, det er ganske usannsynlig. Men jeg ser problemet. Får pønske litt på hva jeg skal gjøre.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s