White Hunger

Forfatter: Aki Ollikainen
Forlag: Peirene Press
Utgivelsesår: 2015
Originalspråk: Finsk
Sidetall: 136
ISBN: Kindleversjon

Fra 1866 til 1868 opplevde Finland og Sverige en periode med ekstrem hungersnød. På grunn av ugunstig klima klarte ikke den finske befolkningen å produsere nok mat i 1866, og i 1867 ble situasjonen forverret av at de hadde den kaldeste sommeren på en mannsalder. Befolkningen på landsbygden dro fra hjemmene sine og ble vandrende tiggere. De finske styresmaktene klarte verken å forhindre krisen eller å bistå de rammede i særlig stort grad. Hele 15 prosent av den finske befolkningen døde i løpet av denne perioden, enten på grunn av hungersnød eller sykdommene som kom som et resultat av hungersnød og kulde.

«Hunger is the kitten Willow-Lauri put in a sack, which scratches away with its small claws, causing searing pain; then more scratching, then more, until the kitten is exhausted and falls to the bottom of the sack, weighing heavily there, before gathering its strength and starting a fresh struggle. You want to lift the animal out, but it scratches so hard you dare not reach inside. You have no option but to carry the bundle to the lake and throw it into the hole in the ice.»

Aki Ollikainen er nominert til Den internasjonale bookerprisen med boken White Hunger. I boken, som kun er i overkant av 100 sider lang, gir han et rått og brutalt innblikk i hvordan det var å leve og å dø i Finland i 1867.

Vi møter Marja og hennes familie. Mannen er den første som dør. Marja reagerer både meg sorg og med sinne. Han skulle jo forsørge familien, hva skal de gjøre nå? Hun tar med seg sønnen og datteren i håp om å kunne søke tilflukt hos kjente. Problemet er at ingen har nok mat. Hvordan skal man kunne hjelpe andre når man ikke en gang har nok til egen familie? Familien blir, som så mange andre, tiggere – avhengig av andres godvilje for å overleve. Får de ikke nok mat dør de. For mye mat på en gang kan også være farlig, uansett hvor sulten de måtte være. Ikke alle menneskene de møter har gode hensikter selv om de skulle tilby mat og husrom. Ollikainen skildrer en verden hvor det kun handler om overlevelse, hvor man omtrent går på autopilot og ikke kan gjøre noe annet enn å prøve å holde seg på bena til det ikke går lenger. Til man faller om og ikke kommer seg opp igjen.

«Here lies Dr Johan Berg. Lumps of frozen soil thud against the lid of the coffin. On the horizon, a pale-red streak wages a hopeless war against the weight of the sky, in defense of the dead man’s soul. Finally, it is sapped of strength, and heavy clouds shroud the last rays of the sun. The shadows on the mourners’ faces grow darker.»

En av styrkene til boken er at hendelsene blir fortalt fra ulike synsvinkler. Felles for de fattige, døende er at deres fortelling er veldig beskrivende. De snakker ikke til leseren, vi bare ser ting gjennom deres øyne. Det er ingen forsøk på å få sympati eller dele ut skyld. De lever, de drømmer, de dør. Vi følger dem på veien, uten filter.

Vi får også servert historien gjennom øynene til de rike og mektige. Deres kapitler er kortere, men de gir oss mer bakgrunn for hvorfor dette skjer og hvordan det påvirker de som har mest og de som i teorien skal forsøke å gjøre noe med hungersnøden. Det virker som en håpløs situasjon som senatoren ikke kan gjøre noe med. Men hans forsøk på å hjelpe gjør ingenting annet enn å forverre situasjonen og han handler altfor sent. Hans liv er så fjernt fra dem han skal hjelpe og han evner ikke å sette seg inn i deres situasjon. Det er hans jobb å tenke helhetlig – å tenke på befolkningens beste – men hvordan skal man bestemme hva som er best for befolkningen hvis man ikke orker å tenke på individuelle skjebner?

«Matias laughs at the story as if it were a funny anecdote. Teo, too, has to chuckle at the memory of the situation. All the same, he wonders how they can be touched by the surrounding misery, if they are merely amused by it. If they truly felt what was going on, would they still be able to laugh?»

Legen Teo er den som bidrar med refleksjon, den som ser både de rike og de fattige. Den som nekter å være med på å gjøre krisen til noe nobelt som befolkningen må gå gjennom for å vise sin tro og sin styrke. Han ønsker ikke å glorifisere noe som menn av hans stand ikke egentlig er en del av. Han lever i en verden, men han ser hva som foregår i den andre.

«If this suffering is meant to be a test, who is it aimed at? Whose faith will be sanctified through the suffering of these people? Who is Job? The beggars? No, God protected Job; only all those close to him suffered. Do you equate you Job with these people, Matias? These people who starve as we versify: make your bread so it’s half bark, our neighbour’s grain was killed by frost. Have you ever tasted bread with bark? I haven’t. We are not of the people, Matias, and we shall never cross the boundary between them and us. Only Johan crossed it: he went among the people and died of their diseases.»

White Hunger er en kort roman, men den rommer mye. Den er nydelig skrevet, selv om den beskriver en verden som er langt fra nydelig. Om den er god nok for kortlisten aner jeg ikke da jeg ikke vet nivået på resten av de nominerte, men den kan uansett anbefales på det sterkeste.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere O. Bokmerk permalenken.

6 svar til White Hunger

  1. Meget godt skrevet, Ann Helen 🙂

    Om den held mål for langlista er usikkert, men leseopplevinga kan ingen ta frå oss.

    Lik

  2. Ingalill. sier:

    Jeg er i gang. På svensk. Så 100s tar sin tid. Vurderer innimellom og skifte til engelsk, men svensk er nesten finsk, og dessuten er jeg velkjent med denne hungersperioden da store deler av Vilhelm Mobergs Utvandrerne tar for seg de samme. Det er nettopp derfor Karl Oskar og Kristina utvandrer, de har til og med en datter som dør fordi hun forspiser seg når hun først får tak i litt mat. Derfor. Svensk.
    Spm til både deg og Elida
    , bookergirls. Hvordan er den iforhold til Harvest, ei annen bokker sult/katastrofebok? Har prøvd å lese den i flere år uten lyst, men kanskje dette er tiden. Sulttematikk. Jeg liker forresten Aki svært godt, foreløpig.

    Lik

  3. Hmm.. det var den Booker-lista da, som jeg hadde bestemt meg for å lese fra. Nå har både Elida og du fristet med denne. Veldig god omtale av ei bok som omhandler en hungersperiode jeg faktisk kjenner lite til. Takk for godt tips!

    Lik

  4. labben sier:

    Jeg tror jeg må satse på å lese fra Shortlist, for jeg har ikke akkurat kommet langt med longlist. Men jeg er glad jeg fikk lest denne i det minste.

    Lik

  5. labben sier:

    Ikke verst å lese den på svensk. Tror nok det hadde gått ganske sakte for min del også, men vi burde jo kunne bli ganske god på å lese svensk med litt øvelse.

    White Hunger er ganske lett å følge, det ligger ikke like mye mellom linjene som i Harvest. Sistnevnte var mer krevende synes jeg. Dessuten var vel Harvest en slags fabel, uten noe bestemt tid og sted (noe jeg ofte liker godt) mens White Hunger handler om en konkret historisk hendelse. Det var noe med stemningen i Harvest som jeg virkelig falt for, så jeg ville nok holdt en knapp på den som min favoritt. Går ut i fra at det betyr at jeg likte språket og skildringene i Harvest bedre, men ingen av dem er dårlig skrevet.

    Lik

  6. labben sier:

    Jeg hadde aldri hørt om den perioden før, kan generelt veldig lite om finsk historie.

    Denne er kort og godt skrevet, så det er kanskje ikke så dumt å gi den en sjanse en gang det passer?

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s