Did You Ever Have A Family

Forfatter: Bill Clegg
Forlag: Gallery/Scout Press
Utgivelsesår: 2015
Språk: Engelsk
Sidetall: 304
ISBN: Kindle-versjon

«She pulls her jacket across her chest and settles into the two folding chairs she’s made into a makeshift bed. She will wait for him to come back. She will stay out here in the summer night, with the deer sneezing in the woods and the frogs chirping from the trees. She will wait for him here. Under this wedding tent, she will wait. And she will say yes.»

Natten før datteren til June skal gifte seg brenner huset hennes ned. Vi får ikke vite hva som har hendt før senere i boken, men June står utenfor og ser på at hele livet hennes går opp i flammer. Datteren, Lolly, og forloveden, Will, kommer seg ikke ut. Eksmannen, Adam, kommer seg ikke ut. Hennes tyve år yngre kjæreste, Luke, kommer seg ikke ut. På noen øyeblikk mister hun alle hun noensinne har betegnet som familie. En middelaldrende kvinne, helt alene i verden.

Clegg strukturerer boken sin med utgangspunkt i denne hendelsen. Han lar de fleste involverte parter være med å fortelle historien, med unntak av de som døde. Hvert kapittel følger en spesifikk stemme, en person som får bidra med sin del av historien. Noen karakterer er helt sentrale for det som skjedde den kvelden, andre har kun betydning i etterkant av brannen. Når leseren begynner på et kapittel vet man aldri helt hvordan den nye personen passer inn i historien. Men alle stemmene flettes sammen på en mesterlig måte og sammen forteller de en tragisk og brutal historie, dog ikke helt frarøvet håp.

«For most of her life she had dreamed of the day she wouldn’t have to stoop and scrub and haul and shine for other people. And so it came. One more demon replacing another.»

Dette er ingen enkel måte å strukturere en fortelling på, men det er så utrolig godt gjennomført. Hver karakterer har en helt særegen stemme, hver og en av dem fremstår meget tydelig for meg. Jeg har ingen problemer med å skille dem fra hverandre og med å huske hver enkelt. Vi får innblikk i hver karakters personlige historie, vi kjenner dem ikke kun som statister i June sin historie. Mange av dem har egne sorger. Vi møter to lesbiske kvinner, en av dem fra en dypt katolsk familie som ikke ønsket kontakt etter at hun fortalte dem om sin legning. Vi møter en mor som gjennom en rekke dårlig avgjørelser ender opp med å bidra til å fengsle sønnen for en forbrytelse han ikke har begått. Vi møter en ung gutt som må leve med en grusom hemmelighet og en fraværende far full av anger når sønnen havner i koma etter en overdose. Vi møter et samfunn som fordømmer det unge, svarte, tidligere fengslede brannofferet, fordi det er enkelt å legge skylden på ham, selv om de ikke kjenner ham. Eller kanskje nettopp fordi de ikke kjenner ham.

Språket er enkelt og usentimentalt, noe som gjør at historien virker desto mer realistisk og brutal. Alle de mer perifere karakterene får fortelle sin historie selv, mens kapitlene til June, Lydia (Lukes mor) og Silas (som starter fortellingen) fortelles i tredjeperson. Jeg tenkte ikke over det mens jeg leste boken, men leste det i et intervju med forfatteren. Det har da tydeligvis føltes veldig naturlig mens jeg har lest boken. Noen ganger er den veldig fin, ofte er den ufattelig trist. En gang måtte jeg stoppe opp fordi jeg ble så sjokkert, fordi jeg ikke så for meg at noe kunne være mer fryktelig enn det boken begynte med.

«And then, out of the blue, a couple of kids climbed through Penny’s window and raped and strangled her to death.»

Ingen advarsel, ingen lange forklaringer. Det skjedde. Så må de som var glad i henne lære seg å leve med det. De fine øyeblikkene dukker også opp innimellom en evig kamp om å fortsette å leve. June forsøker desperat å føle en slags tilknytning til datteren som hun ikke egentlig hadde mens hun var i live. Lydia prøver å bekjempe ensomheten, samt skyldfølelsen overfor sønnen. Will sine foreldre forsøker å hedre sønnens minne ved å handle som han ville ønsket og ikke tenke utelukkende på å dele ut skyld.

Did You Ever Have A Family er en bok jeg kommer til å ha i tankene lenge. Den var omtrent umulig å legge fra seg mens jeg leste den, og den gir sterke og langvarige inntrykk. En helt særegen bok som virkelig fortjener å bli kåret til vinneren av Bookerprisen 2015. Det er uten tvil den beste boken jeg har lest i år og den er en av de få bøkene jeg føler jeg må lese på nytt på et eller annet tidspunkt. Clegg har skrevet en nydelig fortelling som fortjener et stort publikum.

«And every time they come, they will tell those who don’t know the story of the young man who was a boy here, who went away and came home and went away, who cleaned rooms and carved a canoe and on its prow painted the faces of a family. And the stories will change and the canoe will become a headboard and the family will be mermaids and the rooms will be mansions. And no one will remember us, who we were or what happened here. Sand will blow across Pacific Avenue and against the windows of the Moonstone, and new people will arrive and walk down the beach to the great ocean. They will be in love, or they will be lost, and they will have no words. And the waves will sound to them as they did to us the first time we heard them.»

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere C, The Man Booker Prize. Bokmerk permalenken.

6 svar til Did You Ever Have A Family

  1. Clementine sier:

    Nok en reflektert og god omtale. Fantastisk utsnitt/sitat på slutten. Og fantastisk at du har funnet en roman du på strak arm sier kan vinne Bookerprisen. Det er ganske sterkt. Det er interessant hvor mange bøker om dagen bruker strukturen med forskjellige synspunkter og noe av det interessante er å se hvordan de henger sammen. Noen fletter delene tett inn i hverandre, andre nesten ikke (Jennifer Egan). Enright sin er svært fragmentert, men jeg syns det speiler de fragmentere karakterene. Overlappende beskrivelser av hendelser er jo også noe Robinson er ekstremt god på. Interessant. Dette høres ut som en super roman og jeg skal lese den enten den kommer på Shortlist eller ikke.

    Lik

  2. Elisabeth sier:

    Dette er en av de Booker-nominerte jeg har hatt lyst til å lese, og jeg tenker jeg kommer til å gjøre det på et eller annet tidspunkt. Er bare litt tregere ute av startblokka enn dere i Booker-gjengen 😉

    Fin omtale, som bare ga meg mer lyst til å lese.

    Lik

  3. Silje sier:

    Jeg skummet gjennom anmeldelsen din i går etter å ha lest ferdig boken, men tenkte jeg måtte gjøre ferdig min egen før jeg leste den igjen. Nå har jeg endelig gjort det og veldig bra skrevet! Jeg synes selv jeg kunne skrevet veldig mye om denne boken, men måtte stoppe et sted. Jeg skrev merkelig nok lite om June. Og nå kom jeg på at jeg glemte å kommentere brevet fra Lolly. Det var en av de få tingene jeg ikke synes passet helt inn. Den ene gangen Clegg tok en litt lettvint løsning.

    Det var så mange tråder og skjebner her at jeg kjenner jeg må bruke litt mer tid på å ta dem innover meg. Lydia gikk ihvertfall virkelig inn på meg, og jeg tror alle kan finne noen som berører ekstra sterkt her.

    Jeg tenkte i motsetning til deg en del over at enkelte var skrevet i jeg-form og har skrevet noen tanker om det i mitt innlegg. Må også lese det intervjuet.

    Lik

  4. labben sier:

    Jeg tror jeg ble spesielt imponert over flere fortellerstemmer i denne boken fordi han har så mange av dem og ingen er overflødig, ingen passer dårlig inn, ingen er utydelig. Alt henger så utrolig godt sammen og jeg er interessert i alle karakterene, noe jeg synes er en sjelden opplevelse – ikke at jeg liker alle like godt, men det hadde jeg heller ikke forventet, eller sett på som noe positivt.

    Jeg gleder meg veldig til å lese din omtale av denne boken når du kommer så langt. Du må lese Silje sin, den er knallgod. Da får du nok enda mer lyst til å lese boken.

    Lik

  5. labben sier:

    Jeg håper du leser den, jeg tror det er en bok mange kan like. Definitivt den jeg vil anbefale folk om de kun skulle lest en av Bookerbøkene.

    Lik

  6. labben sier:

    Jeg er litt enig i det med brevet fra Lolly. Samtidig var det nødvendig med litt lys i den mørke fortellingen. Men jeg synes Lydia sin rolle på slutten var det beste av de lyse punktene.

    Jeg tror forresten vi kommenterte hverandres blogginnlegg sånn ca samtidig 😉

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s