Lila

Forfatter: Marilynne Robinson
Forlag: Farrar, Straus and Giroux
Utgivelsesår: 2014
Språk: Engelsk
Sidetall: 272
ISBN: 9780374187613

«She was just as lonely as she had ever been. The only difference was that now this kind old man was sad and embarrassed about it, still not even sure how to talk to her.»

På dette punktet i omtalen bør det egentlig befinne seg et handlingsreferat eller i det minste noen setninger som forteller noe om hva du kommer til å lese om dersom du velger å prøve deg på denne boken. For å være helt ærlig vet jeg ikke hvordan jeg skal skrive om Lila. Det tok meg to tredjedeler av boken før jeg klarte å komme skikkelig inn i den og å engasjere meg i historien, men når jeg først gjorde det begynte jeg å lure på hva som var problemet mitt med de første to tredjedelene. For det er en fin bok. En trist bok. Med fine refleksjoner. Selv om jeg ikke liker alt. En bok jeg føler jeg burde like. Som gjorde inntrykk på slutten, men som jeg slet med altfor lenge.

Lila er fattig og alene. Hun har ikke alltid vært alene, men hun er ensom nå. Lila er uutdannet men smart, utenfor og annerledes. Ikke religiøs men nysgjerrig på kompliserte, store spørsmål. Hun søker svar hos presten, som ikke klarer å gi henne svar. Men de fortsetter å snakke. De trenger hverandre, en ung jente og en gammel mann.

Jeg er ikke sikker på hva boken handler om. Ensomhet? Jeg tror den handler om ensomhet. Religion? Umulig å komme utenom når man skriver en bok om en prest. Men det blir ikke masete og slitsomt. Jeg får ikke inntrykk av at hun prøver å overbevise leseren om å tro.

«They were quiet for a while. Then he said, ‘God is good.’ ‘Well,’ she said, ‘some of the time.'»

Kanskje jeg hadde likt boken bedre fra starten hvis jeg hadde lest de to første bøkene om Gilead? Den er stillferdig. Uvanlig. Fascinerende. Og Robinson skriver godt, selv om jeg kanskje ikke synes alt gir like mye mening.

«There was no way to abandon guilt, no decent way to disown it. All the tangles and knots of bitterness and desperation and fear had to be pitied. No, better, grace had to fall over them.»

Jeg tror kanskje at jeg ikke forstår den skikkelig. At det blir litt rotete og at jeg derfor ikke kommer inn i den før jeg har lest nesten 70 prosent av boken. Men jeg vet ikke om jeg kan legge skylden på Robinson, muligens har jeg ikke riktige forutsetninger for å forstå boken godt nok til å komme skikkelig inn i den.  Jeg satt igjen med inntrykk av at jeg likte den veldig godt da jeg bladde om siste side. Jeg ble jo engasjert til slutt. Når babyen var på vei og Lila ble litt mer komfortabel i sitt nye hjem. Men er jeg da bare interessert i den koselige delen av boken? Eller var det da jeg endelig følte at jeg begynte å bli godt nok kjent med Lila til å bry meg om livet hennes? Må jeg bry meg om en karakter for å like en bok? Jeg tviler egentlig på det.. Jeg bare klarer ikke å finne ut av det. Hvorfor likte jeg ikke denne boken før på slutten?

Forhåpentligvis får noen andre bedre grep om denne enn meg. På plussiden er det en bok jeg virkelig gleder meg til å diskutere, jeg føler jeg trenger andres synspunkter på den. Den kommer nok med på shortlist og jeg tror den fortjener det. Kanskje.

Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere R, The Man Booker Prize. Bokmerk permalenken.

13 svar til Lila

  1. Haruhi sier:

    Jeg skummet egentlig bare gjennom nå, og kommer tilbake etter at jeg har lest den selv. Snart ferdig med Home nå, som jeg jo slet med lenge – men som plutselig grep tak i meg, når jeg hadde ca. en tredjedel igjen. Tror kanskje det er en trend, eller, i det miste, en effekt av Robinson sin stil.

    Liker

  2. Clementine sier:

    Utrolig fascinerende å se hvor mye forskjellig man kan se eller ikke se i en bok.. Jeg har tenkt å ha denne som Bookerpris Readalong bok i September, men ble veldig fristet til å skrive om den allerede nå.
    Det er alltid merkelig for meg med de amerikanske bøkene, fordi jeg har jo bodd en del år i Amerika, inkludert en del formative år i oppveksten, og jeg lurer alltid på om jeg leser bøkene som en amerikaner eller som en europeer. Og jeg vet ikke om det i grunn betyr noe, men dette er en bok som jeg opplever som veldig amerikansk.. det er noe med den regionale skildringen av Iowa, fattigdommen, det minner om Faulkner, det er så episk i mine øyne. Jeg likte delen når hun er ensom og når hun først treffer presten best 😉

    Liker

  3. labben sier:

    Jeg har lest noen omtaler på Goodreads som forklarer boken i større grad. En la stor vekt på de religiøse referansene som han mente ikke var så tilgjengelig for den allmenne leser, selv om han elsket boken selv. Kanskje man må ha bedre kjennskap til Bibelen for å få fullt utbytte av boken? Eller mer innsikt i amerikansk samfunn? Samtidig har jeg fått mye ut av andre bøker selv uten å forstå alle referanser og jeg har lest bøker fra kulturer jeg har mye mindre forkunnskap om og ikke slitt med å komme inn i dem.

    Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor jeg slet med denne. Den er nydelig skrevet. Jeg tror jeg får mer grep om karakterene når de kommer nærmere hverandre, for da åpner de seg litt mer for leseren også. Deres forhold var det som fascinerte meg mest, fordi det var så uvanlig, fordi de var så forskjellige, uten at det ødelagte for dem.

    Jeg er veldig spent på omtalen din, jeg tror nok den vil være med på å gi meg en bedre forståelse av boken, av hva det var Robinson ønsket å dele med leseren.

    Liker

  4. labben sier:

    Du får neppe så mye ut av å lese omtalen min uansett, for jeg fikk ikke skikkelig grep om boken og da fikk jeg heller ikke til å skrive skikkelig om den.

    Interessant at du opplevde det samme med den boken. Jeg sitter igjen med en følelse av å være veldig forvirret, for jeg likte jo boken veldig godt da jeg bladde om siste side, men veldig lenge likte jeg den ikke. Men hvorfor klarte jeg ikke å komme inn i den? Hvorfor slet du med Home?

    Liker

  5. Synes selv det er veldig frustrerende de gangene jeg sliter med å komme inn i en bok uten å vite helt hvorfor. Ofte kan det jo ha delvis med lesehumøret man er i, og enda oftere sikkert det at ulike elementer appellerer mer til noen enn andre, selv om forfatteren skriver godt.
    Det er veldig gøy med ulike meninger og oppfatninger av bøker, det er vel det som er hele poenget og formålet med samlesing og felles engasjement om de samme bøkene. Jeg fikk litt lyst til å lese denne, men føler jeg burde lese de to foregående bøkene først. Er det noen som har synspunkt på om det er er nødvendig eller en betydelig fordel å lese de to andre bøkene først?

    Liker

  6. Eg er nå på slutten av bok 2 i trilogien, og for meg trur eg det er det beste å lese 1 og 2 først. Mogleg at det bidrar til meir forståelse av bok 3, men det veit eg ikkje før eg leser bok 3 sjølv 🙂

    Liker

  7. labben sier:

    Jeg tenker også at det er en fordel å ha lest de to første bøkene. Det var jo når jeg følte at jeg begynte å komme litt mer innpå karakterene at jeg virkelig startet å like boken, og hadde jeg lest de to tidligere bøkene hadde jeg ihvertfall hatt kjennskap til en av de to hovedkarakterene fra før, så vidt jeg har forstått.

    Jeg er helt enig med deg, Silje, det er artig når vi har ulike meninger og det oppstår gode diskusjoner. Problemet mitt med denne boken er at jeg ikke helt forstår hvorfor jeg ikke liker den før mot slutten. Og da er det vanskelig å diskutere den (ikke at jeg ikke kommer til å forsøke). I fjor visste jeg veldig godt hvorfor jeg ikke likte bøkene til Ferris og Fowler – det var litt enklere da.

    Liker

  8. Silje sier:

    Ja, det er sant at det i utgangspunktet ikke er så lett å diskutere da, men gjennom å lese andres innlegg og å høre andres synspunkt, kan det jo bli lettere å finne ut hva det var du ikke likte. Jeg bruker gjerne Goodreads til å diskutere med meg selv, på en måte:-)
    Skulle vi hatt tvangslesekafe snart forresten?

    Liker

  9. labben sier:

    Ja, det er derfor jeg gleder meg til å lese andres innlegg. Føler jeg kan få bedre grep om boken da. Regner med Linn legger ut innlegg i løpet av dagen, og kanskje Clementine også slår til litt tidligere enn planlagt?

    Goodreads er et genialt nettsted, leser nesten alltid omtaler der før jeg kjøper en bok.

    Jeg er med på tvangslesekafe, hva med neste uke? Jeg er klar fra 18 og utover, samme hvilken dag (annet enn fredag) 🙂

    Liker

  10. Jeg likte også boka og skjønner hva du sier når du sier det var vanskelig å få grep på den. Jeg slet ikke sånn med å få fatt i historien innledningsvis, men falt ut av alle sidene med teologiske diskusjoner. Ellers var det mange fine refleksjoner.

    Liker

  11. bokboble sier:

    (Bloggen din har en stygg tendens til å tro at jeg er en robot..)

    Nå er jeg ferdig.

    Har problemer med å skrive om den selv, men av helt andre årsaker enn deg. Det er vanskelig å skrive om hvor godt jeg liker den, eller hvorfor – uten at det høres banalt ut.

    Jeg elsket den fra første side. Tror kanskje det faktum at jeg har lest Gilead (Home har egentlig lite med Lila å gjøre) allerede bidrar til at jeg glir lettere inn, men tror på ingen måte at det er avgjørende.

    Ser at du har nevnt det med bibelkunnskaper lenger opp her, og jeg er selv svakere enn jeg skulle ønske der – mye av teologien er tapt for meg. Lurer dog på om det faktum at jeg er troende kan ha bidratt til at bok (bøkene) treffer meg så hardt.

    Liker

  12. labben sier:

    Jeg tror jeg har konkludert med at det var en meget godt skrevet bok med interessante refleksjoner, men selve historien var ikke helt for meg… Vet ikke hva annet jeg kan si om den. Men kvalitetsmessig tror jeg dette er den sterkeste boken jeg har lest så langt, selv om jeg personlig likte The Moor's Account bedre.

    Jeg blir nok ikke ferdig med A Spool of Blue Thread før i morgen, regner med innlegget kommer i morgen kveld. Så blir det tvangslesekafe på onsdag med The Fishermen.

    Liker

  13. labben sier:

    Slem blogg!

    Jeg tror nok også at det ville hjulpet litt å ha lest de to andre først, eller ihvertfall den første, men jeg hadde neppe falt helt for historien likevel. Teologiske refleksjoner eller diskusjoner kan selvfølgelig hjelpe en ikke-troende å forstå hvordan de troende tenker og i så måte være interessant, men utover det blir det litt meningsløst for en ateist, som da ikke kjøper utgangspunktet for diskusjonen.. det blir som å lese dønn seriøse diskusjoner om hvorvidt påskeharen liker påskeegg eller ikke. Men jeg vet ikke om det var derfor jeg ikke falt for historien, følte ikke forfatteren prøvde å overbevise leseren om noe. Det teologiske hørte jo til i historien. Men jeg skulle gjerne hatt mer kunnskap om Ezekiel eller hva nå enn av teologisk materiale hun dro inn. Fikk litt utav boken jeg også, men tror jeg hadde likt den bedre hadde jeg forstått den bedre.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s