History of the Rain

Forfatter: Niall Williams
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Bloomsbury Publishing
Språk: Engelsk
Sidetall: 368
ISBN: Kindle-utgave

«Abraham’s leaking now, a sticky slather of blood gathered at his belt, but he’s still running and getting ready to fire his First Shot of the War. His rifle is wavering, they haven’t really explained this bit, that running & shooting is quite different to standing & shooting and that running & shooting while being shot at is for obvious reasons, chaps, not taught at all.»

History of the Rain er egentlig historien om den irske familien Swain (!) som fortalt av familiens yngste kvinnelige medlem, Ruth Swain. Hun har en særegen skrivestil og kritiseres av en lærer for overdreven bruk av store bokstaver og for at hun visstnok skriver som en mann, uten at hun forstår helt hva det betyr. For leseren sin del er det en artig bemerkning, da vi vet at den egentlige forfatteren er en mann. Jeg tolker det som en humoristisk kommentar om forfatterens egne evner til å skrive fra et kvinnelig perspektiv, selv om jeg synes han lykkes godt med nettopp det. Den første kritikken svarer hun på selv.

«Once when I answered that Emily Dickinson capitalized, Mrs Quinty told me Emily Dickinson was not A Good Example, that she was a Peculiar Case, and the way she said it you knew she regretted it right away because there was a little flinching around her mouth and you could tell she had already joined the dots and remembered Swains are pretty much the definition of peculiar. And so I never did ask her about what it meant to write like man.»

Ruth forteller oss om bestefaren, Abraham, som ble skutt under Første Verdenskrig og som deretter flyttet til den irske landsygden og brukte resten av livet sitt på å fiske. Hun beskriver lykken han følte da han endelig fikk en sønn og hvilke forventninger han hadde til sønnen:

«My father was landed in May. He swam out after fourteen hours of labour, was not yet dried of the birthwaters when Grandfather Abraham appeared in the nursery like strange weather, jutted the Swain jaw to study his only male progeny, and ask what weight? And in that moment, like a pinch of salt, he passed on the Impossible Standard. He called his son Virgil. Honest to God. Virgil.»

Virgil Swain var en usedvanlig smart liten gutt, som kjapt ble for flink for skolen. Han slukte bøker og i voksen alder forsøkte han å bli dikter. Han produserte mye, men kom aldri så langt til at han fikk sendt diktene inn til et forlag. Konen gjorde det til slutt for ham, uten mistanke om at det kanskje ikke ville bli godt mottat. Ruth er som faren, hun leser alt hun kommer over, spesielt klassikere, og elsker Charles Dickens og Robert Louis Stevenson.

«I am going to read them all because that is where I will find him.»

Hun søker etter faren i bøkene. Han er ikke lenger til stede, uten at hun forklarer det nærmere før på slutten. Til tross for den sjarmerende og morsomme skrivestilen kan boken sies å minne mer om en tragedie enn en komedie. Ruth sin verden er verken koselig eller trygg, ikke nå lenger. Hennes søk etter faren gjennom litteraturen han elsket fører forresten til at leseren nærmest blir bombadert med litterære referanser. Det er nok en ulempe å ikke ha lest en del klassikere før man leser denne boken, for da vil det være mye man ikke forstår. For de av oss som deler hennes kjærlighet for blant annet Dickens, Stevenson, Swift og Twain gjør referansene det enda lettere å leve seg inn i Ruth sin verden.

«Aeney doesn’t want to imagine. He wants the real thing. He wants to be there. ‘Tell us more.’ ‘I will,’ Dad says. ‘But just get to the island now. Just arrive. Tomorrow I’ll tell you about Mr Silver. ‘Mr Silver?’ ‘Shsh. Lie back.’ ‘But who is he?’ ‘His name was John. We called him Long, even though he wasn’t.'»

Medlemmene av familien Swain er kun noen få av en rekke sære, men sjarmerende karakterer vi blir kjent med i løpet av 368 sider. Ruth gir oss et innblikk i hverdagen i det rurale Irland samt småglimt av fantastiske, varme og eksentriske karakterer. Boken kan til tider minne om et gammeldags eventyr, helt til du får referanser til Facebook og Home and Away. Det bryter illusjonen, noe enkelte lesere har reagert negativt på. Jeg synes det er fint, for det tvinger leseren til å ta innover seg at dette er noe som (liksom) skal ha skjedd nylig. Det er ikke en sørgelig historie som fant sted for lenge siden, men en moderne, trist fortelling om hvordan våre liv kan ta uventede og uvelkomne vendinger og hvordan de kan ende tragisk og brått. Samtidig er det ikke mangel på fine øyeblikk og morsomme avsnitt. Men selv om Ruth elsker Dickens har hun heldigvis ikke hans tilbøyelighet til sentimentalitet.

«He doesn’t know his heart attack is on the way. He doesn’t know he has only time to get the thatch finished, the turf home, and two horses shod. Jaykers God, Tommy says. But he was a fine figure of a man. Ah well. That’s where Tommy’s history ends.»

History of the Rain er for øvrig særdeles sitatvennlig! Som dere kanskje merker har jeg store problemer med å begrense sitatbruken i omtalen. Boken er rett og slett veldig bra skrevet. Jeg har ikke lyst til å si for mye om handlingen, men vil heller dele noen av mine favorittsitater med dere helt til slutt.

«The village has three pubs, all of which the Minister for Fixing Things Not Broken wiped out when the drink-driving laws changed and petrol stations started selling Polish Beer. Clohessy’s, Kenny’s and Cullen’s are all ghost pubs now. They have about seven customers between them, some of whom are still living. Seamus Clohessy says one roll of toilet paper does for a month.»

«Despite the efforts of the Tourist Board, Ireland, in those days were not in Top Ten Countries to Visit, and for English people it was all but verboten as the Pope would say. Ireland? Catholics and murderers, the Reverend would have thought. Ungrateful blackguards, we had not the slightest appreciation for the eight hundred years of civilised rule of His Majesty and to show our true colours once the English had departed we’d set about killing each other with hatchets, slash hooks and hedge shears. Ireland? Better that Abraham was in Hell.»

«My father took the bait. He liked being singled out. You’ll already know he liked feeling that he was rising. He didn’t mind the hook in his mouth.»

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere W, The Man Booker Prize. Bokmerk permalenken.

6 svar til History of the Rain

  1. Elsker bøker som lar seg sitere, er så herlig å kose seg med sitatene igjen senere. Dette blir nok en av de neste også hos meg, spesielt etter din terningkast 6.

    Lik

  2. astridterese sier:

    Jeg stoppet opp med denne tittelen fordi jeg vet at jeg nettopp har hørt om den et annet sted, men jeg kan virkelig ikke huske hvor 🙂
    Det var en nydelig omtale med flotte sitater, jeg har allerede skrevet boken på leselisten og gleder meg til å dykke ned i en bok med mange gamle mestre 🙂

    Lik

  3. Clementine sier:

    Strålende anmeldelse. Som du vet er jeg uvanlig glad i den irske samtidslitteraturen som jeg opplever er i en virkelig gullalder. Niall Williams har jeg ikke lest noe av enda, så derfor er jeg ekstra spent. Det er en slags beskjedenhet i tema over mange av de irske bøkene som koblet med nydelig språk gjør at det alltid er herlig å lese dem. Fra sitatene dine virker språket visuelt og rikt.

    Jeg syns også det var morsomt å se det du skriver om litteratur referanser, fordi det er som du sier ofte ganske binært: de som forstår referansene blir trukket nærmere inn mens de som ikke tar referansene blir skjøvet vekk.
    Det har jeg tenkt litt på med Siri Hustvedt boken, hvor usjenert akademisk hun er, og leseren må bare henge med. Det er ganske befriende! Referansene er der også en del av budskapet, fordi de er så integrert i kunstmiljøet hun beskriver.

    Anyway. Gleder meg til både denne og til Joseph O'Neill!

    Lik

  4. labben sier:

    Jeg er veldig spent på hva du vil synes om den. Håper det blir en du leser snart. Selv har jeg akkurat begynt på din foreløpige favoritt av Flanagan. Virker lovende så langt.

    Lik

  5. labben sier:

    Den er skrevet på en veldig spesiell måte, men jeg håper folk vil like den likevel. Jeg ble helt oppslukt i den! Gleder meg veldig til å lese hva du synes.

    Lik

  6. labben sier:

    Jeg elsket språket til Williams, men jeg ser for meg at ikke alle vil være like begeistret – for eksempel de som tenker som Ruths lærer, at det nærmest finnes en fasit på hva som er god litteratur og hva som ikke er det, ihvertfall når det kommer til måten det blir skrevet på.

    Jeg håper virkelig du liker boken, men hvis du ikke gjør det blir det uansett spennende å diskutere den med deg. Forhåpentligvis får noen flere lest den før treffet (som jeg fremdeles har et lite håp om å komme meg på).

    O'Neill har jeg akkurat fått inn på jobben, men jeg tror jeg leser Flanagan først. Har også skaffet boken til Mitchell, men den er så tykk av det kanskje er greit å lese The Dog før den, hvis jeg skal rekke gjennom flest mulig før 9. september.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s