It’s Not Me, It’s You! Impossible Perfectionist Seeks Very Very Very Tidy Woman

Forfatter: Jon Richardson
Utgivelsesår: 2011
Forlag: HarperCollins
Språk: Engelsk
Sidetall: 294
Utgave: Kindle

«I hope this book won’t be a predictable journey. I’m no rule-following loser all the time! I even took my dinner out of the microwave last night barely thirty seconds into the required one minute resting time. That’s right, I’m bad too, when I need to be and when I have properly assessed the potential risk. Deal with it.»

Jeg har valgt å begynne dette innlegget med sitatet over fordi jeg synes det beskriver Jon ganske godt. Jeg kan fortsette med å introdusere dere for denne mannen. Han heter Jon Richardson og er en britisk stand-up komiker så vel som fast lagkaptein i det humoristiske tv-programmet 8 Out of 10 Cats. Dere har kanskje allerede nå en ide om at denne boken ikke er noe for dere, eller at den i beste fall er god for noen latterkuler men ikke så mye mer. Det er som regel det jeg tenker om bøker skrevet av kjendiser. Selv om man er kjent for et spesielt talent trenger det ikke å bety at man har talent for skriving. Komikere har dog en unektelig fordel fremfor en del andre typer kjendiser da skriving faktisk er en del av jobben deres. Det å kunne skrive one-linere eller lengre komiske monologer trenger likevel ikke å bety at det å skrive en god bok er en overkommelig jobb. I dette tilfellet ble jeg meget positivt overrasket. Det er ikke en vitsebok, en selvbiografi eller en klisjefull bok om dating. Jon har skrevet en dønn ærlig og svært godt skrevet beretning om hva som foregår i hodet på en mann som har en del tvangstanker og mer spesifikt hvordan det går utover hans muligheter til å finne en kjæreste.

«Some authors travel through time with their readers, others take them to far off shores. In the quest on which you are about to accompany me – to find my Significantly Tidy other – I will basically lock you in an enclosed space with a lunatic.»

Boken handler i bunn og grunn om hvordan det er å være «a little bit OCD». Jon mener bestemt at det finner riktige og gale måter å gjøre noe på og hvis han gjør noe feil, uansett hvor uviktig det er, vil han irritere seg over det i lang tid. Han vil helst gå på de samme restaurantene hver gang han spiser ute slik at han slipper å bekymre seg for å måtte betale for et dårlig måltid, han passer på å sette bena på riktige steder på fortauet når han er ute og går og hvor og hvordan ting plasseres er ekstremt viktig for han. Han skiller mellom to typer mennesker, keepers og losers. Han er førstnevnte, men han poengterer at han ikke bruker begrepet i sin tradisjonelle betydning – altså at han er den type mann kvinner vil ha – men heller i en mer bokstavelig betydning: han tar vare på det meste av betydning og vet hvor han har ting. Losers er de som aldri vet hvor tingene deres er. Den siste kjæresten han hadde var en loser, noe som førte til mange krangler fordi han mente hun kunne endre seg selv og bli en keeper, mens hun mente at det bare var slik hun var og ikke var noe hun kunne endre på. Etter at det forholdet tok slutt var Jon singel i åtte år. Han er både morsom, intelligent og pen, så det burde i utgangspunktet ikke være umulig for ham å finne seg en kjæreste – noe han for øvrig har nå – men det går likevel an å forstå hvorfor det var vanskelig for ham så lenge:

«The last time I went back to a girl’s house for an impromptou house party I spent most of the night straightening out rugs, putting down coasters and alphabetising DVDs while all around me people got off with whoever was closest and gradually headed off to various rooms to make more mess, no doubt.» 

«Such is my desire only to see the best parts of my partner and vice-versa that I must confess to being able to remember each time I have seen somone I was in love with fall over. I cannot help but be disappointed by such a shocking inability to perform such a simple task as staying upright.

Han skildrer godt hvor vanskelig det er å være som han, uten at han oppfordrer leseren til å synes synd på ham. Han har oppnådd drømmen sin om å bli komiker, han lever i all hovedsak et godt liv og selv om han sliter med tvangstanker har han ikke diagnosen OCD. I en tv-sendt dokumentar besøker han mennesker som faktisk har diagnosen og forskjellene på dem og ham er betydelig. Jon kan fint leve med de tvangstankene han har, selv om de gjør ham litt sær. Det er likevel unektelig trist å lese at tilsynelatende harmløs erting fra kompisene han bodde med kunne få ham til å sove i bilen og at han flyttet fra dem fordi han følte et behov for å starte på nytt da kompisene ikke lenger hadde nok respekt for ham (ihvertfall i følge han selv). Han flyttet til et sted hvor han ikke kjente noen og selv om han trivdes i eget selskap var det enkelte ting som fikk ham til å forstå hvor isolert han faktisk var, deriblant mangelen på hjelp og trøst når han var syk.

«I know very well that I have no reason to feel aggrieved – I am fully aware of how lucky I am, but knowing it and still being down makes me hate myself all the more.»

I følge Jon består hver dag av en rekke øyeblikk som til sammen kan føre til en perfekt dag. Dette kan skje hver eneste dag, men da må hver av dagens mange oppgaver utføres riktig. Alt fra enkle ting som å gå fra rom til rom uten å stubbe en tå og å legge bestikket på riktig plass i skuffen etter å ha tatt oppvasken, til å være oppmerksom nok til å få med seg «store øyeblikk» som når telleren i bilen når 50 000 og når han fullfører en klistremerkebok. Det finnes som sagt alltid en riktig og en feil måte å gjøre noe på, det handler bare om å gidde å legge i litt innsats for å gjøre alt rett. Han synes også at det burde eksistere såkalte livspoeng, hvor du for eksempel får to poeng hvis du får noen til å smile, men mister fem poeng hvis du får noen til å gråte eller ett poeng hvis du mister en skje på gulvet. Han er neppe glad i gråtoner og foretrekker livet svart/hvitt. Du kan nok kalle ham en ekstrem perfeksjonist, og kanskje det er det som gjør at han har fått skrevet og publisert en bok av dette kaliberet. Hvis han ikke hadde vært kapabel til å skrive godt, til å komme med interessante refleksjoner som kan ha nytteverdi for andre enn ham selv, skrevet med et tidvis poetisk språk og med en rekke humoristiske innslag, så ville han nok aldri ha begynt på prosjektet. Det han ikke regner med å få til ønsker han ikke å prøve seg på.

«The sea, however, doesn’t care. No matter what they do to try and impress it or repel its advances, it lurches forward and eases back with comic consistency, as if it is playing a game of chicken with those who live inland; a show of power that one day, if they look like they have forgotten to flinch, it might not retreat as soon as it should.»

Jeg har vært en fan av komikeren og tv-personligheten Jon Richardson en god stund, men nå er jeg også en fan av forfatteren Jon Richardson. Hvis du fremdeles ikke vet om boken er noe for deg kan jeg anbefale artikkelen han skrev i The Guardian kalt A Control Freak Looks for Love. Den er med i bokens innledning og kan dermed fungere som en liten smakebit.

«I can’t shake off my feeling that the only inevitable result of a long-term relationship is that you will see somebody else’s weaknesses and they will see yours. Eventually you will lose respect for one another and either break up or find yourself locked into a loveless future. Am I right? Of course not! Can I change? I sincerely hope so because, as it stands, it is clearly me who is the loser, desperately looking for a keeper.» 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere R. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s