The Old Curiosity Shop

Forfatter: Charles Dickens
Utgivelsesår: 1841
Min utgave: 2000
Forlag: Penguin Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 556
ISBN: 9780140437423

The Old Curiosity Shop er kanskje bedre kjent som boken om lille Nell, og for de som har hørt om henne byr ikke slutten på noen overraskelser. Av hensyn til de som ikke aner noe om boken skal jeg la være å avsløre slutten i tilfelle dere fremdeles ønsker å lese den når dere kommer til slutten av dette innlegget.

Historien begynner med at vi blir kjent med Nell og bestefaren som bor i den gamle antikvitetsbutikken. Familien består i all hovedsak kun av de to, selv om Nell har en bror som stikker innom en gang iblant. Den fjortenårige Nell lever en ensom tilværelse med en gammel mann, men den gamle mannen har planer for en bedre fremtid. Bestefaren sniker seg gjentatte ganger ut i sene nattestimer mens barnebarnet blir igjen helt alene. Bestefaren har nemlig funnet svaret på alle deres problemer: gambling! Den gamle mannen er sikker på å vinne… til slutt. Desverre for han er ikke pengeutlåneren Quilp like interessert i å sponse en gambler og han overtar dermed butikken da han innser at han kan se langt etter pengene sine. Nell og bestefaren, hva gjør de? Jo, de stikker av.

‘Why bless thee, child,’ said the old man, patting her on the head, ‘how couldst thou miss thy way? – what if I had lost thee, Nell!’‘I would have found my way back to you, grandfather,’ said the child boldly; ‘never fear.’

So far, so good. Vi har en bestefar og en ung jente på rømmen uten mye penger. De kan dra til landsbygden, leve av jorden og være lykkelige, i følge dem selv. Et annet gode med å få den gamle mannen ut av byen er at det minsker sjansene for at han blir utsatt for fristelser. De vandrer og vandrer og kommer seg i sneglefart lenger og lenger vekk fra Quilp. På veien møter de gode mennesker som gjør alt de kan for å hjelpe og uredelige mennesker med onde hensikter. Igjennom alt er lille Nell en engel. Hun oppdager bestefarens problem og gjør alt hun kan for å beskytte ham, selv etter at han sniker seg inn på rommet hennes og stjeler penger henne.

Quilp sender menn for å lete etter den gamle mannen og hans barnebarn, men blir selv stort sett hjemme for å gjøre livet surt for andre. Det går verst utover konen, spesielt etter at Quilp overhører hennes mor og venner snakke om hvordan Mrs. Quilp burde slutte å følge mannens kommandoer, hvordan hun kan ta små steg for å frigjøre seg fra hans jerngrep i hverdagen. Quilp svarer med å klemme til enda hardere.

Jeg kommer ikke med noe revolusjonerende og nytt nå, men jeg må påpeke at denne boken er altfor sentimental, selv for Dickens. Quilp er en egoistisk og motbydelig karakter og det finnes ingen andre lag. Han er kun en endimensjonal, ondskapsfull dverg og derfor også en ganske uinteressant karakter. Lille Nell er like uinteressant og endimensjonal, men der hvor Quilp representerer mørket er hun lyset. Hun er godheten selv, som ikke sier i fra når føttene er dekket av sår, når hun ranes av sin egen bestefar, når hun ofrer alt for en gammel mann som egentlig burde ta vare på henne. Hun blir en slags levende engel som aldri klager og aldri tenker på seg selv. Hun er fullstendig frarøvet en særegen personlighet. Karakterutvikling er fraværende.

‘What would I do if I was in your case?’ said the dwarf. ‘Something violent, no doubt.’‘You’re right there,’ returned the little man, highly gratified by the compliment, for such he evidently considered it; and grinning like a devil as he rubbed his dirty hands together.

Dickens kompenserer delvis for dette med å skape mer interessante bikarakterer. Bestefaren til Nell kan ikke anklages for å kun ha ett lag. Han er en gammel mann som sikkert har opplevd litt av hvert i løpet av sitt lange liv. Han har to barnebarn men ingen barn. Han har fått oppgaven med å ta vare på Nell uten å egentlig være i stand til å gi henne et normalt liv. Det eneste han tenker på er å forsørge henne, men spillavhengigheten hans fører til at alt han gjør handler om han selv. Han virker ikke klar over at det er spillingen hans som har ført til den vanskelige situasjonen deres og lever med illusjonen om at spillingen er det som vil gjøre alt bedre. Uten illusjonen vil jeg tro han hadde hatet seg selv. Jeg synes oppriktig synd på denne karakteren.

De andre hovedkarakterene, Dick Swiveller, Kit, Sampson og Sarah Brass kan dere lese om selv om dere ønsker. Dickens introduserer også et par andre karakterer som plutselig bare forsvinner, uten at leseren forstår hva de gjorde der i det hele tatt. Broren til Nell gjør i starten av boken et poeng av at han aldri vil slutte å stikke innom fra tid til annen for å holde øye med søsteren, men så forsvinner han helt. De første kapitlene fortelles av en karakter vi ikke vet hvem er, som ikke tilføyer noe som helst til historien og som forsvinner med denne forklaringen:

«And now that I have carried this history so far in my own character and introduced these personages to the reader, I shall for the convenience of the narrative detach myself from its further course, and leave those who have prominent and necessary parts in it to speak and act for themselves».

Dickens er en mester i å skape fantastiske karakterer som leseren bryr seg så inderlig mye om, til og med når de blir i overkante gode eller onde. I denne boken lykkes han ikke. Historien blir for kjedelig, karakterene altfor lite sammensatte og slutten er nesten så dårlig som Oscar Wilde skal ha det til (søk etter Oscar Wilde og Little Nell på google om du lurer, men da får du vite hvordan boken ender). Jeg er glad for å være ferdig med boken og håper ingen andre bøker av Dickens er like kjedelig og sentimental som denne.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere D. Bokmerk permalenken.

13 svar til The Old Curiosity Shop

  1. Nå har jeg ikke lest denne ennå, men synes beskrivelsen «kjedelig og sentimental» passer godt på A Tale of Two Cities. Jeg husker ikke om du har lest den, men det er den dårligste romanen jeg har lest av Dickens foreløpig. Hovedpersonene var så endimensjonale at jeg fikk hodepine av å lese om dem, og jeg tror ikke bikarakterene var stort bedre. Men det er lenge siden jeg leste den nå, så det kan godt hende at det var et par formildende omstendigheter som jeg har glemt.

    Liker

  2. labben sier:

    Jeg begynte på A Tale of Two Cities en gang, men ga meg vel etter 40-50 sider. Prøver nok igjen en gang, den er såpass kort at jeg bør klare å komme meg gjennom den, men det er mange jeg har mer lyst til å lese.

    Var det du som likte Dombey and Son? Den kjøpte jeg nettopp. Little Dorrit står foreløpig øverst på leselisten, etter at jeg blir ferdig med The Pickwick Papers, som jeg har lest 50 sider av. Den er foreløpig veldig fornøyelig.

    Liker

  3. Elida sier:

    Eg har lest «A Tale of Two Cities» og syns den var grei. Begynner å bli nokon år sidan, så eg skal ikkje snakka for høgt om den;-)

    «The Old Curiosity Shop» begynte eg på i sommar, men det var så kjedelig at eg har ikkje lest den ferdig. Fekk aldri grep om hverken historie eller karakterer, og etter din omtale havner den ganske langt nede på prioriteringslista;-) Sei gjerne ifrå når du skal lese «Little Dorrit.» 🙂

    Liker

  4. May Brit sier:

    Hei:)
    Du har fått en bokkbloggutmerkelse fra meg, ta gjerne en titt og før konseptet videre hvis du vil!

    http://ikkebareeibok.blogspot.no/2012/11/en-utmerkelse-blogger-jeg-liker.html

    Liker

  5. labben sier:

    Jeg vet hvordan det er. Jeg elsket jo The Secret History da jeg leste den for snart tre år siden og den ble (nesten) kollektivt slaktet i Line sin lesesirkel. Siden det begynte å bli en stund siden jeg leste den ble det for vanskelig å skulle forsvare den. Kunne ønske jeg hadde lest den om igjen sammen med dere andre.

    Jeg ville hoppet over The Old Curiosity Shop eller eventuelt spart den til du ikke har mer Dickens igjen å lese annet enn den. Likevel bør jeg nevne at det var mange på bokelskere.no som likte den godt da de leste den tidligere i år.

    «Little Dorrit» blir muligens en julebok i år.

    Liker

  6. labben sier:

    Så gøy, tusen takk! Jeg fikk en fra Rose-Marie da jeg hadde pause også, så det er gjerne på tide at jeg fører den videre. Det blir ikke noe problem å finne bokbloggere å gi den til 😉

    Liker

  7. Mitt råd er å spare A Tale of Two Cities til du er så desperat etter lesestoff at det står mellom den og f.eks. Cecilia Samartin. Jeg likte Dombey and Son mye bedre, selv om den også har klisjefylte hovedpersoner. Hvis jeg husker riktig, var de morsomme bifigurene mer fremtredende der enn i Two Cities, og dermed funket den likevel. Men The Pickwick Papers er sannsynnligvis mye bedre. Jeg gleder meg til å lese innlegg om den!

    Liker

  8. Haruhi sier:

    Knis.

    Jeg likte den jeg. Akkurat passe sentimental for Dickens i mine øyne. Etter å ha lest gjennom kommentarfeltet aner det meg dog at dette lover dårlig for deg og Two Cities , og sånn apropos løfter så har jeg avbrutt Notre Dame for tredje gang i mitt liv nå… Skal gjør et forsøk til (lyd), for jeg tror egentlig at jeg kan like den godt, hvis jeg bare kommer ordentlig inn i den. Gir bestandig opp midtveis i første kapitel (lat).

    Skulle egentlig si noe (semi)fornuftig om Curiosity Shop , men glemte det når jeg oppdaget alt snakket om likhet mellom den og Two Cities i kommentarfeltet.

    Liker

    • labbensblog sier:

      Jeg har faktisk lest over 100 sider av Cities før og avbrutt, så jeg har innsett at det lover dårlig. Men jeg har stadig et håp om at den blir bedre med friske øyner. Ikke begynt enda, men er i en god lese-steam nå og bør egentlig begynne så fort som mulig. Akkurat ferdig med HBP, og klarer ikke helt å tenke noe annet enn hvor jævlig det må ha vært å være Snape.. Harry har det ikke veldig greit, men han har vennene sine, familie (ikke blod, men dog), kjæreste. Det eneste Snape har er jobben og kjærlighet for en død jente som giftet seg med en annen. Og «nå» hater hele verden ham. Skjønner at Rowling beklaget drapet på ham i år, han fortjente virkelig noe bedre.

      Øh, det var en digresjon. Curiosity synes jeg var den klart dårligste boken til Dickens helt til jeg leste Hard Times. Har såå lyst til at noen andre skal lese Barnaby Rudge, men er samtidig nervøs for at den blir slaktet, så kanskje det er like greit at den bare er min.

      Liker

      • Haruhi sier:

        Dobbelknis.

        Nå fikk jeg lyst til å lese (høre) HP på nytt igjen! Elsker jo, så klart, Snape, selv om jeg egentlig syns at han kan ta seg sammen litt – vi snakker jo om en barndoms/tenårings-forelskelse, det burde være mulig å komme seg videre i livet på en eller annen måte. Selv om jeg innser at absolutt alle i HP-universet faktisk finner ekte kjærlighet i løpet av tenåra, så hvorfor ikke Snape også. Og, så klart, død & dårlig samvittighet & evig skam, gjør jo alt litt mer komplisert. OK, så tilgir jeg.

        (Kom plutselig på at jeg fremdeles er sammen med min første kjæreste, og at vi har vært sammen siden vi var 17, så jeg burde kanskje ikke dømme).

        Hvis Barnaby Rudge finnes som lydbok lest av Anton Lesser så skal jeg slå til (nesten) med en gang. Er det en annen innleser innrømmer jeg at det sitter litt lenger inne, men på sikt skal jeg jo få lest alle romanene, så.

        Liker

        • Haruhi sier:

          Og, jeg har jo nå i snart to år (?) ropt at alle MÅ LESE TWO CITIES, men frykter (og tror) helt ærlig at det blir slakt over hele linja der også…men den er bare så sykt god. Grugleder meg til ditt nye forsøk. Selv tenker jeg å ta Notre Dame i lydformat, etter at jeg har hatt en liten pause med et stk lydkrim

          Liker

          • labbensblog sier:

            Det er virkelig kjipt med slakt av favorittene. Heldigvis blir de ikke mindre favoritter av den grunn, men det går an å begynne å tvile på egen dømmekraft.. Kanskje best å verne om sine favoritter, som med twist? Jeg får krysse fingrene for at du liker Les Miserable bedre enn mange av de som leste den samtidig som meg, og for at jeg liker Two Cities bedre enn jeg tror.

            Liker

        • labbensblog sier:

          Eneste personen som virkelig har kjent ham og akseptert ham (minus Death Eater-fasen) var Lily, så jeg tenker man ikke skal undervurdere betydningen av det. Men Snape er ikke en likendes karakter. Jeg føler med ham og er dypt imponert over rollen han spiller i alle de årene, men jeg har ingen problemer med å skjønne hvorfor Harry misliker ham i utgangspunktet. Jeg hadde nok mislikt ham som person, men elsket ham for det han gjorde. Og ja, du bør høre dem på nytt! Neste gang jeg skal lese dem vil jeg høre dem. Men jeg venter noen år tror jeg. Akkurat lest siste HP og for noen minutter siden ble jeg ferdig med siste episode av Buffy. Hva i alle dager skal jeg gjøre nå?

          Jeg har for øvrig også vært sammen med kjæresten min siden jeg var 17 og vi er fremdeles sammen.

          Nå må jeg nesten sjekke om Barnaby Rudge er å få på lydbok og hvem som er innleser. Aner virkelig ikke.

          Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s