To Say Nothing of the Dog

Forfatter: Connie Willis
Utgivelsesår: 1998
Forlag: Bantam Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 493
ISBN: 9780553575385

«Ned Henry is badly in need of a rest. He’s been shuttling between the 21st century and the 1940s searching for a Victorian atrocity called the bishop’s bird stump. It’s part of a project to restore the famed Coventry Cathedral, destroyed in a Nazi air raid over a hundred years earlier. But then Verity Kindle, a fellow time traveler, inadvertently brings back something from the past. Now Ned must jump back to the Victorian era to help Verity put things right – not only to save the project but to prevent altering history itself.»
————————————————-

Connie Willis er en amerikansk forfatter som helt tydelig er minst like anglofil som meg. Tittelen på boken har hun lånt av Jerome K. Jerome som skrev boken «Three Men in a Boat – To Say Nothing of the Dog», og de tre mennene, George, Harris og Jerome (for ikke å snakke om hunden Montmorency) dukker faktisk opp i Willis sin bok. Hovedpersonen, Ned Henry, blir vilt begeistret da han selv befinner seg på Themsen på 1800-tallet og får et glimt av sine litterære helter. Selv om To Say Nothing of the Dog tematisk er noe helt annet enn Jerome K. Jerome sin klassiker har den vært en sterk inspirasjon.

Nå har jeg glemt det nøyaktige årstallet karakterene egentlig kommer fra, men jeg innbiller meg at det er rundt 2054. Historikere ved Oxford blir ofte ansatt som tidsreisere som forsøker å løse mysterier fra fortiden – som f.eks. hvor the bishop’s bird stump har forsvunnet hen. Det skal i utgangspunktet ikke være mulig å ta noe med seg tilbake fra fortiden og det skal heller ikke være mulig å endre historien i nevneverdig grad. Alt som blir endret reparerer seg selv. Et elegant system. Dermed blir det kaos når Verity Kindle ved et uhell ender opp med å få med seg noe fra det 19. århundre. Spesielt siden dette «noe» ikke bare er en ting men en levende katt. Et dyr som har vært utdødd siden 2004.

Willis mestrer den britiske sjarmen og humoren til det fulle. Jeg var overbevist om at hun var født og oppvokst i Oxford og ble ganske overrasket da jeg leste at hun egentlig er fra Colorado. Ned Henry er en klumsete, sliten mann som ikke har blitt briefet godt nok om det århundret han blir sendt til. Det fører selvsagt til en rekke humoristiske situasjoner. Han møter for eksempel en annen utdødd art, nemlig svanen:

The white suddenly rose up, revealing a long, curving neck.
«Squaw-w-w!» it said, and exploded into a huge white flapping. I dropped the dish with a splash.
«It’s a swan,» I said unnecessarily. A swan. One of the ancient beauties of the Thames, floating serenely along the banks with their snowy feathers and their long graceful necks. «I’ve always wanted to see one,» I said to Cyril.
He wasn’t there.
«Squaww-w-w-k!» the swan said and unfolded its wings to an impressive width, obviously irritated at being awakened.
«Sorry,» I said, backing away. «I thought you were a cat.»
«Hiss-s-s-s!» it said, and started for me at a run.
Nothing in all those «O swan» poems had ever mentioned that they hissed. Or resented being mistaken for felines. Or bit.
I finally managed to escape by crashing through a thicket of some thorny variety, climbing halfway up a tree, and kicking at its beak with my foot until it waddled back to the river, muttering threats and imprecations.

Vi får også indirekte kjennskap til en av tidsreisernes oppdragsgivere, Lady Shrapnell, en særdeles sjefete dame som får selv de barskeste menn til å gjemme seg i et annet århundre. Eventuelt si opp som tidsreisende. Enkelte slipper ikke unna:

«Mr. Dunworthy? I’m T.J. Lewis. From Time Travel. You were looking for Mr. Chiswick?»
«Yes,» Mr. Dunworthy said. «Where is he?»
«In Cambridge, sir,» he said.
«In Cambridge? What the devil’s he doing over there?»
«Ap-applying for a job, sir,» he stammered. «H-he quit, sir.»
«When?»
«Just now. He said he couldn’t stand working for Lady Schrapnell another minute, sir.»
«Well,» Mr. Dunworthy said. He took his spectacles off and peered at them. «Well. All right, then. Mr. Lewis, is it?»
«T.J., sir.»
«T.J., would you go tell the assistant head – what’s his name? Ranniford – that I need to speak with him. It’s urgent.»
T.J. looked unhappy.
«Don’t tell me he’s quit as well?»
«No, sir. He’s in 1655, looking at roof slates.»
«Of course,» Mr. Dunworthy said disgustedly. «Well, then, whoever else is in charge over there.»
T.J. looked even unhappier. «Uh, that would be me, sir.»
«You?» Mr. Dunworthy said in surprise. «But you’re only an undergraduate. You can’t tell me you’re the only person over there.»
«Yes, sir,» T.J. said. «Lady Schrapnell came and took everyone else. She would have taken me, but the first two-thirds of Twentieth Century and all of Nineteenth are a ten for blacks and therefore off-limits.»
«I’m surprised that stopped her,» Mr. Dunworthy said.
«It didn’t,» he said. «She wanted to dress me up as a Moor and send me to 1395 to check on the construction of the steeple. It was her idea that they’d assume I was a prisoner brought back from the Crusades.»
«The Crusades ended in 1272,» Mr. Dunworthy said.
«I know, sir. I pointed that out, also the fact that the entire past is a ten for blacks.» He grinned. «It’s the first time my having black skin has been an actual advantage.»
«Yes, well, we’ll see about that,» Mr. Dunworthy said.

T.J. og Mr. Dunworthy får vi glimt av innimellom og i tillegg møter vi Mr. Dunworthy sin assistent, Mr. Finch, som har tatt på seg rollen som Butler til en familie på 1800-tallet. Det store idolet, mannen han imiterer, er ingen andre enn Jeeves. Familien Mehring er tatt rett ut av en Jane Austen roman. Både mor og datter har et snev av Mrs. Bennett i seg. Baine er Butleren til Mehring-familien og blir i starten av boken anklaget for drapsforsøk på katten. Det er alltid Butleren vet dere. Terence St. Trewes er også en viktig karakter, en følgesvenn til Ned Henry og håpløst forelsket i Miss Mehring. Også må jeg ikke glemme bulldogen Cyril, nok en trofast følgesvenn.

Jeg digger tidsreising, britisk sjarm, Jerome K. Jerome og snodige karakterer. Denne boken har alt det og mer. Etter at jeg fullførte den har jeg ikke klart å finne en ny bok å lese på, jeg hopper fra det ene til det andre uten mål og mening. Ingenting virker like bra akkurat for øyeblikket. Science Fiction ala Connie Willis er absolutt å anbefale!

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere W. Bokmerk permalenken.

4 svar til To Say Nothing of the Dog

  1. Eva sier:

    Å, dette er ei av mine favoritt vende-tilbake-til bøker. Ler like mykje kvar gong.
    Reknar med at du har lest det meste andre av Connie Willis. Dersom ikkje så har du litt å gle deg til der.

    Lik

  2. labben sier:

    Har ikke det, men har skjønt at jeg har mye bra i vente. Måtte skaffe meg flere med en gang denne var utlest og regner med jeg leser The Doomsday Book snart. Kjøpte en som heter Lincoln's Dreams (tror jeg) også, men den har ikke landet i postkassen enda. Blir neppe lenge til jeg begynner på neste =)

    Lik

  3. Julie sier:

    Oi. Denne må jeg lese. *noterer ned* Strålende omtale, som vanlig.

    Lik

  4. labben sier:

    Ja, les! Gøy at andre vil prøve seg på denne. Gleder meg veldig til å lese mer av Willis =)

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s