Great Expectations

Forfatter: Charles Dickens
Utgivelsesår: 1861
Min utgave: 2007
Forlag: Penguin Popular Classics
Språk: Engelsk
Sidetall: 448
ISBN: 9780140620160

«Considered by many to be Dickens’ finest novel, Great Expectations traces the growth of the book’s narrator, Philip Pirrip (Pip), from a boy of shallow dreams to a man with depth of character. From its famous dramatic opening on the bleak Kentish marshes, the story abounds with some of Dickens’ most memorable characters. Among them are the kindly blacksmith Joe Gargery, the mysterious convict Abel Magwitch, the eccentric Miss Haversham and her beautiful ward Estella, Pip’s good-hearted room-mate Herbert Pocket and the pompous Pumblechook. As Pip unravels the truth behind his own ‘great expectations’ in his quest to become a gentleman, the mysteries of the past and the convolutions of fate through a series of thrilling adventures serve to steer him towards maturity and his most important discovery of all – the truth about himself.»

Først og fremst må jeg gjenta det jeg har skrevet i tidligere omtaler av Dickens-bøker: han er utrolig dyktig til å skildre karakterer og hendelser. Som leser blir man fascinert av hver og en karakter og man lever seg helt inn i bøkene fordi man får følelsen av å være der det skjer. Jeg tror det skal godt gjøres å finne en bok av Dickens som ikke fenger. Vil du bli underholdt av klassikere, les Dickens!

Når det er sagt er det få (om noen) av Dickens’ bøker som kan kalles enkel underholdning. Han lar romanene være en arena for samfunnskritikk, og er spesielt opptatt av moralske spørsmål, enten det er snakk om en mangel på moral i samfunnet, eller karakterenes personlige moralske dilemma. Great Expectations tar for seg det sistnevnte: Pip drømmer om en bedre hverdag, hvor han både er mer dannet og har mer penger. Når en slik hverdag blir en realitet forandrer Pip seg. Han mener han har fortjent det han får, i lys av hans tilknytning til personen han regner med er velgjøreren, og pengene gjør at han føler seg mer verdt enn hans fattige familie. Deres væremåte gjør ham flau. Senere er det hans egen oppførsel som gjør ham flau.

«We spent as much money as we could, and got as little for it as people could make up their minds to give us. We were always more or less miserable, and most of our acquaintance were in the same condition. There was a gay fiction among us that we were constantly enjoying ourselves, and a skeleton truth that we never did. To the best of my belief, our case was in the last aspect a rather common one.»

Det hadde vært interessant å lese en versjon av Great Expectations hvor Pip ikke blir tildelt fortellerstemmen. Hadde vi sympatisert med Pip i like stor grad hvis vi ikke visste fra starten at han ender opp som en bedre mann enn han var i store deler av boken? Pip sjarmerer oss som barn og han krever vår respekt som voksen, men i mellomtiden er han ganske ufordragelig. Ødelegger for vennene sine, bryr seg ikke om de som elsker ham mest, er kun opptatt av sin egen utvikling. Hans reaksjon når han finner ut hvem som er velgjøreren er skammelig. Poenget med boken er Pip sin utvikling fra uskyldig barn, til selvsentrert tenåring, for så å til slutt bli voksen og innse egne feil. En liten del av meg kunne ønske at det ikke var åpenbart fra starten at det er det som er essensen i boken.

Delene av boken som inkluderer Magwitch er de jeg liker best. Han skaper en anspent stemning i boken som er ubehagelig, men samtidig utrolig spennende. Alle mysteriene i boken er knyttet til ham – det viser seg å være flere mysterier enn vi tror på forhånd – og han er rett og slett en meget interessant karakter. Great Expectations må desverre sies å være ganske forutsigbar, men karakteren Magwitch og hans fortid gir leseren noen overraskelser å glede seg over.

Det virker nok som om jeg er i overkant negativ, men det er ikke slik at jeg ikke likte boken. Den er meget god, og jeg har ingen problemer med å anbefale den til alle som ønsker å gi Dickens et forsøk. Til tider var det helt umulig å legge den vekk. Det finnes mange mindre sentrale karakterer som er med på å løfte boken og jeg har ikke en gang nevnt sentrale karakterer som Joe, Mrs. Gargery, Herbert, Miss Havisham og Estella. De to sistnevnte kan vel sies å representere egoisme i like stor grad som Pip, og i motsetning til ham endrer de seg heller ikke i nevneverdig grad. Deres grunnlag for egoisme er dog mer interessant enn Pips noe overfladiske drømmer om fremtiden, noe som gjør at de fascinerer meg mer enn hovedpersonen.

Jeg ønsker meg en mindre sentimental og forutsigbar slutt, og en hovedperson som ikke har lært livets leksjoner allerede i starten av boken. Likevel ønsker jeg meg mer tid til å lese Dickens, for tross all sentimentalitet og forutsigbarhet er det noe med denne og andre Dickens-bøker som gjør at jeg elsker å lese dem. Dickens evner som forfatter overgår alle mine små klager og jeg faller for alt jeg leser av ham.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser. Bokmerk permalenken.

18 svar til Great Expectations

  1. Kjempefin anmeldelse:) Du tok opp mange viktige poenger. Jeg likte boken veldig godt, men siden det er min første Dickens bok hadde jeg lite å samenligne med. Elsker Dickens karakterskildringer og naturskildringer og er enig om at Pip er en ganske ufordragelig karakter til tider:)

    God søndag!:)

    Lik

  2. Nå ble jeg litt overrasket, for jeg hadde fått inntrykk av at du likte boken bedre. Men kanskje jeg bare trodde det fordi du var så positiv til Barnaby Rudge og Nicholas Nickleby.

    Selv om bøkene hans blir i overkant sentimentale av og til, synes jeg han balanserer det godt ved hjelp av humoren. Og så er det noe helt spesielt med stemningen som gjør at jeg liker å oppholde meg i Dickens' univers nesten uansett hva han skriver om. En av mine favoritter!

    Lik

  3. Karin sier:

    @Line/Labben: Jeg er overrasket over at dere kaller romanene hans sentimentale. Jeg har bare lest Et julekvad (ja jeg vet skaaaaamelig, men jeg blir inspirert nå når jeg leser alle omtalene), og jeg tenkte ikke noe over det da, men kanskje den faktisk er en anelse sentimental.

    Som vanlig Labben, en ypperlig omtale!

    Lik

  4. Melusine sier:

    Godt skrevet! Jeg startet på boken forrige søndag og har ikke lest hele slutten ennå. Når du sier den er forutsigbar, tenker jeg at det for eksempel kommer tydelig frem etterhvert hvem velgjøreren er. Et sted har jeg lest at den opprinnelige slutten er blitt erstattet med en lykkeligere versjon, og har fått med meg at det har med Estella å gjøre. Planlegger å lese den ferdig i løpet av de neste dagene 🙂

    Lik

  5. labben sier:

    Takk =)

    Jeg støtter deg: Dickens skriver som en gud. Det er det som gjør at jeg liker bøkene hans så godt, til og med når de er litt forutsigbare og sentimentale. Hvis en annen forfatter hadde skrevet boken tviler jeg på at jeg hadde likt den halvparten så godt. Men jeg koser meg veldig når jeg leser Dickens.

    Lik

  6. Clementine sier:

    Enig med Karin, nok en ypperlig omtale 🙂
    Interessant det du skriver om Pip sin fortellerstemme. Veldig godt poeng. Han er jo ganske fæl en periode, ihvertfall veldig svak. Som deg liker jeg også svært godt partiene med Magwitch, de kommer til virkelig til live. Så elsker jeg det visuelle ved miss Havisham, hun er så teatralsk, sprø og gotisk! Kunne ønske hun hadde fått litt mer plass i boken!

    Lik

  7. astridterese sier:

    Så bra omtale! Du setter fokus på et punkt jeg ikke har tenkt så mye over. Det om vi hadde hatt samme sympatien for Pip hvis han ikke var hovedperson. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde det. Jeg ble både første gang jeg leste boken, og nå, skikkelig irritert på han i den tiden han lever i sus og dus. Da er han riktig ufordragelig. Samtidig hadde vel ikke Store forventninger vært noen bok uten Pip. Det er hans utvikling og modning som bærer boken.

    Lik

  8. labben sier:

    Line: Jeg har likt alt jeg har lest av Dickens. Jeg storkoste meg mens jeg leste Great Expectations =)

    I omtalen forsøkte jeg å beskrive det jeg syns kan være negativt med bøkene til Dickens – men i og med at Dickens skriver så godt som han gjør plager ikke de negative aspektene meg særlig. Det jeg har påpekt her er elementer som jeg tror kunne gjort boken enda bedre.

    Karin: Noe av det som gjør at jeg forbinder Dickens med koselige bøker, til tross for at han skriver om dystre tema, er det at jeg blir så glad i karakterene og at bøkene ofte slutter lykkelig. Bøkene hans er rørende fordi jeg faller for karakterene, men hadde en dårligere forfatter skrevet lignende historier tror jeg at det hadde blitt for suppete for meg.

    Lik

  9. labben sier:

    Jeg skal ikke si for bastant at den er veldig forutsigbar i og med at jeg har lest en forkortet versjon av boken tidligere. Kanskje jeg bare tror at boken er forutsigbar fordi jeg husker deler av historien fra før?

    Kos deg med resten av boken. Den blir spennende på slutten =)

    Lik

  10. labben sier:

    Miss Havisham må være et av litteraturens beste eksempler på et svakt menneske. Jeg synes oppriktig synd på henne. Men hun er en finurlig og spesiell karakter, og jeg er enig med deg at jeg ikke hadde hatt noe i mot om hun fikk mer plass i boken!

    Lik

  11. labben sier:

    Jeg tror tonen i boken hadde blitt betydelig mørkere hvis fortellerstemmen ikke hadde tilhørt Pip. Og boken hadde også blitt mindre forutsigbar. Men jeg tviler på at alle hadde likt en slik endring. Jeg tror jeg kunne likt det, men det er umulig å vite… en interessant tanke uansett. Pip må selvsagt være fokus!

    Lik

  12. Ingalill. sier:

    Interessant det med Pip og fortellerstemmen. Skal jeg sette det enda mer på spissen synes jeg hele den delen med Pips forandring, dvs, der han går fra mot til for Magwitch er litt vilkårlig – i tillegg til Magwitch tilbakeferd til England.

    Jeg er ikke helt sikker på om boka hadde blitt mørkere med en annen forteller enn Pip – det virker jo som den eneste som ikke ser Pip i rosa skjær er Olek (skrives det sånn, problemet med lydbøker er at man ikke aner -), og muligens Estella – og Drummel selvfølgelig, men han som forteller kunne det nok blitt ei helt annen bok.

    Føyer meg inn i skrytekoret – som vanlig flott omtale.

    Lik

  13. God anmeldelse! Jeg har lest endel Dickens i det siste – trodde jeg var ferdig med han for en periode nå – men blir visst aldri _helt_ ferdig med han. Fikk virkelig lyst å lese Great Expectations nå. Den eller Our Mutual Friend. Har du lest sistnevnte?

    Lik

  14. labben sier:

    Jeg har ikke lest Our Mutual Friend, men innbiller meg at det er en av de beste. Er ikke helt sikker på hvorfor.

    Hvilke av bøkene hans (uten Drood) har du lest i senere tid, og hvilke har du likt best? Jeg leser The Old Curiosity Shop akkurat nå, og vurderer enten Bleak House eller Our Mutual Friend som neste Dickens-bok. Foreløpig har jeg lest Great Expectations, Nicholas Nickleby og Barnaby Rudge, i tillegg til å ha lest A Christmas Carol og Oliver Twist tidligere. Barnaby Rudge er favoritten så langt.

    Lik

  15. Our Mutal Friend er regnet som en av de beste, mener jeg å vite 😉

    Jeg har ikke lest noen av overnevnte utenom Oliver Twist. Jeg har derimot lest David Copperfield, Bleak House og Little Dorrit. Av de tre likte jeg Oliver Twist «dårligst» (men jeg koste meg med den også). David Copperfield er en flott oppvekstroman som mesterlig skildrer barnets møte med verden. Men med Bleak House og Little Dorrit blir det virlelig stort. Det virker som om Dickens har modnet; heller en enkeltindividers moralske dilemma/ondskap (f. eks. Uriah Heep, Mr Murdstone) kritiseres samfunnet som helhet, det blir «nobody's fault» som det ironisk heter i Little Dorrit.

    Bleak House er nok favoritten min. Måten han kombinerer en kjølig ironisk, allvitende tredjeperson synsvinkel med Esthers fortelling i førsteperson er genialt.

    Lik

  16. labben sier:

    David Copperfield er en av de bøkene jeg har hatt planer om å lese siden jeg var i starten av tenårene, men som jeg aldri har begynt på. Jeg skal lese åtte bøker av Dickens i år, og den blir garantert en av dem. Little Dorrit har jeg faktisk ikke vurdert enda, men nå ble jeg nysgjerrig på den. Bleak House må leses!

    Barnaby Rudge passer forresten godt med beskrivelsen din av de senere bøkene til Dickens, til tross for at den ble skrevet tidlig. Som jeg skrev i omtalen min:

    «Styrken i denne boken, ligger i at han beveger seg vekk fra svart/hvitt-karakteriseringer, noe som gjør boken mye mindre forutsigbar enn de andre jeg har lest av ham. Den er også mindre sentimental. Jeg får ikke inntrykk av at han dømmer de deltakende karakterene, men heller opptøyene i sin helhet – kanskje med unntak av Lord George Gordon. Han lar historien få utfolde seg, og stiller ingen krav til perfeksjon fra noen.»

    Lik

  17. Barnaby Rudge frister nå. Du har forresten skrevet en veldig god anmeldelse av den.

    Synes det virker veldig interessant at Dickens er såpass objektiv i karakterskildringen, spesielt med tanke på at han i likhet med mange andre var bekymret for økt katolsk innflytelse. Han var f. eks. veldig krass i sin kritikk av det prerafaelittiske broderskapet, som han mente hadde katolske undertoner. Fint at han i sin roman lar karakterene slippe til på en mer nøytral grunn.

    Lik

  18. labben sier:

    Det ante jeg ikke, takk for opplysningen. Jeg hadde ikke gjettet meg til det heller etter å ha lest boken, for han virker veldig skeptisk til opptøyene og til han som starter det hele: Lord George Gordon. Det virker ikke som om han velger side mot katolikkene (eller mot protestantene for den del), kun mot virkemidlene de bruker.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s