Barnaby Rudge

Forfatter: Charles Dickens
Utgivelsesår: 1841
Min utgave: 2003
Forlag: Penguin Classics
Språk: Engelsk
Sidetall: 744
ISBN: 9780140437287

Bookdepository.co.uk hadde følgende å si om en av Dickens’ minst kjente bøker:

«Set against the backdrop of the Gordon Riots of 1780, «Barnaby Rudge» is a story of mystery and suspense which begins with an unsolved double murder and goes on to involve conspiracy, blackmail, abduction and retribution. Through the course of the novel fathers and sons become opposed, apprentices plot against their masters and Protestants clash with Catholics on the streets. And, as London erupts into riot, Barnaby Rudge himself struggles to escape the curse of his own past. With its dramatic descriptions of public violence and private horror, its strange secrets and ghostly doublings, «Barnaby Rudge» is a powerful, disturbing blend of historical realism and Gothic melodrama.»

Dickens skrev to historiske romaner i løpet av sin livstid. Barnaby Rudge var den første og A Tale of Two Cities var den andre. Nå har jeg kun lest 50 sider av «A Tale…» og kan derfor ikke sammenligne bøkene i særlig grad, men jeg kan i det minste si at jeg ikke forstår hvorfor Barnaby Rudge har blitt så til de grader oversett til fordel for A Tale of Two Cities, Great Expectations og de fleste andre Dickens-bøker. Selv om jeg har gitt det samme terningkastet de alle de tre Dickens-bøkene jeg har lest de siste månedene vil jeg si at Barnaby Rudge var den klart beste av dem.

«Hvorfor», spør du kanskje? Hvordan kan Barnaby Rudge være bedre en publikumsfavoritten Great Expectations? Jeg skal prøve å forklare så godt jeg kan. Først og fremst har boken et bredere perspektiv enn både Great Expectations og Nicholas Nickleby. Jeg har inntrykk av at Dickens er veldig opptatt av hva som gjør mennesker gode og hva som forhindrer mennesker i å bli gode. I Great Expectations blir vi kjent med en karakter som i utgangspunktet er en snill og ydmyk gutt, men som forandrer seg etter å ha blitt tildelt penger og utdannelse fra en ukjent velgjører. I Nicholas Nickleby møter vi en fattig familie som ikke ønsker annet enn å kunne ta vare på hverandre, men som trenger hjelp for å oppfylle det ønsket. En slu og gnien onkel står i veien. Bøkene handler i stor grad om å bekjempe «onde» holdninger i oss selv, eller å bekjempe ondskap i andre. I Barnaby Rudge, derimot, er det ikke noe fasitsvar på hva som er ondskap og hvem som blir helter. Med noen få unntak er det ikke gitt fra starten hvem som fortjener leserens sympati.

The Gordon Riots var opptøyer som startet på grunn av myndighetenes planer om å oppheve anti-katolske lover fra 1600-tallet. I følge lovverket hadde ikke katolikker lov til å stemme, de kunne utestenges fra universiteter og de kunne ikke holde offentlige embeter. Slike lover ble ikke strengt overholdt, men de fungerte likevel som offentlig diskriminering. På slutten av 1700-tallet samlet det seg opp mot 50 000 protestanter, under George Gordon og slagordet «No Popery», for å kjempe mot opphevelsen av slike lover. Når de ikke fikk viljen sin juridisk begynte de å brenne ned husene til katolikker og å kidnappe og drepe motstandere av saken. I Barnaby Rudge blir vi kjent med karakterer på ene og andre siden av saken, og vi møter også karakterer som ikke ønsker å ta del i det som skjer. Vi blir til og med godt kjent med George Gordon, mannen bak all elendigheten.

Dickens velger å starte historien fem år før opptøyene begynner, noe jeg syns fungerer godt. Vi blir kjent med karakterene før de blir definert av hvilken rolle de har i opptøyene. Vi lærer hvem som er katolikker og hvem som er protestanter, men det er ikke avgjørende for deres opptreden fem år senere. Mr. Haredale og Mr. Chester, en katolikk og en protestant, lykkes med å hindre sine barn i å gifte seg. Begge opptrer som harde, følelsesløse menn, men kun en av dem viser seg å passe en slik beskrivelse. Hugh, en karakterer som leder an i opptøyene fem år senere, forsøker å forgripe seg på Dolly Varden, smedens datter. Det meste han gjør i løpet av de første 200-sidene i boken er forkastelig. Likevel ender jeg opp med å utvikle en merkelig form for respekt for Hugh, som ikke passer noen stereotype, men viser en rekke gode sider.

Barnaby Rudge, karakteren som har gitt navn til tittelen, er bokens sterkeste ledd. Han bor med moren, som tar vare på sønnen så godt hun kan. Barnaby er nemlig funksjonshemmet. Han lever et enkelt liv, og trenger ikke andre enn moren. Men en uventet gjest foreslår for ham hvor godt familien kunne hatt det hvis de hadde mer penger. Barnaby fikserer på denne tanken, og ender opp med å ta del i opptøyene for å sikre både rikdom og ære til han og moren. Han forstår ikke hva opptøyene handler om, eller at han blir utnyttet av de som vet bedre. Han tror at moren vil bli stolt av ham og klarer ikke å ta innover seg hvor bekymret hun er for at noe skal skje med ham. Han er uskyldig, som et lite barn, men med styrke og vilje som en voksen mann. Det får store, og urettferdige konsekvenser.

I og med at vi ikke følger en spesifikk familie går det lenger tid før vi knytter sterke bånd med karakterene i Barnaby Rudge enn i Great Expectations og Nicholas Nickleby. Det er også vanskeligere å komme skikkelig inn i boken i og med at det tar tid før vi får oversikt over hvem som er hvem, og hvilken rolle de spiller. Ikke la det hindre dere i å lese boken, for når oversikten er nådd og historien begynner å utvikle seg, da blir det vanskelig å legge boken fra seg.

«From the burning cellars, where they drank out of hats, pails, buckets, tubs, and shoes, some men were drawn, alive, but all alight from head to foot; who, in their unendurable anguish and suffering, making for anything that had the look of water, rolled, hissing, in this hideous lake, and splashed up liquid fire which lapped in all it met with as it ran along the surface, and neither spared the living nor the dead. On this last night of the great riots – for the last night it was – the wretched victims of a senseless outcry, became themselves the dust and ashes of the flames they had kindled, and strewed the streets of London.»

Som alltid er Dickens en mester når det kommer til beskrivelser av karakterer og hendelser. Styrken i denne boken, ligger i at han beveger seg vekk fra svart/hvitt-karakteriseringer, noe som gjør boken mye mindre forutsigbar enn de andre jeg har lest av ham. Den er også mindre sentimental. Jeg får ikke inntrykk av at han dømmer de deltakende karakterene, men heller opptøyene i sin helhet – kanskje med unntak av Lord George Gordon. Han lar historien få utfolde seg, og stiller ingen krav til perfeksjon fra noen. Dessuten er den utrolig spennende. Beskrivelsene av opptøyene gir et svært levende bilde, og gjør en hendelse som er vanskelig å forstå i 2012, mer tilgjengelig for den moderne leseren. Selv om man faktisk ikke skal langt ut av London før lignende problemstillinger blir gjeldende også i dag. Mordmysteriet, som er et tillegg til hovedhistorien, skaper en helt unik stemning i starten av boken, og fører også til uventede vendinger på slutten av boken.

Barnaby Rudge kan absolutt anbefales til de som liker Dickens.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser. Bokmerk permalenken.

2 svar til Barnaby Rudge

  1. Veldig godt skrevet, og jeg fikk gåsehud av det sitatet. Jeg gleder meg til å lese boken. Men først må jeg lese Store forventninger, den store Dickens-romanen som jeg av en eller annen grunn aldri har hatt store forventninger til. Kanskje fordi historien ikke høres umiddelbart interessant ut. Men jeg liker måten han skriver på og håper den vil friste til å lese flere bøker av ham i år.

    Liker

  2. labben sier:

    Takk =)

    Jeg likte både Great Expectations og Nicholas Nickleby, men jeg fikk det jeg forventet. Barnaby Rudge overrasket meg. Dickensk i stilen, men annerledes innholdsmessig. Nå vet jeg ikke om den er bedre enn de to andre du har planer om å lese i år, Bleak House og The Pickwick Papers, men jeg kan iallefall anbefale å sette den på Dickens-listen for 2013.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s