Samleomtaler

Planen var å lese 100 bøker i 2011, og å skrive om dem alle. Jeg har ikke lest 100 bøker og jeg har skrevet om langt færre. Men, som jeg skrev i fjor på denne tiden: «Igjen har jeg mål om å lese 100 bøker. Men kvalitet før kvantitet. Jeg leser det jeg vil, når jeg vil. Blir det ikke 100 gjør det ikke noe, så lenge jeg har oppdaget mange gode bøker og fantastiske forfattere.» Og det har jeg jo!

Her kommer korte omtaler av noen av dem jeg ikke har rukket å skrive om enda.

Tom Egeland – Sirkelens Ende
Den første boken om Bjørn Beltø er den foreløpig siste jeg har lest. Jeg husker noe om et skrin som måtte beskyttes, om en rekke skumle mennesker som skal ha tak i skrinet, om en korrupt arkeolog, om en reise til Sør-Amerika. Men om alt dette skjedde i Sirkelens Ende eller om deler av det er fra Paktens Voktere må jeg ærlig innrømme at jeg ikke husker. Egelands bøker er fengende og svært underholdende. Jeg sluker dem, men glemmer desverre fort. Jeg vet at Lucifers Evangelium er den boken jeg likte minst, mens Paktens Voktere var den beste. Sirkelens Ende var opp mot nivået på Paktens Voktere. «Man må ha interesse for historiske hendelser og religionsfilosofi», skriver Knirk. Har du det er det bare å lese denne. Jeg husker den kanskje ikke så godt, men jeg husker at det var knall i padden å lese den. For en mer overbevisende, og mindre vag omtale, les resten av Knirk sin.

Ann Cleeves – Svart som Ravnen
Denne husker jeg overraskende nok bedre enn Sirkelens Ende, til tross for at jeg likte sistnevnte bedre. Cleeves har skrevet krim fra Shetland, og det fenger til en viss grad. Karakterene er interessante, spesielt forfatterens hovedmistenkte (som selvsagt ikke er skyldig), og jeg ante virkelig ikke hvem den skyldige var. Artig løsningsvri. Helt grei tidtrøyte med andre ord, men Cleeves klarer aldri å skape den samme stemningen og den samme tilknytningen til karakterene som Teorin gjør med sine bøker fra Öland. Likevel, ikke den verste krimboken jeg har lest.

Agatha Christie – Liket i Biblioteket
En tynn liten flis som likevel tok sin tid å lese. Miss Marple er en finurlig dame, smartere enn politiet, det må hun jo være. Problemet med denne boken var at selv om jeg liker hovedkarakteren, så er hun bare en liten del av boken. I Christies verden er det mordet som står i fokus, til tross for verdenskjente og høyt elskede karakterer. Jeg liker bedre krim hvor karakterene er i fokus, og mordgåten hjelper med å få frem ulike karaktertrekk og karakterutvikling. Slikt er det lite av i Christies verden, har jeg inntrykk av.

Agatha Christie – Mord Etter Alfabetet
Jeg vet ikke om jeg liker Poirot. Det er noe ufordragelig med den mannen, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det. Mordgåten er spennende den, men igjen så er det noe som mangler. Det skjer ingen utvikling i boken annet enn etterforskningens utvikling, og poenget blir bare å komme til slutten. Igjen, en grei tidtrøyte, men Christies bøker er nok ikke for meg.

Marisha Pessl – Utvalgte Emner i Katastrofefysikk
Denne boken hadde jeg lyst til å like. Jeg håpet og trodde at det ville bli en ny favoritt. Den var sær, den var spennende til tider, den hadde uventede vrier på slutten, men den var langt fra fengende. Den virker til tider som en dårlig kopi av Den Hemmelige Historien av Donna Tartt. En lærer som har et litt for nært forhold til sine (få) elever, en gruppe med elever som kun henger med hverandre og har sære interesser, en ny elev som blir tatt inn i gruppen, men sliter med å bli et fullverdig medlem av «flokken». Et mord, usikkerhet i gruppen. Karakterene er nesten kjedelige, men plottet er villt nok til at jeg henger med i svingene og fullfører den lange boken. De siste 200 sidene mener jeg å huske at den tok seg kraftig opp, men den kjedet meg lenge.

Jørgen Brekke – Nådens Omkrets
Tom Egeland-aktig, uten å være like fengende, like overraskende eller like interessant. Mysterier, tafatt bikarakter (i en stor rolle), politimann fra Norge, politikvinne fra USA = interessant kobling. Loose women, døde mennesker, et spennende bibliotek som vi ikke får lese nok om. Den tafatte karakteren var også den mest interessante. Desverre. Likevel – og nå gjentar jeg meg selv til det kjedsommelige – grei tidtrøyte. Det er visst som regel det jeg syns om krim.

Egeland fikk en femmer på terningen, resten fikk fire. I ettertid lurer jeg på om jeg har vært for snill i enkelte tilfeller, men det er slik det er med firerne: grei leseropplevelse der og da, men de setter få positive varige minner.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere B, Forfattere C, Forfattere E, Forfattere P. Bokmerk permalenken.

3 svar til Samleomtaler

  1. Karin sier:

    Jeg er overrasket over at du likte Paktens voktere best. Jeg synes Sirkelens ende var den beste, jeg leste den for mange år siden og synes den er av de beste innen sjangeren. Senere synes jeg at Egeland nesten er litt slem med Beltø og det irriterer meg. Samtidig, han skriver veldig bra og fengende, men som du sier, jeg husker ikke så mye av det som har skjedd i etterkant. Jeg gleder meg uansett til neste bok i serien.

    Jeg får ikke helt til Poirot i bokform, synes han er best på TV og på lydbøker. Om du er mest interessert i karakterene og karakterutvikling så er nok ikke Christie det beste valget innen krim:-)

    Jeg har ikke lest Nådens omkrets, men har hørt veldig mye bra om den.

    Utvalgte emner… leste jeg for noen år siden, men fikk aldri dreisen på den. Holdt på i nesten to uker og det er uvanlig lenge for meg. Jeg husker også at den tok seg opp på slutten, men det tok laaaang tid å komme dit. Men som du sier, det er en bok man gjerne vil like.

    Lik

  2. Sånne samleinnlegg som dette kan jeg like!

    Du vil som regel ikke finne karakterutvikling i Christies bøker, for det er ikke det hun er opptatt av. Tvert imot er Christie mer en typenes forfatter, som viser hvordan ulike typer mennesker i det britiske samfunnet forholder seg til hverandre – og til forbrytelser, penger, status, arv. Hun utforsker dem ikke, hun bare bruker dem til sitt formål. Jeg liker Christie fordi jeg blir så lei av krimforfattere som fokuserer så mye på karakterene at de glemmer mordgåten og spenningen. Da lurer jeg av og til på hva som egentlig var vitsen med å skrive innen krimsjangeren, de kunne like godt ha kalt det noe annet. Christie gir meg et godt mysterium som pirrer nysgjerrigheten, verken mer eller mindre. Når det er sagt, er de bøkene du har lest ikke blant mine favoritter. De er helt greie, men jeg ville heller ikke gitt dem mer enn en firer.

    Jeg hører også med til dem som gjerne vil like Pessls bok, men merker at den frister stadig mindre. Kanskje jeg burde prøve å lese den før Den hemmelige historien, slik at jeg ikke har en potensielt bedre bok å sammenlikne med. Eller kanskje jeg vil like den bedre siden forventningene mine nå er skrudd kraftig ned.

    Lik

  3. labben sier:

    Karin: Jeg tror Knirk var like overrasket som deg. Jeg har ikke en god forklaring, men Paktens Voktere fenget rett og slett mer enn de to andre. Sirkelens Ende var god den også. Lucifers Evangelium (som var den jeg leste først), likte jeg betydelig mindre. Jeg gleder meg også til den neste =)

    Christie er nok ikke for meg nei, det har jeg skjønt nå. Jeg liker henne bedre på tv!

    Line: La være å lese Pessl, les Tartt! Så får vi heller vente å se hvordan høye forventninger slår ut. Jeg er utrolig spent på hvordan lesesirkelen reagerer på den boken.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s