The Sense of an Ending

«We listen to what people say, we read what they write – that’s our evidence, that’s our corroboration. But if the face contradicts the speaker’s words, we interrogate the face. A shifty look in the eye, a rising blush, the uncontrollable twitch of a face muscle – and then we know. We recognise the hypocrisy or the false claim, and the truth stands evident before us.»

 

Anthony Webster er en ganske ordinær mann som ser tilbake på et ganske ordinært liv. Han gikk på skolen, hadde venner, fikk seg kjæreste, begynte å studere, slo opp med kjæresten, mistet kontakt med gamle kamerater, fikk seg jobb, giftet seg, fikk barn og ble gammel. Da hans ekskjærestes mor testementerer 500 pund til ham, i tillegg til noen ukjente dokumenter, begynner han å se tilbake på livet han har levd, og han begynner å stusse på om minnene faktisk stemmer overens med virkeligheten.

Tony hadde i ungdomsårene en venn som var langt fra ordinær. Adrian var intelligent, logisk og annerledes. Han var hevet over alle andre, og man kunne ikke si seg uenig i hans tankegang selv om man ikke alltid ville kopiert handlingene hans. Selv etter at Adrian blir sammen med ekskjæresten til Tony, Veronica, føler Tony at Adrian er bedre enn ham. Skylden blir lagt på den manipulative ekskjæresten, og ikke barndomskameraten. Adrian er ufeilbarlig. Man kan ikke en gang krangle med logikken hans når han begår selvmord. Adrian har, som alltid, en forklaring som selv de store filosofene ville funnet fornuftig.

«He had a better mind and a more rigorous temperament than me; he thought logically and then acted on the conclusion of logical thought. Whereas most of us, I suspect, do the opposite: we make an instinctive decision, then build up an infrastructure of reasoning to justify it. And call the result common sense.»

Dette er den første av de seks nominasjonene til Bookerprisen og jeg tror ikke jeg trenger å lese resten. Barnes skriver bedre enn Kazuo Ishiguro og han er helt på høyde med Philippe Claudel. Dette er en av de beste bøkene jeg har lest i år, og jeg sier bare: for guds skyld gi denne mannen Bookerprisen! Han har vært nominert flere ganger før, og selv om jeg aldri har lest noe annet av mannen vil jeg si det ville vært vel fortjent. For en bok. For et språk.

Korte bøker som tar for seg livshistorier blir ofte overfladiske fortellinger. Man kommer ikke godt nok innpå karakterene, og føler man kun har fått et glimt av den virkelige historien. Slik er det ikke i denne boken. På bare 150 sider kommer vi virkelig under huden på Tony. Vi lærer om hans liv, hans tanker, hans minner, og vi blir fortalt av ekskjæresten hans at han aldri forstod hva det egentlig handlet om. Vi er med han på reisen gjennom minnene, hvor han prøver å forstå både Veronica og Adrian, men han er fanget i sine egne antagelser, både om Adrian og om sine egne følelser.

«And though we were making new friends ourselves, we were somehow persuaded that Adrian wasn’t: that we three were still his nearest intimates, that he depended on us. Was this just to disguise the fact that we were dependent on him?»

Barnes’ brillianse ligger i det at han klarer å gjøre refleksjoner rundt et relativt uinteressant liv til en mesterlig fortelling man ikke klarer å legge fra seg. Han skaper karakterer man ikke glemmer, til tross for at de er ordinære. Og han lager et mysterium rundt livene til de to som sviktet ham. Tony forstår ikke, forstod aldri, påstår Veronica. Men han forstår til slutt. Kanskje Adrian ikke er hevet over alle likevel?

«I survived. ‘He survived to tell the tale’ – that’s what people say, don’t they? History isn’t the lies of the victors, as I once glibly assured Old Joe Hunt; I know that now. It’s more the memories of the survivors, most of whom are neither victorious nor defeated.»

Jeg skal selvsagt lese resten av de nominerte til Bookerprisen, men jeg tror ikke noen av dem vil være bedre enn denne. Jeg anbefaler alle å ta seg tid til å lese Julian Barnes sine 150 sider om Anthony Webster.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere B. Bokmerk permalenken.

13 svar til The Sense of an Ending

  1. For det første; en utrolig fyldig og god anmeldelse:-)) Jeg leste også denne i forrige uke, og kommer vel med min egen anmeldelse snart. Syns også boken var utrolig god og holder veldig høyt nivå. Likevel skurret slutten for meg; jeg syns det var pussig at Veronica er så sint på Tony, og tvisten med barnet og moren ble bare litt unødvendig og konstruert for meg. Syns boken hadde vært mye bedre hvis slutten hadde vært mer dempet, fordi teksten og stemningen er det som løfter boken og gjør den så utrolig bra! Hvilken bok leser du denne uken?

    Lik

  2. Ingalill. sier:

    Solgt!
    Montro om de har fått i denne på biblioteket.

    Lik

  3. Overbevisende anmeldelse! Jeg skal ikke engang forsøke å få tid til å lese denne i høst, men jeg har notert meg navnet og tittelen til bedre tider. Gleder meg til å lese om resten av bøkene!

    Lik

  4. labben sier:

    Clementine: Jeg likte slutten fordi den viste en side av Adrian som Tony ikke hadde sett og derfor ikke hadde mulighet til å fortelle oss. Dessuten viste slutten hvor urimelig Tony hadde vært i sine beskrivelser av Veronica. Men jeg er helt enig i at det er teksten og stemningen som gjør boken så god.

    Denne uken skal vi lese Jamrach's Menagerie av Carol Birch. Du hadde lest en annen av de nominerte, hadde du ikke?

    Ingalill: Så bra! Jeg tror du vil like den.

    Line: Nei, du har vel noen tunge du skal gjøre deg ferdig med, i tillegg til å skulle lese Hamsun og Dumas. Sistnevnte er forsåvidt lettlest, men Greven er så lang…

    Gleder meg til å høre hva du syns om Julian Barnes når vi en gang når bedre tider =)

    Lik

  5. Clementine sier:

    Jeg forstår det du sier om at Tony ser en annen side av Adrian:-))
    Jeg leste Pigeon English i vår og anmeldte den da på bloggen. Gleder meg å lese videre, og begynner på Jamrach's Menagerie!!

    Lik

  6. Haruhi sier:

    Shit. Bedre enn Ishiguro?! Tror jeg må skrive meg denne bak øret, gitt.

    Lik

  7. labben sier:

    Clementine: Jeg har linket til omtalen din av Pigeon English og venter i spenning på flere omtaler =)

    Haruhi: Skal ikke si det for bastant, men det var det jeg tenkte da jeg leste denne boken. I og med at jeg virkelig elsker Ishiguro sier det uansett litt om nivået til Julian Barnes.

    Likt av 1 person

  8. Julie sier:

    Jeg stoler på deg og noterer meg uten tvil denne.

    Lik

  9. Clementine sier:

    Topp! Da har jeg fått opp en side på bloggen min også om felleslesingen vår med linker til deg og Elida også, så da burde jeg være helt ajour!! 🙂

    Lik

  10. Nina C. sier:

    Skal skrive ned tittelen:) Virker som en fin bok.

    Lik

  11. Geir sier:

    Jeg syns slutten på en måte punkterte boken. Litt overraskende, litt konstruert som om man har gått tom for gode ideer – og så presser man sin muse litt vel mye. Kanskje jeg hadde opplevd boken som bedre hvis slutten hadde vært mindre «overraskende»?

    Lik

  12. Tilbaketråkk: Labben leser et helt forfatterskap: kandidatene | Labbens bokblogg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s