The Tenth Chamber

Forfatter: Glenn Cooper
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Cornerstone Digital
Språk: Engelsk
Sidetall: 352
Utgave: Kindle

Siden jeg ikke jublet for politikrim prøvde jeg meg på arkeologikrim. Jeg traff ikke blink denne gangen heller, men jeg bevegde meg et steg oppover rangstigen. Cooper skriver om et unikt arkeologisk funn. Luc Simard, arkeolog, blir bedt om å hjelpe til med å forstå innholdet i et nyoppdaget middelaldermanuskript. Manuskriptets avsløringer fører ham til fantastiske hulemalerier i Ruac. Der samler han sammen et lag med forskere som skal jobbe for å finne ut av Ruacs hemmeligheter. Ikke alle ønsker at hemmelighetene skal avdekkes og går til voldsomme lengder for å hindre forskerne i å gjøre arbeidet sitt. En etter en havner forskerne i avorlige «ulykker».

Hemmeligheter fra fortiden, neandertalere, hulemalerier, spenning og mord er en fin blanding. Jeg mener å ha lest at forfatteren elsker bøkene til Jean M. Auel, noe som ikke er overraskende etter å ha lest denne boken. Den har mange tidsperspektiv: Vi følger Luc i nåtid, prester i middelalderen og hulemaleren fra før vår tid. Likevel er det overraskende enkelt å holde tråden og å følge tankegangen til Cooper. En historienerd som meg elsker mysteriet med manuskriptet, hulen og de forhistoriske menneskene, men syns alle mordene og voldsepisodene er et unødvendig hinder på veien til sannheten. Jeg er altfor nysgjerrig av meg til å ha tålmodighet med alle distraksjonene, de gir meg jo ikke svaret jeg er på jakt etter. Igjen er det alså krimelementet som er forstyrrende. Historie og arkeologi er finfint!

Problemet med å ligge 6 omtaler etter skjema er at jeg har glemt alle de finurlige detaljene i boken, og har derfor ikke så mye mer å si om Glenn Coopers «The Tenth Chamber». Jeg likte boken godt nok til at jeg er glad for at jeg leste den. Men detaljene sitter altså ikke klistret i hodet. Fin tidtrøyte.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere C. Bokmerk permalenken.

2 svar til The Tenth Chamber

  1. Jeg synes det er synd at Cooper låner så mye fra krimsjangeren, for han hadde ikke trengt det for å skape spenning. Det var det samme som skurret litt i «De dødes bibliotek»; historie- og krimelementene passet ikke helt sammen, og da foretrakk jeg helt klart førstnevnte. Men nå liker jo jeg politikrim også, så det ødela ikke så mye for meg:-) Kanskje er det fordi krimsjangeren er lettere å selge til det amerikanske publikum enn arkeologispenningsromaner? Uansett skal jeg nok lese denne også med tid og stunder, for fin tidtrøyte innimellom alle de tyngre bøkene takker jeg ikke nei til.

    Lik

  2. labben sier:

    Jeg likte denne godt som tidtrøyte og anbefaler den gjerne. Alle bøker trenger ikke å havne på favorittlisten. Denne minnet om Egeland sine bøker – underholdningsnivået er høyt. At den ikke gir meg noe særlig utover det er helt greit så lenge jeg ikke har store forventninger på forhånd.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s