Menneskehavn

Forfatter: John Ajvide Lindqvist
Utgivelsesår: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Målform: Bokmål
Sidetall: 573
ISBN: 9788202312756

Anders og Cecilie er lykkelig gift helt til datteren Maja plutselig forsvinner. Det finnes ingen spor etter henne, og Cecilie gir opp håpet om å se datteren igjen. Anders takler sorgen ved å drikke, og ekteskapet oppløses ikke lenge etter denne skjebnesvangre dagen på øyen Domarö. Anders klarer ikke å gi slipp på datteren og drar tilbake til øyen. Der får han tegn på at Maja fremdeles lever, og han blir oppsatt på å finne henne. For å klare det må han grave i øyens fortid, som holder nøkkelen til Majas forsvinning.

Jeg hadde store forhåpninger til denne boken. Mange sammenlignet Lindqvist med Johan Theorin, en forfatter som skriver nydelige og stemningsfulle bøker. Desverre ble jeg ikke grepet av Menneskehavn på samme måte som jeg ble av Skumringstimen. Det tok 200 sider før historien kom skikkelig i gang. Starten av boken handler om forsvinningen, og om sorgen som fulgte. Dette kunne vært en hjerteskjærende start, men jeg blir ikke engasjert. Jeg føler ikke sorgen sammen med karakterene. Anders irriterer mer enn han inspirerer sympati, og jeg syns det er farmoren og farfarens historie som er vakker og verdt å følge. De står i sentrum for meg, ikke Anders. Og det fungerer dårlig da historien sirkler rundt Maja og Anders, det er de som er midtpunktet.

Det at jeg ikke blir grepet ødelegger historien for meg. Likevel hadde den noen lyspunkter. Øyens historie er makaber og svært trist. Etter hvert som vi finner ut mer og mer om hva som skjedde der og hvordan det påvirker beboerne nå, blir boken fryktingytende. Det mangler altså ikke på spenning i de siste 300 sidene. Men hendelsene som skjer med Anders og med farfaren blir for merkelig, for sært og for dårlig forklart. Jeg hadde likt en mer naturlig vri, eller i det minste en mer logisk vri. Det blir for utrolig rett og slett. Uansett hva en forfatter presenterer så skal leseren tro på det. Så lenge jeg er i forfatterens univers skal det som skjer det være realistisk for meg mens jeg leser. Enten det handler om Hobbiter, Drager, Kloner, flyvende griser eller hva som helst, så må jeg tro på det. Hvis ikke blir leseropplevelsen ødelagt.

Boken har potensiale, og jeg kan absolutt se hvorfor andre liker den. Men jeg må føle noe, jeg må ha ønsker og håp om hvordan situasjonen kommer til å utvikle seg for karakterene. Og jeg må kunne leve meg fullstendig inn i historien og tro på det som skjer, uavhengig av om det kunne skjedd i virkeligheten eller ikke. Uten de elementene blir det ikke mer enn en mindre enn gjennomsnittlig leseropplevelse for min del.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere L. Bokmerk permalenken.

3 svar til Menneskehavn

  1. Huff, jeg var litt spent på denne boken og hadde gjort meg en del forhåpninger. Etter din omtale er det i hvert fall helt utelukket å prioritere den med det første. Jeg vet, man er forskjellig og kanskje vil jeg like den. Men for meg er det også et viktig kriterium at man kan leve seg inn i det som skjer i boken, selv om det er usannsynlig i den virkelige verden.

    Jaja, jeg har i det minste nok av andre fristelser stående i bokhyllen;-)

    Lik

  2. Bai sier:

    Så dumt at du blei skuffa. Eg har også store forventningar til denne, fordi eg likte La den rette komme inn så veldig, veldig godt.

    Lik

  3. labben sier:

    Jeg klarer ikke å la være å sammenligne bøkene jeg leser, og Menneskehavn føles nesten som bortkastet lesetid i forhold til fantastiske bøker som «Never Let Me Go» (som var utrolig sterk – følte nesten jeg fikk et spark i magen, hadde både lyst til å skrike ut i sinne og legge meg ned å gråte) og «Brodeck's Report» som er nydelig skildret. Tidløs og stedløs, forferdelig historie, vakkert språk. Jeg opplever ikke ofte slike sterke følelsesmessige reaksjoner på bøkene jeg leser som med disse to bøkene, men da jeg leste Menneskehavn var det få reaksjoner generelt, selv om historien burde vært både sterk og gripende. Det var kun spenningen som gjorde at den ikke fikk en utelukkende negativ omtale.

    Som dere sikkert skjønner anbefaler jeg «Never Let Me Go» og «Brodecks Rapport» (selv om jeg kun har lest 40 prosent av sistnevnte) på det sterkeste. Omtaler kommer etterhvert.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s