The War of Don Emmanuel’s Nether Parts

Forfatter: Louis de Bernières
Utgivelsesår: 1991 (1990)
Forlag: Vintage Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 376
ISBN: 9780749391300

«When the spoilt and haughty Dona Constanza tries to divert a river to fill her swimming pool, she starts a running battle with the locals. The skirmishes are so severe that the Government dispatches a squadron of soldiers led by the fat, brutal and stupid Figueras to deal with them. Despite visiting plagues of laughing fits and giant cats upon the troops, the villagers know that to escape the cruel and unusual tortures planned for them, they must run. Thus they plan to head for the mountains and start a new and convivial civilisation.» (bookdepository.co.uk)

Tonen er satt fra første side:

«The Capitan then shot the driver through the head and liberated entirely the truck, its contents, and many thousands of peso. The Lieutenant began to write a brief report on the driver – ‘shot whilst resisting arrest’ – and sealed it in an envelope with the man’s identity card; meanwhile the Capitan took the truck and the jeep to the farm with the airstrip and sold the marijuana to the gringo with the aeroplane for many more thousands, then he sold the truck for next to nothing to a white farmer who could arrange the documents, and then he drove in the jeep back to his platoon’s encampment by the river.»

Språket og skrivestilen til Bernières er nok til å sende meg til skyene. Han skriver virkelig som en gud, og gir meg lyst til å lese så sakte som mulig for å absorbere mest mulig, for å få med meg hver detalj. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal beskrive hva som gjør det genialt, men prøver likevel. Han skriver om et meget seriøst tema, om maktmisbruk, diktatur, drap, voldtekter. Men han bruker humor som et middel for å vise grusomhetene. Makaber humor. Likevel har han en lett penn. Det virker uanstengt. Språket flyter naturlig, til tross for at han holder seg på et sinnsykt detaljnivå i sine beskrivelser av både mennesker, natur og handlinger. Det er enkelt å se for seg handlingen i boken, og engasjement fra leseren er ikke vanskelig å opparbeide seg når det man leser er resultatet av et tydelig engasjement fra forfatterens side.

Karakterene fra landsbyen er like snodige som de er livlige. Delene av boken som handler om deres dagligliv og små irritasjoner og gleder er herlig lesning. Minner om Notwithstanding av samme forfatter, men med vidt forskjellige karakterer, som reagerer på hver sin måte på landsbylivets oppturer og nedturer. En annen forskjell er at idyllen ikke varer like lenge i forfatterens oppdiktede latinamerikanske land som i hans England. En jente blir voldtatt av soldater. Befolkningen gjør opprør. Det hele ender med at flere blir drept av en granat. Det er nok av slike tragiske hendelser i boken. Skrivestilen gjør dog at boken kan være underholdende og til tider lystig selv med så dystre og alvorlige hendelser. Dessuten er det ikke utelukkende grusomt, alt det som skjer i boken.

Alt skal heller ikke tas dønn alvorlig, som når de døde møtes og gifter seg, eller når det plutselig dukker opp en skokk med katter, eller når soldater som har vært frosne i 200 år blir tint og tvunget til å jobbe som slaver. Til tider grenser handlingen til det absurde, men forfatteren går aldri over grensen. Det er hele tiden mening i det han skriver – leseren (jeg) tar poengene han prøver å få frem (de tydeligste i det minste, skal ikke på død og liv love å ha forstått alt). Jeg liker godt de «magiske» delene av boken, og de absurde. Det passer både til den sinnsyke historien og til det fyrverkeriet av en skrivestil som forfatteren bruker.

Både språket og handlingene i boken er til tider svært ironisk. Følgende sitat er et eksempel på det:

«..Indians made very inadequate slaves. They would not give up their gods and preferred to starve themselves to death rather than submit to indignity. The Negroes on the other hand, being from different parts of West Africa, had no common language, so it was a simple matter to confuse them and to brutalise them into being enlightened by Christianity.»

Som dere kanskje skjønner er ironien et virkemiddel for samfunnskritikk. Selv om det er mye å kritisere i et land med autoritært styre, korrupte politikere, korrupte soldater, fattigdom, vold og lite frihet viser Louis de Bernières også det vakre og spesielle med denne delen av verden, og med innbyggere som kjemper for en bedre tilværelse. Han viser mange sider av et latinamerikansk samfunn, og det er en fantastisk reise vi får være med på, full av nedturer, men ikke uten oppturer.

Jeg kan ikke rose Louis de Bernières nok. Historien er viktig, interessant og høyst underholdende. Fantasien til denne mannen er omtrent så vill og fantastisk som den kan bli, og kan har evner til å levendegjøre fantasien sin gjennom et rikt karaktergalleri og en skarp penn som jeg misunner ham enormt. «The War of Don Emmanuel’s Nether Parts» er utrolig nok den første boken av Louis de Bernières, og er første del i hans Latin Amerika trilogi. Så snart jeg kommer meg gjennom min planlagte leseliste skal jeg begynne på nr. 2, «Senor Vivo and the Coca Lord».

Dette er min bokomtale nummer 100 (yay!!). Ingenting er bedre enn å kunne skrive om denne helt unike og brilliante boken på min lille jubileumsdag. Hvis du som leser dette tenker at boken kan være noe for deg, ikke stuss. Les den! Avslutter med et Monty Pyhton-esque sitat:

«The People’s Liberation Force were mainly a demolition group, whereas, for example, the People’s Vanguard were mainly an ambushing group, the People’s Liberation Front dealt mostly with kidnapping, the Popular Action Front specialised in blackmail and extortion, and the Revolutionary Socialists in assassinating important people. The People’s Liberation Force probably chose their particular speciality because it was one of the safest; there is, after all, very little danger in planting bombs and then retreating to a safe distance.»

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere B. Bokmerk permalenken.

8 svar til The War of Don Emmanuel’s Nether Parts

  1. Anonym sier:

    Hei! Når er bloggdatoen for Buddenbrooks?

    Lik

  2. labben sier:

    Bloggdatoen er søndag 3. april, altså førstkommende søndag =)

    Lik

  3. Haruhi sier:

    Denne har jeg hatt lyst til å helt siden du nevnte den før en gang, og jeg googlet den. Jeg fikk ikke akkurat mindre lyst nå. Latin-Amerika er et område jeg er veldig fascinert av, og språket i avsnittene du trekker fram virker veldig forlokkende! Erketypisk nok (og i grunn ganske logisk)hadde ikke biblioteket noen mulighet til å skaffe meg den. Hmpf.

    Lik

  4. labben sier:

    Ja, denne er nok ikke den enkleste å få tak i. Jeg bestilte den fra bookdepository.co.uk. Spørs om du får tak i den uten å betale for den. Kanskje fretex har den? Jeg fant bok nummer to i trilogien på fretex og betalte 25 kroner for den =)

    Men det skal tross alt litt flaks til å finne en spesifik bok der…

    Lik

  5. Haruhi sier:

    Ja, tviler på at jeg har flaks nok til å dumpe bort i den på en av bruktbutikkene her i byen. Noe som betyr at jeg må kjøpe den. Noe som igjen betyr at jeg ikke får lest den før en gang i mai, eller senere, når jeg rent teknisk har råd til å begynne å kjøpe bøker igjen, jeg er nemlig alt for glad i mat til å kjøre nuddel-og-vann metoden for å finansiere bøker 🙂 Men! Da har jeg iallefall noe å se fram til!

    Lik

  6. labben sier:

    Jeg har vært i den situasjonen selv den gang jeg levde utelukkende på studielån. Men det fine med å ha lite penger er gleden ved å kunne kjøpe bøker når man endelig får spart opp litt (eller har bursdag) =)

    Denne boken passer nok uansett bedre å lese i ute i solen en varm sommerdag enn i vintermåneden mars. Jeg skal spare den neste til det blir fint og varmt og jeg kan lese den på terrassen!

    Lik

  7. Jeg er så glad, så glad for at du likte denne boken! Og det var så fint å lese en så god omtale av en av mine favorittbøker. Louis de Bernières skrev bedre som debutant enn mange andre forfattere klarer i løpet av et helt forfatterskap. Imponerende!

    Jeg har lenket til innlegget ditt, slik at flere forhåpentligvis skjønner at de MÅ lese denne boken. Og så håper jeg at vi får samordnet lesingen av Senor Vivo.

    Men: Jeg håper at du også vil lese Kaptein Corellis mandolin. Den er like morsom, fargerik, skarp og tragisk som Don Emmanuel, men er hakket mer inderlig fordi han går tettere inn på noen av karakterene. Den er fantastisk, og en stor leseropplevelse.

    Gratulerer så mye med innlegg nummer 100, forresten! Jeg gleder meg allerede til de neste hundre:-)

    Lik

  8. labben sier:

    Denne mannen har etter kun to bøker klatret til topps på min favorittliste og jeg har derfor gitt meg selv oppgaven med å skaffe alle hans bøker. Corelli's Mandolin står klar i hyllen, det samme gjør resten av latinamerikatrilogien og Birds Without Wings. Red Dog og The Partisan's Daughter bestilles nok snart fra bookdepository, og da er samlingen komplett. Jeg blir svært overrasket hvis noen av bøkene hans skuffer.

    Leser gjerne Senor Vivo samtidig som deg. Gi beskjed når du føler for å begynne på den, så skal jeg være klar =)

    Captain Corelli's Mandolin skal leses på terrassen i sommer. Birds Without WIngs, derimot, tror jeg er en fin høstbok. Jeg vet egentlig ikke hvorfor.

    Jeg er overlykkelig over å ha funnet en forfatter som har alt. Han kan skrive, han har en særegen stil, han har en fantastisk fantasi og han evner å skape unike karakterer som man kan bli glad i. I tillegg har han et samfunnsengasjement som synes i bøkene hans. Jeg er frelst!

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s