7/52: Wunderkind

«There were no flaws that jarred on her, but the phrases shaped from her fingers before she had put into them the meaning that she felt.»

Vi møter en ung jente som spiller piano. Hun lærer seg melodiene, hun spiller «korrekt», men likevel er det en annen som stjeler oppmerksomheten. En annen som er stjernen. Hun er teknisk anlagt. Han, derimot, legger sjelen sin i musikken. Han føler det han spiller, og av den grunn skaper han magi.

Denne novellen fungerer som et eksempel på hvor vanskelig det kan være å leve seg inn i en historie på få sider. Jeg har lite å utsette på språket til McCullers, og historien er i og for seg ganske interessant. Men jeg lar meg ikke rive med, jeg bryr meg lite om karakterene. Den fenget ikke. Hadde novellen hatt flere lag, utvidet over flere sider er det ikke sikkert jeg hadde sagt det samme.

Jeg vet det er en urettferdig vurdering, men jeg kan kun skrive om min egen opplevelse. Jeg verken evner eller ønsker å vurdere novellen objektivt. Det jeg kan si er at jeg ikke vil fraråde andre til å lese novellen. For meg ble den for kort, for flat og for kjedelig, men jeg har stor tro på at andre kan finne magien i historien. Og det hadde jeg ikke sagt hvis novellen var dårlig skrevet, eller historien fullstendig uinteressant. Den er tross alt en moderne klassiker. Hvorfor, det får det være opp til andre å fortelle.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere M. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s