Egypteren Sinuhe

Forfatter: Mika Waltari
Utgivelsesår: 2002 (for første gang i 1945)
Forlag: De Norske Bokklubbene AS
Målform: Bokmål
Sidetall: 637
ISBN: 8252550959

«Jeg Sinuhe, sønn av Senmut og hans hustru Kipa, skriver dette. Ikke for å prise gudene i landet Kem, for jeg er trett av guder. Ikke for å prise faraoer, for jeg er trett av deres bedrifter. Bare for min egen skyld skriver jeg dette. Ikke for å smigre guder, ikke for å smigre konger, ikke av frykt, og ikke i tro på fremtiden. For i mine levedager har jeg gjennomgått og tapt så meget at jeg ikke plages av ørkesløs frykt, og jeg vemmes ved håpet om udødelighet, som jeg vemmes ved tanken på guder og konger. Jeg skriver dette bare for min egen skyld, og i dette tror jeg jeg skiller meg fra alle skrivere, det være seg i fortid som i fremtid.»

Slik starter Sinuhe fortellingen om seg selv. Historien som følger finner sted i landet Kem (Egypt) på slutten av det attende dynastiet, mellom 1300-1400 år før vår tid. Han forteller om hvordan foreldrene fant ham liggende i en kurv som fløt nedover Nilen. Hvordan de oppdro ham, og hvordan faren lærte ham legekunsten. Som ung mann klarer ikke Sinuhe å styre sine lyster, noe som gjør at foreldrene mister alt og direkte fører til deres død. Han skjemmes, men kan aldri ta tilbake det som har skjedd. Sinuhe utfører også store bragder. Han redder farao, hjelper Horemheb som senere blir farao, han reiser til nabolandene til Kem hvor han blir kjent for sine fantastiske legekunster, og blir venn med flere herskere. Han reiser så langt som til Kreta, hvor han mister sin store kjærlighet i minotaurens labyrint.

På alle sine reiser har han med seg slaven sin, Kaptah, som fungerer mer som en følgesvenn – til tross for at han får smake stokken iblant. Sinuhe blir rik, han blir velkjent, og han blir akseptert i land som tradisjonelt ikke takler Kemitter. Men han reiser til slutt hjem, og slår seg ned i sin egen by, Tebe. På den tiden er han vitne til store endringer i sitt hjemland. Farao Akhnaten prøver å styrte folkets guder – spesielt den mektige Amon – og innføre monoteisme, troen på guden Aten. Prestene står i opposisjon til farao og prøver å overtale folket til at han er en falsk guddom. Det bryter ut borgerkrig, som løses ved at farao flytter hovedstaden fra Tebe til Akhetaten. Der regjerer han med sin kone, Nefertiti, mens rådgiveren Eie styrer i Tebe. Ute av synet, ute av sinn.

Horemheb er leder for hæren, og ønsker selv å styre Kem, for farao nekter ham å bekjempe landets fiender med alle mulige midler. Farao ønsker dialog, Horemheb ønsker krig. Eie, i Tebe, ønsker også makt, og sammen med Horemheb konspirerer de mot farao. Sinuhe blir vitne til avtalen mellom dem, og blir også redskapet for gjennomførelsen (for han er faraos lege). Akhnaten blir styrtet, og Eie overtar tronen. Horemheb drar i krig for å endelig kunne bekjempe fienden, og Sinuhe drar med ham. Men Sinuhe tror fortsatt på Akhnatens visjon for Kem, og glemmer ikke Aten med det første. Derfor skaper han opprør i Tebe når krigen er vunnet, og er igjen ansvarlig for døden til noen han elsker. Til slutt blir han forvist fra Kem.

«Men mitt hjerte sa: Jeg taler ikke om dine mord, og anklager deg ikke for dem, skjønt jeg natt og dag dunker inn i din bevissthet: skyldig, skyldig. Tusener og atter tusener er døde for din skyld, Sinuhe. De er døde av sult og pest, for våpen og av sår. De er døde under kampvognenes hjul, og de har vansmektet på ørkenens hærveier. For din skyld er barnet død i sin mors skjød, for din skyld har stokker slått ned på krøkete rygger, for din skyld tramper uretten på rettferdigheten, for din skyld seirer griskhet over godhet, for din skyld hersker røvere over verden. I sannhet, utallige er døde for din skyld, Sinuhe. Deres hud er av vekslende farge, og deres tunger taler ord av forskjellige slag, men de er allikevel uskyldige, Sinuhe, fordi de ikke hadde din kunnskap, og alle som er døde og som fremdeles dør, er dine brødre og dør for din skyld, og du er den ene skyldige. Derfor hører du deres gråt i dine drømmer, Sinuhe, og derfor er det deres gråt som gjør at maten mister sin smak i din munn, Sinuhe, og derfor legger deres gråt all din glede øde.»

Egypteren Sinuhe er en enorm fortelling som rommer en livstid full av eventyr, krig, sorg, rikdom, og maktmisbruk. Forfatterens språk er gammeldags, noe som gjør fortellingen mer troverdig, og lettere å leve seg inn i. Beskrivelsene av byer, ørkener og mindre områder er også med på å levendegjøre omgivelsene, og gir leseren en følelse av å bli transportert til Det Gamle Egypt. Vi blir introdusert for alt fra en rekke ulike guder, dagliglivet i egyptiske byer, legeskikker som er over 3000 år gamle til byer som for lengst har blitt omgjort til ruiner.

Fortellingen er fengslende fra første side. Det er ingen kjedelige partier, ingen unødvendige passasjer. I tillegg lærer man utrolig mye mens man leser. Jeg hadde en del kunnskap om denne tidsperioden fra før, men det var kjekt å få frisket opp gammel kunnskap. Dessuten er det noe helt annet å få det levendegjort på denne måten, enn å lese faktabøker om hvordan det en gang var. Jeg tror at følelsen jeg fikk da jeg leste denne boken ligner en arkeologs følelse når han eller hun finner en gjenstand som er mange tusen år gammel, som gir arkeologen en mulighet til å se for seg hvordan det må ha vært å leve på dette stedet, i denne tiden. En gjenstand som skaper en virkelighet som vi ikke kjenner, men som vi kan gjenskape. Det er det Mika Waltari har gjort: han har gjenskapt en virkelighet som vi nå kan leve oss inn i. Som vi kan kjenne, uten å måtte ty til vår egen fantasi. Det spiller ingen rolle at historien er oppdiktet. Rammene rundt historien er høyst virkelig, og det samme er mange av karakterene i boken. Deres handlinger, deres tro, deres syn på verden. Alt det kan vi få innblikk i gjennom å lese denne boken.

Waltari har skapt en episk historie, som en slags Ringenes Herre, men basert i et virkelig samfunn og med en mindre tydelig moral. Dette er ikke en bok om «det gode mot det onde». Sinuhe kjemper en kamp med seg selv, hans gode side mot hans onde. Ingen er fri for synder, og få vet nøyaktig hva som er rett og hva som er galt. Akhnaten er ingen Sauron. Han ville at barn skulle få utdanning, han ville ha et godt forhold til nabolandene basert på dialog, ikke krig. Men han ville også ha makt, og gikk i mot tradisjoner for å tilegne seg denne makten. Og det er ikke lett å overvinne tradisjoner…

Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere W. Bokmerk permalenken.

3 svar til Egypteren Sinuhe

  1. VildesVerden sier:

    Husker jeg kjøpte den på salg en gang jeg var i Bergen på nitti tallet. Leste den på togturen hjem og koste meg masse!

    Liker

  2. Ståle sier:

    Flott omtale! Fikk lyst til å finne fram til Sinuhes fortelling. Må nesten slutte å lese denne bloggen, tror jeg, for det medfører store kostnader. Av de tre omtalene jeg hittil har lest (inkl. denne), har jeg gått til anskaffelse av to…

    Liker

  3. labben sier:

    Vilde: Tror så gjerne at denne boken er fin å drømme seg vekk med når man sitter på toget i seks timer. Ingenting er bedre enn en fantastisk murstein når man har masse tid til overs =)

    Ståle: Hehe du traff meg gjerne på et verst tenkelig tidspunkt, for de fire siste bøkene jeg har lest har umiddelbart blitt favoritter, og den femte var også knallgod. Men det kommer nok noen bommerter innimellom også 😉

    Hyggelig med fin tilbakemelding forresten. Håper du liker bøkene du har kjøpt =)

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s