Historien om Pi

Forfatter: Yann Martel
Utgivelsesår: 2003
Forlag: Dinamo
Målform: Bokmål
Sidetall: 347
ISBN: 9788280710659

Historien om Pi handler om Piscine Molitor Patel, en indisk gutt som bokstavelig talt vokser opp i en dyrehage. Familien eier nemlig en dyrehage i byen Pondicherry, og Piscine (eller Pi som han senere blir kalt) lærer en hel del om de forskjellige dyrene, og ender opp med å studere zoologi (og religion). Familien bestemmer seg for å selge dyrene i dyrehagen og starte et nytt liv i Canada. De fleste dyrene blir solgt til dyrehager i USA, og blir dermed med på reisen over Stillehavet. Men båten både familien og dyrene befinner seg på synker, og Pi er den eneste overlevende. Han havner i en livbåt. Desverre for ham er han ikke den eneste. Han får selskap av en hyene, en sebra, en ape og en bengaltiger. 227 dager befinner han seg i båten med tigeren. Takket være kunnskapen han opparbeidet seg i dyrehagen og takket være livbåtens rasjoner overlever han 7 måneder i Stillehavet.

Dette er den første boken jeg fullfører i 2011, og det var en fin start på leseåret. Jeg fikk flyt i lesingen, og leste 300 av bokens 347 sider 1. januar. Det er ikke mye som er bedre enn å leve seg fullstendig inn i en historie og lese mange timer i strekk. Historien egnet seg godt til det.

I starten forteller Pi om årene i India – om skolegang, om dyrehagen og om hans fascinasjon for religion. Pi elsker religion, han elsker Gud, og blir både Muslim, Kristen og Hindu. Ikke at det blir spesielt godt mottat av verken hans moderne gudløse familie, eller av trossamfunnene som mener han må velge EN religion. Jeg må innrømme at jeg fikk meg en god latter når jeg leste om Pis søk etter gud og profeter. Til og med en antiteist som meg kan finne en slik historie sjarmerende. Pi er jordnær og ærlig, og forstår ikke alltid hvordan samfunnet fungerer. Men naiviteten hans fungerer godt for historien. Uten den ville det blitt mindre troverdig.

Troverdighet er faktisk et nøkkelord for resten av boken. Det er en utrolig historie Pi forteller – og mange har problemer med å tro på den. Pi overlever 227 dager på havet med en 200 kilos Bengaltiger. På slutten forteller han en alternativ historie – en grusom fortelling, som likevel er mer troverdig. Det er akkurat som om forfatteren utfordrer leseren til å tro på Pis historie ved å inkludere denne alternative versjonen. Personlig tok jeg ikke stilling til spørsmålet om sannhet. Jeg så på boken utelukkende som oppdiktet. Det holder for meg. Historien var spesiell og fin og spørsmålet om troverdighet vil bare være med på å ødelegge leseropplevelsen.

Pi og Richard Parker (tigeren) lever et ensomt liv. Men de har i det minste hverandre. Richard Parker motiverer Pi til å holde seg i livet. En konstant frykt for å bli spist av en tiger gjør noe med viljen til å leve. Den tvinger deg til å kjempe. Historien fikk meg ikke til å tro på Gud, slik som coveret lovet. Den ga meg likevel enn meget fin dag i sofaen og en god start på 2011. Og selv om dette ikke er den beste historien jeg har lest, eller boken med det mest poetiske språket så kan jeg anbefale den videre. Denne er fin for å drømme seg vekk noen timer. Det spiller ingen rolle om den blir fort glemt. Det er ikke viktig at den ikke blir en favoritt. Den var fin!

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere M. Bokmerk permalenken.

4 svar til Historien om Pi

  1. Julie sier:

    Denne har jeg hatt stående i hylla i noe sånt som seks år. Kanskje på tide at jeg gir den en sjanse. 😛

    Lik

  2. labben sier:

    Hehe den stod lenge i min hylle også før jeg gadd å finne den frem. Men jeg ville gitt den en sjanse. Den var, som jeg skrev, veldig fin, selv om den ikke ble noen favoritt. Men noen bøker gir fine leseropplevelser, selv om de ikke er best.

    Lik

  3. Bai sier:

    Eg ar også hatt denne ståande på hylla lenge. Eg veit ikkje korfor eg ikkje har lese ho endå, men eg trur eg skal få gjort det. I alle fall i løpet av dette store, blanke, ubrukte året.

    Lik

  4. labben sier:

    Jeg tror jeg hadde en mistanke om at boken ikke var noe for meg før jeg leste den. Men jeg bestemte meg for å lese den likevel, og det viste seg at jeg likte den. Jeg tror likevel jeg gir den videre til Fretex, for jeg tror neppe jeg kommer til å lese den om igjen. Som sagt, terningkast fire representerer fine leseropplevelser der og da, men som ikke nødvendigvis blir husket i lang tid fremover…

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s