Forsoningen

Lille jøde, far vel, far vel,
Moses og Isak venter deg vel?

Lille jøde, vær ei så sturen,
til ild og svovel går helvetesturen.

Kom aldri tilbake lille jøde,
her ønsker vi bare å se dere døde.

At gode bøker kan sette følelser i sving er ikke noe nytt, men sjelden har jeg opplevd så store fysiske og følelsesmessige reaksjoner på en bok. Den første delen av historien skildrer et gryende vennskap mellom to gutter i 1932; en sønn i en gammel tysk overklassefamilie, Konradin von Hohenfels, og en jøde, Hans Schwarz. Denne fortellingen er vakker. Men man skjønner at dette vil bli et komplisert vennskap på grunn av forfatterens vektlegging av guttenes forskjellige raser.

Med Hitlers økende popularitet på begynnelsen av 1930-tallet blir det spredt mer og mer propaganda – spesielt rettet mot kommunister og jøder. Dette smitter over på lærere og elever ved skolen til de to guttene, hvilket blir spesielt merkbart da en av medelevene på skolen roper til Hans: «hvorfor drar du ikke tilbake til Palestina, der du kommer fra?» Absolutt ikke kjekt å høre, og Hans blir naturlig nok sint, men det er lærerens respons til denne fornærmelsen som gjorde det største inntrykket på meg (en blanding av frysninger, kvalme og sinne): «… men det er ingen fornærmelse, min kjære Schwarz! Det er et godt og velment råd.» Og til eleven som ønsket Hans tilbake til Palestina sier læreren enkelt og greit at han må vise tålmodighet. «Snart vil alle våre problemer være løst.» Det er kaldt og direkte, og sagt med en fullstendig overbevisning.

Vennskapet til guttene kunne ikke vare, men som flere andre bloggere har påpekt – den siste setningen endret alt. Den var grusom og vakker og sa alt om hva vennskap kan bety, og hvordan folk kan utvikle seg på tross av familiære bånd og generell samfunnsutvikling. Forfatteren har et enkelt, men effektivt og nydelig språk. Han har skapt en sterk historie på få sider, en bok jeg har lyst å lese en gang til, helst umiddelbart. Jeg ble ferdig med å lese boken lenge før jeg var ferdig med historien.

Min lille anmeldelse av boken viser bare glimt av den fulle historien. Les den selv! Og så må jeg si takk til Karin som fikk meg til å ville lese denne boken. Slike tips er uvurderlige. Slike tips er hovedgrunnen til hvorfor det er så kjekt å skrive bokblogg, og være en del av «bokbloggmiljøet», om jeg kan kalle det for det.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere U. Bokmerk permalenken.

3 svar til Forsoningen

  1. Oda sier:

    Er så bra med sånne bøker som virkelig griper tak i magen og brystet og vrir om, selv om det kan være skikkelig følelsesmessig hardt å lese. Da sitter følelsen igjen så lenge, og det blir enklere å oppdage den senere hvis man møter noe av det samme i virkeligheten.

    Lik

  2. Karin sier:

    «Jeg ble ferdig med å lese boken lenge før jeg var ferdig med historien.»
    Utrolig bra sagt! Og veldig passende for lesingen av denne boken.

    Glad du likte den!

    Lik

  3. Rose-Marie sier:

    Å! Dette er en av de bøkene jeg elsker! Det er ufattelig trist at denne forfatteren aldri skrev noe mer enn denne lille perlen av en bok …

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s