The Last Days of a Condemned Man


The Last Days of a Condemned Man er skrevet av franske Victor Hugo, som er spesielt kjent for verkene Les Miserable og Ringeren i Notre Dame.

Boken starter med en rettssak hvor en mann blir dømt til døden. Vi får ikke vite hva han har gjort, men vi får derimot innsikt i denne mannens tanker og følelser rundt det å takle dødsstraffen. Alt endrer seg det øyeblikket straffen blir lest opp. Han lever fremdeles i denne verden, men han er ikke lenger en del av den. Han føler seg som et spøkelse. I fengselet behandler de ham bedre enn de andre fangene, og det piner ham; de prøver å være snill med den døende mannen. Han blir konstant påminnet sin grusomme skjebne.

Når det gjelder forbrytelsen han har begått finnes det flere hint i teksten til at han har drept noen. Han skriver blant annet at blod ble spilt. Til tross for dette kaller han enkelte av fangene som har vært i cellen før han for blodige mordere og grusomme gærninger. Han distanserer seg selv fra dem, selv om det ut i fra teksten kan virke som om han har begått samme forbrytelse. Kanskje var det ikke med overlegg? Han skriver ihvertfall at han angrer, og at han angret før han fikk dødsstraffen. Det virker oppriktig.

Mesteparten av tiden befinner han seg i en celle for seg selv, med ingenting annet enn sine egne tanker som selskap. Det å bli forlatt til sine egne tanker om hva man har gjort og hva som kommer til å skje; tanker om hvordan livet kommer til å fortsette når han er død, bilder av seg selv liggende livløs på likhuset – det er tortur.

«Perhaps these poor devils have never stopped to think about the slow sequence of torment that the swift, efficient wording of the death sentence entails? Have they ever had a moment’s pause at the heart-rending idea that inside the man whose head they are severing there is a mind; a mind that was expecting to live, a soul that wasn’t the least prepared for death? No. All they see is the downwards motion of a triangular blade, and probably believe that for the condemned man there is nothing before or afterwards.»

Det mest pinefulle skjer likevel ikke før på slutten av boken: han får besøk av sin lille datter, Marie, som ikke kjenner igjen faren. Hun kaller ham for Monsiur og sier at farens hennes var mye kjekkere og mer ordentlig enn ham, men at faren hennes er død. Når han forteller henne at det er han som er hennes far tror hun ikke på ham. Han har mistet den lille jenten sin. Etter det er det kun døden som venter på ham, med horder av tilskuere. Og slik ender det:

«Oh, that terrible crowd, laughing like hyenas! Who knows if I’ll escape their clutches, if I’ll be saved? If my pardon?… It’s not possible I won’t be pardoned! Oh, the villains! It sounds like they are coming up the stairs…»

Victor Hugo skrev denne boken som et innlegg i debatten om dødsstraff. Med den argumenterer han mot dødsstraff, på det grunnlag at det er tortur beordret av staten. Det er ikke lenger en straff for en forbrytelse, men heller en umenneskelig påkjennelse, som ingen fortjener og som går langt ut over statens virkeområde. I følge Hugo har Gud monopol på å kreve menneskeliv, og ved å praktisere dødsstraff utfordrer staten Gud og hans monopol.

Hvis man ser vekk i fra Gudstroen til Hugo kan man si at denne boken er høyaktuell også i dag, med tanke på hvor mange land som fremdeles praktiserer dødsstraff. Det var en grusom bok å lese, men en viktig bok. I følge Dostoevsky «absolutely the most real and truthful of everything that Hugo wrote.»

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere H. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s