The Death of Ivan Ilyich

«The example of a syllogism that he had studied in Kiesewetter’s logic: Caius is a man, men are mortal, therefore Caius is mortal, had throughout his whole life seemed to him right only in relation to Caius, but not to him at all.»

The Death of Ivan Ilyich handler om døden, og boken begynner med døden. Ivan Ilyich er død! Vi vet dermed fra første stund hvordan det ender. Men det som blir avslørt etter hvert som man leser er Iliych sine egne tanker og følelser rundt sin sykdom og sin død, så vel som familiens reaksjoner på hans lidelser.

Ivan Ilyich lever et behagelig liv: Han får en god jobb, finner seg en passende kone og får flere barn. Han trives i arbeidet sitt, og får bedre posisjoner og bedre betalt med jevnlige mellomrom. Til tross for dette er han aldri helt fornøyd – pengene strekker aldri helt til uansett hvor mye han tjener og forholdet til konen surner etter barna blir født. Men han har tross alt levd «riktig» i følge samfunnets normer og kan derfor ikke skjønne hvorfor han må gjennomgå slike lidelser som blir påført ham av sykdommen. Han blir oppslukt i spørsmålet «hvorfor meg?», og pines med tanker om hva som kommer til å skje med ham:

«Once there was light, and now there’s gloom. Once I was here and now I am to go there! Where?» He came over cold, his breathing ceased. He could hear only the beating of his heart. «There’ll be no me, so what on earth will there be? There’ll be nothing. So where ever will I be, when there’s no me? Surely it’s not death?»

Familien, spesielt konen, oppfører seg som om sykdommen skulle være hans feil, og de nekter å behandle ham som en døende mann. Han er syk, og med den rette behandlingen skal han bli frisk! Ingen orker å takle døden, spesielt siden det ikke er dem som skal dø. Men Ivan Ilyich vet bedre, og kaller dem tåper. Alle skal dø! Kollegaene hans som besøker ham etter hans død har den samme holdningen: det er ikke de som er døde, det er ham. De kan fortsette å leve sine behagelige liv, etter det noe ukomfortable besøket hos den døde mannen.

Kun Gerasim, en fattig tjener, er villig til å pleie den døende og ta innover seg realitetene av situasjonen. Han vet at det samme vil skje med dem alle, og vil gjøre for Ivan Ilyich som han håper andre vil gjøre for ham når hans tid kommer – nemlig ta vare på ham og pleie ham i hans siste uker. Han besitter en moral og et livssyn som er helt annerledes enn alle andre i Ilyich sitt liv. Med denne forståelsen begynner Ivan Ilyich å se på sitt eget liv som mer og mer umoralsk. Hadde han egentlig levd et «riktig» liv allikevel? Hadde ikke livet hans bestått av luksus, en luksus han aldri ble fornøyd med? Er sykdommen og døden hans straff?

«No, none of it was right,» he said to himself, «but that’s not so bad. The ‘right thing’ can be done, it can. What is ‘the right thing’?» he wondered, and suddenly fell quiet.

————————————————————————-

I introduksjonen står det at Tolstoy selv opplevde en plutselig frykt for døden på en reise til provinsen Penza. Det var slik han fikk inspirasjon til å skrive denne novellen:

«The day before yesterday I spent the night at Arzamas, and something extraordinary happened to me. It was two o’clock in the morning, I was terribly tired, I wanted to go to sleep and I felt perfectly well. But suddenly I was overcome by despair, fear and terror, the like of which I have never experienced before.»

Jeg må innrømme at det er litt rart å lese om dødsfrykten til en mann som har vært død i over 100 år…

The Death of Ivan Ilyich er den første boken jeg har lest ferdig i mitt russiske klassikere prosjekt, og det var en god begynnelse. Jeg fortsetter med The Devil av samme forfatter, og jeg holder fremdeles på å lese Crime and Punishment. Det er spennende å lese de gamle russerne!

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser. Bokmerk permalenken.

4 svar til The Death of Ivan Ilyich

  1. Bai sier:

    Denne har eg også lyst til å lese.

    Eg har – som du har sett – ikkje klart å hengje med på dei russiske klassikarane likevel. Men eg kjem kanskje diltande etter, etterkvart.

    Lik

  2. labben sier:

    Jeg har mange igjen, så det er bare å dilte når du føler for det 🙂

    Lik

  3. Rose-Marie sier:

    Flott bokanmeldelse av en mesterlig forfatter! Jeg ble ferdig med boka i går, og merker at denne novellen kommer til å bli sittende i kroppen lenge!

    Lik

  4. labben sier:

    Er det ikke fantastisk med de novellene (og romanene) som man ikke klarer å slutte å tenke på, hvor historien virkelig griper fatt i deg? Jeg oppdager flere og flere fantastiske bøker, i all hovedsak på grunn av alle de flinke bokbloggerne. Det er genial!

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s