Perlene

For andre gang i år har jeg oppdaget en ny perle – en bok som jeg kan kalle favoritt, som jeg garantert kommer til å lese om igjen og om igjen i løpet av livet. Det er så herlig når det skjer, som om man har fått en ny venn, som desverre forsvinner når man blar om siste side. Men minnene blir værende, for det er vanskelig å slutte å tenke på slike bøker. Og når noen år er omme, kan man finne den frem igjen, og se om den skaper like mye glede fremdeles, og teste om vennskapet har holdt seg.

Jeg leser utrolig mange gode bøker: av de 24 bøkene jeg har lest hittil i år ville jeg gitt halvparten terningkast 5, som for meg er store leseropplevelser. Kun tre av bøkene jeg har lest i år var bøker jeg ikke likte. Men perlene er likevel sjeldne leseropplevelser. Det er bøker man ikke på noe tidspunkt ønsker å legge fra seg, hvor man får et sterkt forhold til karakterene på godt eller vondt, og hvor man kan leve seg fullstendig inn i historien uansett hvor man befinner seg. Det er noe ubeskrivelig ved perlene, og det er ikke alltid enkelt å forklare hvorfor akkurat de bøkene er sterkere og bedre enn alle andre bøker man har lest. Men de er det..

Jeg er derfor veldig glad for å ha oppdaget en ny perle. Den forrige jeg la til i favorittlisten min var Donna Tartts The Secret History. Jeg elsket den intense stemningen i boken, og det var grusomt å måtte legge den fra seg. En bok jeg fremdeles tenker på, og jeg gleder meg allerede til å lese den igjen en dag.

Den nye favorittboken min – som har gjort påsken til en fin leseferie- er A Spot of Bother av Mark Haddon. Jeg klarer ikke å forklare hva boken handler om bedre enn det som står på baksiden av boken, så denne gangen kopierer jeg det:

At fifty-seven, George is settling down to a comfortable retirement, building a shed in his garden, reading historical novels, listening to a bit of light jazz. Then Katie, his unpredictable daughter, announces that she is getting remarried, to Ray. Her family is not pleased – as her brother Jamie observes, Ray has «strangler’s hands». Katie can’t decide if she loves Ray, or loves the way he cares for her son Jacob, and her mother Jean is a bit put out by the way the wedding planning gets in the way of her affair with one of her husband’s former colleagues. And the tidy and pleasant life Jamie has created crumbles when he failes to invite his lover, Tony, to the dreaded nuptials.

Unnoticed in the uproar, George discovers a sinister lesion on his hip, and quietly begins to lose his mind.

Dette er med andre ord et familiedrama, og boken er full av klisjeer. Det høres kanskje ikke ut som et godt utgangspunkt for en perle av en bok, men Haddons språk og skrivestil er hysterisk morsom, og alt dramaet og alle klisjeene gjør boken til det den er: en genial karikatur av den engelske familien. Den har masse britisk sjarm, og man blir glad i karakterene, til tross for alt det merkelige de finner på. George er min favoritt, hans mentale ustabilitet er både høyst underholdende, og samtidig ganske trist:

«By the time George reached the edge of the village he was feeling a little calmer. He was halfway across the field by the railway line, however, when he saw Eileen and Ronnie heading towards him. They were hoisting their dog over the stile and he was fairly sure they had not noticed him. He crept into the depression by the hawthorn so that he was out of their sight. The dog was barking. He could not retrace his steps without being seen, and a bank of brambles prevented him crossing the railway line itself. His chest tightened. His arm was still bleeding where he had bitten it. The barking got louder. He lay down and rolled into the shallow drainage ditch where the grass dipped before going under the fence. His coat was green. If he lay still they might not find him. It was snug in the ditch, and surprisingly comfortable. Interesting, too, to find himself looking at nature from so close up, something he had not done since he was a small boy. There must have been forty or fifty species of plants within his reach. And he knew the names of none. Except the nettles. Assuming they were nettles. And the cow parsley. Assuming it was cow parsley.»

Kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til Haddons neste bok!

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bokanmeldelser, Forfattere H. Bokmerk permalenken.

3 svar til Perlene

  1. Bai sier:

    Eg er einig. Det er forskjell på å like godt og på å gi favorittstatus.

    Eg gleder meg stadig meir til A spot of bother! Eg må få lese ho snart.

    Lik

  2. Beatelill sier:

    Ja det er som å finne en skjult skatt når man oppdager en ny favorittbok! Jeg leter fortsatt etter årets store leseropplevelse.

    Lik

  3. Stine Marie sier:

    Det er så gøy når man finner slike perler! Jeg lurer fremdeles på hva som blir årets perle for min del. Har jo lest noen bøker i år, men det står fremdeles mange leseropplevelser foran meg før vi skriver 2011.

    SV: Et godt utvalg er ikke dumt å ha, men som du sier så kan det bli litt vanskelig å velge når man har lest en veldig god bok. Men sånn hadde det vel vært om man bare hadde hatt en håndfull også, eller om man var på biblioteket og skulle plukke med seg noe. Man vet jo aldri hvor god en bok er før man har lest den 🙂

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s